Hadde du bært nag for dette?

[Rysiseal]

Her var det mye svartmaling, Rysiseal. Noen ganger trenger man ikke å komme med en skrekkhistorie når forholdene er helt annerledes... Her er moren hjemme og jobber ikke på båt. Så frekt overfor kronisk syke å insinuere at de skal være mer disponert for å slå barn. Det er helt friske foreldre som slår også. Var faren i ditt eksempel syk, eller på noen annen måte lik denne faren?

 

Denne faren går til behandling som nevnt i innlegg #8. Ingen har lest det? Slutt å tjatre om at han må søke behandling. Psykologer har meldeplikt til barnevernet hvis det kommer fram at faren mister besinnelsen og slår.

Jeg nevnte jo at "Jeg skrev om det for å vise at noen ganger kan et barn slite veldig mye uten at de som er barnets nærmeste, nødvendigvis kan merke det. Derfor ville det være lurt at jenta får snakke med en terapeut."

Jeg skulle først tillegge at jeg selvfølgeig ikke mener at de to situasjonene kan sammenlignes, og at jeg ikke anklager faren for noe, men jeg gjorde det ikke fordi mitt innlegg var langt nok, og jeg var sikker på at det var unødvendig å presisere det fordi man jo ville forstå det med det jeg allerede hadde skrevet. Her tok jeg sannsynligvis feil.

 

Det ene eksemplet jeg tok er det jeg har erfart, og jeg mener at med det jeg forklarte og nevnte igjen her, ville alle forstå at jeg ikke sammenligner de to opplevelsene, og overhodet ikke påstår at jenta her opplever det samme, men skulle bare vise til at man ikke nødvendigvis har mulighet til å avsløre at en jente har det tungt.

Sliter jenten, vil hun få godt nytte av blant annet å bli forklart av en terapeut hva som skjer med pappaen.

 

Det spiller ingen rolle om det er noen likheter, og eventuelt hvilke, mellomde to fedrene. Jeg har aldri sammenlignet dem, for øvrig. Det at moren her ikke jobber på båt ser jeg heller ikke som relevant. Og jeg hevder heller ikke at faren muligens er voldelig mot jenta.

 

Poenget er at man ikke kan med sikkerhet være sikker på at jenta ikke er preget av familiesituasjonen. Et barn som ser en av foreldrene ha det vondt, lider av det.

 

Så enten leste du ikke alt jeg skrev eller leste du for fort, eller leste du med på forhånd lyst til å motsi meg, for ellers forstår jeg ikke hvordan man kan etter det jeg skrev, tro at jeg påstår at faren er voldelig eller noe liknende. Det skrev jeg aldri.

[Rysiseal]

Hun sammenlignet ikke de to situasjonene med tanke på vold, hun påpekte at barn kan ha det vondt inni seg uten at det synes utenpå og at barnet da kan tjenes med å snakke med en terapeut. 

Takk, det er akkurat det

[AnonymBruker]

Det gjelder ikke meg nei. Som jeg skrev så har jeg ikke barn. Men min venninne og jeg snakker om alt, og jeg føler meg litt hjelpesløs rundt den problemstillingen hennes så derfor søkte jeg råd her.

Jeg takker for svarene som er relevant til det jeg skrev om.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Det venninna di bør tenke på er jo at hvis de flytter fra hverandre så skal datteren ha samvær med far. Alene.

 

For meg høres det ut som en bedre løsning at mor blir, og heller holder seg og datteren litt unna far når han har sine dårlige perioder.

Anonymous poster hash: aba4b...373

[Kattugla]

Jeg tenker at vi alle får tildelt våre utfordringer i livet, både barn og voksne. Og at det er umulig å beskytte barn fra alt og jeg vet ikke heller om jeg synes det bør være et mål i seg selv, så lenge det ikke er snakk om alvorlig omsorgssvikt og/eller overgrep. Jeg tror mor må slappe litt av og innse at hun kan ikke kontrollere datterens oppvekst til minste detalje. Dessuten, hvis hun går fra far, vil det sannsynligvis komme både stemor og stefar inn i bildet etter hvert og det er ikke sikkert at jenta vil trives bedre med den løsning enn at foreldrene fremdeles bor samnen, men at far er i perioder sliten og at hun må lære å ta hensyn til det.

[AnonymBruker]

Jeg for min del ville ha foretrukket at foreldrene mine skilte seg. 

Anonymous poster hash: 6c6a4...035

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en mor som i perioder har hatt mye smerter. Jeg var riktignok eldre da det startet.

Jeg kan på ingen måte si at det har påvirket meg negativt, men derimot vil jeg påstå det har lært meg mye om livet.

Mamma kunne i perioder ikke delta på noe, husarbeid var det jeg og pappa som tok. Og hun hadde nok kortere lunte enn normalt. Det var på ingen måte slik at vi måtte liste oss rundt, men hun tåleterte ikke trassige unger på samme måte som tidligere, og vi tilpasset oss fort til å høre etter og ta i mot beskjedene vi fikk. Vi har aldri vært nødt til å stiller opp på tilstelninger og aktiviteter hvor foreldrene naturlig hører med alene. De gangene mamma ikke klarte var pappa der, ellers var de begge med.

Jeg har lært meg å skjønne at livet ikke alltid blir slik man ønsker og har tenkt. Selv om man aldri så mye ønsker å stå i jobb kan man se seg nødt til å være hjemme. Det er ingen garanti for at man ikke blir syk i morgen, og man må huske å være takknemlig for det man har. Ikke alle plager sees av folk utenfra, og det er greit å huske på dette når man senere møter folk som ikke kan jobbe.

Anonymous poster hash: 21b6d...902

[AnonymBruker]

Det venninna di bør tenke på er jo at hvis de flytter fra hverandre så skal datteren ha samvær med far. Alene.

For meg høres det ut som en bedre løsning at mor blir, og heller holder seg og datteren litt unna far når han har sine dårlige perioder.

Anonymous poster hash: aba4b...373

Jeg er ny på å bruke mobil her inne så forsto først nå hvordan man siterer.

Det du skriver er noe både min venninne og jeg har tenkt noe på. Jeg har også foreslått for min venninne at dersom datteren får et skikkelig trassanfall når mannen hennes er dårlig så er det kanskje en idé at mannen trekker seg unna og lar venninnen min ta den runden slik at det slipper å bli dårlig stemning. Og siden det er faren som i dårlige perioder har kort lunte så er det han som bør fjerne seg fra situasjonen, og ikke datteren.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at vi alle får tildelt våre utfordringer i livet, både barn og voksne. Og at det er umulig å beskytte barn fra alt og jeg vet ikke heller om jeg synes det bør være et mål i seg selv, så lenge det ikke er snakk om alvorlig omsorgssvikt og/eller overgrep. Jeg tror mor må slappe litt av og innse at hun kan ikke kontrollere datterens oppvekst til minste detalje. Dessuten, hvis hun går fra far, vil det sannsynligvis komme både stemor og stefar inn i bildet etter hvert og det er ikke sikkert at jenta vil trives bedre med den løsning enn at foreldrene fremdeles bor samnen, men at far er i perioder sliten og at hun må lære å ta hensyn til det.

Det er langt unna å være noe som ligner på omsorgssvikt eller overgrep. Det er en far som i dårlige perioder har kort lunte, slik mange har hvis de er forkjølet o.l. Det er bare det at far i denne familien oftere er syk.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Jeg er ny på å bruke mobil her inne så forsto først nå hvordan man siterer.

Det du skriver er noe både min venninne og jeg har tenkt noe på. Jeg har også foreslått for min venninne at dersom datteren får et skikkelig trassanfall når mannen hennes er dårlig så er det kanskje en idé at mannen trekker seg unna og lar venninnen min ta den runden slik at det slipper å bli dårlig stemning. Og siden det er faren som i dårlige perioder har kort lunte så er det han som bør fjerne seg fra situasjonen, og ikke datteren.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

Enig i det forsåvidt. Når jeg sa "holde seg unna" tenkte jeg egentlig mer i retning av å ta en helg hos mor/bestemor uten mannen, ta med datteren på lekeplassen på ettermiddagen osv.

Anonymous poster hash: aba4b...373

[Kattugla]

Det er langt unna å være noe som ligner på omsorgssvikt eller overgrep. Det er en far som i dårlige perioder har kort lunte, slik mange har hvis de er forkjølet o.l. Det er bare det at far i denne familien oftere er syk.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

Nei, jeg skjønte at det var ikke snakk om det i dette tilfellet. Det var mer mtp på innlegget om 11-åringen. Endret 19. juni 2015 av Kattugla

[AnonymBruker]

Jeg for min del ville ha foretrukket at foreldrene mine skilte seg.

Anonymous poster hash: 6c6a4...035

Vil du utdype det?

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en mor som i perioder har hatt mye smerter. Jeg var riktignok eldre da det startet.

Jeg kan på ingen måte si at det har påvirket meg negativt, men derimot vil jeg påstå det har lært meg mye om livet.

Mamma kunne i perioder ikke delta på noe, husarbeid var det jeg og pappa som tok. Og hun hadde nok kortere lunte enn normalt. Det var på ingen måte slik at vi måtte liste oss rundt, men hun tåleterte ikke trassige unger på samme måte som tidligere, og vi tilpasset oss fort til å høre etter og ta i mot beskjedene vi fikk. Vi har aldri vært nødt til å stiller opp på tilstelninger og aktiviteter hvor foreldrene naturlig hører med alene. De gangene mamma ikke klarte var pappa der, ellers var de begge med.

Jeg har lært meg å skjønne at livet ikke alltid blir slik man ønsker og har tenkt. Selv om man aldri så mye ønsker å stå i jobb kan man se seg nødt til å være hjemme. Det er ingen garanti for at man ikke blir syk i morgen, og man må huske å være takknemlig for det man har. Ikke alle plager sees av folk utenfra, og det er greit å huske på dette når man senere møter folk som ikke kan jobbe.

Anonymous poster hash: 21b6d...902

Dette innlegget skal jeg formidle videre til venninnen min. Det var mye klokt i det innlegget ditt!

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Enig i det forsåvidt. Når jeg sa "holde seg unna" tenkte jeg egentlig mer i retning av å ta en helg hos mor/bestemor uten mannen, ta med datteren på lekeplassen på ettermiddagen osv.

Anonymous poster hash: aba4b...373

Skal ta dette videre til venninnen min også. Godt forslag!

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Nei, jeg skjønte at det var ikke snakk om det i dette tilfellet. Det var mer mtp på innlegget om 11-åringen.

Ok.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en reumatisk mor som i perioder var sengeliggende og nesten konstant hadde så mye smerter at lunta var svært kort. Det er først nå i voksen alder hvor hun har fått moderne medisiner som virker svært godt at jeg ser henne som den varme og fine personen hun er. Jeg vokste opp med å liste meg rundt i frykt for å vekke sinne og ble en helt ekstrem "flink pike" for å få minst mulig kjeft. Pga oppveksten kommer jeg aldri til å være spesielt nær min mor, for sårene sitter for dypt. Anbefales ikke.

Anonymous poster hash: e7437...b45

[AnonymBruker]

Jeg synes det er drastiske tiltak som foreslåes her. Faren blir beskrevet som omsorgsfull og glad i barnet sitt. Det er utrolig mange foreldre som sliter med kroniske lidelser, uten at det er en grunn til å skille seg for å skåne barnet.

Men det finnes ofte støttegrupper for pårørende, og det går an og få hjelp og veiledning av bup. Bup samarbeider også med barn og foreldrer i hvordan man håndterer og kommuniserer på best måte med barnet under dårlige perioder.

Anonymous poster hash: d4c1c...9cc

[AnonymBruker]

Jeg for min del ville ha foretrukket at foreldrene mine skilte seg.

Anonymous poster hash: 6c6a4...035

Samme her - mye bedre!

Anonymous poster hash: e0b01...f83

[AnonymBruker]

Det gjelder ikke meg nei.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

;-)

Anonymous poster hash: e0b01...f83

[AnonymBruker]

;-)

Anonymous poster hash: e0b01...f83

Jeg forstå ikke hvorfor du skal betvile at dette ikke gjelder meg. Hva vinner du på det?

Anonymous poster hash: 661f3...c7d