Er alle på medisin ved UiO så høye på seg selv?

[AnonymBruker]

Er vel greit å håpe på det. Hvis de ler av sykepleiere så er de ikke hyggelige mennesker. Noen skal bli fastleger og da er greit å håpe de ikke blir ens lege.

Det er fler sykepleiere som ler av medisinstudenter, enn leger som ler av sykepleiere etter hva jeg har sett.

Det er også mange yrkesgrupper som ler av andre yrkesgrupper.

Hvis de alle skulle mistet jobben hadde Norge kollapset på 1 dag.

Men det er jo lov å håpe at de slutter.

Anonymous poster hash: b5005...df4

[AnonymBruker]

Ja, det finnes noen av dem. Jeg kjenner til et par. Men de representerer ikke flertallet. Heldigvis.

Anonymous poster hash: b2d4d...b39

Tror heller ikke det er flertallet, heldigvis. Men tror ganske mange baserer en del av motivasjonen sin på det, men det er jo greit. Vi trenger jo leger! Hvordan vet du at de du kjenner tenker sånn?

Mitt inntrykk er at en del av de som kommer rett fra videregående kanskje ikke har tenkt gjennom valget så nøye, men velger "det beste" (??) og det som gir mest anerkjennelse.

Anonymous poster hash: 54106...af6

[AnonymBruker]

Kjæresten min går sisteåret på medisin og er absolutt ikke hoven og kvalm, da han går studiet fordi han elsker jobben som kommer med det. Jeg har møtt flere i klassen hans som går med nesa ekstra i sky pga studiet, men bestekompisene hans i klassen er absolutt ikke arrogante og selvhøytidelige - de jobber hardt og elsker det de driver med.

Jeg har dog droppet å dra på fester og slik med klassen hans, da alt handler om medisin og jeg som studerer noe komplett i andre retningen blir veggpryd med drinken i hånd. Er nok lett å bli absorbert i et studie som tar så mye tid, og jeg forstår at det kan bli vanskelig å distansiere seg fra det når 80% av de man møter snakker med deg om medisinske ting (alle har jo vært syk, eller kjenner noen eller...ja).

Jeg er altså enig i at det finnes endel arrogante medisinstudenter, men det gjør det vel på alle studier. Men jeg tror, som flere andre her, at forskjellen ligger mellom de som studerer medisin fordi de elsker faget og de som studerer det fordi de hadde gode nok karakterer/fordi det gir status.

Anonymous poster hash: 6f5fd...f04

[Biloba]

1 person har vært lite hyggelig, og så konkluderer du at det kanskje gjelder alle som tar eller har tatt samme studiet? Litt merkelig. Har alle som ikke studerer medisin så lett for å dømme tusenvis av studenter/fagpersoner på grunnlag av ett enkelt møte? Og hva har høyden hans med saken å gjøre?

[Biloba]

Dobbel.

Endret 29. mai 2015 av Biloba

[Gjest studenten95]

Glad jeg ikke studerer medisin.

[AnonymBruker]

Glad jeg ikke studerer medisin.

Hvorfor? Kanskje fordi det er vanskelig, og du ikke har evnene som skal til?

Anonymous poster hash: b2d4d...b39

[Poppie]

Glad jeg ikke studerer medisin.

Jeg er også glad jeg ikke studerer medisin! Hvorfor? Fordi jeg hater realfag, jeg har gullfiskhukommelse, jeg finnes ikke strukturert og jeg er altfor emosjonell til å kunne takle død og fordervelse på daglig basis.

Hadde jeg vært flink til å lese strukturert, vært interessert i realfag og medisin samt virkelig brent for legeyrket så hadde det vært kjipt å ikke studere medisin.

Synes man skal slutte å rakke ned på andres studier og heller konsentrere seg om sitt eget.

[Gjest studenten95]

Hvorfor? Kanskje fordi det er vanskelig, og du ikke har evnene som skal til?

Anonymous poster hash: b2d4d...b39

Ikke derfor, nei. Dette: (hentet fra en annen tråd.)

• Stor konkurranse og spisse albuer både under studiene og i jobben (visstnok)
• Nattarbeid i mange type spesialiseringer. Alternativet er for eksempel almennlege, men helt ærlig synes jeg ikke det høres ut som noen drømmejobb å sitte på et kontor og ta i mot utbrente, psykisk syke og/eller folk som har "litt vondt i foten".
• Jobbe på helligdager
• Lite lønn med tanke på lang utdanning og MYE ansvar! Mange tenker at legene tjener svært godt, og det har de potensiale til å gjøre - ja. Men grunnlønna er faktisk ikke så mye høyere enn grunnlønna til f.eks. en lektor. Det er bare det at legen har mulighet til å tjene enorme summer på f.eks. å jobbe natt/helger osv.
• Omgi seg med sykdom og død store deler av tiden. Tenker jeg hadde blitt hypokonder og kanskje tatt innover meg andres skjebner . Man får sikkert også se oppturer, men jeg ville ikke hatt en hverdag hvor man daglig ser sånt, på tross av det positive man også får oppleve.
• Vanskelig å få fast jobb, må ofte ta til takke med noe. F.eks. et sted man ikke ønsker å bo, eller en spesialisering man kanskje ikke hadde sett for seg.
• Veldig lang utdanning hvis man regner med spesialisering og turnus. (Sivilingeniør får for eksempel tittelen sin etter fem år, og slipper å styre med turnusplass og praksis osv.)
• Hørt at mange angrer de valgte medisin, pga. lite tid til familie, og det høye presset som stadig hviler over en.
• Personlig ville jeg gå videre med mer realfag. Hvis man har evne og interesse for dette (som mange medisinstudenter faktisk har.), er ikke medisin helt tingen. (Særlig hvis man liker matematikk.)
• Mye obligatorisk under studiet. (Til kontrast har man anledning til å sitte hjemme og lese hele dagen om man velger f.eks. en sivilingeniørutdanning)

Dette er altså MINE tanker om det å studere medisin - ser det ble veldig personlig. Mulig jeg har satt det på spissen, og har fått høre mye negativt, men tror nok det er noe i det også.

Vil bare legge til at jeg ikke har noe mot det å studere medisin - jeg er bare glad dyktige mennesker vil bli lege! Vi trenger gode leger.

Endret 29. mai 2015 av studenten95

[Kvark22]

Det er selvfølgelig ikke sånn at alle medisinstudenter er "høye på seg selv". Kjenner to medisinstudenter, og de er ikke det minste arrogante, men veldig engasjerte i faget sitt.

Likevel er det nok ikke helt usannsynlig at denne formen for fagarroganse er langt mer utbredt blant de som studerer tradisjonelle statusfag enn blant studenter som studerer mindre prestisjetunge fag.

Tror det handler om en kombinasjon av de tingene som har blitt nevnt tidligere tidligere: følelsen av å ha oppnådd noe eksklusivt (altså kommet gjennom nåløye til en prestisjeutdanning), mye jobbing, både med studier og når en er ferdig utdannet, og holdninger en del får med seg hjemmefra.

Kjenner en god del som går på profesjonsstudiet i juss og flertallet (men ikke alle!) ser veldig ned på alle studier som ikke er enten a) går på et profesjonsstudium eller b) studerer realfag. I deres tilfelle kommer nok mye fra foreldre og det faktum at karakterpresset til tider er helt jævlig der. Ingen av de er forøvrig noe spesielt arrogante eller hovne ellers.

Synes forøvrig det er dumt å velge å studere noe du hverken liker eller har evner til bare fordi det er status. Er så klart lurt å tenke litt praktisk også med hensyn jobbmuligheter etc., men du skal faktisk jobbe med dette resten av ditt yrkesaktive liv. Status gjenspeiler jo forøvrig mer hvor vanskelig det er å komme inn/komme seg gjennom studiene enn hvor samfunnsnyttig yrket er. Dyktige leger er selvsagt veldig viktig, men det samme er dyktige lærere, førskolelærere, sykepleiere, barnevernspedagoger etc.

Endret 23. mai 2016 av Kvark22

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig ikke sånn at alle medisinstudenter er "høye på seg selv". Kjenner to medisinstudenter, og de er ikke det minste arrogante, men veldig engasjerte i faget sitt.

Likevel er det nok ikke helt usannsynlig at denne formen for fagarroganse er langt mer utbredt blant de som studerer tradisjonelle statusfag enn blant studenter som studerer mindre prestisjetunge fag.

Tror det handler om en kombinasjon av de tingene som har blitt nevnt tidligere tidligere: følelsen av å ha oppnådd noe eksklusivt (altså kommet gjennom nåløye til en prestisjeutdanning), mye jobbing, både med studier og når en er ferdig utdannet, og holdninger en del får med seg hjemmefra.

Kjenner en god del som går på profesjonsstudiet i juss og flertallet (men ikke alle!) ser veldig ned på alle studier som ikke er enten a) går på et profesjonsstudium eller b) studerer realfag. I deres tilfelle kommer nok mye fra foreldre og det faktum at karakterpresset til tider er helt jævlig der. Ingen av de er forøvrig noe spesielt arrogante eller hovne ellers.

Selv går jeg psykologi profesjon. Tenkte en periode at det var litt dumt av meg å ikke studere medisin når jeg faktisk kunne,men så kom jeg på at jeg ikke er noe fan av hverken nærgående kroppkontakt, kroppsvæsker, turnusjobbing og 24-timers-skift. Jeg har selvinnsikt nok til å innse at jeg sannsynligvis ikke ville ha trivdes med studiene og trolig blitt en meget dårlig lege. De fleste leger tjener veldig bra, men så jobber de jo også ekstremt mye og har mye ansvar.

Synes forøvrig det er dumt å velge å studere noe du hverken liker eller har evner til bare fordi det er status. Er så klart lurt å tenke litt praktisk også med hensyn jobbmuligheter etc., men du skal faktisk jobbe med dette resten av ditt yrkesaktive liv. Status gjenspeiler jo forøvrig mer hvor vanskelig det er å komme inn/komme seg gjennom studiene enn hvor samfunnsnyttig yrket er. Dyktige leger er selvsagt veldig viktig, men det samme er dyktige lærere, førskolelærere, sykepleiere, barnevernspedagoger etc.

Dette ger synes jeg var veldig godt sagt!

Anonymous poster hash: 54106...af6

[AnonymBruker]

dytt **

Anonymous poster hash: 54106...af6