Jump to content
AnonymBruker

Døde kontakter via drømmer?

Recommended Posts

AnonymBruker

Nå er jeg usikker på om fette er plassert rett, men jeg prøver meg..

For noen år siden døde faren min brått, jeg var bare 8 år, og han døde på natta på sykehuset. Jeg sov hos noen venner av familien, og mamma var på sykehuset med han, jeg fikk altså aldri tatt ordentlg farvel..

Noen uker etter dødsfallet dukket han opp i en av drømmene mine, rettere sagt; jeg er usikker på om det var en drøm, eller om han faktisk var til stede. Det virket så ekte og jeg har en følelse av at jeg våknet før dette skjedde. Han stod nede ved sengekanten og så på meg, og rommet var helt som rommet jeg sov på på den tiden. Jeg husker ikke noe av hva han sa, men jeg husker at jeg først ble redd, men at han gjorde noe, eventuelt sa noe, som fikk meg til å føle meg trygg øyeblikkelig.

Og etter denne drømmen følte jeg på en måte at i hadde fått tatt farvel.

Så spørsmålet mitt er vel hva dere tror skjedde? Om dere tror det er mulig for avdøde å kontakte mennesker i drømmer? Eller tror dere dette var en ordentlig opplevelse, hvor han faktisk var til stede og viste seg for meg? Har grublet mye på det i det siste...

Anonymous poster hash: 92bc9...1e2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

WubWub

Nei, døde mennesker som kjent kan ikke kontakte noen som helst, av en enkel grunn : de er døde.

Drømmer kan som vi alle vet være ganske så realistiske og livaktige. Forskere vet ikke enda hva drømmer er men 2 teorier er at vi bruker drømmer til å behandle og defragmentere hjernen med alle sanseinntrykk, følelser og informasjon som vi blir eksponert for i løpet av en dag. Det er enorme mengder data vår hjerne må prosessere og uten søvn så blir man fort psykotisk på et par dager så det kan absolutt være noe i den teorien.

En annen teori er at drømmer har en spesiell funksjon etter at man har opplevd traumer. Spesielt traumer som kommer brått, brutalt og uventet på, de får stor plass i vært indre drømmeliv. Om og om igjen flere netter på rad i ukesvis/månedsvis kan vi drømme om den samme traumen i forskjellige former. Og så dabber det av.

Teorien er at hjernen bearbeider sjokket mens du sover og gjør det bedre rustet til å reagere litt mindre om man skulle bli utsatt for samme traume igjen. Kall det gjerne en beskyttelses/forsvars mekanisme.

Men uansett som sagt, dette er bare teorier. Forskere vet per dags dato ikke hva drømer er eller hva slags funksjon de har. Men at vi kan kommunisere med døde i drømmer tror jeg det er nesten 100% enighet blant forskere at ikke er mulig.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Cashbah

Jeg har ofte opplevd at folk blir kontaktet av avdøde i drømmer, spesielt rett etter de har dødd. Det er ingen som kan bevise om det var ekte eller ikke, det må du nesten kjenne litt på selv. Men du er langt ifra den eneste! :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sjela

Hadde samme type drøm da min mormor døde. Jeg følte jeg fikk "closure" etter den drømmen, men tror nok innerst inne ikke at det var hennes sjel som besøkte meg på ordentlig. Hjernen bearbeider tanker og inntrykk fra hverdagen, og det er ikke uvanlig at man tenker på noen som har gått bort. Jeg synes ikke du skal overanalysere dette når det viktigste er hva det har gjort for deg: at du har fått tatt ordentlig farvel.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Maimira

Ja, jeg har også opplevd dette flere ganger. Men er usikker på om det er den døde som tar kontakt eller det er den som drømmer som "lager" dette selv. Man bearbeider jo ofte det man opplever i våken tilstand i drømme. Og et dødsfall i nær omgangskrets vil jo alltid føre til at man tenker mye på denne personen og omstendighetene rundt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ja dette er et reelt og ekte fenomen der energien /sjelen til avdøde kommer til de den er sjelelig og blodelig tilknytta når de "roper" for å gi veiledning eller et siste farvel.



Anonymous poster hash: ee8e1...fa5

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
Den 23. april 2015 at 6.02, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg usikker på om fette er plassert rett, men jeg prøver meg..

For noen år siden døde faren min brått, jeg var bare 8 år, og han døde på natta på sykehuset. Jeg sov hos noen venner av familien, og mamma var på sykehuset med han, jeg fikk altså aldri tatt ordentlg farvel..

Noen uker etter dødsfallet dukket han opp i en av drømmene mine, rettere sagt; jeg er usikker på om det var en drøm, eller om han faktisk var til stede. Det virket så ekte og jeg har en følelse av at jeg våknet før dette skjedde. Han stod nede ved sengekanten og så på meg, og rommet var helt som rommet jeg sov på på den tiden. Jeg husker ikke noe av hva han sa, men jeg husker at jeg først ble redd, men at han gjorde noe, eventuelt sa noe, som fikk meg til å føle meg trygg øyeblikkelig.

Og etter denne drømmen følte jeg på en måte at i hadde fått tatt farvel.

 

Så spørsmålet mitt er vel hva dere tror skjedde? Om dere tror det er mulig for avdøde å kontakte mennesker i drømmer? Eller tror dere dette var en ordentlig opplevelse, hvor han faktisk var til stede og viste seg for meg? Har grublet mye på det i det siste...

 

Anonymous poster hash: 92bc9...1e2

Tror så absolutt det var ekte, at han visste du trengte det og kom til deg gjennom drømmen og ga deg det. Hørt om flere har opplevd samme som deg. 

Anonymkode: 52291...ea7

Share this post


Link to post
Share on other sites
hege73

Du har nok hatt besøk av pappaen din ja:) Har noen sanne historier å fortelle hvis du eller andre vil høre:) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
Den 20. april 2016 at 1.11, hege73 skrev:

Du har nok hatt besøk av pappaen din ja:) Har noen sanne historier å fortelle hvis du eller andre vil høre:) 

Ja, det vil i alle fall jeg høre om! fortell fortell! :) 

Anonymkode: 52291...ea7

Share this post


Link to post
Share on other sites
hege73
17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det vil i alle fall jeg høre om! fortell fortell! :) 

Anonymkode: 52291...ea7

Da skal jeg skrive om det i kveld:) Vet at det kommer til å bli en langt innlegg, for har mye å fortelle:) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
hege73

Må bare spørre, har jeg lov til å skrive navn her inne? Navn på kjente medium fra TV? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
7 timer siden, hege73 skrev:

Må bare spørre, har jeg lov til å skrive navn her inne? Navn på kjente medium fra TV? 

Ja hvis de er offentlige personer. Tenker du på mediumet som har vært med i over ti år i et TV-program? I såfall er hun ganske så kjent, vært mye ellers i media også. 

Men er det noen av de mindre kjente er det nok ikke lov. 

Anonymkode: a43b4...882

Share this post


Link to post
Share on other sites
hege73

Da skal jeg fortelle noe om hva jeg har opplevd. For noen som ikke tror at dette stemmer, og tror jeg snakker bullshit, så respekterer jeg det. Min bror rister bare på huet av meg når jeg har fortalt dette, min far var likedan som min bror, men han begynte å lure hvor jeg fikk all informasjonen fra, som jeg ikke kunne visst. Men jeg kan med hånda på hjertet si, at dette faktisk har hendt, ting har blitt sagt og ting jeg faktisk har hørt og sett selv. 

Først vil jeg bare begynne med å si at jeg er ingen medium, har heller ingen kontakt med åndeverden what so ever. Jeg har ønsket å få kontakt, jeg har gått på kurs for å lære å få kontakt. Men jeg klarer ikke. Ble fortalt at alle er mottakelig for å høre fra kjære fra den andre siden, men det er få som er åpne nok til å motta beskjed. Men det er faktisk mange som får beskjed fra åndeverden, men mottakeren ikke skjønner det. (som f.eks i en drøm) Jeg har vel egentlig gitt opp at jeg en gang kan kommunisere med mine kjære mens jeg er våken, jeg har veldig lyst, har som sagt gått kurs for å klare det, men jeg klarer faktisk ikke å se eller høre noe som helst enn så lyst jeg har. 

Men, here we go.

Da jeg var 11 år mistet jeg mammaen min. Klart jeg var lei meg og jeg gråt og gråt, for det gjorde jo min 4 år eldre bror og pappa også. Men jeg visste vel ikke akkurat da hva døden egentlig var tror jeg, for jeg trodde hele tiden at mamma skulle komme tilbake meg. Ikke som ånd altså, men som en ekte person som deg og meg. Fikk jo til og med se henne en siste gang i åpen kiste før begravelsen. Men allikevel, så trodde jeg at mamma skulle komme hjem igjen, i live.

Det var aldri noen som snakket om mamma hjemme. Jeg visste ikke hva hun døde av engang. Det var da jeg ble 16 år og ville ha p-piller hvor legen spurte om diverse ting, og om foreldrene mine. Da vi kom til mamma, sa jeg at mamma døde da jeg var 11 (men enda da så trodde jeg at hun skulle komme hjem igjen) Legen spurte meg hva hun døde av, og jeg svare at det vet jeg ikke. Jeg fikk resept på p-piller, og legen sa at han skulle finne ut av døds årsaken til mamma. Skjønte vel ikke hvorfor det hadde så stor betydning, men ok. 

Jeg hentet meg disse pillene og fikk begynt på de. Etter et par dager så ringte legen meg og sa at jeg måtte slutte tvert på disse pillene. Min mor hadde dødd av blodpropp. Fikk beskjed at jeg aldri kunne bruke p-piller og måtte finne meg annen prevensjon. Greit nok.

Årene gikk, jeg fikk mitt første barn. Barnefaren og jeg, vi hadde det ikke så bra sammen så etter noen år gikk vi fra hverandre. Etter noen år til så møtte jeg han som jeg er gift med i dag. Han er veldig åpen av seg. Ikke åndelig veien, hehe. Men lett å prate med. Han lurte mye ang min mamma, og jeg fortalte han om tider da jeg var liten og det jeg husket, og jeg fortalte han det jeg har skrevet over her. Etter hvert fikk vi et barn sammen også.

En dag kommer gubben hjem fra jobb og forteller meg om jeg kunne være interessert i å prate med en som kunne prate med mamma. :sjokkert: Jeg bare WTF.. Og jeg sa "Jeg visste det, hun er ikke død!!!!" Men jo, hun var det sa han, men jeg kunne prate med en medium og han forklarte meg hva det var. Jeg var super skeptisk. Det var jo 20 år da siden mamma ble borte, det var aldri noen som pratet om henne (så jeg trodde det var tabu å nevne henne, og derfor jeg aldri spurte pappa om henne, selv om jeg ville vite) Men gubben hadde sett på meg at jeg trengte dette sa han, og han hadde derfor bestilt et time til meg hos Lilli Bendriss. Hun er kjent fra Åndenes makt blant annet og er ganske så kjent medium. 

Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde aldri hørt om et medium før. Visste ikke at det fantes åndeverden. Jeg hadde fått time på en mandag. Så jeg spurte sjefen min om jeg kunne få fri denne mandagen og fortalte hva jeg skulle. Det fikk jeg.

Fredagen før den mandagen, og siste arb dag før møte med Lilli Bendriss. 

Herregud, hvordan skal jeg forklare dette.. Jeg jobbet i Aftenposten som da lå i postgirobygget. For å komme opp i 10 etg som jeg jobbet, så måtte jeg først ta en heis opp til 3 etg, gå igjennom resepsjonen og videre heis opp til 10'ende. Fra den ene heisen til den andre heisen var det ca 20 meter. Halvveis på veien går vi igjennom sånn som scanner kortene våre og åpner døren. (sånn port som man må ha kort for å komme igjennom) Akkurat i det jeg gikk igjennom og var 10 meter unna heis nr 2 så ser jeg mamma TYDELIG foran meg :sjokkert: Hun står å smiler. Jeg stopper opp og er nesten i sjokk. Jeg ser henne enda. Kjenner jeg ble helt varm innvendig. Jeg går videre bort til heisen, snur meg for å se, men da ser jeg henne ikke lenger. Tar heisen opp. Når jeg kommer til arb.pulten min så spør folk om jeg har sett et spøkelse, for jeg var helt kritt hvit i ansiktet. Jeg fortalte hva jeg nettopp så. Om de trodde meg, vet jeg ikke. Men den følelsen jeg hadde, den var bare så utrolig god. Jeg var fortsatt varm innvendig. Mamma hadde vært borte i 20 år, og dette var første gang jeg hadde sett henne siden hun dro. Hadde ikke engang drømt om henne. Ingenting. 

Jeg røyket på den tiden, og hver gang jeg skulle ut å ta meg en røyk, måtte jeg ta heisen ned til 3 igjen, gjennom securitas og sentralbord og heis videre ned. Første røykepause, så skjer det samme igjen på akkurat samme sted. Midt mellom de to heisene. Mamma står rett foran meg, og jeg får akkurat den samme følelsen. Så fort jeg tok heisen videre, ble hun borte. (Var nesten sånn at jeg ville spørre om jeg kunne flytte arbeids plassen min ned til 3 etg, hehe) Isåfall, dette skjedde enda en gang til i løpet av den fredagen. Jeg som ikke hadde sett mamma på 20 år, hadde sett henne stå foran meg 3 ganger denne dagen. Når det er sagt, opplevde jeg det aldri igjen. Jeg ønsket for hver gang jeg gikk forbi, og jeg spurte henne inni meg, vær så snill å vis deg, men det skjedde aldri igjen. 

Da jeg kom hjem fortalte jeg dette til gubben (og han ble super gira), fortalte det til pappa (han sa bare jaha.. for han tror jo ikke på sånt) Jeg sa til gubben at jeg hadde mange spm jeg ville spørre mamma om, og han ba meg om å skrive de ned så jeg kunne spørre Lilli Bendriss på mandagen. Og gjett om jeg hadde mange spm. 2 A4 ark, propp fulle :fnise: Broren min og pappa hadde ingen spm de ville stille, og det var jo ikke uventa. Men pappa ba meg om å hilse da, hehe. 

Jeg poster dette innlegget nå i tilfelle alt dette skal bli borte, vet ikke om jeg orker å skrive alt på nytt om det skulle forsvinne, men jeg skal fortsette. Alt det spennende kommer jo snart :fnise:

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

hege73

Forts.

Husker ikke om jeg gruet meg eller gledet meg. Men jeg var spent. Skulle jeg virkelig få prate med mamma? 

Da vi kom inn, var det ikke til å ta feil. Jøye meg, hun så akkurat ut som hun gjorde på TV. Pent kledd, masse sminke. Skikkelig ålright dame. Tenk at hun skulle prate med min mamma og fortelle meg hva mamma sier. Men jeg var skeptisk. Var dette virkelig reelt? Isåfall, så var hun jo død. Jeg visste jo det nå, at hun var død. Men det var jo det håpet jeg hadde da jeg var liten og fikk den triste beskjeden, om at det allikevel ikke var sant. Kanskje jeg håpet på å ikke høre noe, for da levde hun allikevel.? 

Vel, hun tok oss i mot. Gubben og datteren var med. De skulle ikke være med inn til samtalen, men gubben lurte på om han kunne ha en lyd opptaker liggende, så vi kunne høre på hele samtalen senere også. Er jo mye å ta inn på en og samme tid, og jeg hadde jo sikkert glemt alt innen jeg kom ut. Og det var absolutt ingen problem det. Så gubben satte opp lyd opptakeren, og datteren og gubben gikk så ut. Der satt jeg da. Spent. Jeg hadde jo siden gubben fortalte om Lilli bendriss, googlet masse på nett. Hadde jo også lest at jeg ikke skulle si hvem jeg skulle møte og sånne ting, for dette var noe medium et selv skulle vite ved at jeg var der. Så da hun spurte, "hvem er det du ønsker å få kontakt med da" kom, ble jeg litt skuffa. Nei dette kunne ikke være sant. 

Jeg så litt spørrende ut, og sa min mamma. Og så sier hun at jeg ser at du har mange spm med deg. Jeg bare.. Ehh, hehe.. jaa.. 

Og så begynte hun. Hun sa at hun hadde en dame hos henne nå. Hun beskrev henne, men jeg fikk ikke det til å stemme. Hun sa også at det var min mamma hun snakket med og at mamma hadde begynt å jobbe så lærerinne i himmelen. Hmm, mamma var ikke lærer på jorda. Men jeg sa ingenting. Lilli sa at hun jobbet som lærer for å ta imot små barn som var kommet over på den andre siden. Tok imot barna, og lærte dem hvordan det var der. Lilli sa at mamma elsket jobben sin. Jeg satt der som et spm tegn, og det så hun. Så spurte Lilli meg, du vil sikkert ha bevis på at det er mammaen din jeg prater med.? JAA! Det ville jeg. For det hun hadde sagt til nå, det var noe jeg ikke kunne vite. Jeg vil vite noe jeg vet, som jeg skjønner at det virkelig er mamma.

Så blir hun helt stille. Føles ut som en evighet. Så spør hun. Het moren din Kari? Jeg skjønner ikke hvorfor hun sier Kari, Kari, Kari hele tiden sier Lilli. Jeg svarer Nei, hun het ikke Kari. Og så sier Lilli som får håra til å vokse på armene mine. Kari, mammaen din sin venninne. Mammaen din sier hun og Kari satt å prata i tlf hver eneste kveld i mange timer, og faren din skjønte ikke hvorfor siden dere var jo naboer. OMG!!!! Hvordan visste hun det? JAAA, sier jeg. Og så sier hun at mamma viser henne en lekestue, og noen bygger en lekestue og så hopper hun og er glad og tar tommelen opp og sier "endelig fikk dere det til". OMG!!!! Vi har holdt på i 2 år for å forsøkt å få satt opp en dukkestue i hagen. Men fått avslag på avslag. Men får en uke siden så fikk vi det endelig godkjent. Mens jeg var hos Lilli den dagen, så holdt pappa på å bygge den dukkestua!! Hun nevnte så utrolig mye, og så mye som jeg ikke engang visste. Lilli sa, "Hadde moren din en gul kjole med blomster på da du var liten"? Eh, nei, det vet jeg ikke sa jeg. "Hun viser meg et bilde hvor hun holder deg i armene sine. Du var ca 2 år. Moren din har på seg en gul kjole. Spør faren din, for bildet ligger hos han i et av albumene hans" Så fortsetter hun "Mammaen din var med på begge fødslene dine". (Lilli visste at jeg hadde 1 barn, for hun var jo med. Men hun visste ikke om han andre) "Og hun var til stede under bryllupet ditt". Jeg hadde ring på fingern, men visste ikke at jeg var gift. Kunne jo bare ha vært en forlovelsesring.. Hun forteller noe om broren min som stemte, og hun forteller noe om pappa som stemte. Hun forteller at moren min var syk lenge før hun døde. Og hun forteller at alle her på jorda har fått en oppgave. Mammas oppgave var å få to barn, så dø tidlig slik at barna hennes skal vokse opp friske og få et langt og lykkelig liv. Hun pratet i over en time, og til slutt så spurte hun om jeg hadde noen spm. Jeg hadde ingen!! For alle de spm jeg hadde, hadde hun sagt før jeg hadde fått spurt. Men jeg spurte om et spm som jeg ikke hadde skrevet ned, og det var om hun kunne spørre om mamma var på jobben min på fredagen. (For jeg så jo henne 3 ganger) Lilli smiler og sier, "det var mammaen din sin måte å vise deg at hun ventet på deg. Hun visste nemlig at du skulle til meg i dag". Fikk helt frysninger igjen. 

Det ble sagt veldig mye mer enn dette, men samtalen med Bendriss er så mange år siden nå, kan hende jeg husker en og en ny ting her og der. Mye av det hun sa stemte og ting hun ikke kunne vite. Noe ble også sagt som jeg aldri finner ut av stemmer. Blant annet om at hun er lærerinne i himmelen. Men jeg velger å tro at det er sant. Det er ingenting hun sa som ikke stemmer. Da jeg kom hjem igjen, spurte jeg pappa om mamma hadde en gul kjole med blomster på. Pappa tenkte litt, og mente at hun hadde det. Jeg sa at du må sjekke i et av albumene dine, for mamma skal holde meg da jeg var 2 år, og hun skal ha på den kjolen. En ukes tid senere, da vi skulle til middag hos pappa sier han. "Gå å se på skjenken, der ligger det noe til deg". Når jeg kommer bort så ligger det et bilde. Mamma som holder meg, 2 år gammel. På seg har hun en gul kjole med blomster på. 

Men nå kommer det mer, hehe. Nå kommer de virkelige godsakene. Poster dette innlegget og skriver forts.

 

Edited by hege73

Share this post


Link to post
Share on other sites
hege73

Da datteren min begynte i 1 klasse ble hun raskt bestevenninne med en annen jente. Hun bodde ikke i nærheten, så moren hennes måtte kjøre og hente på skolen. Etter noen mnd, så traff jeg moren til bestisen til datteren min, og vi klikket med engang. Ikke hadde datteren min fått seg en ny bestevenn, men jeg hadde også fått en kjempe god venninne. Vi alle hang sammen som erteris og det tok ikke lang tid før venninna mi fortalte meg at moren hennes prater med døde. Ikke nok med det, men det gjorde datteren hennes også. (Altså, min datters bestevenninne på 7 år) Venninna mi, hadde ingen slike evner what so ever. Og som hun sa selv, så hadde hun vanskelig med å tro at moren og datteren hennes hadde det også, og var litt flau over å bare si det til meg. Hun trodde ikke på slikt, selv om hun hadde vært med moren på jobb flere ganger, hørt datteren prate med sin døde bestefar, sett datteren sitte å spille med sin døde bestefar og fått vite at TvNorges Tom Strømnæss hadde gjentatte ganger hatt stor ønske om moren ikke kunne være med i Tv program som åndens makt og forsvinningssaker. Men pga min venninnes syns på dette, så ønsket hun at moren ikke ble med på slikt. 

En av det første hun fortalte meg var at moren hennes kunne se hvem som snart skulle dø. De gikk med svarte kors over hodet. Jeeez, jeg husker jeg var livredd første gang jeg skulle hilse på henne, for jeg var så redd hun skulle se det svarte korset på meg :fnise: Første juleavslutning på skolen, så møter jeg moren for første gang. Tør ikke å se på henne, tør ikke å hilse på henne. Hehe, livredd!! Vi satt jo ved samme bord, og til slutt måtte jeg jo si noe så da dumper det ut av kjeften min at "Jeg håper du ikke ser et svart kors over hodet mitt" :fnise: Hahaha, hun ble så overraska. Venninna mi dør av latter og jeg er dønn alvorlig. Moren ser bort på venninna mi og rister på hodet, og så sier hun til meg "Nei heldigvis så ser hun ikke sånt lengre" Puhh!! hehe. Hun sa hun så sånt før, men det hadde hun sluttet med. Etter det var det mye greiere å møte henne assa, så slapp jeg å være nervøs for å vite om jeg skulle dø eller ikke, hehe.

Venninna til datteren min var her så og si hver dag etter skolen. Overnattet ofte. Ikke bare kunne hun snakke med døde, men hun healet også. akkurat sånn som mormoren. Kan først fortelle 3 ting datteren hennes har sagt og gjort. 

De hadde en liten hund som plutselig ble svært syk. De fikk beskjed fra veterinær om at hunden ikke kom til å overleve. Venninna mi var så lei seg og gråt og gråt. Datteren hennes sa gjentatte ganger at hunden vår kommer ikke til å dø. Den vil klare seg og den vil bli helt frisk igjen. Bare vent å se. Og jammen fikk de ikke en tlf fra veterinær om at mirakler skjedd, hunden er utenfor livsfare og den vil klare seg.

Da venninna mi hadde scenebetennelse i armen og var på vei til legen hadde hun så vondt at hun ikke klarte å kjøre. Hun måtte stoppe i veikanten, tårene trillet nedover. Dette var i høyrearmen hennes. Datteren hennes satt ved siden av henne i bilen og skulle være med til legen. Venninna mi sa til datteren sin at jeg klarer ikke å kjøre, det gjør så vondt. Plutselig så la datteren hennes hånden sin over armen på venninna mi og bare holde den der. Etter en liten stund så sa datteren, "Mamma, nå kan du kjøre hjem igjen. Vi trenger ikke dra til legen". Venninna mi fikk sjokk, armen som var såå vond for litt siden, var helt fin igjen.

Da venninna mi sin mormor døde og i begravelsen så satt datteren til venninna mi ved side av hverandre. Venninna mi gråt og var trist og så sier datteren, "Mamma hvorfor gråter du"? Venninna mi sier, jo fordi mormor er død og det er trist. Så sier datteren "Jammen mamma, hun er jo ikke død, hun er jo der" og så peker hun oppover mot taket liksom. "Hun sitter der oppe å se på oss, se nå mamma, nå vinker jeg og oldmor vinker tilbake" 

Venninna mi har mange ganger sagt til meg (Jeg sliter meg migrene og har mange anfall i uka)Når datteren hennes er her på besøk og jeg har vondt, så vet datteren hva hun skal gjøre hvis hun hører at jeg sier at jeg har vondt i hodet. Da vil hun gå bort til meg og legge hånden hennes på hodet mitt, og migrenen vil forsvinne. Jeg sa at jeg kommer aldri til å gjøre, og venninna mi mente at jo det kunne jeg fint gjøre. Det er helt naturlig for datteren å gjøre det, og det vil ikke ta lang tid. Har noen vondt å hun får høre det, legger hun hånden på, og vips så er det bra igjen. Men jeg har aldri den dag i dag, sagt høyt når venninna til datteren min er her. For jeg vil at hun skal leke og ha det bra når hun er her og ikke drive å heale meg hver gang liksom. 

Tar en ting til om datteren. Venninna mi har flere ganger våknet om natta om at datteren hennes skravler og ler. Når hun går inn til henne, sitter hun under sengen sin og prater med et annet barn visst. Det usynlige barnet har vist både navn og nattkjole på, og hun kommer på besøk omtrent hver natt. Datteren sier at den usynlige ikke har noen andre å prate med, for ingen andre vil prate med henne. Men det er dumt at hun kommer hver natt for hun begynner å bli sliten for den usynlige lar ikke datteren få sove i fred. Datteren til venninna mi er veldig åpen for ånder og har i dag fått hjelp av mormoren sin til å lukke ukjente ånder ute sånn at hun ikke blir vekket på natten lenger. Hun sier hun ikke savner å bli vekket, hehe.

Jo, over til moren til venninnen min. Hun er en fantastisk dame. Like herlig som min venninne og min datters venninne. Så lett å prate med. Etter at jeg ble kjent med venninnen min så har vi mange ganger vært å besøkt moren hennes. Jeg har aldri spurt om mamma og hun har heller aldri nevnt henne. Men hun vet at jeg mistet mamma da jeg var 11. Etter noen år etter jeg møtte henne for første gang så ville venninna mi at jeg skulle prøve å bli healet av moren hennes. Jeg ville egentlig ikke, grunnen for det er fordi hun ikke ville ha noe for det. Men de begge insisterte og jeg var jo ikke akkurat vond å be. Hun hadde en ordentlig healer benk og jeg la meg ned på ned. Venninna mi satt i sofaen og leste blad, men satt vel med et halvt øye åpent å fulgte med;) Mens hun holdt på sier moren at "Hver gang du har vært her så har du hatt med deg besøk" "Var moren din tynn og mørk?" "Får hun står rett ved siden av deg nå" "Her på høyre side" Jeg bare Hæææ, hvor???? Jeg ser henne ikke!! Jeez, selvfølgelig gjør jeg ikke det.. Så sier hun til meg, jeg vil ikke vite noe, du svarer bare ja eller nei. Og så begynner hun.. ALT hun sier vet jeg kommer fra mamma. Hun sier blant annet at mammaen din var syk lenge før hun døde. (Ja det visste jeg for det hadde lillei bendriss sagt også) Og så sier hun at det var organene hennes som gjorde henne syk, Det var de som sluttet å virke, men vet var blodpropp som til slutt tok livet av henne. Dette visste ikke jeg. Vi hadde aldri pratet om det hjemme, det om blodproppen fikk jeg vite av legen da jeg skulle ha p-piller. Men jeg visste ikke om det andre. Men fikk det bekreftet fra familien da jeg spurte senere. Assa, flinkere enn hun moren har jeg aldri vært borti. Jeg har fått andre venner som har mistet sine kjære til å dra hjem å besøke henne for en reading, og de har fått et helt nytt liv etter at de har vært hos henne. Ting hun forteller, det er ting ingen andre vet. Ikke vil hun vite noe på forhånd, hvem du vil ha kontakt med og sånt. Og du får ikke lov til å si annet enn ja eller nei. Alt skal komme fra henne. Hun er helt fantastisk. Er forresten henne jeg gikk til kurs hos, men jeg klarer ikke å åpne meg så jeg ser eller hører fortsatt ingenting. Har også vært på gruppe reading hos henne også, alle sammen var mektig imponert over evnene hennes. Bor du i Oslo eller nærheten og ønsker å kontakte henne så skal jeg gi deg kontakt opplysninger. Anbefaler på det sterkeste, hvis det er noen du vil høre fra. 

Men nok om det, jeg har en ting til å fortelle. Min gamle pus begynte å bli litt sliten på slutten. Hun hadde påvist lever problemer, men veterinær hadde sagt at det kunne hun fint leve med. Men på slutten så hadde hun gått mye ned i vekt, hun drakk en vannskål eller to om dagen og hun pissa like mye. Jeg skjønte vel at hun var syk, men ville kanskje ikke innrømme det. Var livredd for å miste henne. Men da jeg møtte på moren til venninna mi spurte jeg henne rett ut. "Er pusen min syk?" Hun svarte "Det tror jeg du vet best selv, sier ikke mer enn det", sa hun.  Samme dagen bestilte jeg time hos veterinær.

Jeg hadde to katter. Mor og barn. Når pusemor gikk i trappene så hoppet hun nedover med to og to labber på hvert trinn. Doink doink... Når babypus går i trappene så løper hun ned, med en labb på hvert trinn. sånn lett på tå skritt. Så jeg hørte stor forskjell om hvem som gikk i trappene her i huset, om det var pusemor eller babypus. Doen til kattene står nede, og trappen er ikke så langt unna stua. Så vi kan fint høre når de går nedover eller oppover. Kjøkken og stua er i samme etg. Men for å komme til kjøkkenet må du gå fordi trappa. (Dere skjønner snart hvorfor jeg forklarer dette)

Mandag før påske for 4 år siden gikk vi til veterinæren. For å ta blodprøve og sjekk av pusemor. Ja hun hadde gått ned 0,5 kg på bare noen mnd og det var uvanlig. Hun var jo gammel også. 16 1/2 år. Svarene skulle vi få dagen etter. Hun sa ingenting om hva det kunne være, men hun mente at vi kom til å ha pusen til over sommern. Ååååå, så utrolig glad jeg ble da jeg hørte det. Hun var jo første babyen min liksom. Dagen etter ringe de og fortalte at leverprøven var som før, altså ikke bra, men det kunne hun fortsatt leve med. I tillegg hadde hun også fått nyreproblemer, dette kunne hun også leve litt med sa hun. Men det var en prøve de fortsatt ventet på, som de ikke ville få svar på før i morgen. Det var en diabetes prøve. Da hun ringte meg dagen etter så hørte jeg på stemmen hennes at det ikke var positivt. "Pus har som jeg fryktet diabetes" sa hun. Verden min raste sammen, jeg visste hva hun ville si, men jeg ville ikke høre det. Hun sa at jeg kunne ha henne til over påske så vi kunne ta farvel med henne. Jeg spurte om pus hadde det vondt, og hun svarte med at "Hun har det ikke bra". Nå måtte jeg slutte å være så egoistisk, tenke på den stakkars pusen min og tok det værste valget jeg har gjort i hele mitt liv, men det beste for pusen min. "Jeg kommer i morgen sa jeg" og la på. Klarte ikke å si hadet engang. Jeg gråt og gråt. Fikk gubben til å kjøpe reker og masse kose mat. Satt oppe hele natten og bare koset med henne. Da vi kom på klinikken dagen etter så var det som pus visste hva som ville skje. Hun fikk først en sprøyte som skulle få henne til å sove, vi tok farvel med henne, satt inne hos henne til hun hadde sovnet fra den første sprøyten. Den siste som blir satt i hjertet hennes, ville jeg ikke se på så vi dro før den ble satt. Jeg hulka og var helt utrøstelig. Da jeg kom hjem satt jeg meg på plattinga utenfor inngangen våres. Der jeg alltid pleide å sitte og pus alltid kom bort til meg når hun var hun. Kattungen var inne, satt ute helt alene og det var helt stille ute. Plutselig så hører jeg "maju mjau".. Det er PUS!!!!! Det er pus sin mjauing. Jeg hører jo forskjell på majuinga som foreldre hører forskjell på gråt av sin egen eller andres barn. Jeg snur meg rundt, er hun ikke død, har hun våknet og fulgt etter meg igjen??? Jeg roper pus!! Og så hører jeg et "mjau" igjen. Herregud!! Jeg gråter, hvor er hun, er hun her? Jeg løper inn, forteller til gubben. Jeg ringer venninna mi, hun ringer moren sin. Venninna mi ringer meg igjen og det var en beskjed fra pus, "hun har det bra nå, og har kommet hjem igjen" Åååååå, herregud! *grining* hehe

Ikke mange dager etter det, så sitter jeg og gubben å ser på tv. Kattungen ligger ved siden av meg å sover. Og så hører vi begge tydelig "doink doink doink.." ned trappa. Akkurat slik pus gjorde da hun skulle ned på do. Fram med tlf, ringer igjen. hehe. Må jo ha alt bekrefta vøtt :P Pus er hjemme for å bli!!!! 

Men så. Så kommer venninna mi og datteren hennes på besøk. I stua sitter datteren min, gubben, sønnen min og jeg. På vei inn løper venninna mi sin datter og sier "seeeeeeeeee" og peker bort på gulvet der hvor pus elsket å sove. "Hun ligger der" Hun hopper opp og ned av glede" Venninna mi setter seg også i sofaen og nå sitter vi der alle mann, bortsett fra hun som hopper og sier at pus ligger der i hjørnet. Vi ser på hverandre, for ingen andre ser jo pus. Datteren går bort i hjørnet mens hun peker "DEEEEEER!!!!" "Oiii, nå flyr hun" Ehhh.. flyr.... Vi ser dumt på hverandre. "Ja nå flyr hun mot dere, og nå tror jeg hun setter seg på lysekrona" OMG!!! I det hun sier lysekrona så er det som at noen har tatt tak i den og dytta den hardt liksom for plutselig så svaier den frem og tilbake. Rett over hodene våres. Alle sitter i sofaen, datteren står i hjørnet i andre enden av stua. Ingen dører eller vinduer er åpne. Og det er en 8 armet stor lysekrone, og den setter ikke sånn fart i seg selv helt plutselig. Alle hår på kroppene våre står rett opp. Skjedde virkelig dette? Ingen hadde trodd meg om jeg hadde fortalt dette om jeg var alene. Men her var vi mange som så det samme. 

Så jeg har ingen tvil. De vi er glad i, de kommer tilbake. De kommer på besøk. Når du savner dem, tenker på dem. Så er de her. Drømmer du om dem, så er de hos deg i akkurat det øyeblikket du drømmer. 

Sorgen etter mamma fikk jeg etter at jeg var hos Bendriss, for det var vel da det gikk opp for meg etter alle de årene at hun faktisk var død. Jeg sørger nok enda. Både etter mamma og pus. Men jeg vet at de er rundt meg, og jeg vet at jeg kommer til å se dem igjen <3 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
hege73

Gosh.. Nå har jeg holdt på å fortelle i flere timer. 

Vil gjerne høre om det er andre som har hørt noe fra den andre siden:) Er så spennende!! 

Share this post


Link to post
Share on other sites
QueenOfTheSidewalk

Det kalles Cold reading, Hege. Hun har nok i tillegg søkt dere opp alle sammen. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
hege73
26 minutter siden, Evilposelos skrev:

Det kalles Cold reading, Hege. Hun har nok i tillegg søkt dere opp alle sammen. 

Så du mener at alt dette er bullshit? Noe av det jeg har blitt fortalt har jeg tatt med en klype salt. Som f.eks hva mamma jobbet med i himmelen.. Men hvordan kan en vilt fremmed person vite om et bilde som ligger i et familie album, som jeg ikke engang visste om? Beskrive detaljer på bilde. Eller forklar lampa? Tror du barnet søkte på nett hvordan hun skal klare å få akkurat den store lysekrona til å bevege seg akkurat der og da? 

Det er nok mange som driver med cold reading og tar seg betalt i huet og rævva for folk som er sårbare. Men jeg tviler ikke et sekund på at det er folk som virkelig har slike evner. Og jeg tviler ikke på at det finnes et liv etter døden. Mine kjære er rundt meg, og det er dine også hvis du har mistet noen. 

Jeg respekterer hvis du ikke tror på det, for jeg vet det er mange som ikke gjør det. Som min bror, for han syns jeg er helt håpløs, hehe. Trodde det ikke sjøl jeg heller, og var veldig tvilende til å begynne med. Men nå vet jeg etter det jeg har opplevd:)

Share this post


Link to post
Share on other sites
QueenOfTheSidewalk
2 timer siden, hege73 skrev:

Så du mener at alt dette er bullshit? Noe av det jeg har blitt fortalt har jeg tatt med en klype salt. Som f.eks hva mamma jobbet med i himmelen.. Men hvordan kan en vilt fremmed person vite om et bilde som ligger i et familie album, som jeg ikke engang visste om? Beskrive detaljer på bilde. Eller forklar lampa? Tror du barnet søkte på nett hvordan hun skal klare å få akkurat den store lysekrona til å bevege seg akkurat der og da? 

Det er nok mange som driver med cold reading og tar seg betalt i huet og rævva for folk som er sårbare. Men jeg tviler ikke et sekund på at det er folk som virkelig har slike evner. Og jeg tviler ikke på at det finnes et liv etter døden. Mine kjære er rundt meg, og det er dine også hvis du har mistet noen. 

Jeg respekterer hvis du ikke tror på det, for jeg vet det er mange som ikke gjør det. Som min bror, for han syns jeg er helt håpløs, hehe. Trodde det ikke sjøl jeg heller, og var veldig tvilende til å begynne med. Men nå vet jeg etter det jeg har opplevd:)

Hvis du leser alt det du skrev i de to første postene med kritiske øyner, ser du at veldig lite av det hun sier stemmer overens med moren din.   

Har du prøvd å søke opp moren din, kanskje i lokalaviser osv? Det kan hende at det bildet ble brukt i forbinnelse med en feiring eller begravelse. 

Det med Cold reading, er at du ikke legger merke til at du selv gir henne informasjonen hun kan gjette seg frem på. 

 

Hadde hun virkelig hatt en evne, hadde hun ikke trengt å spørre deg et eneste spørsmål og visst hva du kom for. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
hege73
24 minutter siden, Evilposelos skrev:

Hvis du leser alt det du skrev i de to første postene med kritiske øyner, ser du at veldig lite av det hun sier stemmer overens med moren din.   

Har du prøvd å søke opp moren din, kanskje i lokalaviser osv? Det kan hende at det bildet ble brukt i forbinnelse med en feiring eller begravelse. 

Det med Cold reading, er at du ikke legger merke til at du selv gir henne informasjonen hun kan gjette seg frem på. 

 

Hadde hun virkelig hatt en evne, hadde hun ikke trengt å spørre deg et eneste spørsmål og visst hva du kom for. 

Eneste hun spurte, var om hvem jeg ville ha besøk av. Og så spurte hun om mamma het Kari. Har prøvd å søke om navnet til mamma på nett før, men det er ingen. Eneste er gravplassen hennes, om hvor hun ligger. Ellers ingenting. Hun døde i 1984, og bildet som er tatt av meg og mamma hvor hun har på den gule kjolen er et bilde fra privat kamera (sommerferie på en liten øy utenfor Bodø) tatt i 1975. Godt gjort hvis hun skal klare å finne ut det på forhånd mener jeg. Da burde hun ha fått medalje. Er nok mye man kan gjette seg til. Hun kan ha fiska på forhånd, søkt på navnet mitt, sett at jeg er gift og har to barn. Men hvorfor skal hun gidde det? Hun er jo kjempe kjent. Kjent for akkurat det hun driver med. Lilli Bendriss. 

Når hun spør hva mamma mener med lekestuen som hun får opp, og så sier hun at mamma er kjempe glad for at vi endelig fikk det til, tommel opp.. Hvordan skal jeg ha klart å gitt henne den informasjonen? Den kom fra henne. Mye fakta ble sagt om både min bror og far, som jeg ikke skrev her. Og det var ting hun ikke kunne visst. Hvis hun skulle vite at mamma var lenge syk, måtte hun ha fått info fra sykehuset hun døde på samt tidspunk/dato/år. Og hun visste jo ikke hvem jeg ville ha kontakt med før jeg satt der rett foran henne. Kunne jo likså godt at mamma døde brått i en ulykke... 

Søk heller opp Lilli Bendriss du, og se om du fortsatt tror at det er tull. 

Jeg skjønner at du er kritisk til det, men da bør du også skjønne at andre ikke er. Som sagt, hadde jeg ikke fått bekreftelser på at det var akkurat min mamma, så hadde jeg selv vært kritisk. Var jo det til å begynne med, men når hun gang på gang treffer spiker'n på hodet og nevner ting som jeg ikke engang visste og fikk bekrefta fra pappa, så holder det mer enn nok for meg. 

Og får å ikke snakke om moren til venninna mi. Her skrev jeg at hun ikke ville vite noe på forhånd. Og eneste hun vil høre er JA eller NEI. Og når hun legger ut det ene og det andre som kunne fått hvem som helst sine hår til å reise seg på ryggen, nei da vet ikke jeg. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...