Ikke uetisk å velge bort barn med downs

[AnonymBruker]

Det er EKSTREMT egoistisk å føde et barn som kun kommer til å leve i 1 måned. Tenk de potensielt svært smertefulle dagene det er for det. KUN fordi mor og far ønsker det. Nei, de har jeg ingen respekt for. Dersom en vet at barnet kommer til å leve et smertefult og veldig kort liv, er det ondskap å sette det til live! Egoisme i aller høyeste grad

Anonymous poster hash: 160be...85d

Spørs hva du mener med egoisme.

Anonymous poster hash: 1981b...424

[AnonymBruker]

Spørs hva du mener med egoisme.

Anonymous poster hash: 1981b...424

.....Hadde du ikke bedre argument enn å flisespikke på hva egoisme er?

I dette tilfellet handler det kun om mor og fars ønske om å oppleve barnet sitt, på bekostning av det stakkars barnet som lever sitt svært korte liv i smerter!

(Og vi prater ikke om eventualiteter, det er snakk om å vite at barnet kommer til å dø kjapt, og allikevel beholde)

Anonymous poster hash: 160be...85d

[AnonymBruker]

.....Hadde du ikke bedre argument enn å flisespikke på hva egoisme er?

Jeg er enig i at det er galt å sette syke barn til verden, så den eneste innvendingen jeg har er at jeg ikke nødvendigvis vil klassifisere det som egoistisk. Jeg tror ikke foreldrene tjener på det heller.

Anonymous poster hash: 1981b...424

[Gjest imperio]

Det er EKSTREMT egoistisk å føde et barn som kun kommer til å leve i 1 måned. Tenk de potensielt svært smertefulle dagene det er for det. KUN fordi mor og far ønsker det. Nei, de har jeg ingen respekt for. Dersom en vet at barnet kommer til å leve et smertefult og veldig kort liv, er det ondskap å sette det til live! Egoisme i aller høyeste grad

Anonymous poster hash: 160be...85d

Jeg er så enig, og jeg selv hadde tatt abort om legene kan si med 100% sikkerhet at barnet ikke er levedyktig.

Har du sett filmen 99 balloons? Den handler om en stakkars liten gutt som døde etter 99 dager. 99 dager med sykehus, slanger og døden som alle gikk å ventet på. Er det rettferdig? Hvorfor får den lille gutten leve i 99 dager, men et barn med downs syndrom kan bli 30, 40, 50+ år ikke får lov til å leve 1 døgn en gang.

Hva med lille Ronan Thompson som kun ble 4 år før han døde av kreft, Hva med Kyle (5 år), Emma (4 år) og Katie (2 år) - tre søsken som døde i en bilulykke... Hvorfor fikk de leve i hele 2-5 år, men ikke et barn med downs syndrom?

Man kan ikke med sikkerhet si at et barn med Downs Syndrom kommer til å leve i usle 20 år, eller får store helseplager som fører til smerte og sykehusopphold. Få ting i livet er sikkert, og en av de er døden. Noen blir født med sykdommer som er alvorlige, slik som Elliot (99 balloons), mens andre som er født friske men dør tidlig, slik som Coble søsknene hadde hele livet foran seg, men døde alt for tidlig, eller Ronan, som ble født frisk og døde i en alder av 4 år.

Et barn med Downs Syndrom kan ha et langt og flott liv. De kan få seg venner og kjærester. De kan falle og få skrubbsår, de kan få hjertefeil, de kan bli døve. - slik som alle oss andre.

[visp]

Dette er vel en sånn sak som er umulig å sette seg inn i om man ikke har vært i situasjonen selv.

Hvem vet hvordan man selv vil reagere om man får beskjeden om at det er noe galt med barnet man venter.

Man bør ikke kritisere noen for de valgene man tar i en så vanskelig situasjon.

[Gjest imperio]

Dette er vel en sånn sak som er umulig å sette seg inn i om man ikke har vært i situasjonen selv.

Hvem vet hvordan man selv vil reagere om man får beskjeden om at det er noe galt med barnet man venter.

Man bør ikke kritisere noen for de valgene man tar i en så vanskelig situasjon.

Det kan du ikke si, de som har tenkt lengre enn sin nesetipp hadde tenkt igjennom konsekvensene av å bli gravid.

Selv så vet jeg med 100% sikkerhet hva jeg hadde gjort. Om det så var Downs syndrom eller CP.

[visp]

Det kan du ikke si, de som har tenkt lengre enn sin nesetipp hadde tenkt igjennom konsekvensene av å bli gravid.

Selv så vet jeg med 100% sikkerhet hva jeg hadde gjort. Om det så var Downs syndrom eller CP.

Jeg har iallefall forsåelse for begge avgjørelser.

Jeg har to venner som fikk beskjed om at barnet de ventet hadde downs og begge valgte motsatt av hva de tidligere hadde ment. Den ene valge det bort og den andre valgte å beholde. Det kunne ikke falle meg inn å legge sten til byrden ved å sette spørsmålstegn til valgene deres. Hva jeg selv hadde gjort tror jeg at jeg er overbevist om men har jo lært meg at man aldri kan være sikker i vanskelige valg.

[absinthia]

Det er uetisk når det blir omtrent et krav at folk skal ta prøver og tidlige ultralyder for å avdekke alt mulig og at det regnes som stort sett en selvfølge at dette barnet blir valgt bort. Ellers må nesten folk bare velge det de vurderer som best i deres situasjon,

Jeg har valgt å ikke undersøke dette nærmere, selv om jeg denne gangen er i " risikosonen". Jeg hadde svært lite sannsynlig kommet til å ta noen avgjørelse på bakgrunn av disse opplysningene og en fostervannsprøve innebærer en risiko for alle foster. Den eneste grunnen måtte være at jeg kunne forberedt meg bedre på eventuelle vansker, men det har jeg da klart på de fire andre barna.

Jeg er forøvrig hverken strengt religiøs, gal eller egoistisk.

Ville ment at det var verre både for barnet og samfunnet om noen av barna mine ble rusmisbrukere eller alvorlig psykisk syke, men jeg har tross alt tatt sjansen på å få dem likevel, selv om den sjansen er mye større enn at de ville blitt født med Downs.

Endret 18. april 2015 av absinthia

[AnonymBruker]

Hadde jeg kunnet bli gravid nå og fått beskjeden om at barnet hadde Down syndrom, så hadde jeg valgt abort. Tre barn og full fart, har ikke samvittighet ovenfor de tre andre. Har jobbet med voksne med Down, og det var ikke noen som klarte seg fint selv (med hjelp) Der var det slag, spytting, lugging, biting og ramponering av leilighet. En kan ikke vite om barnet blir et søtt og snilt barn/voksen.

Anonymous poster hash: d2c58...2ca

[AnonymBruker]

Hadde jeg kunnet bli gravid nå og fått beskjeden om at barnet hadde Down syndrom, så hadde jeg valgt abort. Tre barn og full fart, har ikke samvittighet ovenfor de tre andre. Har jobbet med voksne med Down, og det var ikke noen som klarte seg fint selv (med hjelp) Der var det slag, spytting, lugging, biting og ramponering av leilighet.

Full støtte!

Anonymous poster hash: 1981b...424

[AnonymBruker]

Barn er noe man får for å realisere seg selv. Man ønsker å se ungen vokse opp og bli et myndig menneske som klarer seg selv og fungere i livet. Da er det forståelig at mange velger bort barn med downs. Jeg hadde gjort det samme. Orker ikke tanken på å ha foreldreansvar for en med downs. Det er ikke det jeg vil bruke livet mitt på. Alle dere som velger bort barn med downs har min fulle moralske støtte.

Anonymous poster hash: 1981b...424

Jeg er langt på vei enig (kanskje bortsett fra at man får barn "for å realisere seg selv". For å realisere seg selv også, ja, men jeg ser i alle fall på det å få barn som et større prosjekt enn noe som kun skal gagne meg, på alle måter. Men enig i at de som velger bort barn med Downs har full rett til det uten at de skal bli sett ned på av den grunn. Man må anta at de har sine grunner til å ta det valget som sikkert er vanskeligere å ta enn vi som ikke har vært i den situasjonen forstår.

Med andre ord: ikke motstander av at de som føler det blir for mye med DS, tar abort.

Legger man sin egen samvittighet til side og tenker på andre enn seg selv, og samfunnet generelt, så velger man abort.

Anonymous poster hash: d58ea...4b4

... men her synes jeg det går for langt. Har man et slags moralsk ansvar for å ta abort, med tanke på andre enn seg selv "og samfunnet generelt"?? Så nå er det plutselig bare ett riktig valg likevel, å ta abort?

Sterkt uenig! Skal det være valgfrihet, bør det gjelde begge sider.

Du snur alt på hodet. Hvorfor skal man måtte tvinge et barn til å leve et liv med sykdom, smerter og eventuelt tidlig død? Er ikke det noe av det mest ondskapsfulle man kan gjøre mot et annet menneske?

Det handler da ikke om at barn skal være perfekte eller ikke "fortjener å leve" (herregud for noen ord du bruker), men at så mange som mulig skal slippe å oppleve sykdom og smerte. Ønsker du dette for dine barn? Skal et barn måtte tvinges ut i livet, koste hva det koste vil (for barnet)? Jeg har ikke ord.

Ja, det er "en haug med sykdommer og faenskap" i verden. Bør vi da ikke sørge for at det finnes færrest mulig av disse sykdommene/syndromene?

Anonymous poster hash: ce24c...404

Ønsker foreldre seg et sykt barn? Tviler sterkt på det.

Men for det første har du et veldig snever og bastant mening om hva som er et godt liv. Et barn uten DS kan få det langt verre i livet enn et barn med.

Og for det andre, og langt viktigere, er dette et tullevalg. For det er ikke sånn det funker. Ingen ville vel velge at barnet deres skulle få for eksempel DS. Men blir du gravid med Anna eller Fredrik, som har DS, er det meningsløst å argumentere slik. Du kan ikke velge et "friskt" liv for Anna eller Fredrik, du har valget mellom å gi dem livet- med DS- eller abortere dem vekk.

Det er et helt legitimt valg å ta abort og lage et nytt barn. Men man tar da også et valg på vegne av det barnet som eksisterte en gang, ved å bestemme at dets liv ikke er verdt å leve fordi det ikke er helt friskt. Kanskje du gjør det en tjeneste? Eller kanskje ikke? Jeg synes som sagt det er helt greit å ta abort, ingen kan kritisere det valget, men å argumentere i vei med at det er så mye bedre for barnet og samfunnet at det ikke blir født, smaker av rettferdiggjøring for min del. Det blir bare spekulasjoner. Mange med DS får et langt og godt liv, selv om det ikke er innenfor "normalen".

Jeg har for øvrig et barn som fikk en alvorlig diagnose som tiåring. Ingen UL i verden kunne forutsett det. Når jeg tenker på det nål, er jeg glad jeg ikke fikk valget heller. Nå tenker jeg mer at jeg fikk det barnet jeg fikk, og må gjøre det beste ut av det.

Anonymous poster hash: 56879...8e4

[AnonymBruker]

Det er uetisk når det blir omtrent et krav at folk skal ta prøver og tidlige ultralyder for å avdekke alt mulig og at det regnes som stort sett en selvfølge at dette barnet blir valgt bort. Ellers må nesten folk bare velge det de vurderer som best i deres situasjon,

Jeg har valgt å ikke undersøke dette nærmere, selv om jeg denne gangen er i " risikosonen". Jeg hadde svært lite sannsynlig kommet til å ta noen avgjørelse på bakgrunn av disse opplysningene og en fostervannsprøve innebærer en risiko for alle foster. Den eneste grunnen måtte være at jeg kunne forberedt meg bedre på eventuelle vansker, men det har jeg da klart på de fire andre barna.

Jeg er forøvrig hverken strengt religiøs, gal eller egoistisk.

Ville ment at det var verre både for barnet og samfunnet om noen av barna mine ble rusmisbrukere eller alvorlig psykisk syke, men jeg har tross alt tatt sjansen på å få dem likevel, selv om den sjansen er mye større enn at de ville blitt født med Downs.

Veldig enig i hele innlegget, men spesielt i det uthevede.

Valgfrihet er bra, men man skal være forsiktig med å innføre tiltak som gjør tidligdiagnostisering til et press eller en forventning. Det skaper også holdningsendringer i samfunnet. En ting er å ikke få kritikk for sitt valg om abort, en annen ting er å mene at alle egentlig burde abortere alle fostre med Downs, av hensyn til barna selv/samfunnet/whatever.

Og til det siste: Det å få barn er et sjansespill i seg selv, og det skremmer meg at så mange er opptatt av å redusere akkurat Downs, når det finnes flere hundre andre mer sannsynlige scenarier. Som om det å ha et foster fritt for DS er noen garanti for noe som helst.

Hvis alle med DS-fostre valgte abort, ville prosentandelen med medfødte skader/tilstander bli redusert fra 3,7 til 3,6%. Ikke akkurat en himmelropende "fremgang". Og i tillegg kommer alt man ikke kan se, eller som ikke oppdages før på et senere tidspunkt. Samt ikke-fysiologiske tilstander som psykiske sykdommer osv.

Anonymous poster hash: 56879...8e4

[AnonymBruker]

Det viktigeste i denne saken er ikke hvem som velger abort eller ikke. Selv om jeg selv aldri hadde klart å ta abort for noe så "lite". Det viktige er at alle som kommer til denne verden med downs syndron blir tatt imot sånn som alle andre friske! Barn og voksne med downs syndron har akkurat like mye verdi som andre her i verden!

Anonymous poster hash: a7356...390

[AnonymBruker]

Og til det siste: Det å få barn er et sjansespill i seg selv, og det skremmer meg at så mange er opptatt av å redusere akkurat Downs, når det finnes flere hundre andre mer sannsynlige scenarier. Som om det å ha et foster fritt for DS er noen garanti for noe som helst.

Anonymous poster hash: 56879...8e4

Jeg tror egentlig ikke det handler om å redusere downs spesifikt, men redusere det som er mulig å redusere. Og for meg er der forskjell på det å tro at man kan redusere risiko og det å tro at det er mulig å eliminere ALL risiko. Jeg vet iallfall ikke om noen som virkelig tror at man kan få en garanti for å få et friskt barn.

Anonymous poster hash: a516c...eec

[AnonymBruker]

Nå sier du jo AKKURAT det jeg sier, at dersom en person ikke skal leve uten smerte og sykdom så burde de bare dø og ikke bli født.

Kan du garantere at dine barn kommer til å være frisk og leve uten smerte og sykdom? NEI!

En eller annen dag, så får de en sykdom eller noe som gjør at de ikke kan leve det livet du hadde sett for deg.

Kan du garantere at ditt barn, som er født uten downs syndrom eller hjertefeil eller annen "synlig" sykdom som kan bli oppdaget på UL- kommer til å leve til h*n blir 98 år? NEI! H*n kan bli påkjørt å drept i hvilken som helst alder. H*n kan få kreft, muskelsykdommer, slag, angst, spiseforstyrrelse, huden kan falle av, nyrene kan kollapse. Listen er endeløs!

En person med downs kan risikere å må sette inn en pacemaker i en alder av 30 år, so freaking what, samme person kan risikere (mest sannsynligvis) må bruke briller, oh shit livet er ødelagt!

En person med downs syndrom kan leve lengre enn naboens barn som ikke har downs syndrom. Trur du mammaen og pappaen til lille Nils som fikk kreft og døde, står å sier i begravelsen "vi fikk bare 5 år med Nils, hadde vi vist det så hadde vi tatt abort". - ehh neii, det tviler jeg sterkt på at noen sier.

Hva i all verden? Du har en merkelig måte å tenke på.

Selvfølgelig har man ingen garanti for at et barn er helt frisk når det blir født, og heller ingen garanti for at ingenting skjer med barnet etter at det er født. Men det har da ingenting med denne diskusjonen å gjøre?

Om man VET at barnet vil få en medfødt lidelse det vil bære med seg hele livet, at barnet mest sannsynlig vil ha det vondt, og eventuelt få et veldig kort liv, da er det med viten og vilje man velger å gi dette barnet et slikt liv. Det er ren og skjær egoisme fra foreldrenes side. Det kan ikke sammenlignes med hendelser man ikke har kontroll over. Vet man at barnet vil bli sykt FØR det blir et barn, da har man selv kontroll over situasjonen, og kan skåne det potensielle barnet for sykdommen/skaden. Man har et valg. Ingen velger at fem år gamle Nils skal få kreft, ingen har kontroll over noe slikt. Heller ikke om et barn blir født med skader ingen kunne forutse på forhånd. Det som diskuteres er jo en situasjon der man PÅ FORHÅND VET at det potensielle barnet vil ha en sykdom/skade livet ut.

Det eksemplet du kom med tidligere med foreldre som bærer frem et barn de vet vil dø innen en måned, det er noe av det mest ondskapsfulle jeg har hørt om. Stakkars barn, bli påført slik smerte kun fordi foreldrene ønsket å bære frem barnet av ren egoisme. Helt meningsløst.

Anonymous poster hash: ce24c...404

[AnonymBruker]

Downs syndrom er ikke bare en "skjønnhetsfeil", selv om mange later til å tro det. Medfødt hjertefeil er vanlig ved alle typer kromosomfeil, og barn med Downs er lettere disponert for kreft, blant annet.

Når norske kvinner lovlig kan fjerner 15.000 friske foster hvert år, uten andre grunner enn at "det passer ikke å få barn akkurat nå", seg jeg ingen grunn til at det skal være uetisk å velge bort et foster som har medfødt kromosomfeil.

Anonymous poster hash: cd557...ebf

[absinthia]

Downs syndrom er ikke bare en "skjønnhetsfeil", selv om mange later til å tro det. Medfødt hjertefeil er vanlig ved alle typer kromosomfeil, og barn med Downs er lettere disponert for kreft, blant annet. Når norske kvinner lovlig kan fjerner 15.000 friske foster hvert år, uten andre grunner enn at "det passer ikke å få barn akkurat nå", seg jeg ingen grunn til at det skal være uetisk å velge bort et foster som har medfødt kromosomfeil. Anonymous poster hash: cd557...ebf

med Downs er man mer utsatt for blodkreft og testikkelkreft, men mindre utsatt for å utvikle tumorer enn folk uten Downs.

[sommermor]

Personlig hadde jeg vært mye mer redd for å få et barn som utvikler Spielmeyer Vogt ,Als eller andre alvorlige sykdommer/syndromer enn Down syndrom.

Eller hva med Sotos syndrom ,muskelsykdommer eller progredierende hjernesykdommer der barna mister ferdigheter ?

[AnonymBruker]

Når man ikke har vært i den situasjonen, vet hva det innebærer så er det lett å si at abort velger man ikke.

Om du kjenner noen med et sånt barn, vet hva de sliter med. Mye sykdom, lite hjelp å få, sloss mot nav, sloss for at barnet skal få de rettigheter det har krav på. Ikke alle får den undervisningen de har krav på heller. Foreldre som er mer på sykehus enn hjemme.

Du er på sykehuset, og prøver å få kabalen til å gå opp. Hvem skal ta seg av det barnet hjemme eks. Foreldre som sliter seg ut. Barnet har problemer med hjertet, vet aldri når neste innleggelse er.

Tror du virkelig samfunnet stiler opp for deg?

Hva gjør du om du er alene, har flere barn i tillegg?

Forelder er utslitt. Du får kanskje avlastning en g i mnd, da skal du ta igjen noe av det tapte med det andre barnet.

Nei, abort fy. Ikke uttal deg om du ikke har kjennskap til slike saker. Ikke alle barn med Downs blir så syke,men de fleste har problemer. Det er ikke Downs i seg selv som er det største problemet

Anonymous poster hash: 7056c...e59

[AnonymBruker]

I slike debatter blir alltid kampen mot det offentlige et viktig argument. Jeg tror det er riktig, og at mange ikke får den hjelpen de har krav på.

Men for å nyansere litt, så er det også mange som får den hjelpen de har krav på. Et vennepar av meg har en datter som ble sterkt hjerneskadet under fødsel. Foreldrene er selv svært fornøyde med hjelpen de har fått. Automatisk barnehageplass med egen assistent som fulgte jenta hele tiden, med eget opplegg. Egen, tilpasset bil og alle hjelpemidler som rullestol, forskjellige vogner, og tilskudd til ombygging av leiligheten. Avlastning annenhver helg og oftere i ferier. De bor i en bydel i Oslo som ikke akkurat er kjent for å ha god råd, likevel har de fått støtte og oppfølging fra dag en. Så det er ikke alltid det er en lidelseshistorie, selv om det er opplest og vedtatt at "alle" må slåss mot hjelpeapparatet.

Anonymous poster hash: 56879...8e4