Dere som er psykisk syke

[AnonymBruker]

Har lært meg at jeg må justere ned forventningene mine i dårlige perioder. For meg hjelper det ikke å "ta tak" når det er skikkelig tungt, da gjelder det å holde seg på et slags eksistensminimum. Jeg må oppfylle de forpliktelsene jeg må oppfylle, holde sosiale relasjoner på et skure og gå-nivå og gjøre det jeg må gjøre i hverdagen. Stille opp når noen trenger meg, og være der når noen trenger det selv om det er dritslitsomt, men ikke initiere annet enn det. Jeg må bare innse at den nærmeste tiden mer eller mindre går tapt, men at jeg vet at jeg spretter tilbake etter hvert.Det lyder sikkert litt passivt, men det fungerer for meg. Tenke at jeg bare må holde meg på et slags eksistensminimum der jeg ikke brenner broer jeg gjerne vil krysse når jeg er ute av depresjonen. Ikke fable om å røske meg helt ut av det ved å holde meg aktiv, da går det erfaringsmessig galt for meg (det er da selvmordsrisikoen virkelig slo inn hos meg, men nå har jeg ikke kjent den på flere år), og heller bare se på det å holde meg flytende som et nødvendig onde. Ideelt sett skulle jeg gjerne gått amok med aktiviteter og tiltak for å kurere den depressive episoden, men jeg har blitt såpass pragmatisk at jeg velger noe jeg vet jeg kan stole på og som ikke innbyr til skuffelser og enda større smeller.Skal ikke si at dette er en innstilling jeg anbefaler, dette er helt sikkert veldig individuelt. Noen trenger det stikk motsatte, nemlig å holde seg gående mer eller mindre som normalt. For meg er imidlertid dette den metoden som fungerer best av alle jeg har forsøkt. Mulig det har å gjøre med hva slags psykisk sykdom man har. I mitt tilfelle vet jeg at det blir bedre igjen etter hvert, så jeg kan "vente ut" depresjonen. For andre kan det føles som om alternativet til å holde seg gående som vanlig er depresjon herfra og ut livet. Depresjon er komplisert, og jeg kan ikke gi noe svar som nødvendigvis vil fungere for deg. Men jeg har funnet min metode. Anonymous poster hash: 4c1e5...d8b

Slutter meg til denne fullt og helt. Sliter selv med tilbakevendende depresjoner, og dersom jeg presser meg for mye, bryter jeg bare helt sammen (foran andre eller alene) med selvmordstanker og hele pakka. Det er ikke alle som kan holde seg gående, selv om det kan fungere for en del. I stedet kan man heller innse at man fungerer enda dårligere en periode og justere aktivitetene etter det. Jeg prøver likevel å komme meg ut litt, om enn bare ti minutter, og ikke snu døgnet o.l.

Anonymous poster hash: 52041...4f0

[AnonymBruker]

TS her..

Tusen takk for mange gode innspill.

Ble satt igang litt av hvert med akutt kriseteam her, og håper veien sakte blir til igjen. Det jeg føler mest på i slike nedturer er at jeg gjerne vil, det er mye jeg vil, men det er som om hele kroppen nekter! Det er slitsomt, og med tilbakevende depresjon føler jeg altfor mye av tankegangen blir sånn; "hvor lenge er det til neste nedtur tro".

Anonymous poster hash: 352ef...717

[AnonymBruker]

Jeg har pleid å rett og slett si ifra til psykologen min og få meg selv innlagt. Jeg har merket at folk i større grad tar hensyn,og ser på det som en faktisk sykdom, om man er på psykehus når man har det så jævlig. Dessuten er det fint å være et sted der man ikke trenger å late som at man har det fint. Medisiner er også fint.

Men for meg er det kanskje litt annerledes, ettersom jeg faktisk pleier å skade meg/prøve å ta livet av meg når jeg er sånn. Så jeg tror kanskje de MÅ legge meg inn.

Anonymous poster hash: 15d68...2f6

[Nordvesta]

Tråden ryddet for innlegg som omhandlet selvmordstanker.

Storma Nordvesta, mod.

[AnonymBruker]

Spiser altfor mye

Hater alle som har et bra liv

Ser på triste filmer

Hører på trist musikk

 

Anonymous poster hash: f6127...55f

[dillyduzit]

Sover -> film -> sove. 

 

Jeg blokkerer meg fra omverdnen, vil ikke gå ut og vil helst ikke kommunisere med noen. Går på jobb som vanlig, putter på en maske og later som at alt er helt fantastisk. 

 

Null mat, mye snus og gråter.