Mamma vil ikke komme i brylluppet mitt

[Gjest Anonymous]

Min mor har nettopp meddelt meg at hun ikke ønsker å komme i brylluppet mitt. Grunnen til dette er at hun ikke ønsker å møte min far... (De ble skilt for fem år siden).

Hun har tidligere sagt at hun synes jeg burde gifte meg utenlands, slik at hun slapp å gå i noe familie-selskap. Dette synes jeg er forferdelig sårende... Pappa og mamma kranglet mye før de skilte seg, og har ikke vært på talefot siden. Hun er bitter på han, han er bitter på henne. (begge var utro, men det var min mor som tilslutt valgte å gå. Siden ville hun tilbake, men det ønsket ikke pappa....)

Samboer og jeg har vært sammen i mange år, vi har ett barn sammen, og ønsker å samle familie og venner. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi regnet med at min mor ikke ville komme i brylluppet vårt. (Hun har vært i barnedåpen til barnet vårt, og da var pappa der også.) Hun syntes det var vanskelig å møte pappa, men ingen av dem lagde "scener" og alt i alt så syntes jeg at dåpem gikk greit.

Jeg er så forferdelig såret og lei meg. Synes det er urettferdig at min mor skal diktere om jeg skal ha stort eller lite bryllupp. Lurer også på hvordan jeg skal forklare andre at min mor ikke stiller opp i sin egen datters bryllupp.

Akkurat nå har jeg ikke lyst til å gifte meg i det hele tatt

[Gjest Madley]

Min kones far kom ikke i bryllupet vårt fordi han ikke ønsket å møte sin ekskone, som er min kones tidligere stemor.

Sårende ja. Men hans valg.

[Wayah]

Min tante(pappas søster) ville heller ikke komme i brylluppet mitt, fordi hun ikke ville være i samme rom som mammas kjæreste... Dette fordi pappa er hardt hjerneskadd og mamma har valgt å ha et liv på tross av hele tragedien.

Det er utrolig sårende at ikke folk kan klare å sette sine egne "problemer" til side for å være tilstede for uskyldige utenforstående. Jeg forstår deg 100%, selv om tanter ikke er like nær som mødre. Synes du skal si klart fra at det er skikkelig egoistisk av henne å prøve å diktere ditt bryllup! For én dags skyld må de vel klare å oppføre seg?

[:-) anna]

Ikke la henne herse med deg.

Si det du sier til oss... at hun er en voksen dame som burde greie en dag i samme rom som din far for å unngå å ødelegge bryllupsdagen til datteren sin.

Og om hun ikke ombestemmer seg så må hun ta konsekvensen av at hun sårer datteren sin veldig ved ikke å komme. For dette er ikke en dag som er ment å handle om henne. Det er en dag da dere burde få ha hele familien der uavhengig av forgangne stridigheter dem imellom.

Poengter at det er hennes valg om hun vil komme eller ikke, men at hun må regne med at du blir såret om hun ikke kommer. Hun trenger ikke å sitte ved siden av ham, eller snakke med ham. Hun trenger heller ikke å være festen ut. Men hun trenger å vise seg der. Fordi hun er din MOR.

Noen ganger blir jeg sjokkert over hvor egositiske enkelte kan være!!!! Å i det hele tatt hinte om at dere burde reise utenlands... for HENNES del... Og å på denne måten få deres dag til å handle om henne. Det er sikkert den store tingen i hennes liv... men det gir henne IKKE rett til å kreve at alt skal dreie seg om hennes samlivsbrudd.

Hun bør slutte å leke martyr og prøve å stille opp for datteren sin.

[LilleBille]

Jeg fortstår at det er sårende når moren din ikke vil komme i bryllupet på grunn av faren din, og jeg forstår at du gjerne vil ha henne der.

Men jeg synes også det er urimelig at du forlanger at hun skal gå på tvers av hva hun ønsker/vil/orker - for at du skal få det du vil ha. Hva med hennes følelser? Du er nå voksen - og du kan ikke - på samme måte som da du var barn - forvente at foreldre alltid skal sette seg selv på sidelinjen og skal gjøre alt for deg.

Det er aldri lett for oss "utenforstående" å kunne sette seg helt inn i hva som har foregått mellom to personer - og selv om hun var i barnedåpen - kan det vel tenkes at det var så tøft for henne - at hun ikke - for sin egen del - klarer å gjennomføre et sånt familieselskap til.

Det er hennes valg - og det må du bare respektere - selv om det er sårende.

[diddi]

Jeg måtte selv godta min fars valg om å ikke ha kontakt med meg eller min søster etter at foreldrene mine ble skilt. Selv om denne skilsmissen kjedde da jeg var 21. Det var beintøft å svelge. For det var jo ikke mitt valg, men hans.

Når din mor nå tar et valg om ikke å gå i bryllupet ditt, så er det riktignok hennes valg. Men valget hennes sårer en hel masse mennesker. Ved å velge som hun gjør, ødelegger hun bryllupsdagen for datteren sin. (Jeg hadde ihvertfall vært knust om min egen mor ikke ville dukket opp i bryllupet, når jeg tross alt har kontakt med henne ellers.)

Hun trenger jo ikke å sitte ved siden av ham. De kan tverimot sitte slik at de ikke ser hverandre under hele middagen (dersom de har brudgommens foreldre til bords.).

Hva med å spørre henne om hva som skal til for at hun vil dele den største dagen i sin datters liv med nettopp datteren?

Forstår hun egentlig at bare det at hun har sagt dette har gitt de en vond magefølelse. Jo mere hun nøler, jo verre blir dagen. Hun har allerede gitt bryllupsdagen din en bismak. Det kan ikke respekteres. Ingen som stiller sine egne behov foran sitt barn på en slik dag vil kunne få min respekt. At du kanskje må akseptere at hun har tatt et slikt egoistisk valg, ja mulig det. Men respektere det. NOPE! :evil:

[Monstermagnet]

Jeg synes det er forferdelig egoistisk av din mor å ikke ofre såpass på bryllupsdagen din. Jeg synes du har god grunn til å føle deg såret.

[Arwen]

Faren til sambo sa klart fra at hvis vi inviterer en av tantene til sambo så kommer ikke han. Vi fjernet derfor alle tantene til sambo fra gjestelisten, men satt de på igjen for noen dager siden. Han skalikke styre vår dag (kan jo hende det bare er tomme trussler også) og sambo skal ta en tur for å be han ikke oppføre seg som en trasig treåring. Hvis han ikke kommer er det sårende ja, men hans valg.

Jeg er mest sjokkert over hvordan voksne folk oppfører seg :o

[Ambi]

Er det mulig å si til henne: "selv om du og pappa ikke fixet deres samliv - mener du at det er rimelig at det skal gjøre livet surt for flere generasjoner??"

Slik adferd må da være den største egotrippen et menneske kan begi seg ut på! Har opplevd samme situasjon i minn manns familie, men nettopp det å konfrontere vedkommende med at det er uhørt å bringe deres samlivsproblemer videre til barn og barnebarn gjorde at de tenkte seg om - og stilt opp alikevel!

Lykke til

Ambi

[Usikker]

Jeg er mest sjokkert over hvordan voksne folk oppfører seg :o

DET er jeg helt enig i.....

[Gjest Madam Felle]

Om din mor ikke klarer å være i samme rom som din far en dag, får det være hennes valg. Men det er utrolig dumt, at voksne mennesker oppfører seg som drittunger. For ja, jeg kaller det drittunge fakter, når det er snakk om at det er fem år siden det ble slutt.

Det kan jo hende hun ombestemmer seg. For jeg kan ikke forstå, at en mor ikke vil være tilstede på en av de største dagene til barnet sitt. Men meg om det.

[Gjest Madam Felle]

Jeg fortstår at det er sårende når moren din ikke vil komme i bryllupet på grunn av faren din, og jeg forstår at du gjerne vil ha henne der.

Men jeg synes også det er urimelig at du forlanger at hun skal gå på tvers av hva hun ønsker/vil/orker - for at du skal få det du vil ha. Hva med hennes følelser? Du er nå voksen - og du kan ikke - på samme måte som da du var barn - forvente at foreldre alltid skal sette seg selv på sidelinjen og skal gjøre alt for deg.

Det er aldri lett for oss "utenforstående" å kunne sette seg helt inn i hva som har foregått mellom to personer - og selv om hun var i barnedåpen - kan det vel tenkes at det var så tøft for henne - at hun ikke - for sin egen del - klarer å gjennomføre et sånt familieselskap til.

Det er hennes valg - og det må du bare respektere - selv om det er sårende.

Selvfølgelgi er det hennes valg, men jeg er absolutt ikke enig i at det er urimelig å ville ha sin mor på bryllupsdagen. Uansett hvor såret hun enn måtte ha vært for 5 år siden.

Det er faktisk noe som heter, å komme seg videre.

Hadde min mor tatt et sånt valg, hadde hun hatt en mindre datter, og ja det mener jeg. For en sak er om det hadde nylig blitt brudd, men ikke etter så lang tid. Da blir det drittungefakter.

En annen ting. Skaffer en barn sammen, må en også ta med alle de bitene det medfører å ha barn. En setter ALLTID sine egne barn følelser foran seg selv, i sånne situasjoner.

[LilleBille]

Ja jeg forstår også at det er sårende... og at man ønsker mor sin der - og jeg har da ikke sagt noe om at det er urimelig å ønske det.

Jeg prøver bare å se det litt fra den andre siden - for vi vet ingen ting om grunnene til at moren ikke vil komme. .. og jeg kan faktisk ikke se at det noen fordel for en brud å ha en mor som ikke vil være der av personlige grunner. Vil vel tro at det legger en rimelig stor demper på dagen om hun er der også.

Jeg er også enig i at får man barn sammen - setter man barna forran - men dette er snakk om et voksent menneske -og ikke et barn - og det synes jeg stiller saken litt anderledes.

Som et voksent menneske må man faktisk bare som må akseptere at moren ikke vil komme fordi hun ikke orker å være der - jeg brukte nok feil ord i sted - da jeg skrev respektere - men jeg mener fortsatt at dette er morens valg - selv om det sårer datteren. Og det er klart hun vet at det sårer.

Jeg sier ikke at dette er noen god løsning - og ville blitt utrolig skuffet selv - om det hadde vært meg, men vi vet ingen ting om grunnene til at moren ikke orker å gå i selskap med sin ex-mann - selv etter 5 år - det er ofte veldig mange ting som ingen utenforstående - og aller minst barna - vet om som gjør at sånt er vanskelig selv etter lang tid.

.. og det at hun risikerer å "miste" en datter på grunn av dette - må hun jo selvfølgelig ta med i beregningen. - og det skal du ikke se bort fra at hun har gjort. Det kan jo faktisk være et valg mellom "pest og kolera"...

Det å kalle det "drittungefakter" uten å vite den hele og fulle bakgrunnen for morens valg synes jeg er å trekke det en smule langt.

[Gjest Valhalla]

Det kan være veldig mye som ligger bak. Det er fortsatt svært spent i familiesammenkomster hos min søster når mor og hennes eksmann er der,det er rundt 25 år siden de gikk fra hverandre.

[Gjest Anonymous]

ja ikke sant, de sotter der og sutrer og lar det gå utover alle de møter i sin bitterhet. til og med sine barn!

Faktisk har jeg vert borti slike tilfeller. Da fikk de beskjed om at hvis dere ikke dukker opp, så hold dere for ettertiden borte fra oss. de møtte opp og det vistes ikke engang at de var uvenner med ex.

Skønner de ikke at de driter seg ut for resten av slekt, venner og fam?

[Chihiro]

Sånn kommer det nok til å bli når vi gifter oss også, ikke det at vi har konkrete planer. Jeg og samboeren har flere ganger begynt å tenke på bryllup, men hver gang strander det ved gjesteliste og familieforhold. Hans mor tåler ikke trynet på hans far. Tidligere tenkte også vi at de må da klare å ta seg sammen for en dag, men nå har vi vært i en familiebegivenhet som endte med skandale. Orker ikke planlegge noe som helst når det blir slik. :cry:

[Gjest Trådstarteren]

Tusen takk for alle tilbakemeldinger. Ser at det også er flere enn meg som har havnet i samme situasjon, og det er på en måte godt å vite.

Min mor og far var gift i over 25 år før de skilte seg, og jeg var godt voksen da det skjedde. Det var en skilsmisse full av krangel og beskyldninger. Innerst inne mener jeg at pappa har flere grunner til å være bitter på min mor enn omvendt..... (men det har jeg aldri nevnt for min mor.) Jeg er tross alt svært glad i begge to, og de er gode besteforeldre til sitt felles barnebarn.

Det kom faktisk som et sjokk for meg at hun nå ikke ønsker å komme i brylluppet vårt. Både mamma og pappa har funnet seg nye kjærester, og de har begge virket mer tilfreds med sin egen situasjon de siste 2 årene.

Jeg synes at det er pinlig at hun ikke vil komme. Det var vanskelig å fortelle samboer at hun ikke kommer, og jeg regner vel med at også andre vil spørre seg om hvorfor hun har valgt å ikke være til stede. I tillegg føler jeg at vi har stilt opp mye for min mor, vi har hjelpt henne med mange praktiske oppgaver i huset, og samboer har hjelpt henne med flytting, + diverse andre ting, det har aldri vært nei i vår munn. De første årene etter at de ble skilt følte jeg ofte at hun brukte meg som en "klagemur" for hvor forferdelig skilsmissen var, og hvilket vanskelig liv hun følte hun hadde fått, og hvor fæl pappa var, osv. Jeg tenkte at hun var deprimert og trengte noen å ta ut all sorg og innebygget aggresjon på. Selv om jeg selvsagt er glad i mamma, og synes det er flott å være til hjelp for henne, så er jeg vel ekstra skuffet fordi jeg har et nært forhold til henne, og følt at jeg og samboer virkelig har stilt opp for henne i disse årene.

At en som jeg har et så godt forhold til, velger å avstå fra en dag som skulle være gledelig, gjør at jeg føler at jeg nesten mister litt av mamma og den gode venninne-tonen som har oppstått mellom oss etter at jeg fikk barn.

Huff- det er jo bare et bryllupp. Det verste er at samboeren min er også fortvilet og rett og slett sint på min mor. Han synes også at dette var i drøyeste laget, og mener at hun bare avstår fra brylluppet for å vise hva hun synes om pappa..... og fordi hun tror at dette "stuntet", vil vekke ekstra empati hos resten av familien.

Han er sint fordi han har et godt forhold til svigermor, og fordi han alltid har stilt opp for henne når hun har trengt praktisk hjelp til et eller annet. Han mener dette er "det minste" hun kunne ha gjort for oss. Dette er ikke noe han heller tar lett på, spesielt bemerkningen om at hun synes vi burde gifte oss utenlands. Det var veldig sårende for min samboer at hun ikke var i stand til å tenke på at hans familie, og resten av min familie synes det ville være koselig med et bryllupp der vi samlet alle.

Vi er vel bare begge så overrasket over den, iallefall sett fra vår side, "egoistiske" tankegangen hun har hatt i denne saken. Som flere andre nevner her, så må jeg prøve å snakke en ekstra gang med henne. Prøve å få henne til å forstå at hun er ønsket i brylluppet vårt, og at det vil være trist å feire det uten henne.

Samtidig kommer jeg ikke til å vike på "kravene", vi kommer til å gifte oss på hjemstedet vårt, og vi kommer tili å invitere hele familien..... Synes ikke det er rett at hun skal bestemme hvilket bryllupp jeg skal ha. (Selv om hun nå indirekte har gjort det, det er ikke like morsomt å planlegge når jeg vet at mamma ikke kommer til å stille opp). Hadde sett for meg at hun kansje ville like å være med å prøve brudekjoler, og delta litt i planleggingen. Hun har alltid elsket å planlegge fester, og er alltid opptatt av alt fra meny-valg, til bordkort. Hun har deltatt på planlegging av andres bryllupp i familien før skilsmissen, så det er også litt vemodig at hun ikke skal være med å planlegge mitt bryllupp

:-( :-( :-( :-(

[Gjest Trådstarteren-igjen]

Dette ble et veldig langt innlegg. Men jeg ville også si at min samboer er veldig enig i det Anna skriver. For oss er det veldig uforståelig at hun ikke klarer å legge sine egne problemer til side.

Akkurat nå er jeg så sint og såret at jeg også er enig med madam felle.... Har nesten lyst til å si til mamma at hun mister sin datter om hun ikke kommer......

Men det er nok bare noe jeg tenker nå, jeg synes hun er veldig egoistisk, samtidig har hun jo også så mange andre gode sider, og barnet vårt er veldig glad i mormoren sin.....

[Gjest Madam Felle]

Håper alt ordner seg til det beste.

[Sita]

Jeg synes det er forferdelig egoistisk av din mor å ikke ofre såpass på bryllupsdagen din. Jeg synes du har god grunn til å føle deg såret.

enig med deg.....