Adhd og omsorgssvikt

[absinthia]

Kjenner mye igjen av det du skriver i barnet vårt: surre og vimse, ikke klare å starte på ting, ikke klare å avslutte ting, elendig håndskrift, hoppe over bokstaver og ord. Ikke klare lagspill (var den eneste i klassen som ikke spilte fotball). Ble alt for mye å holde styr på. Kan jeg spørre hvorfor han sluttet med medisiner og hvordan han har klart seg/ klarer seg uten det? Anonymous poster hash: 27185...9b1

Han bestemte seg for å slutte da han hadde gått på videregående i noen måneder og fikk en annen skolehverdag. Den tilretteleggingen han egentlig skulle ha i grunnskolen, der han i følge PPT, skulle jobbe på en liten gruppe med høyt faglig nivå, var visst mer vanskelig enn å klare å plassere elever som krever at man legger ned nivået. Så dette ble litt hipp som happ. De puttet ham først på en gruppe med elever med lærevansker, men det funket jo ikke. - De skulle helst ha mange repetisjoner av det samme, men han skulle få tilrettelegging både på skolen og hjemmelekser, med ikke for mange repetitive oppgaver, siden han fattet poenget raskt og gikk tom for energi på å drive med repetisjoner på ting han kunne.

Problemet for hans del med å jobbe med for lette ting, var at han mistet interessen og bare drømte seg bort og surret, mens han kunne holde bedre på oppmerksomheten når ting ikke ble for lette. Han har alltid trengt å ha noen faste rutiner å forholde seg til og rikelig med tid for å drive på med egne prosjekter for å fungere optimalt,

Han har alltid vært svært interessert i elektronikk og gikk elektro. Dette gjorde at han fikk en bedre tilrettelagt skolehverdag med litt mer praktiske oppgaver og jobbe med ting han var genuint interessert i. Han har vært totalt oppslukt av skruing, kobling og mekking fra ettårsalderen og har bygd datamaskiner fra han var 11.

Andre grunner var nok at han mislikte å ha en del bivirkninger som dårlig matlyst og kvalme( har alltid vært veldig glad i å lage og spise god mat) , at han følte at han spilte dataspill dårligere med medisin i kroppen . Det viktigste var kanskje at han følte at han hadde funnet sin plass blant de andre elevene, der det var en del andre som også hadde ADHD eller f.eks dysleksi, men som var svært gode på fagområdet sitt likevel.

I løpet av medisineringsperioden, hadde han fått ro på seg til å opprette en del gode vaner og rutiner som var til hjelp og nå er han vel igrunn mer strukturert enn de fleste av oss andre i familien. Han er flink til å passe på å få både variasjon og tilstrekkelig med tid til å slappe av på. Han har oppdaget at han f.eks blir stresset av rot rundt seg og derfor ser leiligheten alltid tilnærmet prikkfri ut. Om han kommer hjem til oss andre familiemedlemmene og oppdager at vi f.eks har litt rotete kjøleskap, er det store sjansen for at han begynner å rydde det,så vi passer alltid på å holde orden der til han dukker opp.

Han har jobb innen data og telekommunikasjon, der han både har variasjon, får reise litt og være mye utendørs med fysisk arbeid i tillegg til " hodearbeid", Han tjener bedre enn meg, har snill kjæreste og har liksom funnet sin plass i livet. For å sitere ham selv så sa han for et par år tilbake - Det er når man begynner å jobbe at livet virkelig begynner!

..og det var nesten så jeg satte meg og gråt av lykke, for han har virkelig ikke hatt det så lett i løpet av grunnskolen.

Endret 5. mai 2015 av absinthia

[AnonymBruker]

Takk absinthia! Jeg blir så glad når jeg leser dette. Ser at det er håp om at man kan få orden i kaoset, struktur i hverdagen, bli selvstendig og klare seg selv.

"Barnet" vårt går på videregående nå og prøver å få lærlingplass til høsten.

Gråter litt nå!

Anonymous poster hash: 27185...9b1

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en klar sammenheng med fordommer/stigmatisering familier med adhd møter som driver mange til skilsmisse.

Mine ressursterke besteforeldre fikk 4 barn, en av dem sønn med adhd. Alle har klart seg, de er godt gift og oppegående-også han med adhd.

Jeg fikk en sønn med adhd, har høyere utdannelse, er i fast jobb og ting går veldig bra for oss alle.

Min onkel med adh fikk en sønn som arvet diagnosen, dette er mange år siden, lite forståelse og oppfølging-han utviklet rusmisbruk.

Min tidligere beste venn med adhd utviklet tileggsproblematikk, ikke mye tiltak og forståelse i oppveksten, sliter ennå.

En venn av meg med adhd, ressursterk familie-klarer seg bra er i jobb som alle andre.

Det er så utbredt og arvelig at det bør være allmenn viten. Får de riktig oppfølging tidlig av vil de fleste klare seg.

Anonymous poster hash: 47383...04b

[absinthia]

Takk absinthia! Jeg blir så glad når jeg leser dette. Ser at det er håp om at man kan få orden i kaoset, struktur i hverdagen, bli selvstendig og klare seg selv. "Barnet" vårt går på videregående nå og prøver å få lærlingplass til høsten. Gråter litt nå! Anonymous poster hash: 27185...9b1

Ja, det er igrunn helt fantastisk. Jeg har mange ganger lurt på hvordan det skulle gå, men nå har jeg pustet lettet ut.

[AnonymBruker]

Det jeg tror personen du snakker med mente er at barn som er utsatt for omsorgssvikt og barn med ADHD kan utvise veldig lik atferd. På 90- tallet er det velkjent at mange barn ble feildiagnosert og ble medisinert med stoffer som Concerta som er ett amfetaminlignende stoff.

Barn som er utsatt for omsorgssvikt vil ofte søke oppmerksomhet på andre arenaer, og overkompenserer for å få denne oppmerksomheten. Om det er positiv eller negativ oppmerksomhet er ikke så viktig, bare det er oppmerksomhet. Det vil resultere i ett "vanskelig" barn, og i stede for å rette oppmerksomheten mot hjemmesituasjonen ble oppmerksomheten rettet mot barnet.

Det betyr ikke at ingen barn har ADHD, for det er fortsatt en anerkjent diagnose i diagnosesystemene. ADD derimot er ikke lenger i diagnosesystemene.

ADD er det samme som ADHD hovedsaklig uoppmerksom type, så jo - det finnes i diagnosesystemene bare med et annet navn. Mange som fortsatt sier ADD fordi det er lettere å si og det er fler som veit hva det er...

Anonymous poster hash: de2ed...2f0

[AnonymBruker]

Var på fest i helga og ble sittende å prate med en som har en høyere stilling i barnevernet.

Det han fortalte meg om ADHD (aner ikke hvorfor vi kom inn på det emnet) sjokkerte meg veldig.

Han fortalte at omtrent hele fagmiljøet er enige i at diagnosen ADHD egentlig er omsorgssvikt. Det er foreldrene som trenger diagnosen, det er greiere å henge problemene på en diagnose enn å ta ansvaret for omsorgssvikt.

Jeg kjenner folk som har ADHD barn, mora til den ene hadde alkoholproblemer som hun klarte å gjøre noe med etter mange år og den andre bor i en familie med mange barn og kaos, men jeg mener at disse ikke er typiske representanter av ADHD.

Jeg har nå sittet å tenkt på foreldrene til ADHD barn, og hvordan de må føle det når de er i kontakt med hjelpeapparatet.

Fant denne linken fra Legeforeningen og den synes jeg langt på vei gir mannen jeg snakket med rett.

http://legeforeningen.no/Legeforeningen-mener/Horingsuttalelser/2013/Horing---ADHD--nasjonal-faglig-retningslinje/

Hva tenker dere om dette og hvordan blir familier med ADHD barn hjulpet i dag?

Jeg må si at det må være tøft å være foreldre med slike hentydninger.

Anonymous poster hash: 6ad6a...e4e

Kjenner eg blir forbanna.

Eg fikk diagnosen ADHD i en alder av 18 år. Skolene jeg gikk på trodde jeg bare hadde lese og skrivevansker. Hadde det ikke være for min mor og min far hadde jeg aldri hatt den utdanningen jeg har i dag. De har vært mine beste støttespillere opp igjennom hele mitt liv og det samme gjelder min bror og min kjære samboer. Kunne aldri hatt en bedre familie..

Og kunne si at ADHD er omsorgssvikt er helt på tryne. Denne personen tror jeg ikke hel vet hva han snakket om!

Anonymous poster hash: ca688...884