Depresjon som ikke slipper taket

[AnonymBruker]

Har hatt en depresjon som har pågått i flere år, og som ikke virker å ville slippe taket.. Har fått mye hjelp, men etter korte perioder med bedring raser jeg ned til bunnen igjen. Dette har pågått i årevis, og det er det samme som skjer hver eneste gang, de samme symptomene og de samme handlingene. 

 

Jeg har forsøkt omtrent alt som finnes av behandling, men føler at depresjonen er så sterk at den aldri helt slipper taket. Det hjelper ikke med noen uker bedring når det bare raser ned igjen. Behandlingsapparatet virker å ha gitt meg litt opp mtp bedring, det er mest fokus på å klare å leve med ting slik de er i stedet for å bli bedre.

 

Jeg har en del andre problemer også (blant annet pf og angst), så er usikker på om depresjonen bare er en reaksjon på andre problemer. Har vært deprimert hele min ungdomstid og voksne liv, og har diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse med aktuell moderat episode.

 

For ordens skyld: Jeg prøver å gjøre ting som er bra for meg, og prøver å unngå stressfaktorer og ting jeg vet trigger depresjonen. I stunder der alt er helt jævlig, forsøker jeg å tvinge meg til å gjøre ting som jeg en gang syntes var gøy. Kanskje er det meningen jeg skal ha det sånn, siden det "alltid" har vært sånn..?

Anonymous poster hash: ebbbf...c60

[AnonymBruker]

Kanskje du skal bare prøve å akseptere depresjonen, da vil den lettere gi slipp, det er min erfaring. Dersom du hele tiden prøver å motarbeide depresjonen, holder den seg fast. 

 

Har du prøvd Mindfulness? https://www.ark.no/ark/boker/Kabat-Zinn-Jon-Segal-Zindel-Mindfulness-en-vei-ut-av-depresjon-og-nedstemthet-9788282200189#.VZYzLvntmko

 

Ta gjerne og hør på lydfiler av Jon Kabat Zinn også. Bemerk at dette ikke er noe du trenger å mestre med en gang, ta den tiden du trenger.

 

Husk også at du ikke er tankene dine. De kommer og går. 

:)

Anonymous poster hash: 957a7...ce7

[Okapi]

For min del har jeg akseptert at det alltid kommer til å være sånn. Man kan leve med det om man slutter å støtte seg til følelsene og heller begynner å handle rasjonelt. Jeg ventet lenge på at det skulle "gå over", og misunner fortsatt folk som kan gjøre det de føler og ønsker uten å skade seg selv eller omgivelsene, men har vel egentlig innfunnet meg med at ikke alle kan ha det slik.

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å teste ut lamictal (stemningsstabiliserende). Hadde det akkurat som deg og nå har jeg fått ett nytt liv føler jeg. Lamictal er egentlig en medisin for bipolare lidelser, men det fungerer veldig bra på tilbakevendende depresjoner. Jeg kunne ha et par uker der jeg følte meg noe bedre også dalte det igjen og etter jeg begynte på lamictal har depresjonen gått bort. Håper du får det bedre snart!

Anonymous poster hash: c715f...1d7

[AnonymBruker]

Jeg klarer å akseptere depresjonen til en viss grad. Jeg sliter dog med å forholde meg til tilbakevendende selvmordstanker og andre destruktive impulser. Å bare være litt nedstemt er helt ok, det er jeg så vant med. Tror jeg ville fått sjokk dersom jeg plutselig våknet og så lyst på livet.

 

Har prøvd medisiner (inkl lamictal) og mindfullness, men takk for tips.

Anonymous poster hash: ebbbf...c60

[AnonymBruker]

Å komme seg helt ut av depresjon er en kamp og det kan være vanskelig å fortsette å holde hodet over vann. Man må konstant klare å omgjøre de negative tankene/ følelsene til noe som ikke påvirker en, eller i noen tilfeller gjøre dem positive.

 

Det er et slit, men det er mulig. Jeg var deprimert i 15 år før jeg kom meg ut av det. Alt negativt som har skjedd i fortiden er over og man har i det minste tatt med seg mye lærdom fra det. Man kan fortsatt se mot fremtiden og skape det man alltid har lyst å skape. Dersom man har en drøm som er uoppnåelig, så finner man en annen drøm. Det er veldig mange muligheter man har. Det er mye positivt man kan gjøre ut av en dårlig situasjon.

Anonymous poster hash: 653e8...097

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg, og har dystimi og tilbakevendende delressiv lidelse (og pf og angst, som deg). Høres jo ut som dystimi du har, i tillegg til alt det andre. Jeg har vært slik helt siden ungdomstiden, og prøvd det meste av medisiner.

Har ikke noe råd, desverre, så det var sikkert dumt av meg å svare. Men kanskje det kan hjelpe å vite at du ikke er alene.

Anonymous poster hash: a00bf...1cd

[himmeloghav]

Har hatt en depresjon som har pågått i flere år, og som ikke virker å ville slippe taket.. Har fått mye hjelp, men etter korte perioder med bedring raser jeg ned til bunnen igjen. Dette har pågått i årevis, og det er det samme som skjer hver eneste gang, de samme symptomene og de samme handlingene.  Jeg har forsøkt omtrent alt som finnes av behandling, men føler at depresjonen er så sterk at den aldri helt slipper taket. Det hjelper ikke med noen uker bedring når det bare raser ned igjen. Behandlingsapparatet virker å ha gitt meg litt opp mtp bedring, det er mest fokus på å klare å leve med ting slik de er i stedet for å bli bedre. Jeg har en del andre problemer også (blant annet pf og angst), så er usikker på om depresjonen bare er en reaksjon på andre problemer. Har vært deprimert hele min ungdomstid og voksne liv, og har diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse med aktuell moderat episode. For ordens skyld: Jeg prøver å gjøre ting som er bra for meg, og prøver å unngå stressfaktorer og ting jeg vet trigger depresjonen. I stunder der alt er helt jævlig, forsøker jeg å tvinge meg til å gjøre ting som jeg en gang syntes var gøy. Kanskje er det meningen jeg skal ha det sånn, siden det "alltid" har vært sånn..? Anonymous poster hash: ebbbf...c60

Bruker du medisiner? Hvis ikke kan det hjelpe. Akseptering og fokus på utvikling er bra. Gjør det som gjør deg glad.

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke anbefalt medisiner. Jeg fikk høyt stoffskifte av de. Så selv om du kommer ut av depresjonen må du fortsatt slite med kronisk trøtthet, mageproblemer og annet dritt.

Anonymous poster hash: 653e8...097

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg, og har dystimi og tilbakevendende delressiv lidelse (og pf og angst, som deg). Høres jo ut som dystimi du har, i tillegg til alt det andre. Jeg har vært slik helt siden ungdomstiden, og prøvd det meste av medisiner.

Har ikke noe råd, desverre, så det var sikkert dumt av meg å svare. Men kanskje det kan hjelpe å vite at du ikke er alene.

Anonymous poster hash: a00bf...1cd

 

Jeg har ikke dystymi, min depresjon er for alvorlig til det. Har aldri vært bedre enn at jeg oppfyller kravene til moderat depresjon.

 

Ikke dumt å svare

 

Bruker du medisiner? Hvis ikke kan det hjelpe. Akseptering og fokus på utvikling er bra. Gjør det som gjør deg glad.

 

Nei, men jeg har forsøkt medisiner uten hell. 

 

 

Jeg ville ikke anbefalt medisiner. Jeg fikk høyt stoffskifte av de. Så selv om du kommer ut av depresjonen må du fortsatt slite med kronisk trøtthet, mageproblemer og annet dritt.

Anonymous poster hash: 653e8...097

 

 

Jeg tror mange kan ha god nytte av medisiner, og jeg ville gjerne tatt medisiner dersom det var noe som kunne ha hjulpet meg. Det er det dessverre ikke. 

Anonymous poster hash: ebbbf...c60

[AnonymBruker]

Om du bor i Bergensområdet vet jeg om et veldig bra kurs/gruppeterapi over fire uker. Der lærer du mange teknikker, og det er øvelse, øvelse øvelse. Du kan ikke slutte å bruke teknikkene etter kurset. Det finnes ingen quick fix mot depresjon så vidt jeg vet og har erfart :/ Men sjekk gjerne ut http://psykologkontor.no/

De er veldig dyktige, og behandler veldig mange forskjellige typer utfordringer. Veldig lærerikt og flott kurs. 

 

Ellers så holder jeg på å lese Mindfulness - en vei ut av depresjon og nedstemthet. Ser du har prøvd mindfulness, men det er jo også noe som bare må øves på og øves på. Jeg har lært mindfulness på mange kurs, fra leger og psykologer. Det har til nå  hjulpet bra når jeg ikke får sove, når jeg er urolig eller stresset. Nå vil jeg lære mer om det opp mot depresjon. Det er noe jeg vil bruke resten av livet tenker jeg. 

 

Mitt beste råd er å ikke gi opp. Du skriver at du i perioder får det bedre, men så er det rett ned igjen. Det er viktig å ikke gi opp teknikkene, og å fortsatt bruke verktøyene du har selv om det går opp og ned.  

Håper du finner noe som funker for deg! Klem!

Anonymous poster hash: 76529...871

[AnonymBruker]

Jeg har ikke dystymi, min depresjon er for alvorlig til det. Har aldri vært bedre enn at jeg oppfyller kravene til moderat depresjon. Ikke dumt å svare   Nei, men jeg har forsøkt medisiner uten hell.   Jeg tror mange kan ha god nytte av medisiner, og jeg ville gjerne tatt medisiner dersom det var noe som kunne ha hjulpet meg. Det er det dessverre ikke.  Anonymous poster hash: ebbbf...c60

Men har du prøvd alle medisiner. Jeg har prøvd 4. Den 4 virker bedre enn de andre. Jeg bruker aurorix. Null bivirkninger.

Anonymous poster hash: f1c48...0d7

[AnonymBruker]

 

Om du bor i Bergensområdet vet jeg om et veldig bra kurs/gruppeterapi over fire uker. Der lærer du mange teknikker, og det er øvelse, øvelse øvelse. Du kan ikke slutte å bruke teknikkene etter kurset. Det finnes ingen quick fix mot depresjon så vidt jeg vet og har erfart :/ Men sjekk gjerne ut http://psykologkontor.no/

De er veldig dyktige, og behandler veldig mange forskjellige typer utfordringer. Veldig lærerikt og flott kurs. 

 

Ellers så holder jeg på å lese Mindfulness - en vei ut av depresjon og nedstemthet. Ser du har prøvd mindfulness, men det er jo også noe som bare må øves på og øves på. Jeg har lært mindfulness på mange kurs, fra leger og psykologer. Det har til nå  hjulpet bra når jeg ikke får sove, når jeg er urolig eller stresset. Nå vil jeg lære mer om det opp mot depresjon. Det er noe jeg vil bruke resten av livet tenker jeg. 

 

Mitt beste råd er å ikke gi opp. Du skriver at du i perioder får det bedre, men så er det rett ned igjen. Det er viktig å ikke gi opp teknikkene, og å fortsatt bruke verktøyene du har selv om det går opp og ned.  

Håper du finner noe som funker for deg! Klem!

Anonymous poster hash: 76529...871

 

 

Takk for svar Jeg bor ikke i Bergensområdet, og har som sagt prøvd mindfullness. Det som gjør at det ikke fungerer for meg, er at det blir for diffust og at jeg derfor ikke klarer å anvende teknikkene. For meg fungerer det bedre med avledning, og jeg forsøker å gjøre det så ofte jeg kan når ting blir vanskelig. Forsøker også å komme meg ut og gjøre ting jeg liker, selv om jeg kanskje ikke har lyst.

 

Men har du prøvd alle medisiner. Jeg har prøvd 4. Den 4 virker bedre enn de andre. Jeg bruker aurorix. Null bivirkninger.

Anonymous poster hash: f1c48...0d7

 

Jeg har ikke prøvd alle nei, men har prøvd mange ulike deriblant SSRI, SNDRI, MAO-hemmere, stemningsstabiliserende samt diverse antipsykotikum som kan gi antidepressiv effekt.

Anonymous poster hash: ebbbf...c60

[AnonymBruker]

 

Takk for svar Jeg bor ikke i Bergensområdet, og har som sagt prøvd mindfullness. Det som gjør at det ikke fungerer for meg, er at det blir for diffust og at jeg derfor ikke klarer å anvende teknikkene. For meg fungerer det bedre med avledning, og jeg forsøker å gjøre det så ofte jeg kan når ting blir vanskelig. Forsøker også å komme meg ut og gjøre ting jeg liker, selv om jeg kanskje ikke har lyst.

Anonymous poster hash: ebbbf...c60

 

 

Unngå følelsene/ avledning vil bare gjøre at de ligger og gnager.

 

Tenk heller "jeg er trist akkurat nå og det er greit"

"Jeg er trist fordi x grunn og det er greit, men det er mulig å gjøre y selv om x eksisterer"

 

Så når du har mentalt akseptert og følt på følelsene, så kan du gå ut og gjøre andre ting.

Anonymous poster hash: 653e8...097

[AnonymBruker]

Takk for svar Jeg bor ikke i Bergensområdet, og har som sagt prøvd mindfullness. Det som gjør at det ikke fungerer for meg, er at det blir for diffust og at jeg derfor ikke klarer å anvende teknikkene. For meg fungerer det bedre med avledning, og jeg forsøker å gjøre det så ofte jeg kan når ting blir vanskelig. Forsøker også å komme meg ut og gjøre ting jeg liker, selv om jeg kanskje ikke har lyst.  Jeg har ikke prøvd alle nei, men har prøvd mange ulike deriblant SSRI, SNDRI, MAO-hemmere, stemningsstabiliserende samt diverse antipsykotikum som kan gi antidepressiv effekt. Anonymous poster hash: ebbbf...c60

Det finnes flere SSRI som virker forskjellig. Jeg har selv hatt god effekt av å bytte medisin. Har hørt fra min behandler at det har kommet nye SSRI som skal gjøre en mer motivert eventuelt få deg i gang mer i løpet av dagen. Så har du prøvd en eller to betyr det ikke at du har prøvd alt som der ute.

Anonymous poster hash: 0f7b4...dfa

[AnonymBruker]

Jeg har lidd av depresjoner og såkalt "generalisert angstlidelse" siden slutten av 90-tallet. Det som utløste det for min del, var en hendelse på jobb i 1998. En sjef angrep meg verbalt og vrengte ut av seg masse fæle ting. Jeg satt i sjokk uten å si et ord etterpå. Jeg begynte å gråte meg stille i søvn. Skjulte det for samboeren.

 

Det tok et par år før jeg skjønte at noe var alvorlig galt, fordi jeg fremdeles ofte gråt meg i søvn over det, og aldri ble ordentlig glad igjen etter den hendelsen. Det gnagde en uro og en innvendig redsel i meg hele tiden, og jeg så bare svart på alt. Sto opp om morgenen og kikket ut vinduet på det strålende solskinnet en vakker sommerdag, og alt jeg kjente var en knugende, svart og deprimert følelse av at noe var galt. "Hvorfor kan jeg ikke være glad over at det er en fin dag!??" tenkte jeg, for jeg klarte det ikke. Og så ble jeg da overveldet av dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å glede meg over en fin sommerdag... ballen rullet videre.

 

Årene går og jeg prøver diverse medisiner fra 2002. Den ene fæle bivirkningen etter den andre, før jeg til slutt havner på en jeg synes jeg kan leve med. Gikk opp i vekt av den da, men det fikk jeg vel tåle.

Det jeg IKKE la merke til selv av bivirkning, var at hele mitt vesen ble kapslet inn i en stor boble. Jeg levde i et vakuum. Jeg var riktignok ikke så knugende deprimert og angstfyllt hele tiden lenger, men jeg følte ikke noe særlig annet av følelser heller! Dette var jeg ikke helt klar over, så det pågikk i noen år.

 

Levde i min egen verden hjemme (uføretrygdet) og kuttet all kontakt med venner. Så skjedde det noe.... en dag leste jeg en artikkel om en mann som led av det samme som jeg, tok samme medisin og som forklarte om denne "boblen" han følte han levde i, og hvordan han sluttet å bry seg om omgivelsene. Han kuttet derfor ut medisinene, og valgte heller å lære og leve med de vonde følelsene og takle dem på sitt vis.

 

Med et sjokk gikk det opp for meg at det var akkurat sånn jeg hadde det. Jeg ble klar over hvilket vakuum jeg hadde levd i. Jeg bestemte meg for å gjøre det samme som mannen i artikkelen, og kuttet ut pillene. Jeg gikk ned fem kilo på få uker, og plutselig fikk jeg all verdens inntrykk inn i hodet "full force". Jeg var overveldet i starten og gråt for den minste ting. Kunne ikke se på nyhetene på tv engang, det var så mye å gråte over der.

 

Så gikk ukene og månedene, og jeg lærte meg å takle følelsene og inntrykkene, og sakte ble jeg meg selv igjen. Sluttet å få tårer i øynene for alt jeg så på tv.

Fremdeles generalisert angstlidelse (redd for alt mulig rart, bekymrer meg sykelig for masse rart) men jeg begynte å "snakke meg selv ut av det". Følte jeg noe vanskelig, sa jeg til meg selv "Tenk på noe annet  nå! Det der er sykdommen som snakker, sånn er det ikke i virkeligheten". Det hjalp faktisk, og etterhvert følte jeg meg sterkere og sterkere.

Det var en nytelse å plutselig kjenne følelser igjen, noe jeg ikke var vant til lenger. Plutselig begynte jeg å bry meg om at leksene til sønnen min ble gjort (det hadde faren hans tatt seg av i noen år) og jeg engasjerte meg i skoleprosjekter, hjalp han i timesvis.

 

Jeg kom etterhvert såpass på bena og fikk kontroll på følelsene, at jeg bestemte meg for å ta opp kontakten igjen med et par av bestevenninnene mine. Jeg håpet bare at de ville ønske meg velkommen inn i varmen igjen etter langt fravær - og det gjorde de. Hun ene sa faktisk at hun hadde ventet på at jeg skulle komme tilbake lenge :-) (hun visste om sykdommen)

 

Nå er det gått to-tre år siden jeg sluttet med medisinene. Jeg kunne aldri tenkt meg å begynne igjen, for jeg liker bedre å håndtere følelsene selv, enn å pakke inn hele MEG i bomull og ikke føle sterkt for NOE.

Jeg sluttet uten å opplyse legen om det, det er tross alt frivillig å bruke medisiner, men jeg sa det til han i etterkant (et år etterpå tror jeg det var). Han hadde ikke noen spesiell kommentar til det, jeg opplyste bare at "Jeg har sluttet med den medisinen, og vil heller lære meg å leve uten". Greit.

 

Det er imidlertid ikke noe jeg ville anbefale til folk med depresjoner, det er noe man må kjenne på selv. Man må vite at man er sterk nok til å snakke seg selv opp av hengemyrene. Det kan være skummelt å slutte uten videre, så ta evt samråd med lege.

Anonymous poster hash: eca69...3e2

[AnonymBruker]

Jeg har lidd av depresjoner og såkalt "generalisert angstlidelse" siden slutten av 90-tallet. Det som utløste det for min del, var en hendelse på jobb i 1998. En sjef angrep meg verbalt og vrengte ut av seg masse fæle ting. Jeg satt i sjokk uten å si et ord etterpå. Jeg begynte å gråte meg stille i søvn. Skjulte det for samboeren. Det tok et par år før jeg skjønte at noe var alvorlig galt, fordi jeg fremdeles ofte gråt meg i søvn over det, og aldri ble ordentlig glad igjen etter den hendelsen. Det gnagde en uro og en innvendig redsel i meg hele tiden, og jeg så bare svart på alt. Sto opp om morgenen og kikket ut vinduet på det strålende solskinnet en vakker sommerdag, og alt jeg kjente var en knugende, svart og deprimert følelse av at noe var galt. "Hvorfor kan jeg ikke være glad over at det er en fin dag!??" tenkte jeg, for jeg klarte det ikke. Og så ble jeg da overveldet av dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å glede meg over en fin sommerdag... ballen rullet videre. Årene går og jeg prøver diverse medisiner fra 2002. Den ene fæle bivirkningen etter den andre, før jeg til slutt havner på en jeg synes jeg kan leve med. Gikk opp i vekt av den da, men det fikk jeg vel tåle.Det jeg IKKE la merke til selv av bivirkning, var at hele mitt vesen ble kapslet inn i en stor boble. Jeg levde i et vakuum. Jeg var riktignok ikke så knugende deprimert og angstfyllt hele tiden lenger, men jeg følte ikke noe særlig annet av følelser heller! Dette var jeg ikke helt klar over, så det pågikk i noen år. Levde i min egen verden hjemme (uføretrygdet) og kuttet all kontakt med venner. Så skjedde det noe.... en dag leste jeg en artikkel om en mann som led av det samme som jeg, tok samme medisin og som forklarte om denne "boblen" han følte han levde i, og hvordan han sluttet å bry seg om omgivelsene. Han kuttet derfor ut medisinene, og valgte heller å lære og leve med de vonde følelsene og takle dem på sitt vis. Med et sjokk gikk det opp for meg at det var akkurat sånn jeg hadde det. Jeg ble klar over hvilket vakuum jeg hadde levd i. Jeg bestemte meg for å gjøre det samme som mannen i artikkelen, og kuttet ut pillene. Jeg gikk ned fem kilo på få uker, og plutselig fikk jeg all verdens inntrykk inn i hodet "full force". Jeg var overveldet i starten og gråt for den minste ting. Kunne ikke se på nyhetene på tv engang, det var så mye å gråte over der. Så gikk ukene og månedene, og jeg lærte meg å takle følelsene og inntrykkene, og sakte ble jeg meg selv igjen. Sluttet å få tårer i øynene for alt jeg så på tv.Fremdeles generalisert angstlidelse (redd for alt mulig rart, bekymrer meg sykelig for masse rart) men jeg begynte å "snakke meg selv ut av det". Følte jeg noe vanskelig, sa jeg til meg selv "Tenk på noe annet  nå! Det der er sykdommen som snakker, sånn er det ikke i virkeligheten". Det hjalp faktisk, og etterhvert følte jeg meg sterkere og sterkere.Det var en nytelse å plutselig kjenne følelser igjen, noe jeg ikke var vant til lenger. Plutselig begynte jeg å bry meg om at leksene til sønnen min ble gjort (det hadde faren hans tatt seg av i noen år) og jeg engasjerte meg i skoleprosjekter, hjalp han i timesvis. Jeg kom etterhvert såpass på bena og fikk kontroll på følelsene, at jeg bestemte meg for å ta opp kontakten igjen med et par av bestevenninnene mine. Jeg håpet bare at de ville ønske meg velkommen inn i varmen igjen etter langt fravær - og det gjorde de. Hun ene sa faktisk at hun hadde ventet på at jeg skulle komme tilbake lenge :-) (hun visste om sykdommen) Nå er det gått to-tre år siden jeg sluttet med medisinene. Jeg kunne aldri tenkt meg å begynne igjen, for jeg liker bedre å håndtere følelsene selv, enn å pakke inn hele MEG i bomull og ikke føle sterkt for NOE.Jeg sluttet uten å opplyse legen om det, det er tross alt frivillig å bruke medisiner, men jeg sa det til han i etterkant (et år etterpå tror jeg det var). Han hadde ikke noen spesiell kommentar til det, jeg opplyste bare at "Jeg har sluttet med den medisinen, og vil heller lære meg å leve uten". Greit. Det er imidlertid ikke noe jeg ville anbefale til folk med depresjoner, det er noe man må kjenne på selv. Man må vite at man er sterk nok til å snakke seg selv opp av hengemyrene. Det kan være skummelt å slutte uten videre, så ta evt samråd med lege. Anonymous poster hash: eca69...3e2

Det var en fantastisk historie, så bra for deg at det gikk bra.

Men jeg ville ikke anbefalt en med tilbakevendende depresjoner om å kutte ut medisiner.. For alt du vet kan det være TS alt har prøvd dette, er jo vanlig å ta pauser i medisineringen hvis man er satt på noe over flere år.

Anonymous poster hash: 0f7b4...dfa

[AnonymBruker]

Det finnes flere SSRI som virker forskjellig. Jeg har selv hatt god effekt av å bytte medisin. Har hørt fra min behandler at det har kommet nye SSRI som skal gjøre en mer motivert eventuelt få deg i gang mer i løpet av dagen. Så har du prøvd en eller to betyr det ikke at du har prøvd alt som der ute.

Anonymous poster hash: 0f7b4...dfa

 

Jeg har ikke påstått at jeg har forsøkt alt, men jeg har forsøkt mange medisiner i flere kategorier, og på grunn av måten jeg reagerer på dem er det anbefalt av flere leger at jeg ikke prøver flere medisiner på en stund. Dette fordi det er en stor psykisk belastning for meg med oppstart av medisiner, og det vil bare virke mot sin hensikt. 

 

TS

Anonymous poster hash: ebbbf...c60