Nationalteateret

[Lanista1984]

På stasjonen stod jeg i uniform med en tung bag på ryggen. Jeg hadde sagt ha det bra osv.

Togene raste innover i full fart. Jeg stod på vestsiden. Stasjonen er vel minst 300 meter lang?

Der hvor det var færrest som stod. Togene fra vest kom ut av tunnelen som patroner fra et håndvåpen.

Det er umulig å overleve et fall ned på skinnene når togene kommer ut av tunnelen og før de har rukket å bremse opp til der borte hvor de andre står.

De andre som skal hjem.

Det er fredag og klokken nærmer seg 16.

Mengden av bekymringer er konstant, tror jeg. Uansett om du er rik eller fattig. Man bare bekymrer seg om forskjellige ting.

De der borte bekymret seg for middag, en regning, en samtale med barnet.

Jeg var på vei til Gardermoen og videre til den amerikanske basen i Tyskland.

Og videre til et sted der folk stort sett dør.

Jeg hadde igjen kranglet med mine søstre og moren min var trist.

Skal, skal ikke.

Dra eller ikke.

Det var ikke noe valg.

Ikke denne gangen heller.

Det er en æreskode. Selv om en hvilket som helst lege på en hvilket som helst base, kunne ha stoppet meg og bedt meg komme meg hjem.

Men når jeg så togene rase ut som frådende voldsmaskiner, tenkte jeg at her har jeg et valg.

Hopper jeg rett for jeg kjenner vinden og susen fra skinnene komme, vil alt være mørkt i løpet av et sekund.

Det ville ha vært befriende.

Jeg tenkte på hvordan jeg kunne ta opp telefonen og late som jeg snakket med noen slik at de andre der hundre meter borte, ville tro at jeg snakket og snublet. Altså en tragisk ulykke.

Jeg hørte latter. Klakking fra sko. Sikkert høye hæler. Det var fredag.

Jeg gjør det, tenkte jeg. Jeg gjøre det, for faen.

Det skal se ut som en ulykke.

Alle vil respektere meg etter en ulykke.

Togene mot Ski, Lillestrøm og Østfold vil komme gjennom og rase ut hver øyeblikk.

Jeg lente meg mot veggen der tunnelen stopper og åpner opp for en stor togstasjon under bakken.

De kommer fra Skøyen i enorm fart.

Nå gjør jeg det. Det er best for alle, tenkte jeg.

Jeg kjente vinden. Og en vibrering og susen fra et tog som snart kom ut i eksploderende fart.

Takk, Gud. Jeg sa det. Hvorfor sa jeg det? Til og med høyt, tror jeg.

Hva om det finnes en himmel? Eller generelt liv etter døden? Det slo meg med et slag i brystet.

Hva skulle jeg si hvis jeg kom et annet sted? Et eller annet sted etter døden? Himmel eller helvete eller noe annet. Noe som betydde at jeg måtte åpne øynene igjen. At jeg måtte leve med det jeg hadde gjort?

Toget slo meg bakover. Nesetippen min var bare noen cm ifra den røde metallkulen i det den raste forbi mens den bremset opp lenger østover på stasjonen.

Pulsen var høy.

Jeg stoppet opp fordi jeg var redd for liv etter døden?

Ja.

Jeg kjente jeg hadde problemer med å puste ordentlig. Pulsen var så høy.

Jeg satte meg ned. De som kom fra rulletrappen fra vestsiden så rart på meg. Sikkert på grunn av uniformen, men også sikkert på grunn av ansiktsuttrykket mitt.

Jeg reiste meg opp og prøvde å manne meg opp til å gjøre det på ny. Jeg klarte nesten å nå det samme nivået av galskap.

Men neste tog var flytoget.

Jeg tok to skritt tilbake. Hjertet banket igjennom klesplagg.

En smilende dame i fin drakt smilte til meg da dørene åpnet.

Jeg holdte på å drepe meg selv for ikke å dra dit jeg har overbevist alle om at jeg må dra til?

Til mine venner og den situasjonen de lever i der. Jeg må. Bare en gang til. Sagt det tre hundre ganger til min mor.

Men jeg holdte på å velge å dø på skinnene på Nationalteateret, istedenfor.

Jeg valgte det bort fordi jeg er redd det finnes liv etter døden.

Jeg husker ikke, men jeg tror jeg prøvde meg på et smil tilbake til damen på flytoget i det jeg steg på.

Endret 1. mai 2015 av Lanista1984

[AnonymBruker]

Bra du ikke hoppet. Hvis du er soldat for Norge som hjelper til i krig så er du en stor hjelp for mange. Livet er viktig å ta vare på. Du har bare 1. En mulighet. Hva som skjer når du dør skjer når du dør. Hvis man skal tenke på himmel eller helvete, så må man først finne ut om noe av oss har muligheten til å leve uten en kropp(sjel). Inntil det skjer er det ikke værdt bryet. Lev livet og gjør det beste ut av det. Du ble ikke født av din mor for å dø i trynet på ett tog. Du er verd akkurat like mye som alle andre menneskeliv. Og for de som er gla i deg er du verd alt! ;-) Ha et fint liv

Anonymous poster hash: 5e9ac...8fd

[Lanista1984]

Takk for det. Tilhører de amerikanske for øvrig.

Ble født der.

Men er norsk.

Hele poenget med det kjedelige innlegget var om det finnes liv etter døden.

Jeg tenker naturligvis litt på det fra tid til annen.

Spesielt etter denne episoden.

Ha et fint liv selv.

M.

Bra du ikke hoppet. Hvis du er soldat for Norge som hjelper til i krig så er du en stor hjelp for mange. Livet er viktig å ta vare på. Du har bare 1. En mulighet. Hva som skjer når du dør skjer når du dør. Hvis man skal tenke på himmel eller helvete, så må man først finne ut om noe av oss har muligheten til å leve uten en kropp(sjel). Inntil det skjer er det ikke værdt bryet. Lev livet og gjør det beste ut av det. Du ble ikke født av din mor for å dø i trynet på ett tog. Du er verd akkurat like mye som alle andre menneskeliv. Og for de som er gla i deg er du verd alt! ;-) Ha et fint liv

Anonymous poster hash: 5e9ac...8fd

[AnonymBruker]

Mange som har prøvd å hoppe foran tog på nationalteateret, de har sivile vakter der og kameraovervåkning som hele tiden rapporterer til disse sivile vaktene på perrongen om mistenkelig oppførsel/personer de bør holde øye med om går for nærme kanten.

Anonymous poster hash: 1d0fe...eb9

[minister-mio]

Mange som har prøvd å hoppe foran tog på nationalteateret, de har sivile vakter der og kameraovervåkning som hele tiden rapporterer til disse sivile vaktene på perrongen om mistenkelig oppførsel/personer de bør holde øye med om går for nærme kanten. Anonymous poster hash: 1d0fe...eb9

stemmer virkelig dette?