Hvordan er det å jobbe som lege?

[AnonymBruker]

Ønsker å begynne på medisin til høsten, men blir litt i tvil ettersom så mange advarer meg. Men jeg ønsker en spennede jobb med høy lønn, hvor jeg kan omgås mennesker. Så er jeg interessert i helse. Dessuten har jeg gode nok karakterer til å komme rett inn i Norge. Noen som kjenner noen som er lege eller er det selv? Er det sant at yrket er så stressende?

Takk!

Anonymous poster hash: 06755...94a

[Gjest studenten95]

Heisann!

Tenkte det samme som deg da jeg gikk på videregående (fram til 2.klasse), men så begynte jeg etterhvert å gjøre noen "oppgjør" med meg selv. Jeg begynte å spørre meg selv HVORFOR jeg ville bli lege, og om jeg kunne trives som lege. Riktignok er jeg glad i å omgås mennesker, samtidig som jeg er interessert i helse. (Som deg.) Men dette er ikke nok. Jeg tror ikke det er "bare-bare" å være lege. Du bør tenke på arbeidstider osv. også. Og de som tjener godt jobber mye og til "vanskelige" tider. (Natt, helligdager osv.) Etter at jeg hadde tatt noen runder med meg selv forsto jeg også at en del av motivasjonen min var prestisje. Hvor flott hadde det ikke kunne vært å si til folk at man studerer "medisin"? Du skjønner hva jeg mener. Men for all del. Vi trenger gode leger, så jeg er vel egentig bare glad dyktige mennesker vil bli lege. Men jeg tror man bør tenke nøye gjennom valget.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Heisann!

Tenkte det samme som deg da jeg gikk på videregående (fram til 2.klasse), men så begynte jeg etterhvert å gjøre noen "oppgjør" med meg selv. Jeg begynte å spørre meg selv HVORFOR jeg ville bli lege, og om jeg kunne trives som lege. Riktignok er jeg glad i å omgås mennesker, samtidig som jeg er interessert i helse. (Som deg.) Men dette er ikke nok. Jeg tror ikke det er "bare-bare" å være lege. Du bør tenke på arbeidstider osv. også. Og de som tjener godt jobber mye og til "vanskelige" tider. (Natt, helligdager osv.) Etter at jeg hadde tatt noen runder med meg selv forsto jeg også at en del av motivasjonen min var prestisje. Hvor flott hadde det ikke kunne vært å si til folk at man studerer "medisin"? Du skjønner hva jeg mener. Men for all del. Vi trenger gode leger, så jeg er vel egentig bare glad dyktige mennesker vil bli lege. Men jeg tror man bør tenke nøye gjennom valget.

Lykke til!

Takk for svar! Sant det med arbetstider, men nei, jeg bryr meg ikke om status hvis det er det du prøver å si.

ts

Anonymous poster hash: 06755...94a

[AnonymBruker]

dytt**

Anonymous poster hash: 06755...94a

[AnonymBruker]

Det er viktige poeng som studenten95 kommer med.

Selv har jeg begynt å studere medisin og moren min er lege. Ettersom jeg kun går 1. året kan jeg ikke uttale meg noe spesielt om det du lurer på. Hvor stressende jobben som lege er avhenger nok av mange faktorer, blant annet valgt spesialisering og hvor du jobber. Det handler også om hvor godt du takler stress.

Hvem er det som har advart deg og hva er det de har advart deg mot? Det er nok litt lurt å ha et kritisk blikk og ta noe av det andre sier med en klype salt.

Anonymous poster hash: cb3c6...af2

[Gjest studenten95]

Det er viktige poeng som studenten95 kommer med.

Selv har jeg begynt å studere medisin og moren min er lege. Ettersom jeg kun går 1. året kan jeg ikke uttale meg noe spesielt om det du lurer på. Hvor stressende jobben som lege er avhenger nok av mange faktorer, blant annet valgt spesialisering og hvor du jobber. Det handler også om hvor godt du takler stress.

Hvem er det som har advart deg og hva er det de har advart deg mot? Det er nok litt lurt å ha et kritisk blikk og ta noe av det andre sier med en klype salt.

Anonymous poster hash: cb3c6...af2

Nå vet ikke jeg hvor ts har blitt av, men kan svare for min del:

• Stor konkurranse og spisse albuer både under studiene og i jobben (visstnok)
• Nattarbeid i mange type spesialiseringer. Alternativet er for eksempel almennlege, men helt ærlig synes jeg ikke det høres ut som noen drømmejobb å sitte på et kontor og ta i mot utbrente, psykisk syke og/eller folk som har "litt vondt i foten".
• Jobbe på helligdager
• Lite lønn med tanke på lang utdanning og MYE ansvar! Mange tenker at legene tjener svært godt, og det har de potensiale til å gjøre - ja. Men grunnlønna er faktisk ikke så mye høyere enn grunnlønna til f.eks. en lektor. Det er bare det at legen har mulighet til å tjene enorme summer på f.eks. å jobbe natt/helger osv.
• Omgi seg med sykdom og død store deler av tiden. Tenker jeg hadde blitt hypokonder og kanskje tatt innover meg andres skjebner . Man får sikkert også se oppturer, men jeg ville ikke hatt en hverdag hvor man daglig ser sånt, på tross av det positive man også får oppleve.
• Vanskelig å få fast jobb, må ofte ta til takke med noe. F.eks. et sted man ikke ønsker å bo, eller en spesialisering man kanskje ikke hadde sett for seg.
• Veldig lang utdanning hvis man regner med spesialisering og turnus. (Sivilingeniør får for eksempel tittelen sin etter fem år, og slipper å styre med turnusplass og praksis osv.)
• Hørt at mange angrer de valgte medisin, pga. lite tid til familie, og det høye presset som stadig hviler over en.
• Personlig ville jeg gå videre med mer realfag. Hvis man har evne og interesse for dette (som mange medisinstudenter faktisk har.), er ikke medisin helt tingen. (Særlig hvis man liker matematikk.)
• Mye obligatorisk under studiet. (Til kontrast har man anledning til å sitte hjemme og lese hele dagen om man velger f.eks. en sivilingeniørutdanning)

Dette er altså MINE tanker om det å studere medisin - ser det ble veldig personlig. Mulig jeg har satt det på spissen, og har fått høre mye negativt, men tror nok det er noe i det også.

[AnonymBruker]

Nå studerer jeg ikke medisin da, men kjenner folk som gjør det. De klager på at det tar så lang tid før man får begynt å "leve". Tar du feks en bachelorgrad, så kan man få jobb, kjøpe leilighet, starte familie. Medisinstudenter flest må vente leeeenge med dette. Utdannelsen er jo lang, men så kommer spesialisering og man vil jo gjerne starte karriere først før man begynner å tenke på å få familie, bygge hus osv.

Anonymous poster hash: d5bdd...079

[AnonymBruker]

Nå studerer jeg ikke medisin da, men kjenner folk som gjør det. De klager på at det tar så lang tid før man får begynt å "leve". Tar du feks en bachelorgrad, så kan man få jobb, kjøpe leilighet, starte familie. Medisinstudenter flest må vente leeeenge med dette. Utdannelsen er jo lang, men så kommer spesialisering og man vil jo gjerne starte karriere først før man begynner å tenke på å få familie, bygge hus osv.

Anonymous poster hash: d5bdd...079

Medisinutdanning er en livslang utdannelse (til en viss grad). Dersom dette ikke er fristende bør man nok tenke grundig over om dette er det man faktisk vil. Slik jeg har forstått det kan turnusstjenesten i dag være en del av spesialiseringen, men dette vet jeg ikke nok om. Når man har turnustjeneste og spesialisering jobber man jo. Å få barn i turnustjenesten er nok ikke så hensiktsmessig, men jeg ser ikke helt hvorfor man ikke skal gjøre det i løpet av spesialiseringen. Dersom man skal vente med barn og familieliv helt til man er på toppen av karrieren må man nok vente en god stund, men dette er jo heller ikke nødvendig. Det finnes også flere spesialiseringer som er familievennlige.

Anonymous poster hash: cb3c6...af2

[AnonymBruker]

Nå vet ikke jeg hvor ts har blitt av, men kan svare for min del:

• Stor konkurranse og spisse albuer både under studiene og i jobben (visstnok)
• Nattarbeid i mange type spesialiseringer. Alternativet er for eksempel almennlege, men helt ærlig synes jeg ikke det høres ut som noen drømmejobb å sitte på et kontor og ta i mot utbrente, psykisk syke og/eller folk som har "litt vondt i foten".
• Jobbe på helligdager
• Lite lønn med tanke på lang utdanning og MYE ansvar! Mange tenker at legene tjener svært godt, og det har de potensiale til å gjøre - ja. Men grunnlønna er faktisk ikke så mye høyere enn grunnlønna til f.eks. en lektor. Det er bare det at legen har mulighet til å tjene enorme summer på f.eks. å jobbe natt/helger osv.
• Omgi seg med sykdom og død store deler av tiden. Tenker jeg hadde blitt hypokonder og kanskje tatt innover meg andres skjebner . Man får sikkert også se oppturer, men jeg ville ikke hatt en hverdag hvor man daglig ser sånt, på tross av det positive man også får oppleve.
• Vanskelig å få fast jobb, må ofte ta til takke med noe. F.eks. et sted man ikke ønsker å bo, eller en spesialisering man kanskje ikke hadde sett for seg.
• Veldig lang utdanning hvis man regner med spesialisering og turnus. (Sivilingeniør får for eksempel tittelen sin etter fem år, og slipper å styre med turnusplass og praksis osv.)
• Hørt at mange angrer de valgte medisin, pga. lite tid til familie, og det høye presset som stadig hviler over en.
• Personlig ville jeg gå videre med mer realfag. Hvis man har evne og interesse for dette (som mange medisinstudenter faktisk har.), er ikke medisin helt tingen. (Særlig hvis man liker matematikk.)
• Mye obligatorisk under studiet. (Til kontrast har man anledning til å sitte hjemme og lese hele dagen om man velger f.eks. en sivilingeniørutdanning)

Dette er altså MINE tanker om det å studere medisin - ser det ble veldig personlig. Mulig jeg har satt det på spissen, og har fått høre mye negativt, men tror nok det er noe i det også.

Nå studerer jeg som skrevet bare på 1. året, så jeg kan nok ikke uttale meg så mye om dette, men jeg kan gi en mening rundt dette.

Spisse albuer under studiet har jeg ikke sett noe av her jeg studerer hvertfall (Tromsø). En grunn til dette er nok at vi ikke har karakterer. De fleste studentene er veldig hyggelige og ønsker å dele kunnskap med hverandre og dele tips. Det er ingen konkurranse blant studentene her jeg studerer, hvertfall ikke de første årene. Her jobber de fleste sammen for å bestå. Nå vet jeg ikke hvordan det er i selve arbeidslivet eller på de andre studiestedene. Jeg har imidlertid en søster som studerer i Øst-Europa, og hun forteller at det er mye konkurranse her. Her har de også karakterer og det er litt konkurranse om å få jobber på sykehus, særlig i Oslogryten.

Det er nattarbeid i mange typer spesialiseringer, men dette kan også unngås i andre typer spesialiseringer. Det finnes totalt 44 godkjente spesialiseringer, og allmennmedisin er ikke den eneste spesialiseringen man kan unngå ugunstige arbeidstider. Her er en liste: http://legeforeningen.no/yf/Yngre-legers-forening/spesialisering/iii-spesialitetene1/

Det er uansett litt artig det du skriver med spesialisering. Det er faktisk ofte slik at det er litt tilfeldig hva slags spesialisering man ender opp med. Mye avhenger av arbeidsmarkedet og andre faktorer. Det er uansett 44 spesialiseringer, så det skal godt gjøres å ende opp med noe man ikke har lyst til.

Det er en god del obligatorisk under studiet, men dette MÅ det jo nesten være for kvalitetssikring.

Det er veldig viktige punkter du kommer med, og mange av de er jo veldig personlige som du selv sier. Dette er likevel bra. Man må se på utdannelsen og yrket og vurdere om dette er noe som egner seg for seg selv. Mye av det du lister opp forstår jeg virker litt avskrekkende for mange. Det er noen punkter som jeg selv synes er uheldige, men for det meste gjør det meg ingenting.

Anonymous poster hash: cb3c6...af2

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg lege, men radiograf og jobber tett med leger, radiologer, kiruger, anestesi ol.

De har MYE, MYE ansvar.

Kunne aldri tenkt meg å bli lege, de må vite alt, kunne alt, gjøre alt, bestemme alt. De har et menneskeliv i hendene, og det er fort gjort å drepe noen et sekund om man ikke er helt med. Feilmedisinering, feildiagnostikk, etc.

Mange blir leger uten å ha empati og sympati, og de er noen skikkelig drittsekker. Mens de fleste er ypperlige leger og superflinke med pasienter og annet helsepersonell.

Tenk deg godt om, vil du virkelig ha et menneskeliv i hendene? Du kan være avgjørende om personen lever eller dør. Blir handicapped resten av livet etc.

Men, du kommer til å gjøre viktig livsviktig jobb også, du vil kunne hele mennesker, hjelpe mennesker og støtte mennesker

Anonymous poster hash: 19726...34f

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg lege, men radiograf og jobber tett med leger, radiologer, kiruger, anestesi ol.

De har MYE, MYE ansvar.

Kunne aldri tenkt meg å bli lege, de må vite alt, kunne alt, gjøre alt, bestemme alt. De har et menneskeliv i hendene, og det er fort gjort å drepe noen et sekund om man ikke er helt med. Feilmedisinering, feildiagnostikk, etc.

Mange blir leger uten å ha empati og sympati, og de er noen skikkelig drittsekker. Mens de fleste er ypperlige leger og superflinke med pasienter og annet helsepersonell.

Tenk deg godt om, vil du virkelig ha et menneskeliv i hendene? Du kan være avgjørende om personen lever eller dør. Blir handicapped resten av livet etc.

Men, du kommer til å gjøre viktig livsviktig jobb også, du vil kunne hele mennesker, hjelpe mennesker og støtte mennesker

Anonymous poster hash: 19726...34f

Interessant. Takk for svar!

Anonymous poster hash: 06755...94a

[AnonymBruker]

Ville heller blitt tannlege og deretter blitt kjeveortoped.

Anonymous poster hash: a3768...ae2

[Snurri]

Ville heller blitt tannlege og deretter blitt kjeveortoped. Anonymous poster hash: a3768...ae2

Jeg tenkte også å foreslå noe innen tannhelse. Tror de fleste tannleger i privat praksis tjener mer enn en gjennomsnittlig lege, og de har nokså normale arbeidsiver, og slipper liv/død...

[Gjest revestrekjenta]

Leger sliter mye psykisk.

[AnonymBruker]

Henger meg på denne. Vurderer medisin selv, men er så usikker. På en måte har det alltid vært en liten drøm å kunne bli lege, men jo mer jeg setter meg inn i realiteten, jo mer usikker blir jeg.

Når det gjelder lønn må man huske på at legene har veldig mye ansvar i forhold til andre yrker som også tjener bra, mener nå jeg. Jeg tror startlønnen ligger på rundt 450 000. De som virkelig tjener bra, jobber som nevnt her veldig mye og dette kræsjer ofte med familieliv. Kan også nevnes at jeg får inntrykk av at mange leger gifter seg med hverandre.

Hvor mange timer i uka jobber legene i gjennomsnittlig?

Og hvordan er en typisk arbeidsdag som lege?

Jeg tenker også på psykologi, men jeg er rastløs. Vet ikke om jeg kommer til å klare å sitte på en stol dag ut og inn. Liker å være i bevegelse og være praktisk i hverdagen. Legene får vel bevegd mye på seg? (med mindre man er allmennlege)

Anonymous poster hash: 9e066...f65

[AnonymBruker]

Henger meg på denne. Vurderer medisin selv, men er så usikker. På en måte har det alltid vært en liten drøm å kunne bli lege, men jo mer jeg setter meg inn i realiteten, jo mer usikker blir jeg.

Når det gjelder lønn må man huske på at legene har veldig mye ansvar i forhold til andre yrker som også tjener bra, mener nå jeg. Jeg tror startlønnen ligger på rundt 450 000. De som virkelig tjener bra, jobber som nevnt her veldig mye og dette kræsjer ofte med familieliv. Kan også nevnes at jeg får inntrykk av at mange leger gifter seg med hverandre.

Hvor mange timer i uka jobber legene i gjennomsnittlig?

Og hvordan er en typisk arbeidsdag som lege?

Jeg tenker også på psykologi, men jeg er rastløs. Vet ikke om jeg kommer til å klare å sitte på en stol dag ut og inn. Liker å være i bevegelse og være praktisk i hverdagen. Legene får vel bevegd mye på seg? (med mindre man er allmennlege)

Anonymous poster hash: 9e066...f65

En turnuslegelønn er på 474 500 kr og medisinstudenter med midlertidig lisens har en lønn på 428 000 kr. En turnuslegelønn er ikke særlig beskrivende for vanlig lønn for leger. Lønn avhenger av svært mye, blant annet hvor du jobber, om det er privat eller offentlig sektor og hva slags spesialisering du har. Dersom du jobber i privat sektor og har valgt en attraktiv spesialisering er det ikke særlig vanskelig å få en årslønn på rundt 900 000 kr eller mer. Nå skal det sies at gjennomsnittslønn i offentlig sektor er rundt 750 000 - 800 000 kr. Det avhenger også selvsagt om man jobber på sykehus eller ikke.

Jeg synes uansett det er litt merkelig at så mange vektlegger lønn i så stor grad. Jeg forstår at dette er noe man må ta stilling til, men dersom lønn er det som er avgjørende synes jeg ikke man velger utdanning på riktig bakgrunn. Dersom man sikter på svært høy lønn (i forhold til jobben) og høy status er dette noe som lettere kan oppnås innenfor andre yrker.

Det er ingen typisk arbeidsdag for "en lege". Slik som nevnt er det 44 spesialiseringer. Det er selvsagt forskjell på en typisk arbeidsdag for en plastikkirurg, en anestesilege, en klinisk farmakolog og en urolog. Arbeidstid varierer også avhengig av hva slags spesialisering man har valgt og om man jobber på sykehus eller ikke.

Jeg mener på ingen måte å være frekk mot deg i innlegget mitt og det er heller ikke meningen å tillegge deg meninger (om lønn) som ikke stemmer. Lønnsavnittet mitt var ikke direkte myntet på deg. Nå er jeg som skrevet kun førsteårsstudent, men jeg håper at innleggene mine er litt nyttige uansett.

Anonymous poster hash: cb3c6...af2

[AnonymBruker]

http://www.tv2.no/a/3768397hva tenker dere rundt denne artikkelen? 120 timer på en uke høres litt for godt til å være sant. Det første som slår meg er at dette må gjelde noen få, de som har det verst.

Anonymous poster hash: 9e066...f65

[AnonymBruker]

Tror jeg har lest et sted at legene i gjennomsnitt jobber 40.5 timer i uka. Ikke avskrekkende mer enn en vanlig arbeidsuke på 37,5 timer.

Anonymous poster hash: 9e066...f65

[AnonymBruker]

http://www.tv2.no/a/3768397hva tenker dere rundt denne artikkelen? 120 timer på en uke høres litt for godt til å være sant. Det første som slår meg er at dette må gjelde noen få, de som har det verst.

Anonymous poster hash: 9e066...f65

Jeg vil tro at dette gjelder sykehusene midt i storbyene uten å si noe for sikkert.

Anonymous poster hash: cb3c6...af2

[AnonymBruker]

Er det dumt å studere medisin om man ikke liker kjemi? Synes alle andre fag virker veldig spennende (biologi, anatomi, patologi, fysiologi osv), men akkurat kjemi er jeg ikke så begeistret for.

Anonymous poster hash: 9e066...f65