Trenger råd. Er 28 år og vurderer å studere igjen.

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle litt om bakgrunnen for at jeg starter denne tråden. Etter vgs startet jeg på NTNU, sivilingeniør i fysikk og matematikk. Gjorde det mest fordi jeg var god i matte og fysikk på vgs. Jeg har alltid vært litt innadvendt, og jeg fikk høre av familien at jeg passet til "å sitte på et rom alene å gjøre oppgaver". Dette hørtes kanskje litt brutalt ut, og familien kjente meg heller ikke så altfor godt egentlig. Jeg vokste opp på et sted uten så mange venner. Følte aldri at jeg passet helt inn på hjemstedet mitt (et lite sted i østfold). Tenkte derfor at det familien fortalte meg, ga mening, og at jeg i alle fall ikke burde jobbe med mennesker. 

 

Jeg startet på NTNU. Skjønte ikke bæret av mye av det jeg dreiv med. Var en blanding av pugging, flaks og hardt arbeid. Ble veldig deprimert i 3. klasse. Fant etter hvert ut at det var pga utdanningsvalget. Jeg fullførte, og har nå vært i jobb i ca 3,5 år. Jobben min er helt forferdelig. Jeg har mye ansvar, og jeg må hele tiden finne på ulike tekniske løsninger. Jeg finnes ikke praktisk anlagt, og hvert prosjekt er et psykisk mareritt. I forhold til mine personlige egenskaper, er en jobb innen ingeniøryrket noe av det verste jeg kunne velge. Det verste er at mannen min i noen tilfeller har måttet hjelpe meg med ulike arbeidsoppgaver, fordi jeg ikke klarer dem selv. Jeg merker det også fysisk, og har vært lagt inn på sykehus hele to ganger fordi jeg har fått illebefinnende. Masse prøver, alle mulige typer leger. Konklusjonen ble til slutt at det trolig var stress, og at det også kunne komme av mistrivsel på jobben. 

 

Men nå kommer jeg til saken. I over 4,5 år, så har jeg visst at jeg burde studert psykologi profesjon. Jeg har i dag flere psykologibøker i hylla enn jeg har NTNU-bøker. Det er på en måte min eneste hobby. Og det er dette jeg er god på. Jeg har alltid vært flink til å lese folk, og se sammenhenger. Det ville føltes utrolig meningsfylt å kunne bruke denne egenskapen til å hjelpe folk. Dette har lenge vært et sårt tema. Jeg har tenkt at psykologi-toget har gått, og alt det der. Det er også tabu og si at man valgte feil utdanning, og jeg har nesten ikke fortalt det til noen. Eneste involverte er mannen min, samt to gode venner. I skjul har jeg de siste årene tatt opp fag for å forbedre karaktersnittet. Jeg har i dag 65,0 poeng, og snittet for å komme inn i for var på 64,1 poeng. Jeg antar at jeg derfor har en god mulighet til å komme inn i år (UiO vår).

 

Så kommer problemet. Jeg er 28 år (fylte nå i mai), og ønsker meg med tiden barn. Jeg vet at det må skje nå snart, helst i løpet av et par år. Eller nå. Og kanskje enda et barn igjen et par år etter det. Midt oppi dette tenker jeg å studere. Begynne på et 6-årig utdannelsesløp. Jeg må fortelle min familie, som ikke aner at jeg hater jobben. Økonomien er for så vidt grei nok. Har spart opp noen hundretusen, og mannen min tjener greit. Har krav på studielån i noen år til. Likevel må vi selvsagt forsake noe når inntekten blir nesten halvvert. Jeg gledet meg over tanken før, men nå som jeg er nær ved å komme inn så har jeg begynt å få kalde føtter. Hva tenker dere? Er dette galskap?

 

Anonymous poster hash: 95364...1ce

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle litt om bakgrunnen for at jeg starter denne tråden. Etter vgs startet jeg på NTNU, sivilingeniør i fysikk og matematikk. Gjorde det mest fordi jeg var god i matte og fysikk på vgs. Jeg har alltid vært litt innadvendt, og jeg fikk høre av familien at jeg passet til "å sitte på et rom alene å gjøre oppgaver". Dette hørtes kanskje litt brutalt ut, og familien kjente meg heller ikke så altfor godt egentlig. Jeg vokste opp på et sted uten så mange venner. Følte aldri at jeg passet helt inn på hjemstedet mitt (et lite sted i østfold). Tenkte derfor at det familien fortalte meg, ga mening, og at jeg i alle fall ikke burde jobbe med mennesker.

Jeg startet på NTNU. Skjønte ikke bæret av mye av det jeg dreiv med. Var en blanding av pugging, flaks og hardt arbeid. Ble veldig deprimert i 3. klasse. Fant etter hvert ut at det var pga utdanningsvalget. Jeg fullførte, og har nå vært i jobb i ca 3,5 år. Jobben min er helt forferdelig. Jeg har mye ansvar, og jeg må hele tiden finne på ulike tekniske løsninger. Jeg finnes ikke praktisk anlagt, og hvert prosjekt er et psykisk mareritt. I forhold til mine personlige egenskaper, er en jobb innen ingeniøryrket noe av det verste jeg kunne velge. Det verste er at mannen min i noen tilfeller har måttet hjelpe meg med ulike arbeidsoppgaver, fordi jeg ikke klarer dem selv. Jeg merker det også fysisk, og har vært lagt inn på sykehus hele to ganger fordi jeg har fått illebefinnende. Masse prøver, alle mulige typer leger. Konklusjonen ble til slutt at det trolig var stress, og at det også kunne komme av mistrivsel på jobben.

Men nå kommer jeg til saken. I over 4,5 år, så har jeg visst at jeg burde studert psykologi profesjon. Jeg har i dag flere psykologibøker i hylla enn jeg har NTNU-bøker. Det er på en måte min eneste hobby. Og det er dette jeg er god på. Jeg har alltid vært flink til å lese folk, og se sammenhenger. Det ville føltes utrolig meningsfylt å kunne bruke denne egenskapen til å hjelpe folk. Dette har lenge vært et sårt tema. Jeg har tenkt at psykologi-toget har gått, og alt det der. Det er også tabu og si at man valgte feil utdanning, og jeg har nesten ikke fortalt det til noen. Eneste involverte er mannen min, samt to gode venner. I skjul har jeg de siste årene tatt opp fag for å forbedre karaktersnittet. Jeg har i dag 65,0 poeng, og snittet for å komme inn i for var på 64,1 poeng. Jeg antar at jeg derfor har en god mulighet til å komme inn i år (UiO vår).

Så kommer problemet. Jeg er 28 år (fylte nå i mai), og ønsker meg med tiden barn. Jeg vet at det må skje nå snart, helst i løpet av et par år. Eller nå. Og kanskje enda et barn igjen et par år etter det. Midt oppi dette tenker jeg å studere. Begynne på et 6-årig utdannelsesløp. Jeg må fortelle min familie, som ikke aner at jeg hater jobben. Økonomien er for så vidt grei nok. Har spart opp noen hundretusen, og mannen min tjener greit. Har krav på studielån i noen år til. Likevel må vi selvsagt forsake noe når inntekten blir nesten halvvert. Jeg gledet meg over tanken før, men nå som jeg er nær ved å komme inn så har jeg begynt å få kalde føtter. Hva tenker dere? Er dette galskap?

Anonymous poster hash: 95364...1ce

Kjør på! Det viktigste er å drive med noe man liker. Selv er jeg sykepleier, like gammel som deg, og tar i smug opp fag for å komme inn på medisin om to år. Vi prøver også å få barn. Alt går! Så lenge man venner seg til et lavere forbruk og senker standarden noen hakk så trenger man ikke såå mye penger.

Kan du jobbe deltid på skole eller noe sånt mens du studerer?

Anonymous poster hash: 0bf15...c28

[AnonymBruker]

Det eneste jeg kan komme er at om det er verdt å bruke de fremtidige årene til å jobbe med noe som du mistrives med. Hva er vits å jobbe med noe som du virkelig hater/ikke liker. Vil du virkelig at fremtiden din skal bli preget av mye stress/misnøye/depresjon? Er det da ikke bedre at du begynner å jobbe/studere med noe som virkelig brenner for? Det spiller ingen rolle hvor gammel du er eller hvor lang tid det vil ta(barn). Det viktigste er at du når målet ditt og ALDRI stopper. 

 

Anonymous poster hash: 76107...9c8

[sportsidiot]

Du kommer til å jobbe langt over 30 år til. Er det i nåværende jobb du vil jobbe resten av livet? Følg pykologi-drømmen din Heier på deg!

Vil også legge til at søsteren til ei venninne (som er 34 år) i år starter på en bachelor. Så 28 er da ingen alder Er heldigvis muligheter for permisjon fra studiet med tanke på barn.

//Sportsidiot

Endret 6. juni 2015 av sportsidiot

[mijaa]

Jeg synes du skal kjøre på med psykologistudiet! Mitt nesten største mareritt er å ha en jobb jeg ikke liker. Realiteten er nå sånn at man bruker mye tid på jobb, og i mitt hode er det fryktelig viktig for generell livskvalitet at det er en jobb man trives med.

[AnonymBruker]

Gjør det. Ta valget og aldri se deg tilbake. Nå er du ulykkelig å stresset og kan ikke fortsette sånn. Hvis psykologi er riktig for deg vil resten falle på plass av seg selv. Livet har en underlig måte å alltid ordne ting slik at det ordner seg. Du kan hent klart studere med barn. Just do it!

Anonymous poster hash: e9038...d77

[Skogkatten]

Jeg har gjort en sånn helomvending og angrer ikke. I en alder av 30+ bestemte jeg meg for å bruke noen av de studiepoengene jeg allerede har og så bygge på med nye fag til jeg får en ny grad. Det er nok litt enklere for meg, jeg er alene så alle sånne valg går kun utover meg, til gjengjeld er mitt fagfelt langt mer usikkert enn psykologi.

 

Det høres kanskje teit ut, men jeg har en helt annen ro og mye bedre selvtillit nå, jeg kjempet så hardt for å passe inn uten at jeg fikk det til og det gikk ut over både generell trivsel og livsglede. Så jeg vil bare råde deg til å kaste deg ut i det, gjør det, jeg tviler på at du kommer til å angre.

[AnonymBruker]

TS her... Takk så mye for svar

Når man ikke snakker med andre om saken, så begynner man å lure om målene man har satt seg er helt fjerne. Det er godt å se at det er flere som tenker som meg. Jeg får i alle fall prøve det ut, og så får jeg heller slutte hvis det ikke skulle la seg gjøre i praksis.

 

Jeg tror også at jeg burde ha mulighet til å jobbe litt ved siden av studiet. Har allerede lest en del av pensum, og kommer til å lese meg opp sånn at jeg ligger litt foran. Så jeg tenkte kanskje å jobbe som leksehjelp/privatlærer på si. 

 

Det størtse problemet vil uansett bli familien min. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal fortelle dem at jeg skal begynne å studere igjen. Mamma og pappa har ikke engang gått på videregående, og ingen av søstrene mine har høyere utdaning. I forhold til dem, har jeg valgt en helt annen vei. Og nå skal jeg studere igjen. De er generelt lite aksepterende, og har fra før ingen forståelse for min måte å leve livet. Har dere noen forslag til hvordan jeg skal fortelle dem? Det er nesten så jeg vurderer å holdet det hemmelig...

Anonymous poster hash: 95364...1ce

[AnonymBruker]

Det er tross alt ikke foreldrene dine og søsknene dine som eventuelt skulle måtte jobbe resten av livet med noe de ikke trives med.

Vent til du har kommet inn, og rett og slett bare si det.

Og ja, selvfølgelig bør du studere igjen. Arbeidslivet er langt, du er kun 28. 

 

Anonymous poster hash: ee8b6...11a

[AnonymBruker]

Vær så snill å ikke bry deg om hva familien din måtte mene! De har ikke krav på noen forklaring - faktisk har de ikke engang krav på å få vite at du studerer på ny. Det er opp til deg når og om du vil dele det med dem, og hvor mye du vil fortelle. Ut fra hva du skriver i åpningsinnlegget, høres det ikke ut som om de har vært veldig støttende tidligere, kan det stemme? Da har de iallfall ingen rett til å komme med pekefingeren. 

 

Det du derimot SKAL bry deg om, er at du nå er i en jobb du misliker så mye at det (sannsynligvis) har sendt deg på sykehus. Slik kan du ikke ha det resten av livet. 

Anonymous poster hash: 668ec...cd4

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal studere psykologi! Dersom du er 28 nå, så er du jo bare 34 når du er ferdig.. Dvs et langt arbeidsliv foran deg - med noe du synes er interessant jeg studerer juss, og det er flere jeg studerer med som f.eks er politifolk som har lyst til å bli jurister, altså de er voksne mennesker. Så vidt jeg har forstått kommer du langt med god hukommelse/evne til å pugge på psykologi, så tipper du klarer det fint. 

 

Når det gjelder barn, så kan du jo helt fint få de mens du studerer. Det er jo ekstra stønader å få, i tillegg til at det passer bra med den litt friere tilværelsen det er å være student. Det hele vil være verdt det så lenge du slipper å gå rundt og være ulykkelig resten av ditt arbeidsliv! Lykke til

Anonymous poster hash: 5c468...7a4

[AnonymBruker]

Jeg studerte juss fordi jeg kunne, og de rundt meg mente jeg var utakknemlig (???!!) om jeg ikke utnyttet det faktum at jeg var/er skoleflink med gode karakterer. Nedless to say, jeg ville jobbe med mennesker, men ikke på den måten som an gjør med jussen. 

Jeg begynte på profesjon, ble gravid, og ble hinsides dårlig. Fikk hyperemesis, kastet opp hele døgnet hele svangerskapet, ble innlagt.. hele greien... Jeg var såvidt yngre enn deg, men bestemte meg for å virkelig finne ut av hva bakgrunnen for studievalget var. 

Ok... jeg ville arbeide med mennesker, samtaleterapi, forstå mennesket og dets valg og handlinger... være i stand til å hjelpe de som trenger det. Spesielt interessert i barn og unge, kombinert med traumer. 

Oki... hva kan jeg finne på som fører meg så nært målet som mulig uten å bruke 6-7 år på å komme dit?

Valget falt på sosionom, og målet er å bli klinisk sosionom (det er ikke et studie, men gjennom arbeid). Jeg fullfører også en bachelor nå (semi-samtidig som det andre studiet) i psykologi, med fordypning i barn og unge og ett ledelsesfag. Er nå tverrfaglig spesialist, klinisk om 3 år (arbeider fulltid hele tiden), og jobbmulighetene mine er endless, og det samme som jeg hadde gjort som psykolog. 

kom i arbeid 4 år før tiden, og er strålende fornøgd. Eneste jeg ser som en stor forskjell er lønnsnivået. 

Lykke til!

Anonymous poster hash: de9a1...a2b

[AnonymBruker]

I dagens Norge er det absolutt ikke tabu å si at man har valgt feil utdanning/yrke og dermed går i en annen retning. Det er SÅ mange som gjør dette. Selv studerer jeg medisin og det er flust av ferdigutdannede sykepleiere her og mange som har kommet langt i andre studieløp, slik som bioingeniør, farmasi og annen sivilingeniørutdanning. Dette er så vanlig at det ikke er noen som vil reagere dersom du nevner det. Dette bør hvertfall ikke holde deg tilbake. 

 

Jeg ser ikke noen grunner til hvorfor du ikke skulle gå over til psykologi profesjon.

 

Å få barn under studiet er heller ikke uvanlig.

Anonymous poster hash: 572e9...933

[Gjest Uchiha Madbrah]

Du er fremdeles ung TS. Du vil mest sannsynlig jobbe i flere tiår til, og ut ifra dine innlegg ville jeg absolutt anbefalt deg å starte med psykologi. Livet er kort. Det er viktig å arbeide med det man trives med, da det utgjør en stor del av livet ditt.

 

Kjør på og følg drømmen. Ikke la alder holde deg tilbake! 

[drue]

Følg drømmen!! Ikke slit deg ut i en jobb du hater. Alderen skal du ikke tenke på, virkelig. Ei i klassen min er over 50, og vi ble nettopp ferdig med første året på en bachelor. Det er aldri for seint  

[Wonderbitch]

Med mindre du forsørger familien din eller de forsørger der er det absolutt ingen grunn til at de skulle ha noe å si om dette. Du trenger ikke ta hensyn til dem i denne saken. Du er snart tretti år! Du trenger vel ikke deres tillatelse til å skifte kjøkkengardiner eller kjøpe ny sofa heller? Om de ikke er enige i valget ditt spiller ingen rolle. Det er resten av livet DITT det handler om.

Synes det er så imponerende med folk som har noe de er flinke til/ brenner for- og satser på det! Selvom det blir senere i livet enn mange andre. Jeg synes så absolutt du skal gjøre det. Tenk så fantastisk å ha en givende jobb du gleder deg til, i motsetning til nå. Det kommer til å bedre livskvaliteten din dramatisk:-) lykke til! :-)

[AnonymBruker]

 

Vær så snill å ikke bry deg om hva familien din måtte mene! De har ikke krav på noen forklaring - faktisk har de ikke engang krav på å få vite at du studerer på ny. Det er opp til deg når og om du vil dele det med dem, og hvor mye du vil fortelle. Ut fra hva du skriver i åpningsinnlegget, høres det ikke ut som om de har vært veldig støttende tidligere, kan det stemme? Da har de iallfall ingen rett til å komme med pekefingeren. 

 

Det du derimot SKAL bry deg om, er at du nå er i en jobb du misliker så mye at det (sannsynligvis) har sendt deg på sykehus. Slik kan du ikke ha det resten av livet. 

Anonymous poster hash: 668ec...cd4

 

 

TS, her igjen. Nei, de har aldri vært noe veldig støttende. De har alltid sagt "gjør som du vil", og så har de heller kommentert i etterkant de valgene jeg har tatt. Gjerne da på en negativ måte. Ikke at jeg egentlig bryr meg om det. Jeg er en person som gjør som jeg selv føler for, uten å bry meg om hva andre tenker. Men det er annerledes med foreldre... Det er så nært. Og spesielt vanskelig blir det når jeg føler at utdannelsen min har drevet dem litt unna meg. De har ingen forståelse for at jeg valgte høyere utdanning fordi jeg hadde lyst. De tror innbitt at det var pga status, og andre teite ting som ikke jeg bryr meg om. Men de ser ikke det, og det har heller aldri nyttet å si noe. Føler at jeg kommer til å dytte de enda lenger unna nå, ved å si at jeg skal studere igjen.

Anonymous poster hash: 95364...1ce

[AnonymBruker]

TS her. Takk for alle tilbakemeldinger! Det betyr faktisk veldig mye for meg. Jeg kommer til å gå for dette her, så sant jeg kommer inn på studiet. Gleder meg virkelig nå til å si opp jobben utpå høsten Så får det heller komme et par barn underveis i studiet. Jeg får kanskje litt ekstra tid til å være sammen med dem også fremfor å ha fulltidsjobb. Det ser jeg på som veldig positivt.

 

Når det gjelder foreldrene mine, er forholdet litt komplisert. Det hjelper heller ikke at de pleier å omtale psykologer som "hjernevrengere"... Men jeg får vel prøve å formidle dette på en eller annen måte, selv om jeg ikke vet hvordan. 

 

 

Anonymous poster hash: 95364...1ce

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det du nå skal gjøre.

 

Jeg hadde tatt en bachelorgrad, jobbet i 3 år i en relevant stilling. Jeg mistrivdes veldig i jobben. Jeg hadde ett barn, men ønsket ett til. 

 

Jeg var 27 år da jeg startet på min andre bachelorgrad, en helt annen retning og ble ferdig da jeg var 30.

Nå er jeg 32 år, og selv om det var fryktelig slitsomt å studere med to små barn (halvparten av samlet inntekt, skolearbeid og eksamen osv..) har jeg ikke angret i det hele tatt. Stortrives i min nye jobb! Jeg har heller mindre lønn nå enn det jeg hadde i forrige yrke.

 

Vi skal jobbe i mange år til, og det er viktig at man trives i jobben sin. Mange som ikke kommer rett fra VGS i høyere utdanning, og mange som får/ har barn. 

 

Stå på, og lykke til! 

 

 

Anonymous poster hash: a31c0...e16