Dere med traumatisk barndom

[AnonymBruker]

Det har med empati å gjøre, fordi du omtaler dem som blir merket av en tøff barndom som "svakere", og deg selv som en av de "sterke". Det er noe arrogant og kaldt med det, du virker hard. Kanskje for å beskytte deg selv. Det er noe med å være lite ydmyk for andres erfaringer.

Jeg vet ikke hva slags barndom du hadde, men noen har virkelig gjennomgått ting som kan sammenliknes med krigstraumer. Å kalle dem svake, er i beste fall empatiløst og kunnskapsløst. De sterke er kanskje de som knekker sammen, men som klarer å sy seg sammen igjen - ofte med profesjonell hjelp for i det hele tatt å overleve. Det kaller jeg å være sterk, og det er ikke det samme som å være hard.

Anonymous poster hash: debad...0ec

Du vet akkurat ar det ikke er det jeg mener. Hvordan i alle dager klarer du å gjøre alt noen tåler mindre deng enn andre til noe negativt? Hva med resten av mennesket, er ikke det viktig det da?

Jeg har ingen problemer med empati. Jeg er følsom og ikke hard. Jeg har ikke angst, jeg er ikke deprimert. Jeg har ingen diagnose. Jeg er hverken fysisk syk eller psykisk syk selv om jeg ser at du prøver hardt på å sykeliggjøre meg. Jeg har klart meg helt fint. Jeg vet ikke om det er "ille" nok for deg det jeg har opplevd, men jeg var ikke jomfru lenger enn fem år og jeg ble misbrukt frem til jeg var 15. Av flere. Jeg ble mobbet ille på skolen, alle klassetrinn. Beskyldt for å være kjæreste med hoved overgriperen bla. Gamle mannen. Fikk så ille juling en gang av de som mobbet meg at de knuste albuen min når jeg var 11. Mobbingen fulgte meg hele skolen og ble avsluttet i russetiden hvor jeg ble dyttet ned en trapp. Sluttet med ett brak. Ungdomstiden min inneholdt også ett overfall. Voldtekten ble ikke fullført siden jeg kjempet så, så da prøvde han likegodt å drepe meg i stedet. Han klarte nesten det også. Rettsak var det å. Men han fikk ikke noe særlig straff heller. Er det "traumatisk" nok for deg? Eller skal jeg gå inn på starten av voksenlivet også? Der var det en mann som faktisk fikk lang straff. Ille nok for deg?

For det er ikke det for meg. Det er livet mitt. Jeg får ikke forandret det. Og jeg lever helt fint med det fordi det ikke er noe annet alternativ.

Ikke er jeg spesiell heller, det er mange Av oss. Mange opplever værre ting enn meg og klarer seg helt fint. Det har ikke En dritt med verdi og gjøre, men mental styrke og personlighet.

At du prøver å sykeliggjøre meg fordi jeg faktisk overlevde og har det bra, sier vel egentlig en hel del mere om deg enn om meg.

Anonymous poster hash: 95ad0...1e3

[AnonymBruker]

Hadde en helt grusom barndom. Hadde foreldre som slo meg og utsatte meg for verbal vold. Har alltid vært veldig liten og tynn, men moren min(som er spiseforstyrret) oppfordret meg til å slanke meg fra jeg var 10 år. Gjorde at jeg har fått veldig komplekser rundt min egen kropp. Har heldigvis ikke vært SF, men det har påvirket meg mye. Har hatt mange perioder med trøstespising og avføringstabletter..

Samtidig har jeg vokst opp i et veldig dårlig miljø der jeg bor. Det kullet jeg gikk på skole med opp gjennom årene har blitt omtalt som noe av det verste som har vært ved skolen. Og det er ikke særlig rart. Jeg hadde ingen venner gjennom skolen, til tross for at jeg er utadvendt, blid og søt. Jeg har alltid vært hjertevarm mot andre, men alltid fått dritt tilbake. Det eneste jeg klarte å gjøre, var skolearbeid. Det var jeg veldig god til. Ble etter hvert omtalt som ''englebarnet'' og ''nerden'' hver eneste dag. Det var absolutt ikke akseptert å være flink eller å være uskyldig slik jeg var....

I dag er jeg 20 år. Jeg kom inn på medisinstudiet i oslo etter vgs, og burde vel vært utrolig fornøyd med livet. Men det er jeg slettes ikke. Jeg er veldig, veldig deprimert og sliter med tunge tanker hver eneste dag. Fortiden min er med meg hele tiden. Det var ekstremt tøft i begynnelsen. Tror ingen kan se på meg at jeg har hatt det slik jeg har hatt. Jeg er veldig utadvendt, har fine klær og får mange av mine medstudenter til å le. Synes det var helt forferdelig i begynnelsen, da man ble kjent og folk begynte å legge til hverandre på facebook. Der ser man at alle får 100+ likes på profilbilder, får massevis av gratulasjoner på veggen sin, er tagget i mange bilder. Også kommer jeg med ingenting. Husker jeg skjemtes veldig, og det gjør jeg fremdeles. Merker det går veldig utover studiene mine. Ser ikke ut til at jeg klarer eksamen nå til våren, og må nok utsette den til høsten. Jeg vet ikke.. Noen dager er virkelig forferdelige. Så føler alt går i en dårlig sirkel. Når man endelig har klart noe bra, så klarer jeg det ikke likevel. Ender vel med at jeg blir kastet ut av UIO, og ender opp som narkoman.

Jeg synes mange ting er vanskelige nå, selv om jeg har det bedre. Det er for eksempel ikke så gøy å sitte på vors, når alle forteller om sine opplevelser og omgang med menn, noe jeg ikke har erfart noe med. Har ofte måtte lyve om at jeg har gjort det ene og det andre, fordi slik jeg ser ut, så skulle man tro at jeg har hatt masse kontakt med menn. Men sannheten er jo at jeg aldri har snakket med gutter, foruten de stygge kommentarene fra de om at jeg er nerd..

Skal innrømme at jeg ikke ser særlig lyst på fremtiden. Dette er ikke noe jeg har sagt til en sjel, og mine medstudenter har nok ingen anelse i det hele tatt. Men for å være ærlig.. Noen ganger skulle jeg ønske jeg aldri hadde blitt født.

Anonymous poster hash: be97e...335

[AnonymBruker]

Du vet akkurat ar det ikke er det jeg mener. Hvordan i alle dager klarer du å gjøre alt noen tåler mindre deng enn andre til noe negativt? Hva med resten av mennesket, er ikke det viktig det da?

.Anonymous poster hash: 95ad0...1e3

Fordi du brukte ord som "svakere" og sterkere" og var lite forståelsesfull for at folk kan reagere ulikt på erfaringer. Du fremstilte det som at de sterke bare reiser seg. Du minimaliserer den enorme innvirkningen barndommen har på fremtidig helse, fordi du bruker deg selv som eneste referanse. Og resten av mennesket er viktig, hvordan klarte du å tolke at jeg ikke synes det?Alt henger sammen. Mange har opplevd overgrep, mobbing, vold, emosjonell vold, følelsesmessig kulde, og siden man er født med ulikt temperament, takler man slike opplevelser ulikt. For min del har det vært helt nødvendig med hjelp fra både leger, kirurger og psykologspesialister for i det hele tatt å overleve.

Anonymous poster hash: debad...0ec

[AnonymBruker]

5 søsken, oppvokst med psykisk syk forelder, alle har fysiske og psykiske problemer i stor grad. Mye krangel i søskenflokken som voksne, baksnakking, intriger, utfrysning osv.

Finnes det søsken som holder sammen og støtter hverandre?

Eller er det mer vanlig med stadige konflikter som godt voksne?

Anonymous poster hash: 52fc9...a95

Tja. Søskenflokken i min kjerne-familie hadde det tøft og det medførte at vi allierte oss for å klare oss.

Det ble "oss" mot volden og uforutsigbarheten.

Når noen hadde det ille pga sinne som hadde gått ut over dem, hjalp de andre søsknene til med å trøste å hjelpe utenfor foreldrenes synsvidde. Ved å skylle og plastre sår på natten feks. eller finne noen mat og smugle inn på rommet, hvis et søsken ble nektet å spise som straff for noe.

Vi har fortsatt med å støtte hverandre som voksne.

(Noen av oss er fortsatt mindreårige, så vi forsøker å følge opp dem spesielt ved å treffe dem, snakke sammen, be dem komme hjem til oss hvis de får matnekting eller ikke tør å være hjemme pga frykt for vold som straff, gir dem avogtil lomme-penger når de trenger det for å ikke skille seg ut fra venner osv.)

Intriger? Ja. Det er det sikkert. Det skjer også baksnakking. Et søsken sier noe til en annet om et tredje osv, og så blir noen lei seg osv... Eller et søsken sier noe om mor/far til oss andre osv... Eller et søsken sier noe om en av oss, til mor og far. (Da er spetakkelet løs...)

Vi omgås ikke så mye på privaten. Det kan gå lang tid fra gang til gang mellom at vi har møtt hverandre.

Vi er ikke vokst opp med å ringe hverandre og tekste (vi hadde ikke egne mobiler og kontantkort), så vi ringer heller ikke for å snakke, fordi vi ganske enkelt ikke har vanen med det.

Bare hvis det skjer noe spesielt. Som at noen trenger hjelp. Da ringer de.

Hvis noen blir syk feks og skal på sykehus, eller kommer inn på legevakten, så pang, kræsj, sitter alle som kan stille i venterommet, sammen med den som er sjuk.

Vi vil ikke at noen av oss skal behøve å oppleve noe tøft på egenhånd.

Sånn har det iallefall blitt for oss.

Men ellers så er det intriger og kjefting og folk som plutselig ikke vil snakke sammen på tre måneder og hele pakka.

Har problemer som voksen rent emosjonelt og er veldig avhengig av støtte fra damen min og hjelp til å tenke klart når jeg blir sint eller redd. Når jeg blir redd blir jeg sint og defensiv og da er det fint med noen som kommer og vil snakke og holde rundt meg. Noe jeg aldri fikk som barn.

Så jeg er litt "damaged goods" men hun forstår meg (bedre enn noen andre i verden.)

Men med tanke på det som står i artikkelen så, nei. Jeg er ikke mere syk enn andre.

Anonymous poster hash: 28ca5...4bd

[AnonymBruker]

Fordi du brukte ord som "svakere" og sterkere" og var lite forståelsesfull for at folk kan reagere ulikt på erfaringer. Du fremstilte det som at de sterke bare reiser seg. Du minimaliserer den enorme innvirkningen barndommen har på fremtidig helse, fordi du bruker deg selv som eneste referanse. Og resten av mennesket er viktig, hvordan klarte du å tolke at jeg ikke synes det?Alt henger sammen. Mange har opplevd overgrep, mobbing, vold, emosjonell vold, følelsesmessig kulde, og siden man er født med ulikt temperament, takler man slike opplevelser ulikt. For min del har det vært helt nødvendig med hjelp fra både leger, kirurger og psykologspesialister for i det hele tatt å overleve.

Anonymous poster hash: debad...0ec

Ja, alle opplever vi det forskjellig. Selv om jeg har taklet hendelsene på min måte og ikke din så gjør ikke det min opplevelse av det feil. Jeg har opplevd traumer. Jeg har det bra. Det er ikke noe galt med meg kun begrunnet med at jeg har det bra til tross for hva jeg har opplevd. Vi er alle forskjellige individer og reaksjonene på slike traumer er derfor like individuellt.

Anonymous poster hash: 95ad0...1e3

[AnonymBruker]

Tja. Søskenflokken i min kjerne-familie hadde det tøft og det medførte at vi allierte oss for å klare oss.

Det ble "oss" mot volden og uforutsigbarheten.

Når noen hadde det ille pga sinne som hadde gått ut over dem, hjalp de andre søsknene til med å trøste å hjelpe utenfor foreldrenes synsvidde. Ved å skylle og plastre sår på natten feks. eller finne noen mat og smugle inn på rommet, hvis et søsken ble nektet å spise som straff for noe.

Vi har fortsatt med å støtte hverandre som voksne.

(Noen av oss er fortsatt mindreårige, så vi forsøker å følge opp dem spesielt ved å treffe dem, snakke sammen, be dem komme hjem til oss hvis de får matnekting eller ikke tør å være hjemme pga frykt for vold som straff, gir dem avogtil lomme-penger når de trenger det for å ikke skille seg ut fra venner osv.)

Intriger? Ja. Det er det sikkert. Det skjer også baksnakking. Et søsken sier noe til en annet om et tredje osv, og så blir noen lei seg osv... Eller et søsken sier noe om mor/far til oss andre osv... Eller et søsken sier noe om en av oss, til mor og far. (Da er spetakkelet løs...)

Vi omgås ikke så mye på privaten. Det kan gå lang tid fra gang til gang mellom at vi har møtt hverandre.

Vi er ikke vokst opp med å ringe hverandre og tekste (vi hadde ikke egne mobiler og kontantkort), så vi ringer heller ikke for å snakke, fordi vi ganske enkelt ikke har vanen med det.

Bare hvis det skjer noe spesielt. Som at noen trenger hjelp. Da ringer de.

Hvis noen blir syk feks og skal på sykehus, eller kommer inn på legevakten, så pang, kræsj, sitter alle som kan stille i venterommet, sammen med den som er sjuk.

Vi vil ikke at noen av oss skal behøve å oppleve noe tøft på egenhånd.

Sånn har det iallefall blitt for oss.

Men ellers så er det intriger og kjefting og folk som plutselig ikke vil snakke sammen på tre måneder og hele pakka.

Har problemer som voksen rent emosjonelt og er veldig avhengig av støtte fra damen min og hjelp til å tenke klart når jeg blir sint eller redd. Når jeg blir redd blir jeg sint og defensiv og da er det fint med noen som kommer og vil snakke og holde rundt meg. Noe jeg aldri fikk som barn.

Så jeg er litt "damaged goods" men hun forstår meg (bedre enn noen andre i verden.)

Men med tanke på det som står i artikkelen så, nei. Jeg er ikke mere syk enn andre.

Anonymous poster hash: 28ca5...4bd

Tusen takk for svar, var ikke helt det tråden handlet om, men jeg lurte veldig på det!

Jeg synes dere er veldig flinke å ta vare på hverandre tross oppveksten, det er så totalt forskjellig fra hvordan jeg opplever mine søsken. Skulle ønske vi hadde det slik og klarte det dere klarer.

Forstår at ikke alt er greit hele tiden, men dere har tross alt støtte i hverandre når det gjelder, "klapp på skulderen"!

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver om emosjonelle problemer, min samboer takler det dessverre ikke så godt, han blir så sint og irritert, synes jeg lager så mye styr.

Jeg er mye syk også, og det er nok slitsomt å takle for ham. Føler stort sett jeg er i veien, slik jeg gjorde under oppveksten. Ikke bidrar jeg med mye heller, men det forstår han stort sett.

Det er iallfall ikke enkelt, men det går fremover dag for dag, babysteps

Anonymous poster hash: 52fc9...a95

[AnonymBruker]

Hadde en helt grusom barndom. Hadde foreldre som slo meg og utsatte meg for verbal vold. Har alltid vært veldig liten og tynn, men moren min(som er spiseforstyrret) oppfordret meg til å slanke meg fra jeg var 10 år. Gjorde at jeg har fått veldig komplekser rundt min egen kropp. Har heldigvis ikke vært SF, men det har påvirket meg mye. Har hatt mange perioder med trøstespising og avføringstabletter..

Anonymous poster hash: be97e...335

Å gjøre det du forteler om er å være spiseforstyrret...

Så det har du jo da vært i perioder.

Håper du søker hjelp for tristhetsfølelsen du sliter med.

Husk at å få mange likes på Facebook, det betyr bare at man har venner på vennelsiten som er opptatt av å ta seg bra ut i andres øyne, så de går inn og liker statuser så folk skal synes de er en god venn.

Men det behøver ikke bety en damned shit for dem, noe det oftest ikke gjør.

De går gjennom feeden og klikker liker, liker, liker, liker nedover, før de logger seg av.

På vors, når folk snakker om historier med menn kan du egentlig være glad for at du sitter og ikke sier så mye, fordi du da ikke oppfattes som en slut.

Du er så ung at du vil oppleve dine historier med menn.

(Og du, det å skryte av historier med menn, er ganske trashy...)

At du ikke klarer å se lyst på ting er et symptom på depresjonen.

Det betyr ikke at følelsen er sann, men at sykdommen snakker.

Jge håper du oppsøker hjelp gjennom fastlege eller studenthelsetjeneste. Men husk at du trenger mere enn noen samtaler med en psykolog for å klare dette. For du er klinisk deprimert og trenger helsehjelp med dette.

Fortsett å gå på vors og sitte sammen med folk, selv om du føler deg utenfor. Det viktiger er at du er med, så vil du etterhvert sees på som en del av gruppen og gutter vil legge merke til deg (som ikke skryter om manne-historiene sine... )

Medisinstudiet er T Ø F T.

Men du gjør som mange andre som har slitt: Du forsøker å prester og går rett på det vanskeligste.

Ikke bli trist om du trenger en sykemelding iblant for å klare dette.

Skaff hjel for deg selv og husk på at når du tror ingenting bra kan hende, at du ikke vil være født og at du vil ende opp som narkoman: Da er det sykdommens stemme du hører.

Anonymous poster hash: 28ca5...4bd

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, var ikke helt det tråden handlet om, men jeg lurte veldig på det!

Jeg synes dere er veldig flinke å ta vare på hverandre tross oppveksten, det er så totalt forskjellig fra hvordan jeg opplever mine søsken. Skulle ønske vi hadde det slik og klarte det dere klarer.

Forstår at ikke alt er greit hele tiden, men dere har tross alt støtte i hverandre når det gjelder, "klapp på skulderen"!

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver om emosjonelle problemer, min samboer takler det dessverre ikke så godt, han blir så sint og irritert, synes jeg lager så mye styr.

Jeg er mye syk også, og det er nok slitsomt å takle for ham. Føler stort sett jeg er i veien, slik jeg gjorde under oppveksten. Ikke bidrar jeg med mye heller, men det forstår han stort sett.

Det er iallfall ikke enkelt, men det går fremover dag for dag, babysteps

Anonymous poster hash: 52fc9...a95

Ja, jeg er glad for å ha dem og ikke misnt føles det godt å få støtte noen, når man vet hvordan det er å trenge sånn støtte.

Men uff, så leit å høre at din mann ikke skjønner dette. Det er vanskelig nok å slite emosjonelt om man ikke skal møte sanksjoner fra dme rundt seg, i tillegg. Da blir det unektelig større problemer.

Har du forsøkt å snakke med han om at det er traumer fra barndommen som gir deg et stressymptom, og ikke at du "lager styr." Sånn at det du trenger er tålmodighet og ikke begrensninger med beskjed om å ta deg sammen? Fordi du har reaksjoner du ikke kan styre uten at andre gjør deg trygg.

Hvis ikke da syns jeg du må forsøke akkurat det.

Ja, det var en avsporing, så jeg forsøkte å putte ed den opplysningen jeg egentlig tenkte å si, sa jeg kom inn i tråden:

Folk som leser sånne ting oppdager at "Det stemmer for meg. Jeg har astma..." mens det i virkeligheten ikke gjør akkurat det... Fordi de ville hatt astma allikevel, dersom de hadde hatt en super barndom.

Anonymous poster hash: 28ca5...4bd

[AnonymBruker]

Å gjøre det du forteler om er å være spiseforstyrret...

Så det har du jo da vært i perioder.

Håper du søker hjelp for tristhetsfølelsen du sliter med.

Husk at å få mange likes på Facebook, det betyr bare at man har venner på vennelsiten som er opptatt av å ta seg bra ut i andres øyne, så de går inn og liker statuser så folk skal synes de er en god venn.

Men det behøver ikke bety en damned shit for dem, noe det oftest ikke gjør.

De går gjennom feeden og klikker liker, liker, liker, liker nedover, før de logger seg av.

På vors, når folk snakker om historier med menn kan du egentlig være glad for at du sitter og ikke sier så mye, fordi du da ikke oppfattes som en slut.

Du er så ung at du vil oppleve dine historier med menn.

(Og du, det å skryte av historier med menn, er ganske trashy...)

At du ikke klarer å se lyst på ting er et symptom på depresjonen.

Det betyr ikke at følelsen er sann, men at sykdommen snakker.

Jge håper du oppsøker hjelp gjennom fastlege eller studenthelsetjeneste. Men husk at du trenger mere enn noen samtaler med en psykolog for å klare dette. For du er klinisk deprimert og trenger helsehjelp med dette.

Fortsett å gå på vors og sitte sammen med folk, selv om du føler deg utenfor. Det viktiger er at du er med, så vil du etterhvert sees på som en del av gruppen og gutter vil legge merke til deg (som ikke skryter om manne-historiene sine... )

Medisinstudiet er T Ø F T.

Men du gjør som mange andre som har slitt: Du forsøker å prester og går rett på det vanskeligste.

Ikke bli trist om du trenger en sykemelding iblant for å klare dette.

Skaff hjel for deg selv og husk på at når du tror ingenting bra kan hende, at du ikke vil være født og at du vil ende opp som narkoman: Da er det sykdommens stemme du hører.

Anonymous poster hash: 28ca5...4bd

Takk <3

Anonymous poster hash: be97e...335

[AnonymBruker]

Alle blir påvirket av sine oppvekstbetingelser, men i ulik form og grad. Man har såkalte løvetannbarn, som til reoss fornbetydelige utfordringer klarer seg bra, og så har man såkalte orkidébarn som det kan gå ekstremt bra med om de får god omsorg, men som klarer seg tilsvarende dårlig om de får en tøff start i livet.

Anonymous poster hash: debad...0ec

Dette har ingen sammenheng med helsebildet øvrig.

Vi er flere barn, hvorav to av oss har dårligere helse og de to andre bra helse.

Min helse er knyttet til ting som like gjerne kan være genetisk eller tilfeldig.

Men jeg tror jeg generelt har dårligere apparat for å takle stress, det går fort fysisk på kroppen min- og jeg tror det har sammenheng med oppvekst(måtte se mye vold og oppleve sterk grad av stress).

Selvtilliten ble heller aldri mulig å få helt normal.

Men jeg ansees for å være veldig oppegående, og ingen kan ane at jeg har den bakgrunnen.

Anonymous poster hash: 3df3c...d58

[AnonymBruker]

Ikke alle blir påvirket av det heller. Det er også viktig å få frem.

Anonymous poster hash: 95ad0...1e3

Jeg opplever det å være litt umulig- men fullt mulig at kan skje på flere plan, selvsagt.

Den historien som fortelles om gjentatte overgrep etc vil påvirke, men ikke nødvendigvis dysfunksjonelt på en sånn måte av livet ødelegges eller at man får helseplager.

Det er vanskelig for alle å vurdere hvordan man ville vært foruten de opplevelsene- umulig å måle.

Man vet jo ikke det.

Ting kan også komme i senere år, i visse situasjoner- det har man aldri noen garanti for.

Men jeg tror også på den teorien med at noen virker klare seg gjennom nesten alt, andre gjennom nesten ingenting- og alle andre er midt imellom.

Sånn er det jo med helse generelt.

Anonymous poster hash: 3df3c...d58

[AnonymBruker]

Ja, alle opplever vi det forskjellig. Selv om jeg har taklet hendelsene på min måte og ikke din så gjør ikke det min opplevelse av det feil. Jeg har opplevd traumer. Jeg har det bra. Det er ikke noe galt med meg kun begrunnet med at jeg har det bra til tross for hva jeg har opplevd. Vi er alle forskjellige individer og reaksjonene på slike traumer er derfor like individuellt.Anonymous poster hash: 95ad0...1e3

Jeg har ikke sagt det er noe annet galt med deg enn at du viser liten innlevelsesevne med andre som reagerer annerledes på sine barndomserfaringer, så slutt å putte ord inn i munnen på meg (stråmenn). Jeg ser du har tatt deg litt inn her i den siste posten her, der du har sluttet å påstå at noen bare er "sterkere", og det er bra. Vi er alle ulike og med ulik sårbarhet og følsomhet. Selv om du har det bra, er det andre som lider lenge pga sin oppvekst, både fysisk og psykisk. Og da er det viktig å få hjelp.

Anonymous poster hash: debad...0ec

[AnonymBruker]

Dette har ingen sammenheng med helsebildet øvrig.

Vi er flere barn, hvorav to av oss har dårligere helse og de to andre bra helse.

Min helse er knyttet til ting som like gjerne kan være genetisk eller tilfeldig.

Men jeg tror jeg generelt har dårligere apparat for å takle stress, det går fort fysisk på kroppen min- og jeg tror det har sammenheng med oppvekst(måtte se mye vold og oppleve sterk grad av stress).

Selvtilliten ble heller aldri mulig å få helt normal.

Men jeg ansees for å være veldig oppegående, og ingen kan ane at jeg har den bakgrunnen.Anonymous poster hash: 3df3c...d58

Hva mener du ikke har noen sammenheng med helsebildet forøvrig?

Jeg har lært at vi er alle født med ulike personligheter og ulik sprbarhet, og så vil miljøet påvirke hvordan genene kommer frem. Det er derfor du kan oppleve at dine søsken er ulik deg. Foreldre kan også behandle søsken ulikt, for eksempel favorisere det ene, fordi det likner dem selv i personlighet og aktivitetsnivå, mens andre som de ikke kjenner seg igjen i i samme grad kan vøre vanskeligere å knytte bånd til. Da påvirker det barna ulikt. Bare et eksempel.

Anonymous poster hash: debad...0ec