Studere medisin - Klarer jeg det?

[AnonymBruker]

Hei

 

Jeg har funnet ut at jeg ønsker å studere medisin, men har ikke høyt nok snitt, så tenkte jeg kunne ta et år sykepleie/psykologi først for å få 2 alders- og 2 høysskolepoeng, deretter bruke et år på å ta opp fag.

 

Har for øyeblikket 4.67 i snitt og mangler realfagene som kreves (har kun s1)

Har også 4 alderspoeng.

 

Noen som tror dette er mulig (altså ta opp nok fag til å gå fra 56.7 til rundt 6.7 på et år?)

 

Også forslag til om jeg burde ta et år på sykepleie eller et år på psykologi?

 

(vet man kan ta studiet i utlandet, men det er ikke noe jeg ønsker)

Anonymous poster hash: 5f9ad...6d7

[AnonymBruker]

Jeg ville heller ha valgt noe som er relatert til medisinstudiet. Da blir førsteåret mye lettere. 

Anonymous poster hash: acd84...375

[AnonymBruker]

Du burde nok ta opp fag begge de 2 årene sånn at du er sikker på å få nok 6ere, ikke alltid 6eren slår inn selvom man har jobbet mye, så bra å ha flere sjanser. Dessuten er det jo ganske mange realfag du skal ta opp, evt forbedre. Skal du forbedre S1 og ta S2? Eller R1? Du må jo ha fysikk, kjemi 1+2 også og kanskje biologi for å få flere realfagspoeng. I tillegg må du ta opp kanskje halvparten av fagene du har nå siden du har under 5 i snitt. Du satser på å begynne når du er 23 så du får 8 alderspoeng?

Anonymous poster hash: 57d15...4e4

[AnonymBruker]

Tenkte kanskje å ta R1 og ja, satser på å starte når jeg er 23, kanskje med psykolog som "reserveløsning" siden det er litt lavere krav og jeg har interesse for begge deler. 

Vet det kanskje lønner seg å ta opp fag begge årene, men akkurat nå frister det bare å begynne på en skole (så har man også enda en mulighet om jeg skulle bestemme meg for å fortsette studiet isteden.)

 

Har videre fått 4 i alle eksamener så karaktersnittet går fort opp når man blir kvitt 2 4'ere (4 fag med 2 '4ere) i slengen og fjerner s1 der jeg fikk 3

 

Jobber forsåvidt veldig slackt på videregående da jeg trodde jeg hadde lyst til et annet studie som ikke krevde noe særlig karakterer så ble mest øve dagen før en prøve - jobbing.

Anonymous poster hash: 5f9ad...6d7

[AnonymBruker]

Med maks antall alderspoeng + høyskole/militær/folkehøyskole + realfagpoeng kan du til sammen

få 14 poeng. 67-14=53. Du må altså få et snitt på 5,3 for å komme inn på studiet. 

 

Jeg tror ikke du klarer å forbedre karaktersnittet i løpet av bare 1 år. Snittet ditt er allerede litt lavt, og du vil være nødt til å få flere 6ere. I tillegg vil du få flere fag på vitnemålet pga realfagene. Jo flere fag du har der, jo vanskeligere er det å heve snittet. Realfagene tar i tillegg en del tid hvis man ønsker god karakter.

 

6ere kan også være vanskelig å få. Du kan være uheldig med oppgaver, sensorer eller generelt ha en dårlig dag. Jeg skal ikke si at det er helt umulig for deg, men jeg ville begynte allerede nå og ta opp fag. I alle fall ett fag i semesteret. 

 

Det har også blitt dyrt å bomme på eksamen. Hver eksamen koster nå 2000 kr å ta opp hvis du har hatt faget før.  

Råder deg til å lage et excelark, slik at du får en oversikt over hvor mange fag du trenger å forbedre. Jeg har selv drevet og forbedret fag de siste par årene - riktignok ved siden av jobb. Jeg blir vurdert ut fra 23/5 regelen, noe som betyr at jeg har langt færre fag på vitnemålet mitt enn det som er vanlig. For hvert fag jeg forbedrer med én karakter, så øker snittet mitt med rundt 0.5. Har nå klart å øke snittet fra 4,7  til 51,1. Har klart å grabbe meg til tre 6ere og resten 5ere. Skulle jeg hatt mulighet til å komme inn på medisin, måtte jeg fått ytterligere tre-fire 6ere. Så du må nok regne med at du trenger seks-syv 6ere, hvis ikke mer (hvis resten er 5ere). Du kan selvsagt droppe å få full realfagpoeng-score og heller ta det igjen på karakterer. Uansett tror jeg det blir vanskelig å få til dette i løpet av kun 1 år. 

 

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg valgt et enkelt årskurs bare for å få ekstra poeng. Samtidig ville jeg hatt fokus på å forbedre karakterer fra vgs. 

 

Husk at R1 er ganske mye vanskeligere enn S1. Jeg tror jeg også ville holdt meg unna fysikk 2 - i alle fall hvis du ikke har hatt det før. Det er et fag det er vanskelig å få 6 i. Det kan til og med være vanskelig å få 5. 

 

Anonymous poster hash: e7ebc...6c6

[AnonymBruker]

Er det ikke slik at man kan erstatte diverse fag med andre? Ihvertfall det jeg har hørt fra noen, hvis det er muligheter for å erstatte diverse programfag med realfagene, og så ta psykologi (med 1 år på psykologi burde det være lettere?) for å erstatte enda 2 programfag, da sitter jeg igjen med 3 6'ere, 1 4'er og resten 5'ere (av fellesfagene)og må ta opp nynorsk og norsk skriftlig for å fjerne 4 4'ere (eksamen+ standpunkt)

 

Om jeg tar psykologi eller norsk + nynorsk iløpet av psykologi-året, tror jeg ikke det er mange fag som må tas opp i tillegg til realfagene for å komme opp på snitt som nærmer seg.

 

Noen som vet om dette er mulig? (erstatte programfagene altså)

Anonymous poster hash: 5f9ad...6d7

[rox]

Jeg gjorde noe liknende. Men jeg hevet snittet mitt fra ca 4,6 til 5,4 over to år - og da hadde jeg 5 i alle realfagene fra vgs fra før. Tok opp igjen 80 % av karakterene mine. Som nevnt høyere opp, jo flere karakterer jo mindre teller hver forbedring. For min del prøvde jeg å bli kutte ned på antall karakterer i fag jeg ikke var god i. F.eks er jeg ikke særlig god i norskfaget, og da var det tullete å ha fem norskkarakterer på vitnemålet. I norsk skriftlig hadde jeg fire (dårlige) karakterer, og løste det problemet med å ta bm/nn privatisteksamen, og endte dermed opp med kun tre norskkarakterer. Jeg gikk et år på privatskole der jeg tok de fagene jeg syntes var vanskeligst å få toppkarakterer i. Fikk utrolig stor hjelp av Danielsen i Bergen, og det kostet meg veldig lite sammenliknet med andre privatskoler. R1 er ikke spesielt vanskelig om man liker matte og jobber med det, men det kan være tricky å få toppkarakter på eksamen. Kjemi 2 skriftlig eksamen er en situasjon jeg ville gjort svært mye for å unngå hvis planen var å få toppkarakter. (sagt fra ei som digger kjemi og matte)

Hvis jeg var deg ville jeg forbedret karakterer først, og så studert senere. Det er en helt jævlig følelse og stå på våren før du har planer om å komme inn og vite at hvis du gjør ett feilgrep på eksamen, eller er syk akkurat en eksamenstid, så må du utsette alt et år til. Har du planlagt et år med studier etter forbedring bør det og være muligheter for å rette opp i "feil" fra privatiståret.

Har hørt mange som har tatt et år psykologi før medisin pga interesse, men de fleste sier at det var ikke slik de trodde og at de følte ikke de fikk noe særlig igjen for det. Slik sett ville jeg heller gått for sykepleie. Der har man jo faktisk anatomi, fysiologi og slikt første året, det er jo veldig relevant for medisin.

Lykke til!

EDIT: Jo, du kan bytte ut programfag. Men uansett må du ha de fagene som kreves for å komme inn på studiet, det kommer du ikke unna. Har du disse fagene mangler du likevel programfag, og det spiller ingen rolle hva det er. Men vil absolutt anbefale å ta realfag. De krevde fagene gir bare 2 poeng, veldig lurt å fylle opp denne kvoten helt. Biologi 1 er bare muntlig eksamen, det leser du deg lett til toppkarakter i. Og da kan du likegodt måke på med bio 2 samtidig. Her får du med en del relevante ting til medisin, og vips 1 ekstra realfagspoeng.

Endret 5. juni 2015 av rox

[AnonymBruker]

Det letteste er å ta medisinen ut av forpakningen, og se på den med lupe

Anonymous poster hash: 7ba56...a0d

[AnonymBruker]

TS her, takker for svar.

 

Vært innom en rådgiver (på bjørknes) og han mente det var fullt mulig. Han foreslo ihvertfall at jeg tok Kjemi 1+2, bio 1+2, s1+s2 og geofag 1 for å fylle opp med realfagspoeng, samt ta opp geografi, samfunnsfag, naturfag og P-matte (har karakteren 5 på disse fagene fra før) Samt ta opp norsk og nynorsk, men trengte ikke å få mer enn 4 på disse (for å kutte vekk eksamenskarakteren), Hvis jeg tok opp disse og fikk en fin blanding av 5 og 6 på realfagene så endte jeg opp rundt 6.75.

 

Noen som vet hvilke fag som er lette å ta uten "hjelp", Tenkte å ta matte og kjemi eller bare kjemi på privatskole og resten alene, noen erfaringer? 

 

Andre som går sykepleie og veit om det er greit "lett" studie? Vurderer å ta opp samf + geografi og kanskje norsk/nynorsk under året med studier, trenger jo forsåvidt bare å få bestått. (har også mor som er sykepleier og kan hjelpe meg om jeg trenger det)

Anonymous poster hash: 5f9ad...6d7

[AnonymBruker]

Glemte å legge til fysikk 1, som er nødvendig for å komme inn

Anonymous poster hash: 5f9ad...6d7

[AnonymBruker]

Hørtes veldig tungvint ut med alle de fagene i tillegg til sykepleie. Tror fagene på sykepleie krever mer enn du tror. Hvorfor ikke bare ta opp fagene alene, og eventuelt jobbe litt ved siden av? Det er jo medisin du egentlig vil gå?

Anonymous poster hash: c3ddd...1e0

[AnonymBruker]

Det letteste er å ta medisinen ut av forpakningen, og se på den med lupe

Anonymous poster hash: 7ba56...a0d

Utdyp?

Anonymous poster hash: a9dc7...8ca

[AnonymBruker]

Er vel litt "press" hjemme for å komme meg i utdanning (prøvd andre utdanninger tidligere, men det var ikke helt meg) + må innrømme at jeg selv gjerne vil studere istedenfor å jobbe i kassa på kiwi eller andre butikk jobber da det ikke faller helt i smak (jobbet i flere butikker) Så får man jo 2 studiepoeng og har liksom noe å falle bak på om man skulle ombestemme seg fra medisin eller ikke klarer å få bra nok karakterer.

 

Men geofag + samf er jo ganske lette fag som jeg allerede har klart å få 5 i, å ta 1 fag i semesteret på sykepleien tror jeg skal gå fint (skal jo bruke et år på resten av fagene etter året på sykepleien/psykologi) 

Anonymous poster hash: 5f9ad...6d7

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig for oss å bedømme om dette går eller ikke. Jeg mener - alt går hvis man virkelig jobber hardt for det. Hvis du er en arbeidshest det året du skal ta opp fag, så får du det sikkert til. Men det at du har en 3er i S1, som er et såpass enkelt fag, får en til å tenke at realfagene kan bli hardt for deg. Det kan kanskje bli litt vanskelig å få en "blanding" av 5ere og 6ere i realfag med dette utgangspunktet. Men hvis du tar dette på Bjørknes, så blir det langt lettere.

 

Jeg får litt inntrykk av at du ikke helt vet hva du ønsker å bli. Kunne du tenke deg å bli sykepleier, eller er det enten lege eller sykepleier? Hvis sistnevnte er riktig, så skjønner jeg hvorfor du ønsker å begynne på sykepleien nå, men hvis ikke, så ville jeg heller satt i gang med å ta opp alle realfagene i år. Hvis du er usikker, burde du kanskje dra til karriereveileder.

 

Anonymous poster hash: e7ebc...6c6

[Gjest Gjest_Idja]

Jeg ville satset på et enkelt studie nå, så du kan begynne å ta opp fag samtidig med studiet allerede nå. Sykepleie er nok sånn sett ikke det beste, mtp praksis, du får mindre tid til å lese på si? På den annen side kan det jo hende sykepleie er mer fornuftig mtp at du kan vurdere om du virkelig vil inn på medisin - kanskje sykepleie er mer rett for deg?

Synes det høres litt vel ambisiøst ut med alle de fagene på ett år...

[AnonymBruker]

Sykepleier er vel ikke noe jeg har veldig lyst til å bli, blir vel en av de jobbene jeg tenker er helt ok. Tenkte vel nylig at medisin kanskje var noe for meg uten å vite så mye om medisinstudiet. Liker jo forsåvidt best teoretiske fag som kan leses.

Hadde jo egentlig tenkt å ta psykologi bachelor, så master, så prøvd å komme inn i en forskerstilling/ph.d 

Medisin har jo muligheter for forskning under utdanningen, noe som virker interessant.

Eller så har jeg også søkt på en helt annen retning: Historie - for å følge samme "plan" som psykologi med ph.d

Men å har hørt utallige ganger at det er nærmest umulig å få jobb med en av de utdanningene. Tror jeg ville likt studiene til psykologi/historie mer enn medisin da jeg ikke tror jeg interesserer meg så alt for mye om kjemi/biologi. Når det er sagt, er det flere spesialiseringer jeg godt kunne tenke meg som lege.

 

Tråden har jo blitt "Hjelp, hva skal jeg gjøre" istedenfor om jeg klarer medisin eller ikke. Sannheten er nok at jeg er usikker på om det er veien jeg vil gå eller ikke, er ikke lett dette med valg av studie...

Anonymous poster hash: 5f9ad...6d7

[Gjest Gjest_Idja]

Da syns jeg du skal begynne på sykepleie eller psykologi, og se om det er noe du liker. Sykepleiestudiet vil nok gi en liten pekepinn på om medisin er noe for deg. Ta noen avav realfagene på si, så ser du om du liker det.

velger du historie vil du neppe få relevant jobb. Er ikke så mange PhD-stillinger å velge i heller,så det er jo et enormt sjansespill.

[AnonymBruker]

 

Det er litt vanskelig for oss å bedømme om dette går eller ikke. Jeg mener - alt går hvis man virkelig jobber hardt for det. Hvis du er en arbeidshest det året du skal ta opp fag, så får du det sikkert til.

Anonymous poster hash: e7ebc...6c6

 

 

Det tror ikke jeg. Det er rett og slett ikke alle som har evnene selv om de har viljen. Ikke alle kan bli leger eller psykologer om de bare jobber hardere. Alle er ikke alle like og noen er bedre på å få seksere, mens andre kan være gode på andre ting.

 

Så, TS, jeg ville kanskje prøvd å ta en interessetesten på nav https://www.nav.no/no/Person/Arbeid/Test+deg+for+jobb+og+utdanning/Interessetester.347253.cms

 

og sett om du finner noen andre yrker du aldri har tenkt på at du kunne like.

Anonymous poster hash: 2294b...0fa

[rox]

Vel. Da jeg gikk første året medisin og venninnen min gikk første året sykepleie, hadde hun det MYE travlere enn meg. Jeg hadde det relativt chill, mens hun hadde sykt mye å gjøre. F.eks måtte de skrive absolutt alt i labrapportene sine selv, med teori og hele pakka. Vi hadde et ferdig hefte vi bare fylte inn tall og konklusjon i.

Det at noen i familien eller andre mener du burde begynne å studere bare for å studere - drit i hva andre mener du burde og ikke burde gjøre. Det er du som skal gjennomføre det, ikke de. Det var tøft og hardt for de av oss som virkelig var motiverte, og da ser jeg i grunn ikke for meg hvordan det blir for deg som er usikker på hva du egentlig vil.

Om medisin er noe du "nylig har tenkt kunne vært noe for deg, uten å vite så mye om medisinstudiet" er det galskap å begi seg ut på minst et år som privatist uten å være helt sikker. Det er beintøft. Et tips er å sette seg ned og virkelig tenke gjennom hva du kunne tenke deg å jobbe med. Hvordan en typisk arbeidsdag/-uke ser ut for en lege. Ja, det er er teoritung utdanning, men den er også svært praktisk rettet. Hvis du ikke er så glad i kjemi/biologi er det sykt kjipt, og et dårlig utgangspunkt. Selv om det er noen spesialiseringer du kunne tenke deg etterpå, er det 6 tøffe år på studiet som venter deg. Du må også ha turnus i halvannet år etter studiet, siden det er første del av spesialisering. Er du virkelig villig til å bruke 2+6+1,5=9,5 år før du får begynne i en stilling du kunne tenke deg? Vet ikke om du har fulgt med på arbeidsmarkedet heller, men det er ikke bare å hoppe inn i verken turnus eller LIS-stillinger hvor man vil heller, så trolig blir det en god del flere år enn de 9,5 årene. Hvis du er interessert i forskning og kroppen kunne kanskje molekylærbiologi+phd vært noe for deg? Eller hva med å bli psykolog+phd?

Fag som er lette: Alt med kun en muntlig eksamen. Geografi, naturfag, samfunnsfag, religion, biologi 1, geofag 1, (kjemi1, fysikk 1.) Har du ikke toppkarakter i disse er det bare å melde seg opp i, da hvertfall de førstnevnte er lette å naile med minimal innsats.

[AnonymBruker]

Ja, det virker det som at du er langt i fra å vite hva du egentlig vil. Som jeg nevnte tidligere, burde du kanskje ta en tur til karrereveileder? Det er dyrt å bomme på utdanningsvalg år etter år. 

 

Det er også mange som har et glorifisert inntrykk av arbeidslivet. De aller fleste havner i en stilling hvor man kanskje ikke får brukt så mye av det man har lært, osv. Unge ingeniører tror kanskje at det skal gjøre avansert utvikling, men så ender de opp med rutineoppgaver og dokumentasjon. Sånn er verden. Det beste er å ikke ha altfor store forventniger. Men har man stor interesse for et fagfelt, burde man absolutt gå for det.

 

Har du noen store biblioteker i nærheten av der du bor? Eventuet høyskole eller universitet i nærheten? Du kunne satt deg ned, og bladd i pensumbøker for ulike studieretninger. Jeg vet at for UiO så ligger pensum ute på hjemmesiden dems for mange av studieretningene. Hvis du ikke finner det, så kan du sende en mail og spørre. Du kan sikkert sende mail til universitetsbiblioteket også, og høre om du kan sitte der og se på pensumbøker. Kanskje det kan gi deg pekepinn. Se om det ser interessant ut.

Anonymous poster hash: e7ebc...6c6