Fortrengt graviditet?

[AnonymBruker]

Som emnetittelen sier, lurer jeg på om jeg til en viss grad fortrenger graviditeten min. Jeg gikk noen runder med meg selv da testen viste positiv- men abort var uaktuelt for meg. Det var en vanskelig tid.

Nå er jeg 25 uker og har fortsatt store problemer med å forholde meg til graviditeten. Jeg prater minst mulig om det- kun til noen få nære venninner som jeg har fortalt om graviditeten til. Synes det er vanskelig.

Er det noen som har hatt det på samme måte? Ordnet det seg? Eller må jeg slite med tungsinn resten av livet da dette på ingen måte var planlagt? Føler livet er ødelagt, og klarer ikke se noen lyspunkt med alt ansvar som kommer.

Føler meg unormal når jeg ser hvor lykkelige og forventningsfulle alle andre gravide er. Kunne så ønske det var meg som gledet meg.

TS

Anonymous poster hash: 6ebc0...e39

[Millimani]

Det er jo opp til deg? Ikke alle ønsker å snakke med så mange om det som skjer i kroppen. Er du sammen med barnefaren, og vet han om det? Mors-følelsen og lykke-følelsen kommer forhåpentligvis etter hvert. Så lenge du prater om det, barnefaren er informert, og du får bearbeida det så er det greit. Men virker her som om du ikke klarer det... Jeg har ei venninne som fortrengte hele graviditeten. Folk spurte om hun var gravid, hun nekta hele tiden for at hun var det. Den dagen veene satte inn så kom det ut en liten baby på føde-avdelinga...., og venninna mi fortsatte å nekte for at hun i det hele tatt visste om sin egen graviditet. Enda så stor hun var.

[Sirah]

Kanskje du skal ta en prat med lege eller jordmor om tankene dine? Så kan du få litt hjelp til å "rydde opp" Stor klem til deg 

Endret 8. juni 2015 av Sirah

[AnonymBruker]

Hvorfor var abort uaktuelt hvis du uansett nå sitter å føler at livet ditt er over og ikke føler noe godt om graviditeten? Blir jo så flott for barnet...

Anonymous poster hash: e2eaa...2c3

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du skal bekymre deg, tror bare at du føler deg annerledes for at mange gravide er veldig engasjert i magen sin. Det betyr jo ikke at du ikke er like glad i den lille, den virkelige morsfølelsen kommer uansett ikke ordentlig før barnet er født. Det som er viktig er jo at du søker hjelp dersom du merker at dette tungsinnet ikke avtar en stund etter barnet er født. 

Anonymous poster hash: adb82...2f1

[AnonymBruker]

Hadde det mye slik selv under graviditetet. 'Alle' rundt meg gleda seg til når jeg/vi skulle på ul, det var jo 'sååå fantastisk å se nurket ligge der' bla bla bla

Jeg følte lite under svangerskapet.

 

Heldigvis endra dette seg veldig så snart mini-me var ute. Da hun kom i armene mine smelta jeg helt <3

Anonymous poster hash: dd88a...e76

[ablaze]

Jeg kjenner en som hadde det skikkelig drit under hele graviditeten. hun likte ikke endingene som skjedde med kroppen (spesielt vektøkningen), hun synes ikke det var koselig med mage, hun ville helst bare ikke måtte gå gravid - hun hadde det ikke bra denne perioden. 

 

Så ble barnet født og hun er i dag overlykkelig og helt forelsket i barnet sitt. Jeg prøver å si at det er normalt å føle det du føler go det vil forhåpentligvis gå over så fort du er ferdig å gå gravid. Ta gjerne en prat med helsestasjonen, som blir foreslått.

 

[AnonymBruker]

Takk for svar alle 😊

Håper jo selv dette ordner seg etterhvert. Men, hadde kanskje sett for meg at jeg burde følt annerledes nå, så langt i svangerskapet enn hva jeg gjør.

Godt høre det er mange som har kjent på disse følelsene - og som det har ordnet seg for på sikt. Håper de kommer her også snart, de gode følelsene.

Til deg som spurte: er sammen med barnefar. Føler ikke for å dele alle disse tunge tankene med han, da han gleder seg og synes hele graviditeten er spennende.

Er bare at jeg savner mitt gamle liv allerede. Er mye dårlig, kvalm, bekkenløsning, you name it.. Og tankene om "hva er det du nå har begitt deg utpå" kommer ofte.

Kom gjerne med flere råd og erfaringer.

TS

Anonymous poster hash: 6ebc0...e39

[Cello85]

Hva med å kontakte Amathea (www.amathea.no)? Kanskje de kan hjelpe 😊

Det første svangerskapet mitt var helt grusomt med mange plager, trodde det aldri skulle ende. Men da babyen kom og plagene forsvant, var det starten på et nytt og helt fantastisk liv. Trodde på ingen måte at jeg kom til å kose meg så mye med å bli mor 😊