Adhd og omsorgssvikt

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at enkelte absolutt vil at enkelte barn skal ha en diagnose. Er det ikke moren, så er det skolen. Jeg lurer på om folk er klar over at en psykiatrisk diagnose fra barndommen av vil forfølge en resten av livet?

Anonymous poster hash: 9bba5...7fb

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at enkelte absolutt vil at enkelte barn skal ha en diagnose. Er det ikke moren, så er det skolen. Jeg lurer på om folk er klar over at en psykiatrisk diagnose fra barndommen av vil forfølge en resten av livet?

Anonymous poster hash: 9bba5...7fb

? og hva om de har en diagnose????

Anonymous poster hash: 47383...04b

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at enkelte absolutt vil at enkelte barn skal ha en diagnose. Er det ikke moren, så er det skolen. Jeg lurer på om folk er klar over at en psykiatrisk diagnose fra barndommen av vil forfølge en resten av livet?

Anonymous poster hash: 9bba5...7fb

Ja, herregud. Og så kan man jo risikere at de får den hjelpen de trenger!!! *facepalm*

Anonymous poster hash: c871f...8a5

[ops2]

Jeg vet ikke om jeg skal skrive om dette. Jeg er redd for represalier fra BFT.

Jeg skrev et langt svar på flere avsnitt, og så slettet jeg det. Kansje vi kan stå fram åpent når barna er store. Jeg vil bare bekrefte at lederen for ADHD Norge i byen jeg bor i, har fortalt at Barnevernets leder i et møte med ADHD Norge uttalte at: "ADHD kommer av omsorgsvikt, og at det er bekymringsverdig at det settes så mange diagnoser. Det gjør det vanskeligere for Barnevernet å fremme sak om omsorgsovertagelse."

Nå er det et år siden han fikk diagnosen, og snart 4 år i systemet. Det tok 1 år for BUP ble koblet inn og utredning startet. To år før han fikk diagnosen.

Jeg kan si at vi har bedt om avlastning, støttekontakt, Webster-Stratton og PMT Oregon. Ingen ting har vi fått. Barnevernet har skuffet oss så umåtelig. Har vi fått økonomiske fordeler av dette, når vi har måttet klare oss selv? Hva i alle dager skulle det være.

Nå er gutten, som kun klarte å svare på de tre første spørsmålene i den første Nasjonale prøven, blant de beste i klassen i Norsk, Matematikk og Engelsk. Han som ikke kunne lese sosiale koder har akkurat hatt besøk av en kamerat. Han er godt integrert i klassen og trygg. Vi sloss for å hjelpe han. Da han var ulykkelig og følte seg mobbet, fikk vi skaffet han psykolog.

Det er fremdeles Barnevernet vi må kontakte for å søke om hjelpetiltak. Der sitter en nyutdannet, barnløs sosionom som er forutinntatt så det holder. Vi har sikkert ord på oss for å være vanskelige. Etter Politiet, så kommer Barnevernet på andreplass når det gjelder å ha makt til å foreta inngripende tvangstiltak.

Jeg er sikker på at det er mange gode folk i Barnevernet, men den hjelpende og den straffende delen må skilles. Foreldre som selv ber om hjelp, må ivaretas på en annen måte enn foreldre som nekter å si et ord og som avviser all kontakt. Vi har vært åpne om alt, og blitt tråkket ned. Går vi ut i media, vil Barnevernet påberope seg taushetsplikt, selv om vi gir journalistene alle papirer og referater. Og det vil alltid henge med en mistanke om at: "Hadde Barnevernet kunne si noe, så ... Det er nok noe galt med de foreldrene. ADHD liksom. Det var ikke sånt da jeg voks opp. Jeg leste i VG at de stakkars barna får narkotika bare for at foreldrene ikke klarer å følge opp. Tsk, tsk, Stakkars Barnevernet som ikke kan forsvare seg."

[AnonymBruker]

Om du er lærer så kan jeg fortelle om min erfaring med skole og enkelte lærere som 'pusher' utredninger og diagnoser på barn av det man kan kalle ressurssvake familier. Hvorfor? Fordi klassen / skolen trenger ekstra resursser og med diagnosebarn kommer de ekstra ressursene.

Det er forkastelig! Bruke sårbare familier for å skaffe seg ressurser.

Men det blir på siden av denne debatten.

Anonymous poster hash: be6b2...ed7

Dette er bare tull. Det kommer ingen ressurser med diagnosebarn. Pengene følger ikke barna lengre slik det var før, men skolene har en pott uansett hvor mange diagnosebarn de har.

Anonymous poster hash: 9aa05...7fa

[AnonymBruker]

Ingen av de jeg kjenner til med ADHD- diagnose har vokst opp i velfungerende hjem med to foreldre.

Anonymous poster hash: 9bba5...7fb

Som lærer gjennom mange år kan jeg trygt si at de barna som har utagerende ADHD kom fra hjem med 2 foreldre under samme tak men de var ikke så ressurssterke: ikke så voldsomt oppegående...:-/

Anonymous poster hash: 6e553...1b9

[AnonymBruker]

Som lærer gjennom mange år kan jeg trygt si at de barna som har utagerende ADHD kom fra hjem med 2 foreldre under samme tak men de var ikke så ressurssterke: ikke så voldsomt oppegående...:-/

Anonymous poster hash: 6e553...1b9

Hva i all verden mener du med "utagerende ADHD"?? Det er et begrep jeg aldri noensinne har vært borti. Den utagerende adferden disse barna har vist henger kanskje ikke så mye sammen med diagnosen i seg selv, men det de kommer fra?

Anonymous poster hash: 6ac43...107

[AnonymBruker]

Vet ikke om vi kommer lengre, det er for mye fordommer, for lite kunnskap og mer fokus på hvor ressursvake familiene er, hvor umulige ungene er osv, det løser ingen verdens ting.

Har derimot sett konsekvenser av det, dødsfall og narkotikamisbruk- resultat av stigmatiserte familer, barn og null tilrettelegging. Ligger år bak i tid.

Håper virkelig vi er kommet lengre, har problemer med å tro at bv mener nevrologisk lyte skyldes omsorssvikt, det kan ramme alle.

Anonymous poster hash: 47383...04b

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at enkelte absolutt vil at enkelte barn skal ha en diagnose. Er det ikke moren, så er det skolen. Jeg lurer på om folk er klar over at en psykiatrisk diagnose fra barndommen av vil forfølge en resten av livet?

Anonymous poster hash: 9bba5...7fb

Så det er bedre å stappe fingrene i ørene og rope Lalalalala, og late som om alt er normalt?

Jeg blir helt matt. Jeg har vært inne i diskusjonen før og har fire barn, ett av dem har ADHD. De problemene og vanskeligheten det barnet har kan virkelig ikke sammenlignes med "litt manglende grensesetting" eller noe sånt, det dreier seg om store og vedvarende utfordringer som barnet ikke har sjans til å løse på egenhånd. Ja, alle barn har sine utfordringer og vanskelige sider, men tro meg: en nevrologisk forstyrrelse i hjernen havner i en helt annen liga. For meg som ser på nært hold hvordan de "friske" barna løser ting og hvordan barnet med ADHD sliter i sammenligning, blir det helt på jordet når noen fremstiller diagnosen som et valg. Den er der, enten vi liker det eller ikke, og å late som noe annet er i hvert fall den sikreste veien til flere problemer. Det er fristende å hevde at de som tror diagnosen er en sekkebetegnelse på alle litt aktive/vanskelige unger ikke har all verdens erfaring med det og ikke vet hvordan det kan arte seg.

Ja, det er dumt at barnet får en diagnose hengende ved seg resten av livet. Men vet du hva som er hundre ganger verre? At utfordringene er der uansett og barnet har det mye vanskeligere enn de fleste jevnaldrende. Vi kunne velge å overse det, selvfølgelig, men hva godt skulle det gjøre? Realiteten er som den er uansett!

Anonymous poster hash: 38f86...8c8

[AnonymBruker]

Her er det omvendt. Jeg er mor, jeg har ADHD (den hypre utagerende varianten), jeg ble stemplet av barnevernet for jeg er en dårlig mor.

Jeg ville utrede sønnen min, for jeg så han hadde endel syptomer på det samme, men i en mildere grad og han sliter stort mest med konsentrasjon over tid. BUP kunne ikke skjønne at jeg vill utrede han når jeg ikke ville medisinere han. Men kjære vene? Hvis han har arvet dette av meg er det noe han skal leve med resten av livet.

Ved endt utredning hadde vi møte alle sammen, BUP, skolen, fastlegen, og en ekstern barnelege. Denne siste bekreftet at sønnen min også fikk diagnosen, og han spurte hvordan jeg, med diagnosen selv, og alenemor, har klart å oppdra han til å bli så høflig og snill som han er. Vel, jeg sa som sant er at jeg driver med hunder og har brukt de samme metodene på barnet. "Lykkes han ikke med den ene metoden så prøver jeg en annen, bare han får sjans til å lykkes i hverdagen, utfra de forutsetninger han har.

Jeg kjefter minimalt, jeg gir en beskjed av gangen, og jeg stiller ikke større krav enn at han kan infri det."

Det virket som om skolen til sønnen min fornektet hans diagnose, fordi han er velloppdragen. Han slet med orden (hvor skal han lære det? Jeg eier ikke ordenssans.), og han slet med prøver som går over flere timer. Jeg ba om hjelp i forhold til å huske på ting (litt større toleranse for å glemme ting), og at han skulle få ekstra pauser under lange prøver. Men han var ikke et problembarn, så han ble ikke tatt hensyn til.

Jeg ba om hjelp på barnevernet en gang, jeg syntes det har vært en utfordring og være mor, jeg husker ikke alt og har dårlig samvittighet og redd for ikke å strekke til, og det systemet der har jeg ikke noe til overs for. Jeg ble bare stemplet som dårlig mor med en gang, uten at de hadde så mye som møtt barnet. Så i tillegg til å slite med mitt, med å være mor, med arbeidssituasjoner og alt som kan følge med denne tilstanden, måtte jeg også kjempe mot barnevernet også. De er ikke der for barna, de er der fordi de tror de har makt til å ødelegge foreldre.

Nå er han stor, han har bodd hos meg hele tiden, og når jeg ser resultatet har jeg gjort en god jobb tross alt.

Så joda, ADHD er en diagnose systemet dømmer, eller nekter for at eksisterer, det er jo bare å "ta-seg-sammen?"

Anonymous poster hash: 0be1d...cd8

[AnonymBruker]

Har som lærer i barne-og ungdomstrinnet sett en god del utagerende ADHD og det er ingen tvil om at disse barna kommer fra ressurssvake hjem der foreldrene bor sammen/er gift men er litt "sløve"..de er rett og slett ikke smarte nok.

Anonymous poster hash: 6e553...1b9

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt på dette siden i går. Tenkt etter hvilke barn jeg kjenner til med diagnosen, og hva slags type hjem de kommer fra. Jo, jeg må bare innrømme at de kommer fra ressurssvake hjem., alle som en.

Likevel er jeg skeptisk til påstanden om at det bunner i omsorgssvikt, spesielt mtp medisinen. Dette er jo kjemi! Gi en Ritalin til et barn uten ADHD, og barnet reagerer stikk motsatt av hva et barn med diagnose gjør, og blir fullstendig rabiat. Hvorfor?

Anonymous poster hash: 6ac43...107

[AnonymBruker]

Har som lærer i barne-og ungdomstrinnet sett en god del utagerende ADHD og det er ingen tvil om at disse barna kommer fra ressurssvake hjem der foreldrene bor sammen/er gift men er litt "sløve"..de er rett og slett ikke smarte nok.

Anonymous poster hash: 6e553...1b9

ADHD utarter seg på mange ulike måter. Vårt sannsynlige ADHD/ADD-barn har aldri vært utagerende, aldri vært i slåsskamp, aldri vært trassig, aldri vært i konflikter. Tvert imot er barnet svært empatisk og reflektert. Alltid vært høflig og hyggelig mot andre.

Barnet har vært usedvanlig tidlig ute med både å gå og snakke. Ble ofte tatt for å være eldre enn barnet egentlig var. I tester hos ppt ble det konkludert med at barnet hadde lese-/skrivevansker og konsentrasjonsproblemer, men at barnet lå langt over snittet i evner og anlegg for alderen.

Så det er mange varianter innenfor ADHD. Ikke alle variantene av ADHD/ADD ikke like framtredende for utenforstående. Ingen andre enn vi som kjenner barnet godt hjemme og på skole og kan ane at barnet vårt med stor sannsynlighet har ADHD/ADD. For det finnes ikke, og har aldri funnet snev av "utagerende" oppførsel hos dette barnet.

Sløve og uintelligente vil jeg heller ikke kalle oss foreldre. Vi er i 100 % jobb begge to, begge med høyere utdanning fra høgskole og universitet (om det er av interesse for deg).

Anonymous poster hash: 27185...9b1

[absinthia]

Jeg har tenkt på dette siden i går. Tenkt etter hvilke barn jeg kjenner til med diagnosen, og hva slags type hjem de kommer fra. Jo, jeg må bare innrømme at de kommer fra ressurssvake hjem., alle som en. Likevel er jeg skeptisk til påstanden om at det bunner i omsorgssvikt, spesielt mtp medisinen. Dette er jo kjemi! Gi en Ritalin til et barn uten ADHD, og barnet reagerer stikk motsatt av hva et barn med diagnose gjør, og blir fullstendig rabiat. Hvorfor? Anonymous poster hash: 6ac43...107

det du har hørt om Ritalin er feil. Et menneske uten ADHD vil også bli litt mer konsentrert av den, det er forskjellen fra med og uten som har noe å si,

Eldstemann brukte Ritalin et par år på skoledager, da han vel var ca 14 til ca 16) inntil han hadde fått ro på seg til å skape en del rutiner. Han er ikke hyperaktiv, så det eneste vi merket der var at han surret mindre og ble flinkere til å avslutte ting han hadde begynt på. Det som skjedde ellers, var at han plutselig skiftet håndskrift fra nesten totalt uforståelig og med skrivefeil, til helt forståelig, uten skrivefeil., samt sluttet å hoppe over ord, når han skulle skrive noe.

Han steg i karakterene og begynte plutselig å synes at det var morsomt å sparke fotball og div andre lagspill.

Han hadde alltid likt fysisk aktivitet, før dette, men vegret seg for gymtimer fra første klasse, da det er ett eller annet med lysforhold, støy og at folk springer rundt omkring, som ofte gjør dette litt ekstra uutholdelig for mange med ADHD. Etter første uke med Ritalin, begynte han å like å ha gym.

Hadde noen gitt deg en kapsler med Ritalin, uten at du visste det, ville du neppe merket noe som helst forskjell på din egen tilstand, annet enn at du kanskje hadde noe mindre matlyst. Dersom du hadde en eksamen du skulle lese til eller ha, ville du kanskje fått bittelitt bedre resultat, mens en med ADHD kanskje ville hatt opptil et par karakterer i forskjell, med Ritalin og uten - det siste kommer noe an på hvor motivert vedkommende var for faget. Mange med ADHD gjør det kjempegodt i enkeltfag, men mye dårligere enn de burde i forhold til faktiske evner i andre, på grunn av at de raskt taper motivasjon for ting som ikke er spesielt interessante,

[AnonymBruker]

det du har hørt om Ritalin er feil. Et menneske uten ADHD vil også bli litt mer konsentrert av den, det er forskjellen fra med og uten som har noe å si,

Eldstemann brukte Ritalin et par år på skoledager, da han vel var ca 14 til ca 16) inntil han hadde fått ro på seg til å skape en del rutiner. Han er ikke hyperaktiv, så det eneste vi merket der var at han surret mindre og ble flinkere til å avslutte ting han hadde begynt på. Det som skjedde ellers, var at han plutselig skiftet håndskrift fra nesten totalt uforståelig og med skrivefeil, til helt forståelig, uten skrivefeil., samt sluttet å hoppe over ord, når han skulle skrive noe.

Han steg i karakterene og begynte plutselig å synes at det var morsomt å sparke fotball og div andre lagspill.

Han hadde alltid likt fysisk aktivitet, før dette, men vegret seg for gymtimer fra første klasse, da det er ett eller annet med lysforhold, støy og at folk springer rundt omkring, som ofte gjør dette litt ekstra uutholdelig for mange med ADHD. Etter første uke med Ritalin, begynte han å like å ha gym.

Hadde noen gitt deg en kapsler med Ritalin, uten at du visste det, ville du neppe merket noe som helst forskjell på din egen tilstand, annet enn at du kanskje hadde noe mindre matlyst. Dersom du hadde en eksamen du skulle lese til eller ha, ville du kanskje fått bittelitt bedre resultat, mens en med ADHD kanskje ville hatt opptil et par karakterer i forskjell, med Ritalin og uten - det siste kommer noe an på hvor motivert vedkommende var for faget. Mange med ADHD gjør det kjempegodt i enkeltfag, men mye dårligere enn de burde i forhold til faktiske evner i andre, på grunn av at de raskt taper motivasjon for ting som ikke er spesielt interessante,

Sønnen til en bekjent av meg har adhd, og der i huset mistet de en kvart 20 mg tablett på gulvet, som 3-åringen (uten adhd) fikk tak i og puttet i munnen. Barnet var fullstendig hyper resten av dagen, og da det ble sengetid bare gråt og gråt han, og greide ikke å sove...

Anonymous poster hash: 6ac43...107

[Atrix]

ADHD har en arvelig komponent på 75%, se link http://forskning.no/psykiske-lidelser-dna/2010/06/nytt-adhd-gen-funnet.

Miljømessige faktorer teller med andre ord lite i forhold til arv. Det er ikke foreldrene som skaper ADHD hos barna sine med hvordan de oppfører seg i forhold til barna, men at barna har arvet ADHD disponering fra de samme foreldrene som gjør at de får ADHD.

[absinthia]

Sønnen til en bekjent av meg har adhd, og der i huset mistet de en kvart 20 mg tablett på gulvet, som 3-åringen (uten adhd) fikk tak i og puttet i munnen. Barnet var fullstendig hyper resten av dagen, og da det ble sengetid bare gråt og gråt han, og greide ikke å sove... Anonymous poster hash: 6ac43...107

barn med ADHD kan også reagere slik, i begynnelsen av medisinering, det kan også hende at dette barnet reagerte slik på grunn av at det fikk en del av bivirkningene som iblant kan følge med, som hjerteklapp, kvalme osv.

Edit: Og Ritalin skal selvfølgelig aldri bruker på barn under seks år.

Endret 5. mai 2015 av absinthia

[AnonymBruker]

det du har hørt om Ritalin er feil. Et menneske uten ADHD vil også bli litt mer konsentrert av den, det er forskjellen fra med og uten som har noe å si,

Eldstemann brukte Ritalin et par år på skoledager, da han vel var ca 14 til ca 16) inntil han hadde fått ro på seg til å skape en del rutiner. Han er ikke hyperaktiv, så det eneste vi merket der var at han surret mindre og ble flinkere til å avslutte ting han hadde begynt på. Det som skjedde ellers, var at han plutselig skiftet håndskrift fra nesten totalt uforståelig og med skrivefeil, til helt forståelig, uten skrivefeil., samt sluttet å hoppe over ord, når han skulle skrive noe.

Han steg i karakterene og begynte plutselig å synes at det var morsomt å sparke fotball og div andre lagspill.

Han hadde alltid likt fysisk aktivitet, før dette, men vegret seg for gymtimer fra første klasse, da det er ett eller annet med lysforhold, støy og at folk springer rundt omkring, som ofte gjør dette litt ekstra uutholdelig for mange med ADHD. Etter første uke med Ritalin, begynte han å like å ha gym.

Hadde noen gitt deg en kapsler med Ritalin, uten at du visste det, ville du neppe merket noe som helst forskjell på din egen tilstand, annet enn at du kanskje hadde noe mindre matlyst. Dersom du hadde en eksamen du skulle lese til eller ha, ville du kanskje fått bittelitt bedre resultat, mens en med ADHD kanskje ville hatt opptil et par karakterer i forskjell, med Ritalin og uten - det siste kommer noe an på hvor motivert vedkommende var for faget. Mange med ADHD gjør det kjempegodt i enkeltfag, men mye dårligere enn de burde i forhold til faktiske evner i andre, på grunn av at de raskt taper motivasjon for ting som ikke er spesielt interessante,

Kjenner mye igjen av det du skriver i barnet vårt: surre og vimse, ikke klare å starte på ting, ikke klare å avslutte ting, elendig håndskrift, hoppe over bokstaver og ord. Ikke klare lagspill (var den eneste i klassen som ikke spilte fotball). Ble alt for mye å holde styr på.

Kan jeg spørre hvorfor han sluttet med medisiner og hvordan han har klart seg/ klarer seg uten det?

Anonymous poster hash: 27185...9b1

[Ulla Ullsokk]

Jeg har bare lest HI, men min mann som har jobbet med det samme sier at det bare er EN av alle de foreldrene han har møtt, som har vært normalt resurssterk.

Jeg så et svensk program der forskere hadde kommet fram til at det VAR arv i noen få tilfeller, resten var miljø, men at dette var veldig vanskelig å si til de det gjaldt og at det derfor ble skrevet ut masse medisin, fordi det var enklest.

[Atrix]

Det finnes de barna som har en ordentlig ADHD diagnose, som i stor grad er arvet gjennom gener.

Så finnes det de barna som utviser atferd som likner på ADHD fordi de utsettes for omsorgssvikt. Men denne siste gruppen barn har jo egentlig ikke ADHD.

Både de barna med og uten en ekte ADHD diagnose vil utvise ADHD atferd, derav diagnosen.

Hvis det blir en oppfatning i hjelpeapparatet om at ADHD atferd i stor grad skyldes omsorgssvikt, vil det jo skape mistenkeliggjøring ovenfor alle de foreldrene som har ekte ADHD barn, som har arvet diagnosen, men hvor omsorgsevnen er kurant.

Det blir viktig at hjelpeapparatet greier å skille ekte ADHD fra adferd som stammer omsorgssvikt, men det har vel alltid vært viktig at hjelpeapparatet greier å identifisere omsorgssvikt og ikke minst gjøre noe med det, når det oppdages.