.

[Gjest Chloe87]

TS. Det er angsten din som får deg til å føle at folk snakker sånn om deg.

[AnonymBruker]

Ja jeg er enig. Noen ganger er det det. Og jeg kommer meg på skolen mange av de gangene jeg føler jeg ikke klarer å holde ut med folk rundt meg. Problemet er at jeg har ikke sett familien jeg skal i konfirmasjon til siden jeg veide mye mye mye mindre. Jeg er så utrolig engstelig og paranoid at jeg vet jeg kommer til å sitte på doen og gråte. Derfor tror jeg absolutt jeg ikke kommer til å klare denne konfirmasjonen.

Gå til legen og få beroligende.

Anonymous poster hash: 48c5c...a7a

[Cata]

Ingen kommer til å prate om deg, du er like uinteressant som resten av gjestene. Ikke vondt ment, men andre gjester ER uinteressante, sånn er det bare. Den eneste de er der for å se er konfirmanten.

Anonymous poster hash: 2e663...dc7

Hvorfor er man egoist om man lar være å gå i et selskap der ingen bryr seg om hvorvidt man kommer eller ei ? Tror du ikke muligens det vil legge en viss demper på stemningen om TS ender opp gråtende på toalettet - og tro meg, det er noe som lett kan skje dersom man presser grenser når man sliter med angst og depresjon. Å presse grenser i selskapslivet er ikke det aller lureste man gjør.

[Gjest Ketchupjenta]

Du får ta lærdom av dette og snakke med behandleren din i god tid, så har du kanskje noen medisiner du kan ta neste gang en slik situasjon oppstår.

Gir du etter for angsten nå blir det lettere å gi etter neste gang, og før du vet ordet av det er du middelaldrende, trygdet og tørker deg i ræva med post-it lapper fordi du ikke tør gå på butikken for å kjøpe toalettpapir. Dessverre er det ikke en oppdiktet hendelse.

Vedkommende bruker også unnskyldningen "Det er ikke min feil, det er sykdommen sin feil" og er den største egoisten jeg vet om.

Du vil ikke ende opp sånn, tro meg!

Ingen kommer til å prate om deg, du er like uinteressant som resten av gjestene. Ikke vondt ment, men andre gjester ER uinteressante, sånn er det bare. Den eneste de er der for å se er konfirmanten.

Anonymous poster hash: 2e663...dc7

Går jo an å si ting på en litt penere måte slik at jeg forbinder det å gå ut som noe positivt og ikke fordi jeg vil ende opp på slik. JEG ER FULLT KLAR OVER AT JEG KAN ENDE OPP SLIK OM JEG IKKE KOMMER MEG UT. Det er bare vanskelig. Det er faktisk sykdommen og ikke jeg som ikke gidder eller bryr meg mye mer om meg selv enn alle andre.

[AnonymBruker]

Om noe er egoistisk betyr ikke nødvendigvis at det er dumt. Dersom man er sliten og velger å være alene en kveld i stedet for år reise på byen med venninner kan man si at det var egoistisk, men feil er det ikke. Man kan også si at det er egoistisk å bryte kontakt med en bror som er sterkt rusmisbruker, stjeler pengene dine og er negativ. Men feil er det ikke.

Noen ganger har man dårligere perioder og da er det helt greit å senke på kravene.

Anonymous poster hash: b644b...57b

[AnonymBruker]

TS. Det er angsten din som får deg til å føle at folk snakker sånn om deg.

Jeg er ikke TS, men en annen som sliter med angst. Tror du virkelig ikke vi vet det? Det gjør ikke at det føles mindre virkelig. Om man kunne tenke slik at det bare er angsten som prater og at det ikke er reelt så hadde jo ikke angst, depresjon eller andre psykiske lidelser vært noe problem. Det er et problem nettopp fordi det ikke går å bare tenke at det ikke er reelt så går det over.

Beklager, men slike kommentarer føles så nedlatende, som om du ikke vil innse at det faktisk er et problem som noen sliter med uten å klare å bare tenke seg ut av det.

Anonymous poster hash: 33edd...966

[Gjest Ketchupjenta]

Jeg er ikke TS, men en annen som sliter med angst. Tror du virkelig ikke vi vet det? Det gjør ikke at det føles mindre virkelig. Om man kunne tenke slik at det bare er angsten som prater og at det ikke er reelt så hadde jo ikke angst, depresjon eller andre psykiske lidelser vært noe problem. Det er et problem nettopp fordi det ikke går å bare tenke at det ikke er reelt så går det over.

Beklager, men slike kommentarer føles så nedlatende, som om du ikke vil innse at det faktisk er et problem som noen sliter med uten å klare å bare tenke seg ut av det.

Anonymous poster hash: 33edd...966

Tusen takk. Helt sant. Jeg er klar over at det er angsten, men angsten er jo virkelig for meg. Det er jo sant i mine øyne og jeg klarer ikke skille virkelighet fra angsten.

[Gjest Ketchupjenta]

[AnonymBruker]

Går jo an å si ting på en litt penere måte slik at jeg forbinder det å gå ut som noe positivt og ikke fordi jeg vil ende opp på slik. JEG ER FULLT KLAR OVER AT JEG KAN ENDE OPP SLIK OM JEG IKKE KOMMER MEG UT. Det er bare vanskelig. Det er faktisk sykdommen og ikke jeg som ikke gidder eller bryr meg mye mer om meg selv enn alle andre.

Om du selv satt og leste det du skriver i hovedinnlegget, hvilke positive argumenter ville du da brukt for å få vedkommende til å gå?

Lat som hovedinnlegget er skrevet av noen andre, og skriv et oppmuntrende svar til deg selv.

Anonymous poster hash: 2e663...dc7

[Brofessor]

Sosial fobi er forferdelig å leve med - hver eneste sosial interaksjon blir til et fare moment med mye negative tanker og trussel monitorering. Vet om mange som blir helt tappet for energi etter bare en liten samtale.

Kommentaren fra moren din var ufin og vitner om lite forståelse av det utfordringene du opplever men hu har også litt rett. For det er faktisk ikke slik at andre mennesker følger så nøye med på andre folk eller titter og ler bak ryggen deres. Folk er stort sett opptatt av seg og sitt

[Gjest Ketchupjenta]

Om du selv satt og leste det du skriver i hovedinnlegget, hvilke positive argumenter ville du da brukt for å få vedkommende til å gå?

Lat som hovedinnlegget er skrevet av noen andre, og skriv et oppmuntrende svar til deg selv.

Anonymous poster hash: 2e663...dc7

Skulle jeg gjort det hadde det bare vært om hva jeg mener og det spiller absolutt ingen rolle.

[Gjest Ketchupjenta]

Sosial fobi er forferdelig å leve med - hver eneste sosial interaksjon blir til et fare moment med mye negative tanker og trussel monitorering. Vet om mange som blir helt tappet for energi etter bare en liten samtale.

Kommentaren fra moren din var ufin og vitner om lite forståelse av det utfordringene du opplever men hu har også litt rett. For det er faktisk ikke slik at andre mennesker følger så nøye med på andre folk eller titter og ler bak ryggen deres. Folk er stort sett opptatt av seg og sitt

Dette er så utrolig vanskelig å tro på. Legger noen ut bilde av kroppen sin som er litt smålubben får den masse stygge kommentarer. Dette skjer også på kvinneguiden. Jeg har også vært vitne til mange stygge kommentarer om meg selv og andre. Jeg vet at andre tenker mye negativt om kroppene til hverandre. Derfor klarer jeg ikke å tro på at det bare er i hodet mitt. Jeg vet at det er reelt, men samtidig er det også bare i hodet? Nei, jeg er forvirret og vet ikke hva jeg skal tro.

[Brofessor]

Dette er så utrolig vanskelig å tro på. Legger noen ut bilde av kroppen sin som er litt smålubben får den masse stygge kommentarer. Dette skjer også på kvinneguiden. Jeg har også vært vitne til mange stygge kommentarer om meg selv og andre. Jeg vet at andre tenker mye negativt om kroppene til hverandre. Derfor klarer jeg ikke å tro på at det bare er i hodet mitt. Jeg vet at det er reelt, men samtidig er det også bare i hodet? Nei, jeg er forvirret og vet ikke hva jeg skal tro.

Jeg tror personlig at man ikke bør ta stygge kommentarer på KG så fryktelig tungt. Det er mange mennesker som har det vondt med seg selv her inne å benytter enhver anledning til å ventilere sinnet sitt trygt og godt bak skjermen.

Det er ikke slik i det virkelige liv med mindre man er i et veldig dårlig miljø. Men at det er for mye kropps fokus i samfunnet kan vi enes i ! Det har gått over stokk og stein... og da er fallhøyden står når man stiller for store krav til seg selv og sin kropp.

Du er ikke alene , sosial fobi har eksplodert i omfang de siste 10 årene og det blir bare mer av det.

Istedetfor å tenke negativt om deg selv så kan du jo trene på å få rutine på positive tanker du er bra nok som du er. Skriv noen lapper på speilet ditt med rosende ord om hvor flott du er ! Så sier du de høyt hver morgen foran speilet.

I starten tror man selvfølgelig ikke noe på det å tenker det er tull, men etterhvert fester det seg i hjernebarken

Har du noe hobbier eller interesser som du kan bruke tanke energien din på istedetfor å bruke altfor mye tid på bekymringer og farer? Det er fult mulig å tenke seg selv syk, og det er mulig å tenke seg selv frisk

[AnonymBruker]

Skulle jeg gjort det hadde det bare vært om hva jeg mener og det spiller absolutt ingen rolle.

Vi gir alle råd basert på egne erfaringer. Min erfaring er fra mine egne diagnoser - engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse samt moderat depresjon, og min motivasjon er at JEG VIL IKKE ENDE OPP SOM MIN MOR!

Trusselen om å måtte ende opp med å tørke meg i ræva med post-it lapper dersom jeg ikke utfordrer meg selv funker for meg.

Jeg tenkte at muligens ville den funke for deg også, men vi er alle forskjellige, og det som fungerer for meg fungerer selvsagt ikke nødvendigvis for deg.

Men det var verdt et forsøk. Jeg trengte tungt skyts for å komme meg ut døra, og med tid og stunder ble det bedre.

Hva som fungerer for deg vet bare du.

Det du mener om deg selv og din egen situasjon spiller absolutt en stor rolle.

Jeg gjentar oppfordringen: Les ditt eget innlegg, lat som det er en annen, og kom med råd til vedkommende basert på din egen erfaring. Du trenger gulrot for å dra deg ut døra, jeg trenger pisk.

Men jeg skjønner hvordan du har det. Det er tungt. Du har styrken til å klare dette, og jeg heier på deg.

Anonymous poster hash: 2e663...dc7

[AnonymBruker]

Nei du er ikke det. Det er sykdommen:)

Anonymous poster hash: f3fca...88e

[Jeane]

Veldig vanskelig, og jeg håper at dagen din ikke blir så aller verst, uansett hva du velger å gjøre. Jeg synes din mors kommentar viser stor mangel på forståelse for hva slags sykdom du faktisk sliter med. Som andre sier, du ber ikke noen løpe et maraton med brukket ankel. Jeg anbefaler deg å snakke med psykologen din om dette. Kanskje er det mulig å ha en time sammen med din mor og psykologen for å prøve å hjelpe henne til å forstå?

Jeg synes også at det er utrolig ufint å mase om at TS må presse seg til ting så hun ikke ender opp med å sitte alene og ikke tørre å kjøpe dopapir engang. De aller fleste med angst og depresjoner sliter faktisk med den slags tanker. Det hjelper IKKE, og tapper folk for krefter de så sårt trenger.

TS har skrevet at hun er til behandling for øyeblikket. Ikke bare samtaleterapi, men eksponeringsterapi. Da skal ting skje gradvis, og for mye press kan føre til at hun bryter sammen og ikke orker å fortsette før hun får flere uker med pause. Målet er jo at TS skal bli frisk, eller i alle fall frisk nok til å fungere bedre enn hun gjør i dag. Jeg skjønner at konfirmanten og familien synes det er trist at hun ikke orker, men sånn er det dessverre med sykdom. TS har ikke valgt sykdommen, og jeg synes ikke det er egoistisk å sette sin egen behandling foran en festdag med familien.