Enkelte uføre

[AnonymBruker]

Dette mener jeg blir litt feil å si mot Ts. Jeg mener det kommer an på viljestyrke til enkelte. Min samboer kunne vært uføre om han ville, og fikk det servert av NAV etter yrkesskade og sykdom. Han velger å jobbe, og har drivkraft til å ville gjøre noe. Han har en flott stilling som han egentlig ikke har mulighet til å ha på grunn av skaden, men den er 《usynlig》 så det er kun han som kjenner smerten av visse bevegelser. Jeg er stolt av at han velger å jobbe, på tross av anbefalinger fra NAV.

Nei, mange uføre kan nok ikke, men tror flere av dem velger det på grunn av pådrivskraften de har og veiing for og imot.

Anonymous poster hash: 268c9...2ba

Ok, da skal jeg også bli litt personlig.

Jeg velger også å jobbe til tross for anbefalinger fra NAV.

Jeg vet at når den dagen kommer da jeg ikke orker mer (den vil komme, og mest sannsynlig i løpet av aller nærmeste fremtid), så har jeg gjort alt jeg har kunnet for å stå i jobb, og at jeg blir ufør som aller siste utvei fordi jeg ikke lenger har et alternativ.

Men likevel holder jeg meg for god til å kritisere andre!

Jeg vet ingenting om deres liv, ut over hva de velger å fortelle meg/vise meg, og jeg har like liten rett til å dømme dem, som de har til å dømme meg.

Sytere og klagere har jeg ingenting til overs for, men det har ingenting med jobbstatus å gjøre.

Anonymous poster hash: d8543...746

[AnonymBruker]

Kan du komme med konkrete eksempler på dette, for dette samsvarer ikke med min erfaring.

De fleste uføre jeg kjenner er undersøkt i "hodet og ræva", de er billedlig talt dissekert, de har vært igjennom arbeidsavklaringer for å få avklart restarbeidsevne osv.

Det å bli ufør er ikke lett, og det er ikke bare å få en diagnose, og så får du "penger for å gjøre ingenting" kastet etter deg .

Anonymous poster hash: d8543...746

En kompis av meg er ufør, han vil ikke jobbe, og 《slipper》. Han feiler ingenting, men går på NAV. Hva grunnen hans er vet jeg faktisk ikke, men han er helt frisk!

En annen får barn for å slippe å jobbe, og er på barn nr. 3 og gravid igjen om fire-syv måneder for å opprettholde permisjon.

En tredje har vondt i ryggen, de finner ingen feil, men syk er hun. På hjemmebane hopper og spretter hun og har mer energi enn meg. Men så snart det er snakk om jobb, synker hun sammen og 《nei, ryggen vett du》.

En fjerde er i jobb, men sykmelder seg til en hver tid og skylder på alt fra hode til lilletåa su (ja, hun har vært sykemeldt på grunn av smerter i lilletåa!). Hun er frisk, men er sykemeldt i laaaange perioder og jobber i to uker, for så å sykemelde seg igjen. Hun er ute og reiser, på byen osv. Men kan ikke jobbe (stå/sitte i kasse).

Sistnevnte jeg vil kommentere er en bekjent som har vært ute av arbeidslivet i to år nå, på grunn av ryggen (som går igjen hos folk... usynlig). Han har INGEN problemer med ryggen sin.

Flere av de virker til å være syke, men egentlig late. Samme med ho som får barn for å slippe å jobbe. De ønsker alle å leve på NAV og er en del av snyltekulturen. Hadde arbeidsgiver eller NAV virkelig satt seg inn i der andre ser i hverdagen, hadde samtlige fått et spark bak og kutt av stønad.

Ja, det finnes de som ikke kan jobbe. Men å sno seg unna på grunn av barn, rygg og usynlig sykdom/latskap synes jeg er tåpelig... Nei, mine observasjoner går ikke på at de har gode eller dårlige dager. De vil ikke jobbe og har ulike måter å vri seg unna på.

Anonymous poster hash: 268c9...2ba

[AnonymBruker]

Ok, da skal jeg også bli litt personlig.

Jeg velger også å jobbe til tross for anbefalinger fra NAV.

Jeg vet at når den dagen kommer da jeg ikke orker mer (den vil komme, og mest sannsynlig i løpet av aller nærmeste fremtid), så har jeg gjort alt jeg har kunnet for å stå i jobb, og at jeg blir ufør som aller siste utvei fordi jeg ikke lenger har et alternativ.

Men likevel holder jeg meg for god til å kritisere andre!

Jeg vet ingenting om deres liv, ut over hva de velger å fortelle meg/vise meg, og jeg har like liten rett til å dømme dem, som de har til å dømme meg.

Sytere og klagere har jeg ingenting til overs for, men det har ingenting med jobbstatus å gjøre.

Anonymous poster hash: d8543...746

Ja?

Det er jo nettopp dette som kjennetegner en ufør? Man kan ikke jobbe lengre.

Skjønner ingenting av hva du skriver? Du klager over de uføre og så blir du ufør selv?

Hva NAV anbefaler og ikke, er revnende likegyldig, Det er kun du selv som kjenner når nok er nok.

Anonymous poster hash: 79445...928

[Gjest Magdalene]

så har jeg gjort alt jeg har kunnet for å stå i jobb, og at jeg blir ufør som aller siste utvei fordi jeg ikke lenger har et alternativ..

Anonymous poster hash: d8543...746

Det er jo slik det fungerer for de aller fleste som blir uføre.

Man jobber og står på til det rett og slett ikke går mer.

[AnonymBruker]

Nå snakker vel du og trådstarter om to ulike ting.Trådstarter snakker om de som ikke klarer jobbe eller ha prosjekter på grunn av smerter, tretthet og plager, og som klager over dette. Anonymous poster hash: d8543...746

Tror nok vi snakker om det samme. På den ene siden så skal de fremstå som uføre og de syter og klager og bærer seg. Mens de på den andre siden igjen faktisk har mer energi enn de som er friske. Og de gjør mer enn de som er friske.

Jeg snakker ikke om de som faktisk er uføre. De som bruker ei uke på å stable seg på beina for å kunne gå på kafe. Jeg snakker om de som syter og klager og legger ut om sine plager i det vide og brede, mens de samtidig vasker rundt hus, tar på seg å jobbe svart i det yrket de hadde før de ble "uføre", springer på fjellet flere ganger i uka, er på byen i helgene, aktiv i dugnadsarbeid. Jeg snakker om disse som gjør dette daglig og samtidig påberoper seg en usynlig sykdom som gjør at det er så fryktelig synd i dem. Jeg snakker ikke om de som kun klarer en av disse tingene en til to ganger i måneden og ligger nede for telling etterpå.

Anonymous poster hash: dbd44...3b5

[AnonymBruker]

Ja?

Det er jo nettopp dette som kjennetegner en ufør? Man kan ikke jobbe lengre.

Skjønner ingenting av hva du skriver? Du klager over de uføre og så blir du ufør selv?

Hva NAV anbefaler og ikke, er revnende likegyldig, Det er kun du selv som kjenner når nok er nok.

Anonymous poster hash: 79445...928

Hvis du leser innleggene mine ser du at jeg IKKE klager over uføre.

Anonymous poster hash: d8543...746

[AnonymBruker]

Det er jo slik det fungerer for de aller fleste som blir uføre.

Man jobber og står på til det rett og slett ikke går mer.

Ja, og det er dette mange i denne tråden viser at de ikke forstår.

Anonymous poster hash: d8543...746

[AnonymBruker]

Jeg er ferdig utdannet, og har ikke jobb. Men har INGEN planer om å gå til NAV for å få støtte mens jeg venter på å få en stilling. Min mann tjener ikke bra, men vi klarer oss akkurat og har valgt å kutte ned på ting mens jeg søker jobb.

Å gå på NAV generelt synes jeg er tåpelig, så fremt det ikke gjelder sykdom. Så lenge man klarer seg, synes jeg virkelig ikke noe om å få penger. De pengene er forbeholdt de som trenger det.

Anonymous poster hash: 268c9...2ba

For et teit svar..

Tenk om du ikke fikk deg jobb, og gikk arbeidsledig i 6-12+ måneder? Tenk om du ikke hadde mann som kunne FORSØRGE (=du klarer deg jo ikke selv..) deg, eller foreldre som kunne hjelpe? Er det mer tåpelig å leve bokstavlig talt på gata, enn å få hjelp fra nav?

Anonymous poster hash: 49494...737

[AnonymBruker]

Folk som syter over at andre syter, er mye mer irriterende enn folk som virkelig har grunn til å syte.

Jeg har vært kronisk syk i 15 år, men jeg syter svært sjelden. Det hjelper ikke på noe som helst, men det forsurer miljøet rundt en. Skulle jeg syte hver gang jeg har vondt, ville jeg ikke fått gjort annet enn å syte

Mitt inntrykk er at de som syter mest, er de som har minst grunn til å syte.

Anonymous poster hash: 92951...07a

[AnonymBruker]

En velger ikke å bli ufør. En blir det fordi en har helseplager som gjør at man ikke fungerer i jobb.

Utfra det du skriver, skulle en tro at uførhet var et yrkesvalg.

Judging a person does not define who they are. It defines who you are.

Anonymous poster hash: 4ae27...6dc

[AnonymBruker]

Bare jeg som er enig med TS?

Jeg har uføretrygdede i omgangskretsen og nær familie som rett og slett ikke gidder å jobbe.

Båt, hytte, hus og hunder har dem. De bruker mye tid og energi pæ dette. Går lange turer med hund, pusser opp i huset selv, ordner på hytta og pleier båten før og etter sesong. Tilsynelatende bruker de store deler av dagene sine på slike ting. De drar ofte på ferier, langturer og er ekstremt sosiale.

Hvorfor kan ikke så velfungerende mennesker jobbe? De har jo tydeligvis energi og evner til å gjøre mye. For samfunnet og ikke bare for seg selv altså... Men det er tydeligvis ikke mulig for dem. De vil helst "leve livet". Ofrer ikke en tanke til dem som betaler for deres muligheter.

Gjelder ikke alle, men flere uføre jeg vet om.

Usynlig sykdom er ikke en unnskyldning, disse folka har prosjekter som krever mye fysisk, og kan man jobbe med egen båt, kan man jobbe med andres båter -som ansatt!

Har man psyke til å alltid være igang med et prosjekt, kan man også heller være ansatt!!

Anonymous poster hash: 30660...5e6

Jeg kan nok også ha prosjekter på gang, men forskjellen er at ingen arbeidsgiver ville ansatt meg selv om jeg kan ha to gode dager på rad en uke. Som kronisk syk med variabel form så er det svært få jobber man kan få. Se for deg en ansatt som aldri vet når han kommer på jobb, aldri vet hvor lenge han kan være, aldri kan fortelle når han blir syk om han blir borte i en time, en dag eller en måned? Hvilke arbeidsgivere vil tilby jobb til noe sånt?

Man har alternativet med å starte for seg selv, men det er et risikoprosjekt uten like, siden man aldri vet om man kan ta på seg en jobb siden man kan bli dårligere dagen etter.

Forklar meg hvordan man skal finne jobb da?

Anonymous poster hash: bf077...f07

[AnonymBruker]

Høres ut som man blir trygdet på bestilling, er ikke så enkelt.

Jeg er delvis ufør, ikke forde jeg ville men forde jeg kan risikere å ende i rullestol før jeg blir femti. Jeg har hatt hjerneslag, 50% svaker i halve kroppen.

Jeg ville gjerne ha jobbet fult, men er ødlagt etter en dag på jobb, så trenger en dag å komme meg på. Pluss at jeg trenger mye fysio og spes trening.

Jeg måtte gjennom flere leger, nevrologer, spesialister og en mnd på rehablitering for vurdering og avgjørelse for gradert uføretrygd.

Tviler på det så mange som mottar trygd uten grunn, noe er det sikkert, men de fleste har sine årsaker, selv om det ikke syns.

Anonymous poster hash: bdc46...1e6

[Gjest Angry Man]

Selfølgelig finnes det folk som burde lette på ræva og ikke henge på NAV. Men jeg tror ikke at majoriteten av de som er uføre er av denne typen. Det er synd at enkelte råtne epler skal ødelegge for de som faktisk har virkelige problemer.

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 600b6...a5e

[AnonymBruker]

Jeg stusser også over enkelte uføre. Jeg kjenner flere som er uføre og som er så aktive med sine fritidsaktiviteter at det nærmest kan regnes som en deltidsjobb. Noe det faktisk også er, siden noen av dem jobber som betalte instruktører/trenere flere kvelder i uken.

Ja, jeg vet at det betyr at de ofte må tilbringe dagen på sofaen for å ha energi og overskudd til å klare å gjennomføre dette på kvelden, men jeg må innrømme jeg stusser på hvorfor de da heller ikke får seg en deltidsstilling. Eller delvis ufør kombinert med hobby-inntektene.

Anonymous poster hash: 7eca5...d9e

[AnonymBruker]

Jeg stusser også over enkelte uføre. Jeg kjenner flere som er uføre og som er så aktive med sine fritidsaktiviteter at det nærmest kan regnes som en deltidsjobb. Noe det faktisk også er, siden noen av dem jobber som betalte instruktører/trenere flere kvelder i uken.

Ja, jeg vet at det betyr at de ofte må tilbringe dagen på sofaen for å ha energi og overskudd til å klare å gjennomføre dette på kvelden, men jeg må innrømme jeg stusser på hvorfor de da heller ikke får seg en deltidsstilling. Eller delvis ufør kombinert med hobby-inntektene.

Anonymous poster hash: 7eca5...d9e

Dette var da fryktelig selvmotsigende?

Anonymous poster hash: 600b6...a5e

[AnonymBruker]

Dette var da fryktelig selvmotsigende?

Anonymous poster hash: 600b6...a5e

Nei, fordi de går på 100% ufør når de i praksis jobber deltid. Men å jobbe som trener/instruktør for en fritidsaktivitet er jo ikke mange kronene, så de tjener nok mer på å være 100% ufør. Men det viser for meg at de hadde vært friske nok til å ha en liten deltidsstilling og gå ned noen prosent i uførgrad.

Anonymous poster hash: 7eca5...d9e

[AnonymBruker]

Ja, men dessverre nei. Kjenner til flere som dytter på seg en sykdom og får støtte som ufør. Ufør er de for så vidt ikke.

Anonymous poster hash: 268c9...2ba

Disse synes jeg du skal melde fra om, det er jo svindel og har ikke noe med de som faktisk er uføre.

Anonymous poster hash: 9d8c9...fa3

[AnonymBruker]

Jeg blir så himla irritert over enkelte uføre. Og merk dere at jeg skriver enkelte. Det gjelder ikke alle, for mange er uføre med god grunn. Men enkelte altså...

De syter og bærer seg for ondter og lite energi. De syter og bærer seg for lite penger. Og de syter og bærer seg for at de skulle ønske de kunne jobbe, men det blir de alt for sliten til. De syter og bærer seg dor de mener de blir sett ned på for at de ikke jobber og at det ikke blir akseptert at de har en usynlig sykdom.

Tror de virkelig at livet til dem som er i jobb er så rosenrødt? Tror de virkelig at alle som jobber er friske og fulle av energi hver dag? Tror de ikke at folk som er i full jobb kan ha så ondt når de kommer hjem fra jobb at de blir liggende på sofaen resten av dagen?

Det er mange ute i arbeidslivet med akkurat de samme diagnosene og plagene som de som er uføre. Og det er mange uføre som får utrettet ting som en som er i jobb bare kan drømme om å ha energi til, selv når man har ferie.

Joda, jeg skjønner at den uføre nok må ha mange hviledager etterpå for å hente seg inn osv. Jeg skjønner at de ikke ville hatt energi til å kunne gjøre dette om de var i jobb. Men saken er at mange av disse gjør jo ting andre, såkalte normale folk ifølge de samme uføre, aldri ville ha hatt energi til selv uten jobb.

Jeg selv sliter i perioder med angst og depresjon, har fibromyalgi, både crohns og ulceløs colitt og bechterevs. Jeg kunne glatt ha blitt uføretrygdet om det hadde villet det. Men det er ikke et alternativ. Jeg har toppen 3-4 dager fravær i året. Svært få vet om plagene og mange ville nok ikke gjettet at jeg hadde dem heller. Jeg har lært å leve med plagene. Jeg vet det er opp og nedturer. Jeg fyller ikke side opp og side ned på facebook om mine ondter og plager. Er svært sjelden jeg nevner det i det hele tatt. Og, neida, jeg er ikke misunnelig på de som er uføre. Og neida, jeg føler ikke at jeg sliter meg ut. Og neida, jeg er ikke ei sur og bitter kjerring. Jeg velger bare å ha et annet fokus i livet.

Og jeg vet vi er mange i jobb med de samme plagene og værre plager. Men vi syter ikke og bærer oss. Vi er ikke til last for de andre på jobb.

Jeg er sikker på at våre plager hadde vært betydelig værre om vi ikke hadde hatt en jobb å gå til.

Så til enkelte av dere uføre, merk dere igjen at jeg skriver enkelte, slutt å syt og bær dere. Det er ikke mer synd i dere enn det er andre bare fordi dere har fått uføretrygd. Det er faktisk mange der ute med de samme eller værre plager som står han av og jobber.

Og, ja, jeg vet jeg ikke har gått i dine sko og levd med din kropp, så jeg vet ikke hvordan du har det. Men du har heller ikke gått i mine sko og levd med min kropp. Så kom ikke å si at det er mer synd i deg enn det er i andre.Anonymous poster hash: dbd44...3b5

Denne problemstillingen du setter opp viser en manglende kunnskap om uføresystemet, sykdom, helse og arbeidsmarkedet.

NAV er ikke en pengesekk som sitter å deler ut til dem som ikke gidder å jobbe. Det er en ressurs som hjelper de svakeste i et samfunn hvor arbeidsmerkedet ikke gjør sin del av jobben eller ikke strekker til. Det er et velferdsystem som gir syke og arbeidsløse muligheten til å å ha et liv i den form det går an å få av materielle verdier. Det er svært få som ønsker å være den syke som ikke strekker til i et ellers svært vellfungerende samfunn. Det er svært få som klarer å lyge seg gjennom de strenge kravene som man må oppfylle for å få noe som helst av NAV.

En annen ting er at fysisk sykdom aldri kommer alene. Det finnes alltid et psykisk aspekt som i noen tilfeller er så mørkt og vanskelig at de velger å ikke snakke om det. Det er fortsatt skambelakt å innrømme sine psykiske svakheter. Dermed er det fullt mulig at de som du tror ikke gidder faktisk har det så vanskelig psykisk at de ikke takler en arbeidssituasjon. Å nei, det er ikke slik at man kan se dette med det blåtte øye.

Unge syke er itilegg en spesiell gruppe. De hadde i et øyeblikk hele livet fremfor seg men den andre ble rammet av en eller annen forhindring som gjør det utrolig vanskelig å føle seg verdi. Da vil ofte godt humør, humor, store ord være det de tyr til. Så har du sen som føler de må si ifra om de klarer noe, for å ikke fremstille seg som en lat person. De som sier " jeg har malt huset". Du tenker full energi. Men sannheten kan være klager fra naboer, store smerter, smertestillende, uker i sengen i etter tid og utallige tårer. Alt i en form som aldri kommer utforbi de fire veggene eller smilet om du vil. De som forteller at de har kjøpt seg ny data, lest en bok eller opplevd noe spennende. Bare for å slippe at temaet skal bli på dem og deres sykdom nok en gang. Når de aller helst vil glemme det i noen minutter, få et fristed.

Og om det er så vanskelig for deg å se på at folk ikke er i jobb, kan du vel prøve å hjelpe dem. Være den som lytter når de trenger å lette på tunge følelser. Se dem slik at de føler seg sett og hjelpe dem hvis de skulle få behov for hjelp til å komme tilbake i jobb. Om du er sjef et sted, tilrettelegg arbeid slik at syke kan mestre den.

Til slutt. Det er fint å høre at du takler sykdommen din og at du klarer å jobbe. Da vet du nok hvor mye et arbeid gir deg av mestringsfølelse, trygghet, utfordringer, samhold, vennskap, glede, fremgang og selvbilde. Hvor viktig det er for din personlige vekst, selvbilde og samfunsbidrag. Da skjønner du vel egentlig at de fleste ønsker det samme.

Jeg er glad for å høre at du slipper å kjempe deg gjennom NAV systemet som er så lite velfungerende i praksis. Søke som arbeidsøker når du egentlig er rammet av sykdom og trenger hjelp til å få behandlingen som kan gjøre deg frisk. At du ikke trenger å rettferdiggjøre deg selv når du ikke føler du bidrar nok. At du ikke trenger uforutsette besøk på sykehuset og lurer på om du rekker hjem før meldekort tiden er ute slik at du kan ha mat på bordet de neste fjorten dagene. Det er godt og høre at du slipper dette.

Kanskje neste gang du hører om slike tilfeller så kan du tenke hvor takknemlig du er for at du mestrer jobben tross smerter og sykdom. Hvor heldig du er som har trygge rammer, bidrar til samfunnet og ikke har noe å skule.

Lykke til, fortsett med pågangsmotet!

Anonymous poster hash: dab91...f80

[AnonymBruker]

Dette var nok noe av det dummeste jeg har lest av innlegg om uføre. Og du syter jo gjennom hele innlegget.
På seg selv kjenner man andre.
Lite empatisk skrevet og i beste fall med stor uvitenhet.

Anonymous poster hash: 9d8c9...fa3