Treffe gamle kjente når man er i sorg

[Perelandra]

Hvor åpen og ærlig skal man være om sin sorg når man treffer kjente man ikke har sett på ei stund? Det kan være møte med slektninger, gamle venner, tidligere kolleger eller skolekamerater som ikke har fått vite om dødsfallet tidligere.

Hva skal man si når folk spør hvordan det går? Hva er greit å fortelle til gamle kjente som man ikke vil lyve for ved å late som at alt er bra, men samtidig ikke virke alt for negativ. Å fortelle at man har opplevd et tragisk dødsfall, kan sette andre i forlegenhet. Det kan være vanskelig for folk å vite hva man skal si til en som sørger.

Jeg pleier å prøve meg på en mellomløsning hvor jeg forteller at kjæresten er død, men at det går bedre nå. Eventuelt sier jeg noe om at det har vært veldig tungt, men jeg har fått god støtte av folkene rundt meg. Da slipper jeg å lyve. Selv om jeg fortsatt har vonde dager, går det tross alt bedre samlet sett. Jeg synes likevel det er vanskelig å finne balansen. Av og til angrer jeg på at jeg har vært altfor åpen om hvor tungt jeg har det.

Noen ganger unngår jeg bevisst å treffe folk for å slippe å fortelle hvordan jeg har det. I lengda er ikke det så greit heller, for jeg har holdt meg borte fra mennesker jeg har lyst til å treffe. Egentlig har jeg ikke problemer med å snakke om tapet av kjæresten. Hovedproblemet er at jeg er redd for å virke negativ, og få andre til å føle seg brydd. Når gamle kjente spør hverandre hvordan det går, forventes det nærmest av man sier at man har det bra.

[AnonymBruker]

Hvor åpen og ærlig skal man være om sin sorg når man treffer kjente man ikke har sett på ei stund? Det kan være møte med slektninger, gamle venner, tidligere kolleger eller skolekamerater som ikke har fått vite om dødsfallet tidligere.

Hva skal man si når folk spør hvordan det går? Hva er greit å fortelle til gamle kjente som man ikke vil lyve for ved å late som at alt er bra, men samtidig ikke virke alt for negativ. Å fortelle at man har opplevd et tragisk dødsfall, kan sette andre i forlegenhet. Det kan være vanskelig for folk å vite hva man skal si til en som sørger.

Jeg pleier å prøve meg på en mellomløsning hvor jeg forteller at kjæresten er død, men at det går bedre nå. Eventuelt sier jeg noe om at det har vært veldig tungt, men jeg har fått god støtte av folkene rundt meg. Da slipper jeg å lyve. Selv om jeg fortsatt har vonde dager, går det tross alt bedre samlet sett. Jeg synes likevel det er vanskelig å finne balansen. Av og til angrer jeg på at jeg har vært altfor åpen om hvor tungt jeg har det.

Noen ganger unngår jeg bevisst å treffe folk for å slippe å fortelle hvordan jeg har det. I lengda er ikke det så greit heller, for jeg har holdt meg borte fra mennesker jeg har lyst til å treffe. Egentlig har jeg ikke problemer med å snakke om tapet av kjæresten. Hovedproblemet er at jeg er redd for å virke negativ, og få andre til å føle seg brydd. Når gamle kjente spør hverandre hvordan det går, forventes det nærmest av man sier at man har det bra.

Jeg syntes det var utrolig ukomfortabelt. Da jeg mistet pappa og søsteren min jobbet jeg i en klesbutikk så den første tiden jeg jobbet etter dødsfallene kom det utrolig mange venner og bekjente og det ble utrolig slitsomt, selvom jeg vet at de bare prøvde å være snille. Om jeg møtte på bekjente på gaten som ikke visste om det så sa jeg ingenting. For å ikke gjøre de ukomfortable.

Anonymous poster hash: e335c...080

[Perelandra]

Jeg syntes det var utrolig ukomfortabelt. Da jeg mistet pappa og søsteren min jobbet jeg i en klesbutikk så den første tiden jeg jobbet etter dødsfallene kom det utrolig mange venner og bekjente og det ble utrolig slitsomt, selvom jeg vet at de bare prøvde å være snille. Om jeg møtte på bekjente på gaten som ikke visste om det så sa jeg ingenting. For å ikke gjøre de ukomfortable.

Anonymous poster hash: e335c...080

Det ble kanskje ekstra vanskelig for deg at dine bekjente kom på jobben din?

Da min pappa døde for fire år siden var det helt greit å fortelle folk om det. Han var gammel, og hadde vært syk i flere år. At pappa døde var bare et resultat av livets gang. Å fortelle om kjæresten har vært langt verre. Når en mann dør i begynnelsen av 40-årene blir det mye mer alvorlig.

[Ymra]

Dette er vanskelig. Jeg mistet selv pappaen min for noen få måneder siden. Noen ganger velger jeg løsninger som deg, sånne mellomløsninger, type "det går jo litt opp og ned".

 

Men veldig ofte er jeg ærlig, selv om det ikke er de nærmeste vennene. Kanskje blir folk litt satt ut? Samtidig er det jo de som takler det som er viktig å ha med seg videre, og som jeg faktisk har plass til i livet. Og så hjelper det meg å snakke om det, ikke alltid og ikke så lenge hver gang, som både er best for dem og meg.

 

For meg er det noe med det å våge å vise sin egen sårbarhet. Jeg tenker jo for min egen del, når det gjelder folk jeg kjenner, og som har opplevd andre og mindre dramatiske ting. Vi kommer jo nærmere hverandre med å våge å være sårbare.

 

Og langt de fleste takler det veldig bra.