Fikk seks av ti fra svigermor... Kjerring!

[Biloba]

Jeg må innrømme at jeg sliter med å forstå at det går an å ta en tidlig SA så tungt som jeg ser enkelte gjør. De aller fleste opplever en SA i prosessen med å bli foreldre - i alle fall de som har flere barn. Jeg forstår godt at de som opplever flere SA på rad, som må gjennom assistert befruktning eller som mister baby sent i svangerskapet sørger dypt og også lenge, men ikke de som mister én gang, tidlig i svangerskapet og etter et par mnd uten prevensjon.

Ja, jeg har mistet selv. I uke 6. Selvfølgelig var jeg skuffet og lei meg, men det gikk relativt kjapt over også. Fordi jeg minnet meg selv om punktene i den listen.

For øvrig har svigermor sagt ett og annet som er til å riste på hodet av, for eksempel at hvis jeg bar en jente kunne jeg stappe henne inn igjen når hun kom, og at hun lurte på hvordan jeg og mannen greide å få et så pent barn. Og det er akkurat dét jeg gjør - rister på hodet og går videre.

Joda, det er sårt å miste det som skal bli et ønsket barn, men om man skal ta alle små tilbakeslag og uheldige kommentarer så tungt at man bærer nag og ikke tør prøve igjen, da er det sannelig ikke mye man får gjort!

Anonymous poster hash: 4d470...3a5

Folk er forskjellige. Vet en mann som ikke sørget da de mistet baby i fødsel til termin. Hans partner sørget veldig, og det tror jeg de fleste mødre kan forstå. Forskjellen ligger vel i hvor knyttet de hadde blitt til det ufødte barnet, og det kan skje tidlig eller sent.

Jeg tror de fleste ikke sliter lenge etter en SA, men at det fortsetter å være veldig sårt hos noen. Mange får lett barn senere, og er kanskje ekstra nervøse for å miste i et senere svangerskap.

For meg var det tyngste over i den første uken. Jeg visste så godt at jeg har høy risiko for abort, og tenkte hele tiden "hvis" om barnet. Noen ganger kommer følelsene til overflaten igjen, men hovedsaken for meg er at jeg gikk rett tilbake i ufrvillig-barnløs-smerten, og at tvilen om at jeg kan bære fram om jeg i det hele tatt greier å bli gravid igjen har økt veldig. Men det er ikke unormalt å sørge lenge, det er bare tabu å si det, så de kvinnene er alene om sin sorg og møter holdninger om at deres ufødte ikke er verdt å sørge for. Selvsagt er det vondt om det er nær familie som sier slikt, og svigermors utsagn fra ts' siste post ville også såret meg veldig.

Jeg har ikke noe spesielt monopol på sorg fordi jeg er på ivf. Fortvilelsen er nok større mtp at jeg ikke bare kan lage en ny, men sorgen var nok minst like stor hos min venninne, som ikke hadde noe forbehold på følelsene sine da hun ble gravid med nr. 2, og fikk sjokk da de gjorde tidlig ul ved nesten 12 uker og fant et dødt foster.

[Harlekin]

Nei, hun har ikke det. Og om du mener å kalle meg kjerring, så takk for det??

Jeg er overrasket over at mange mener slike kommentarer er godkjent å si, og nei, to år senere er det fremdeles vondt å tenke på. Å miste et barn har vært vanskelig, og det er noe jeg ikke kommer til å glemme.

For min del ville et "uff, så leit å høre" etterfulgt av en klem vært nok! Ikke seks av disse kommentarene etter hverandre. Vel... etterfulgt av "Jaja, min sønn har jo allerede en gutt med (navn på eksen hans), så for min del er det ikke noe stort tap sånn sett, men skjønner jo at det kanskje var leit for deg da".

Anonymous poster hash: f2f66...eb7

TS, hvorfor kunne du ikke ha kommet med den detaljen i hovedinnlegget? For det er en vesensforskjell på en slik kommentar og de andre flosklene i hovedinnlegget.

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig det var hyggelige ting å si jeg. Men det er klart, ingenting man sier i den situasjonen er riktig. Det blir jo ikke bedre uansett hva folk sier.

Klem til deg TS.

Jeg er litt enig, jeg hadde satt mer pris på klossete forsøk på å trøste enn å ikke snakke om det i det hele tatt.

Og ja, jeg har opplevd en spontanabort.

Anonymous poster hash: 74dcb...ba9

[Biloba]

Jeg er litt enig, jeg hadde satt mer pris på klossete forsøk på å trøste enn å ikke snakke om det i det hele tatt.

Og ja, jeg har opplevd en spontanabort.

Anonymous poster hash: 74dcb...ba9

Hvis din mor eller svigermor hadde sagt at det ikke var noe tap for henne, men at hun skjønner at du kanskje ble lei deg, hadde du virkelig opplevd det som omsorg? Alle har ikke positive, trygge familierelasjoner.

Folk tolker kommentarer ut fra kjennskap til personen som sier dem. Det var ting som ble sagt som var fryktelig såre for meg også, men jeg vet at de ville bitt av seg tungen om de visste hvordan de fikk meg til å føle meg. Det var hendelige uhell fra noen som bryr seg, og det er greit. Jeg har hatt min kvote av sammenlignbare tabber selv. Jeg er ikke så sikker på at det er noe tilsvarende som har skjedd hos ts, og synes det er rart at så mange automatisk konkluderer at ts er urimelig.

[AnonymBruker]

Hvis din mor eller svigermor hadde sagt at det ikke var noe tap for henne, men at hun skjønner at du kanskje ble lei deg, hadde du virkelig opplevd det som omsorg? Alle har ikke positive, trygge familierelasjoner.

Folk tolker kommentarer ut fra kjennskap til personen som sier dem. Det var ting som ble sagt som var fryktelig såre for meg også, men jeg vet at de ville bitt av seg tungen om de visste hvordan de fikk meg til å føle meg. Det var hendelige uhell fra noen som bryr seg, og det er greit. Jeg har hatt min kvote av sammenlignbare tabber selv. Jeg er ikke så sikker på at det er noe tilsvarende som har skjedd hos ts, og synes det er rart at så mange automatisk konkluderer at ts er urimelig.

Jeg hadde forstått hennes uttalelse, ja. For henne var det jo ikke et tap, personlig mistet jeg i åttende uke og hun hadde ikke rukket å få noe forhold til barnet jeg bar på.

Anonymous poster hash: 74dcb...ba9

[AnonymBruker]

Den første kommentaren vi fikk fra tanta til samboeren den dagen vi mistet i midten av uke 12 var "nå vet dere at dere kan bli gravide hvertfall".... Er vanligvis ikke så sensitiv på sånt, men den svei ganske mye akkurat da, ihvertfall siden vi hadde slitt litt med å bli gravide. Og mora hans kom sikkert med halvparten på den lista og bagatelliserte det veldig, men jeg sa nok like mange av dem til meg selv uansett. Gidder hvertfall ikke å dvele over de kommentarene nå, vet jo at de ikke mente noe vondt, tror bare de ikke innså helt hvor langt jeg var på vei, og virket som de trodde hele graviditeten var et uhell....

Men hadde noen kommet med noen av kommentarene som er nevnt i senere innlegg, hadde jeg blitt ganske såret ja, noen ting holder man for seg selv!

Anonymous poster hash: c6b6f...0ad

[Biloba]

Jeg hadde forstått hennes uttalelse, ja. For henne var det jo ikke et tap, personlig mistet jeg i åttende uke og hun hadde ikke rukket å få noe forhold til barnet jeg bar på.

Anonymous poster hash: 74dcb...ba9

Det er ikke noe personlig tap for meg når venner mister sin bestefar som jeg aldri har truffet heller, det betyr ikke at det er hensynsfullt å påpeke det.

Her har begge ikke lenger blivende bestemødre faktisk sagt at de tenker på barnet som ikke ble. Det forventer jeg ikke, men det varmer. Mine søsken har også hatt SA og MA, og hele familien på begge sider tenkte på dem. At "bestemor" finner det for godt å understreke at hun personlig ikke bryr seg, og at tapet bare ligger hos deg, varmer ikke.

[dreia]

Her har begge ikke lenger blivende bestemødre faktisk sagt at de tenker på barnet som ikke ble. Det forventer jeg ikke, men det varmer. Mine søsken har også hatt SA og MA, og hele familien på begge sider tenkte på dem. At "bestemor" finner det for godt å understreke at hun personlig ikke bryr seg, og at tapet bare ligger hos deg, varmer ikke.

Kommentarer etter abortar er eit minefelt, det kan bli feil uansett. Sjølv om slike kommentarer varmer for deg, hadde eg reagert heilt annerledes om kommande besteforeldre hadde sagt det same til meg. Min måte å takla abortane på har vore å bagatellisera og ikkje minst distansera meg frå det heile. Eg har følt mykje skyld for at graviditet etter graviditet gjekk til grunne, og hadde eg heile tida sett på fostera som babyar, og i tillegg familiens babyar, hadde nok tapa blitt opplevd som langt tøffare. Det er nok å sjå på tapet av eit embryo/lite foster som mitt og mannens tap, eg vil ikkje ta på meg skyldfølelse for andre si sorg/sitt tap!

Så det er nok ikkje noko fasitsvar på kva ein skal seia i ein slik situasjon.

[Biloba]

Kommentarer etter abortar er eit minefelt, det kan bli feil uansett. Sjølv om slike kommentarer varmer for deg, hadde eg reagert heilt annerledes om kommande besteforeldre hadde sagt det same til meg. Min måte å takla abortane på har vore å bagatellisera og ikkje minst distansera meg frå det heile. Eg har følt mykje skyld for at graviditet etter graviditet gjekk til grunne, og hadde eg heile tida sett på fostera som babyar, og i tillegg familiens babyar, hadde nok tapa blitt opplevd som langt tøffare. Det er nok å sjå på tapet av eit embryo/lite foster som mitt og mannens tap, eg vil ikkje ta på meg skyldfølelse for andre si sorg/sitt tap!

Så det er nok ikkje noko fasitsvar på kva ein skal seia i ein slik situasjon.

Skjønner det. Jeg har ikke noen skyldfølelse for å ha mistet, eller skyldfølelse for at jeg ikke er helt frisk. Det er utenfor min kontroll. Mor og svigermor har en håndfull barnebarn hver, så de lider ikke under min barnløshet, de bare føler med oss og har rom for et barnebarn til.

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg sliter med å forstå at det går an å ta en tidlig SA så tungt som jeg ser enkelte gjør. De aller fleste opplever en SA i prosessen med å bli foreldre - i alle fall de som har flere barn. Jeg forstår godt at de som opplever flere SA på rad, som må gjennom assistert befruktning eller som mister baby sent i svangerskapet sørger dypt og også lenge, men ikke de som mister én gang, tidlig i svangerskapet og etter et par mnd uten prevensjon.

Ja, jeg har mistet selv. I uke 6. Selvfølgelig var jeg skuffet og lei meg, men det gikk relativt kjapt over også. Fordi jeg minnet meg selv om punktene i den listen.

For øvrig har svigermor sagt ett og annet som er til å riste på hodet av, for eksempel at hvis jeg bar en jente kunne jeg stappe henne inn igjen når hun kom, og at hun lurte på hvordan jeg og mannen greide å få et så pent barn. Og det er akkurat dét jeg gjør - rister på hodet og går videre.

Joda, det er sårt å miste det som skal bli et ønsket barn, men om man skal ta alle små tilbakeslag og uheldige kommentarer så tungt at man bærer nag og ikke tør prøve igjen, da er det sannelig ikke mye man får gjort!

Anonymous poster hash: 4d470...3a5

Så da forstår du meg da. Har til nå hatt tre spontanaborter og operert i underlivet på grunn av kronisk sykdom. Viser seg at jeg har en liten sjanse for å få barn, så beklager om jeg er lei meg for å ha mistet den første som var over tre måneder på vei. Jeg visste ikke at spontanaborter var vanlig, og gledet meg til å bli mamma. Nå vil dette kanskje aldri bli en realitet!

ts

Anonymous poster hash: f2f66...eb7

[Cashbah]

Kjerring??

Hun prøver da bare å trøste deg, du burde være takknemlig.

Drittkjerring.

[AnonymBruker]

Kjerring??

Hun prøver da bare å trøste deg, du burde være takknemlig.

Drittkjerring.

Les kommentaren min RETT OVER den du skrev.

oppgitt ts

Anonymous poster hash: f2f66...eb7

[Cashbah]

Les kommentaren min RETT OVER den du skrev.

oppgitt ts

Hva så? Kommentaren min står fortsatt.

[AnonymBruker]

Hva så? Kommentaren min står fortsatt.

Mener du virkelig det...? Jaja, mangel på innsikt og drittslenging er heldigvis for deg ikke ulovlig...

ts

Anonymous poster hash: f2f66...eb7

[AnonymBruker]

Så da forstår du meg da. Har til nå hatt tre spontanaborter og operert i underlivet på grunn av kronisk sykdom. Viser seg at jeg har en liten sjanse for å få barn, så beklager om jeg er lei meg for å ha mistet den første som var over tre måneder på vei. Jeg visste ikke at spontanaborter var vanlig, og gledet meg til å bli mamma. Nå vil dette kanskje aldri bli en realitet!

ts

Anonymous poster hash: f2f66...eb7

Jeg syns ikke kommentarene fra artikkelen er så onde, de er ment som trøst om de sies mest sannsynlog. Klønete trøst fra folk som ikke helt vet hva de skal si.

MEN

De andre kommentarene var helt bak mål og burde absolutt ikke kommet ut av munnen til din svigermor. Så for dem forstår jeg at du kaller henne kjerring.

Anonymous poster hash: cba0e...5da

[Fireflies]

Du har rett, for en kjerring. Hun skulle holdt seg hjemme og ikke sagt noe som helst til deg. Ikke forsøkt å trøste i det hele tatt. Så usympatisk det er å ville si noen lindrende ord og kanskje ikke vite hva man skal si en slik situasjon.

[Cashbah]

Mener du virkelig det...? Jaja, mangel på innsikt og drittslenging er heldigvis for deg ikke ulovlig...

ts

Anonymous poster hash: f2f66...eb7

Det samme kan jo sies om deg og.

[Wonderbitch]

Det kan jo hende at man sier det riktige i begynnelsen av samtalen. Men det er jo ikke noe man snakker om i forbifarten, og da holder det ikke å si at man er veldig lei seg på personen som har mistet sine vegne, at det var veldig trist å høre og lignende. Det blir jo gjerne en lengre samtale, og i forsøk på å trøste kan man si noe som man kanskje helst ikke ville sagt om det var en kortere samtale. Om noen skjønner hva jeg mener? At man går litt tom for ord utover i samtalen om noe som er utrolig sårt.

[AnonymBruker]

Det samme kan jo sies om deg og.

Nei, for jeg slenger ikke fritt til deg, og kjenner svigermor litt for godt... Så henne er en annen sak.

Anonymous poster hash: f2f66...eb7

[AnonymBruker]

At fosteret ikke var levedyktig var en trøst for meg.

Anonymous poster hash: c6676...0f0