Hadde du bært nag for dette?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en reumatisk mor som i perioder var sengeliggende og nesten konstant hadde så mye smerter at lunta var svært kort. Det er først nå i voksen alder hvor hun har fått moderne medisiner som virker svært godt at jeg ser henne som den varme og fine personen hun er. Jeg vokste opp med å liste meg rundt i frykt for å vekke sinne og ble en helt ekstrem "flink pike" for å få minst mulig kjeft. Pga oppveksten kommer jeg aldri til å være spesielt nær min mor, for sårene sitter for dypt. Anbefales ikke.

Anonymous poster hash: e7437...b45

Tar med meg dette videre til henne også. Fint å få forskjell erfaring.

Hvordan er forholdet ditt til din far?

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Jeg synes det er drastiske tiltak som foreslåes her. Faren blir beskrevet som omsorgsfull og glad i barnet sitt. Det er utrolig mange foreldre som sliter med kroniske lidelser, uten at det er en grunn til å skille seg for å skåne barnet.

Men det finnes ofte støttegrupper for pårørende, og det går an og få hjelp og veiledning av bup. Bup samarbeider også med barn og foreldrer i hvordan man håndterer og kommuniserer på best måte med barnet under dårlige perioder.

Anonymous poster hash: d4c1c...9cc

Tror venninnen min har tenkt å kontakte helsesøster eller bup dersom hun merker at jenta trenger det.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Tar med meg dette videre til henne også. Fint å få forskjell erfaring.

Hvordan er forholdet ditt til din far?

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

Jeg har et veldig nært forhold til faren min, som kunne tilby alle de runde kantene moren min manglet. Han reiste mye med jobb og var veldig innstilt på at han og mor skulle vise samlet front utad, så det var litt begrenset hvor mye buffer han kunne være.

Anonymous poster hash: e7437...b45

[AnonymBruker]

Jeg har et veldig nært forhold til faren min, som kunne tilby alle de runde kantene moren min manglet. Han reiste mye med jobb og var veldig innstilt på at han og mor skulle vise samlet front utad, så det var litt begrenset hvor mye buffer han kunne være.

Anonymous poster hash: e7437...b45

Men du bærer ikke nag ovenfor han at han valgte å være med moren din istedenfor å skilles seg og ta med deg vekk?

Dette er mye av det venninnen min tenker på. Om datteren skal bli sur på henne på et vis i voksen alder.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Men du bærer ikke nag ovenfor han at han valgte å være med moren din istedenfor å skilles seg og ta med deg vekk?

Dette er mye av det venninnen min tenker på. Om datteren skal bli sur på henne på et vis i voksen alder.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

Jeg bærer ikke nag for at de ikke gikk fra hverandre, for de har hatt et godt samliv. Jeg bærer nag for at de ikke gikk inn for å skåne meg og la meg være et bekymringsløst barn litt mer. Jeg lot være å fortelle om vonde ting fra f.eks. skolen for å ikke legge sten til byrden. De beskyttet meg ikke mot meg selv fordi de ikke snakket om at "mor har det vondt hele tiden, ikke bare når hun ikke kommer ut av senga, og derfor har hun kort lunte. Du er flink og bra som du er uansett.":

Anonymous poster hash: e7437...b45

[AnonymBruker]

Jeg bærer ikke nag for at de ikke gikk fra hverandre, for de har hatt et godt samliv. Jeg bærer nag for at de ikke gikk inn for å skåne meg og la meg være et bekymringsløst barn litt mer. Jeg lot være å fortelle om vonde ting fra f.eks. skolen for å ikke legge sten til byrden. De beskyttet meg ikke mot meg selv fordi de ikke snakket om at "mor har det vondt hele tiden, ikke bare når hun ikke kommer ut av senga, og derfor har hun kort lunte. Du er flink og bra som du er uansett.":

Anonymous poster hash: e7437...b45

Ok. Det er bra ting jeg kan formidle videre. Jeg tror faktisk jeg skal la venninnen min lese hele tråden og få ta til seg det hun mener er relevant.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Jeg bærer ikke nag for at de ikke gikk fra hverandre, for de har hatt et godt samliv. Jeg bærer nag for at de ikke gikk inn for å skåne meg og la meg være et bekymringsløst barn litt mer. Jeg lot være å fortelle om vonde ting fra f.eks. skolen for å ikke legge sten til byrden. De beskyttet meg ikke mot meg selv fordi de ikke snakket om at "mor har det vondt hele tiden, ikke bare når hun ikke kommer ut av senga, og derfor har hun kort lunte. Du er flink og bra som du er uansett.":

Anonymous poster hash: e7437...b45

Ok. Det er bra ting jeg kan formidle videre. Jeg tror faktisk jeg skal la venninnen min lese hele tråden og få ta til seg det hun mener er relevant.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Dette er det egentlig helt umulig å svare på for noen som ikke faktisk kjenner og har observert familien. Men her kommer noen momenter jeg tenker det kan være greit å ta med i betraktningen.

 

Barn er naturlig lojale mot sine foreldre.Denne lojaliteten kan ofte være temmelig ekstrem, selv barn som blir utsatt for grov omsorgssvikt og overgrep er ofte lojale mot foreldrene.(Nå sier jeg ikke at jenta det er snakk om her utsettes for dette, poenget mitt er å vise hvor sterk en slik lojalitet kan være) Som barn er man halt avhengig av foreldrene. Uten foreldrene ville man ikke hatt noen trygghet. Ingen til å komme med mat, skaffe husly, trygghet osv. Derfor ligger det i barnet ikke bare å tilpasse seg og å akseptere foreldrene, men også å dekke over foreldrenes feil og mangler utad. Man kan ikke forvente at barna skal forstå at ting vil bli bedre hvis de ber om hjelp, det er de voksnes ansvar å se og reagere.  Siden dere er usikre på hvordan dette påvirker jenta, synes jeg det kan være en ide å be om hjelp fra fagfolk. Helsesøster og BUP kan være et sted å begynne. Eller kanskje det finnes en forening for sykdommen faren har? En del slike foreninger har tilbud til barn som er pårørende.

 

Etter en eventuell skilsmisse vil far skulle ha samvær alene. Det vil si at mor ikke lenger vil ha mulighet for å skåne barnet i de dårlige periodene. Det skal ganske grove episoder til før man eventuelt får samvær med tilsyn, ut fra det jeg leser her tviler jeg på at det ville være aktuelt. Samvær med tilsyn vil nok også være ødeleggende for den gode tilknyttingen som finnes mellom far og barn.  

 

Hvor god selvinnsikt har far? Skjønner han selv, når han har en bedre periode,at han får kort lunte og blir urimelig når han har en dårlig periode? Hvis han har god selvinnsikt tenker jeg at det vil være lettere å beskytte jenta. Da kan man snakke med ham om måter å gjøre det på.Du nevner jo selv over at dere tenker at far bør trekke seg vekk fra f.eks. raseriutbrudd når hans lunte er kort. Jeg tenker at det er et godt tiltak. Generelt tenker jeg at i disse periodene er det mor som bør stå for alt som kan være slitsomt med barnet. En mulighet kan kanskje også være at man leier en liten leilighet til far, som han kan dra til i de dårlige periodene? Dette krever jo litt økonomisk, så det er ikke sikkert det er gjennomførbart, men hvis det er mulig ville det vært en måte å gitt jenta det beste fra to verdener. Når far er i en god periode får hun et hjem med både far og mor tilstede, når han er i en dårlig periode blir hun boende med en stabil mor, mens far reiser vekk. 

 

 

Anonymous poster hash: 32917...f7a

[sjøhest]

Jeg ser ingen grunn for å gå fra hverandre og gjøre barnet til skilsmissebarn. Hva med samvær med far etterpå? Da vil ikke mor være der og avlaste om han er dårlig.

[AnonymBruker]

Dette er det egentlig helt umulig å svare på for noen som ikke faktisk kjenner og har observert familien. Men her kommer noen momenter jeg tenker det kan være greit å ta med i betraktningen.

Barn er naturlig lojale mot sine foreldre.Denne lojaliteten kan ofte være temmelig ekstrem, selv barn som blir utsatt for grov omsorgssvikt og overgrep er ofte lojale mot foreldrene.(Nå sier jeg ikke at jenta det er snakk om her utsettes for dette, poenget mitt er å vise hvor sterk en slik lojalitet kan være) Som barn er man halt avhengig av foreldrene. Uten foreldrene ville man ikke hatt noen trygghet. Ingen til å komme med mat, skaffe husly, trygghet osv. Derfor ligger det i barnet ikke bare å tilpasse seg og å akseptere foreldrene, men også å dekke over foreldrenes feil og mangler utad. Man kan ikke forvente at barna skal forstå at ting vil bli bedre hvis de ber om hjelp, det er de voksnes ansvar å se og reagere. Siden dere er usikre på hvordan dette påvirker jenta, synes jeg det kan være en ide å be om hjelp fra fagfolk. Helsesøster og BUP kan være et sted å begynne. Eller kanskje det finnes en forening for sykdommen faren har? En del slike foreninger har tilbud til barn som er pårørende.

Etter en eventuell skilsmisse vil far skulle ha samvær alene. Det vil si at mor ikke lenger vil ha mulighet for å skåne barnet i de dårlige periodene. Det skal ganske grove episoder til før man eventuelt får samvær med tilsyn, ut fra det jeg leser her tviler jeg på at det ville være aktuelt. Samvær med tilsyn vil nok også være ødeleggende for den gode tilknyttingen som finnes mellom far og barn.

Hvor god selvinnsikt har far? Skjønner han selv, når han har en bedre periode,at han får kort lunte og blir urimelig når han har en dårlig periode? Hvis han har god selvinnsikt tenker jeg at det vil være lettere å beskytte jenta. Da kan man snakke med ham om måter å gjøre det på.Du nevner jo selv over at dere tenker at far bør trekke seg vekk fra f.eks. raseriutbrudd når hans lunte er kort. Jeg tenker at det er et godt tiltak. Generelt tenker jeg at i disse periodene er det mor som bør stå for alt som kan være slitsomt med barnet. En mulighet kan kanskje også være at man leier en liten leilighet til far, som han kan dra til i de dårlige periodene? Dette krever jo litt økonomisk, så det er ikke sikkert det er gjennomførbart, men hvis det er mulig ville det vært en måte å gitt jenta det beste fra to verdener. Når far er i en god periode får hun et hjem med både far og mor tilstede, når han er i en dårlig periode blir hun boende med en stabil mor, mens far reiser vekk.

Anonymous poster hash: 32917...f7a

Det var et fint innlegg. En leilighet hadde kanskje vært en idé dersom de hadde hatt råd til det, men det har de ikke.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen grunn for å gå fra hverandre og gjøre barnet til skilsmissebarn. Hva med samvær med far etterpå? Da vil ikke mor være der og avlaste om han er dårlig.

Dette er det min venninne nok har som et argument som veier tungt. Dessuten elsker hun jo mannen sin.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d