Dere som har hatt alvorlig fødselsdepresjon

[AnonymBruker]

Og da mener jeg ikke "oi, jeg føler meg litt trist", men mer "herregud jeg vet ikke om jeg overlever dette".

Fikk dere flere barn etter dette? Hvor lang tid tok det før dere følte dere klare til å prøve på nytt? Og hvordan gikk det, kom depresjonen tilbake neste gang også?

Er selv på vei "ut i lyset" etter et skikkelig depresjonshelvete, og føler meg så usikker på fremtiden. Før jeg fikk dette barnet, så var jeg og samboer ganske bestemt på at vi ville ha to stk, og ikke så langt mellomrom i mellom dem. Og nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet jeg gjerne vil ha ett barn til, for nå som jeg er blitt bedre ser jeg jo hvor deilig barnet mitt er, men samtidig så orker jeg ikke tanken på å gå igjennom noe slikt igjen. På et punkt så var jeg oppriktig redd for min egen sikkerhet, og jeg hadde ikke en eneste glede i verden.

Anonymous poster hash: f9923...3eb

[AnonymBruker]

Førstemann vil være tre når neste kommer. Noe særlig før dette har vi ikke orket tanken.

Det var omstendigheter rundt fødsel og den første tiden som var utløsende for depresjon her. Får ekstra oppfølging fra sykehuset for å unngå samme situasjon igjen.

Men jeg har også måttet jobbe mye med meg selv og ta tiden til hjelp.

Anonymous poster hash: 18f96...f6c

[AnonymBruker]

Og da mener jeg ikke "oi, jeg føler meg litt trist", men mer "herregud jeg vet ikke om jeg overlever dette".

Fikk dere flere barn etter dette? Hvor lang tid tok det før dere følte dere klare til å prøve på nytt? Og hvordan gikk det, kom depresjonen tilbake neste gang også?

Er selv på vei "ut i lyset" etter et skikkelig depresjonshelvete, og føler meg så usikker på fremtiden. Før jeg fikk dette barnet, så var jeg og samboer ganske bestemt på at vi ville ha to stk, og ikke så langt mellomrom i mellom dem. Og nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet jeg gjerne vil ha ett barn til, for nå som jeg er blitt bedre ser jeg jo hvor deilig barnet mitt er, men samtidig så orker jeg ikke tanken på å gå igjennom noe slikt igjen. På et punkt så var jeg oppriktig redd for min egen sikkerhet, og jeg hadde ikke en eneste glede i verden.

Anonymous poster hash: f9923...3eb

Vi skal ikke ha flere. Jeg var ganske tidlig ute med å føle meg hundre prosent sikker på dette. Mannen har også vært helt enig med meg da han har sett hvordan jeg har hatt det da jeg var i kjelleren. Jeg har hele tiden etter fødselen, og depresjonen, vært bastant 100% på at dette skal jeg ikke gjennom igjen. Skal ikke risikere å havne i kjelleren igjen!! Siden du er mer usikker, og ikke så bastant som jeg er tror jeg nok du har hatt en noe mildere depresjon enn meg uten at jeg skal si så mye mer om det. Men du må rett og slett finne ut om du orker å la kroppen din gå gjennom det igjen både fysisk og psykisk. Utelukk det at du vil at barnet ditt skal ha søsken, utelukk andres meninger, fokuser på deg og dine erfaringer når du tenker gjennom det.

Anonymous poster hash: a831e...510

[AnonymBruker]

Si meg, har depresjonen kommet pga en grusom fødsel?

jeg spør fordi jeg er interessert og fordi jeg har forferdelig fødselsangst

Anonymous poster hash: ddf1b...a7c

[AnonymBruker]

Si meg, har depresjonen kommet pga en grusom fødsel?

jeg spør fordi jeg er interessert og fordi jeg har forferdelig fødselsangst

Anonymous poster hash: ddf1b...a7c

Jeg er en av de som svarte lengre her oppe. For meg var nok hovedårsakene:

En svært tøff fysisk fødsel. Orker ikke å gå inn på konkrete detaljer her.

Om jeg hadde bodd i nærheten av min egen mor under barselperioden så hadde nok dette gjort meg tryggere i egen morsrolle. Det hadde nok hjulpet på en god del av det.

Vi flyttet til en annen kommune (og fylke) i løpet av svangerskapet. Kjente ingen der vi flyttet. Jeg hadde heller ikke en jobb å vende tilbake til etter barselpermisjon. Flere andre faktorer kunne også gjort hverdagen lettere, men det var en del usikkerhet inne i bildet i tillegg til at ammingen for min del personlig føltes mer som en fengsel enn som en "flott, nær kontakt mellom mor og barn" som det bør føles som. Utrolig mange faktorer til sammen som gjorde at jeg gikk i kjelleren.

Anonymous poster hash: a831e...510

[AnonymBruker]

Si meg, har depresjonen kommet pga en grusom fødsel?

jeg spør fordi jeg er interessert og fordi jeg har forferdelig fødselsangst

Anonymous poster hash: ddf1b...a7c

Ikke for meg, jeg hadde en veldig fin opplevelse selv om det ble litt krøll underveis.

Jeg hadde problemer det første året etter graviditet(jeg hadde svangerskapsdepresjon) med å se for meg barn igjen.

Nå er det mer andre ting som hindrer meg(ekstrem søvnmangel), men jeg hadde endel faktorer som utløste den depresjonen som jeg tenker kan være annerledes en annen gang.

Den kom ikke helt ut av det blå for meg, så jeg tenker ikke at jeg er garantert en ny tung depresjon neste gang.

Anonymous poster hash: 00ac4...d6d

[LempikasPromise]

TS her. Takk for svar jenter.

Jeg hadde angst for at noe skulle skje med barnet under fødael, men var aldri redd for smerter eller noeslikt. Det ble en veldig fin fødsel, uten komplikasjoner av noe slag.

Det som utløste depresjon hos meg var nok dels at barnet mitt var veeeeeldig treg med sin sosiale utvikling, noe som gjorde tilknytningen veldig vanskelig. Og dels fordi min samboer la mye ansvar over på meg, og ikke klarte å sette seg inn i min situasjon, med mye følelser og hormoner som raste.

Barnet mitt har heldigvis kommet seg nå, og tar innpå barn i samme alder. Jeg får fremdeles profesjonell hjelp, og regner med at jeg vil fortsette med det en stund fremover.

[Gjest Tekola]

.

Endret 18. mars 2018 av Tekola

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar jenter.

Jeg hadde angst for at noe skulle skje med barnet under fødael, men var aldri redd for smerter eller noeslikt. Det ble en veldig fin fødsel, uten komplikasjoner av noe slag.

Det som utløste depresjon hos meg var nok dels at barnet mitt var veeeeeldig treg med sin sosiale utvikling, noe som gjorde tilknytningen veldig vanskelig. Og dels fordi min samboer la mye ansvar over på meg, og ikke klarte å sette seg inn i min situasjon, med mye følelser og hormoner som raste.

Barnet mitt har heldigvis kommet seg nå, og tar innpå barn i samme alder. Jeg får fremdeles profesjonell hjelp, og regner med at jeg vil fortsette med det en stund fremover.

Jeg svarte litt lengre opp her at det var mange faktorer som spilte inn, og en av dem var store utfordringer i forholdet spesielt under graviditet.

Jeg har tenkt at vi trenger en runde på familievernkontor hvor jeg må sitte igjen med en sterk overbevisning om at ting vil takles annerledes fra hans side en eventuell neste gang.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke kan få flere barn om den overbevisningen ikke kommer, fordi jeg regner med jeg ville gått ut av forholdet etterhvert da. Jeg følte meg veldig sviktet av ham, og nå halvannet år etter er fortsatt ikke det inntrykket endret.

Kanskje du trenger en liknende alvorlig samtale om hvordan du følte ansvaret ble lagt over på deg? Kanskje du får "unna" en usikkerhetsfaktor slik?

De andre tingene tror jeg du kunne klart å komme deg gjennom nå som du vet at det går forbi- og ting blir bedre. Den erfaringen er nok det som gjør at mange velger få flere likevel.

Jeg personlig går gjerne gjennom den type depresjon jeg hadde om alle de andre tingene kan være bedre(for meg gjelder det forhold og økonomiske faktorer som da var så usikkert at det resulterte i høy grad av langvarig stress, som igjen utløste depresjon. I tillegg hadde jeg mye ammeproblemer som nok gav en mild fødselsdepresjon, og der har jeg fortsatt mye jobb å gjøre).

Anonymous poster hash: 00ac4...d6d

[AnonymBruker]

Si meg, har depresjonen kommet pga en grusom fødsel?

jeg spør fordi jeg er interessert og fordi jeg har forferdelig fødselsangst

Anonymous poster hash: ddf1b...a7c

Ikke hos meg. Fødselen gikk fint

Anonymous poster hash: 86705...aa6

[AnonymBruker]

Jeg lå i øvre sjiktet av moderat fødselsdepresjon (jeg turte ikke å svare helt ærlig på kartleggingen, og var nok over på alvorlig). Det er halvannet år siden fødsel og jeg er ikke helt frisk enda. Fast bestemt på å ikke gjøre dette igjen, men heller fokusere fullt ut på den lille familien som vi nå er. ❤

Anonymkode: 2f902...db1