Noen som har kommet seg gjennom mannens depresjon uten å bli deprimert selv? (Samme som på samliv)

[AnonymBruker]

Mannen min er deprimert, og har vært det lenge. Han gir absolutt ingenting av seg selv, og jeg føler meg bare i veien, og som et irritasjonsmoment. Hvis jeg prøver å sette igang en samtale om jobben, barna, livet, hvasomhelst, er det som å snakke til en vegg. Jeg får omtrent ingen respons, og ender istedet opp med å føle meg dum og til bry.

Nå har han vært sånn så lenge at jeg nesten føler at dette er den nye normalen, og jeg klarer nesten ikke å skjønne hvordan det skal bli bedre. Han suger all energi og livsglede ut av meg, og jeg føler at han drar meg med seg ned i søla.

Han har vært hos lege, og blir satt på antidepressiva neste uke, men må regne med å vente en stund på behandling hos psykolog.

Dere som har menn som er/har vært deprimerte, hvordan har dere klart å komme dere gjennom det?

Anonymous poster hash: 23567...5ad

[AnonymBruker]

Forhåpentligvis blir det bedre etter en stund på antidepressiva. Men husk at dette er en bedring som ofte kommer laaaangsomt, så ikke gå rundt i spenning og vent på at det en dag plutselig skal bli bedre.

Selv har jeg lidd av alvorlig depresjon et par ganger, men jeg har alltid vist interesse for mine nærmeste likevel. Så det er leit at han er så apatisk.

Anonymous poster hash: 0b3ce...14d

[AnonymBruker]

Forhåpentligvis blir det bedre etter en stund på antidepressiva. Men husk at dette er en bedring som ofte kommer laaaangsomt, så ikke gå rundt i spenning og vent på at det en dag plutselig skal bli bedre.

Selv har jeg lidd av alvorlig depresjon et par ganger, men jeg har alltid vist interesse for mine nærmeste likevel. Så det er leit at han er så apatisk.

Anonymous poster hash: 0b3ce...14d

Ja, jeg har også vært deprimert i en periode selv, men det kunne ikke falt meg inn å være en drittsekk (han er nemlig ikke bare apatisk) mot min nærmeste likevel..

Jeg er klar over at det ikke er noen quick fix, men det trenger det heller ikke å være. Jeg kan fint takle at han har det vanskelig, hvis han bare kunne latt være å bli et rasshøl...

Mye frustrasjon som skal ut kjenner jeg...

Anonymous poster hash: 23567...5ad

[sajk]

Jeg kjenner meg igjen. Min man var deprimerert i 2 är! Jeg fölte meg så dritt selv også (ble ikke deprimert selv, men det var ikke langt unna) det föltes så håpLöst og der föltes ut som alt jeg gjorde, gjorde det värre ! Sendte han til lege og psykolog uten at det hjalp. Han ville ikke snakke med noen (ikke meg heller) Til slutt ble jeg passiv i en lang periode för jeg la sikkelig press på han. Da bröt han sammen! (Dette er nok ikke en bra metode og kan sikkert gjöre vondt värre) Og det var jobben og en trakasserende sjef som var årsaken. Han byttet jobb og alt ble bedre. Guuud måtte han holde på det så lenge ! Det var en sikkelig töffler perioden. Og jeg unner ingen dette.

Nå er alt bedre en det noen gang har värt

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen. Jeg tenker at han trenger støtte for å komme gjennom det. Har fokus på å ha positive opplevelser sammen med han og det vil jo si at jeg tilpasser meg litt. Jeg prøver å se de negative tingene som symptom på depresjonen og ikke reagere så mye på det. Jeg føler ikke det er vondt ment mot meg. Det bare er vanskelig for han å ha det så kjipt. Og han liker jo ikke å oppleve seg selv som en dust. Så jeg prøver så godt jeg kan å gi han et positivt syn på seg selv gjennom min måte å Være på. Men jeg skal ikke si det er lett alltid. Men jeg vet at depresjonen går over, og at det går fortere om jeg er litt overbærende. Derfor velger jeg å gjøre det sånn. Jeg finner ofte på ting utenfor huset for å få pusterom og ikke bli for påvirket av hans humør. Så jeg overlever fint så lenge det varer. Håper disse mannfolka føler seg bedre snart! <3

Anonymous poster hash: e0f80...dc4

[AnonymBruker]

Ja, jeg har også vært deprimert i en periode selv, men det kunne ikke falt meg inn å være en drittsekk (han er nemlig ikke bare apatisk) mot min nærmeste likevel..

Jeg er klar over at det ikke er noen quick fix, men det trenger det heller ikke å være. Jeg kan fint takle at han har det vanskelig, hvis han bare kunne latt være å bli et rasshøl...

Mye frustrasjon som skal ut kjenner jeg...

Anonymous poster hash: 23567...5ad

Føler med deg ❤️

Anonymous poster hash: 30f0b...e73

[AnonymBruker]

Føler med deg ❤️

Anonymous poster hash: 30f0b...e73

Takk, det hjalp faktisk bittelitt. ❤️

Vi hadde en lang prat i går, jeg fikk vrengt meg for ord og tanker. Han sa unnskyld, og mente det, for en gangs skyld.

Likevel.. Ting er bare kjipt, kjipt, kjipt!

Anonymous poster hash: 23567...5ad