Bonusbarn, om å flytte sammen

[meller1404]

Jeg har truffet verdens beste mann. Han er virkelig fantastisk på alle måter. Jeg har en datter fra før, han har to barn.

Min datter er 7 år, hans barn er 13 (tvillinger).

Nå ønsker han veldig gjerne at vi skal flytte sammen..

Vi har begge 50/50-fordeling, og har annenhver uke alene, sammen. Da pleier vi forholdet godt, savner barna våre og trøster hverandre, trener og jobber. Vi trives godt sammen.

Forholdet vårt er best når vi kan treffes mye. Avstand i tid og rom er ok, men en hel uke er for lenge, det går ikke i lengden. Barna våre er kjempegode venner og vi treffes mye og finner på ulike ting sammen.

Men: selv om jeg er glad i dem, trives med dem og slikt, kan jeg også irritere meg ihjel over dem. Datteren min er typen som liker å skrive, trenger mye egentid osv, presis som meg. Barna hans skriker til ham, maser om dyre ting og starter konstant krangler. Jeg har vondt inni meg når jeg ser hvordan de behandler han. Ekskonen lager masse krøll og prøver stadig å straffe han, ofte gjør hun det via barna, så det er ikke rart de oppfører seg som de gjør. For eksempel kan hun plutselig be han levere dem langt unna avtalt sted, om hun har reist på hytta. Hun snakker masse negtivt om han direkte til dem..jeg har selv sittet og hørt på.

Jeg elsker han, og er glad i barna hans, men jeg føler jeg må skåne min datter. Hun er ikke vant til slike konflikter, ikke jeg heller. Meg og min eksmann er perlevenner og har et flott samarbeid. Vi kommuniserer daglig, stikker innom hverandre og snakker hverandre opp til vår datter, som jo er det beste man kan gjøre: man vil at barna skal elske oss begge:)

Nå ser jeg for meg at jeg plasserer datteren vår midt i en konfliktsone, og plutselig må hun høre barn som skjeller ut pappaen sin, ekskone som blander seg inn og flytte inn et annet sted.

Jeg kan derimot ikke se for meg at vi kan bo hver for oss i all evighet. Jeg leier dessuten bare, og har ingen mulighet til å kjøpe alene. Vi har lyst på et barn sammen også..men da må vi jo bo sammen...

Erfaringer? Tips?

Uff..trengte lufte dette

[AnonymBruker]

Ikke gjør det.

Tenk på egne barn! De vil ikke, ergo kan du ikke.

Hans døtre er nå 13!! Det kan bare bli verre i noen år.

Anonymous poster hash: 01919...ed2

[meller1404]

Takk for svar, jeg tror jeg bare trengte å få bekreftet noe som jeg går og kjenner som en klump i magen. Det er utrolig vanskelig, for jeg elsker han så høyt. Han er også flott med min datter, men det blir for mye..jeg synes datteren min har mistet for mye (kun halvparten av livet sitt med hver foreldre..enormt tap), vil ikke ta fra henne mer. Setter pris på slike ærlige svar!

[Millimani]

Går an å velge særbo også

[AnonymBruker]

Hvis du holder ut å ikke bo sammen med din datter en uke av gangen, må du holde ut å ikke bo sammen med kjæresten en uke av gangen. Du og din datter har ingen ting å vinne og alt å tape på å på død og liv flytte inn i en annen familie. Vent fem år, da er hans barn 18 og på vei ut.

Anonymous poster hash: d726e...e49

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri gjort det. Mitt forhold til min x gikk over styr delvis fordi jeg ikke taklet hans tenåringsdatter (tar det helt på egen kappe, jeg er voksen, hun er barn). Er man i utgangspunktet en rolig og konfliktsky (?) person er det grusomt å bo midt i en mer eller mindre konstant konfliktsone. Vi rakk å få et barn sammen, som vi nå har 50/50. Jeg begynte å bli igjen på jobb så lenge jeg kunne for å slippe å dra hjem, ikke sunt. Nå var det selvfølgelig andre ting som heller ikke fungerte, men det ble dråpen for min del.

Anonymous poster hash: be024...f96

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt meg en prat med kjæresten, fortelle han hva som plager deg. Kanskje det er på tide at han gjør noe ang. oppdragelsen av sine unger. Hvis han er villig til å sette en stopper for denne krigen som pågår mellom han, ungene og eksen, så vil det gå bedre mellom dere også. Ungene på 13 er så store at man kan snakke til de, fortelle hva som foregår, hva som blir forventet i huset hvis dere flytter inn etc. Vi var i omtrent samme situasjon her, både når det gjelder unger og min eks og hans eks og ting har blitt bedre, iallefall for de to minste. Min samboer er blitt flinkere til å sette foten ned og ungene skjønner at ettersom jeg bor i huset så er jeg med på å bestemme hvordan ting skal være her. Vi prater ofte med de om hvordan de har det og jeg har etterhvert et godt forhold til de. Og her var det krig da jeg flyttet inn... Så det er håp :-)

Anonymous poster hash: 683bf...8e9

[AnonymBruker]

Det kan jo selvsagt gå bra, som for AB'en over her, men du har ingen garanti, og det ville jeg ikke utsatt datteren din for. Det er tross alt ikke bare to krevende tenåringsbarn det er snakk om her, men en kranglete eks i tillegg, og da blir det sårbart.

Kanskje du bare må innstille deg på at dere skal være særboere fram til hans barn er voksne og skal flytte ut, eller til dere ser at de har lagt fra seg den adferden de har nå (det kan jo skje), og heller flytte sammen senere? Hvis du hele tiden går og tenker på at du har lyst til å bo med ham, så er det det som blir fokus, og da blir jo alt vanskelig, når ting er som de er.

Nei, vent til alt er roligere, for din datters skyld.

Anonymous poster hash: 8996b...81c

[AnonymBruker]

Hva er viktigst? Å skape ro og trygghet for din datter (og hans...) eller å bo sammen med kjøresten? Her er det 3 barn som blir direkte påvirket og får livet sitt snudd opp/ned dersom du prioriterer å flytte sammen med han nå.

Og ifht felles barn: dere har 3 til sammen, kanskje det holder og at det er store nok endringer for barna allerede?

Og ja- jeg har vært i samme situasjon så jeg uttaler meg ikke som singel, barnløs....

Anonymous poster hash: 6375f...a86

[AnonymBruker]

Dere kan selvfølgelig flytte sammen en gang, men han må få orden på forholdet til esken og egne barn først.

Anonymous poster hash: 5c811...ac2

[AnonymBruker]

Hva er viktigst? Å skape ro og trygghet for din datter (og hans...) eller å bo sammen med kjøresten? Her er det 3 barn som blir direkte påvirket og får livet sitt snudd opp/ned dersom du prioriterer å flytte sammen med han nå.

Og ifht felles barn: dere har 3 til sammen, kanskje det holder og at det er store nok endringer for barna allerede?

Og ja- jeg har vært i samme situasjon så jeg uttaler meg ikke som singel, barnløs.... Anonymous poster hash: 6375f...a86

Om ts vil ha barn med kjæresten har vi andre ikke noe med!

Anonymous poster hash: afb07...f40

[Biloba]

Hva med å be ham ta grep og skape mer ro under eget tak først?

[smilo]

Er bråket vanlig søskenkrangel eller er det unormalt bråkete. For jeg får en følelse av at dette egentlig er TS som er unormalt sensitiv for normale konflikter oven familie med flere bare, og ikke minst tenåringer.

[AnonymBruker]

Hva er viktigst? Å skape ro og trygghet for din datter (og hans...) eller å bo sammen med kjøresten? Her er det 3 barn som blir direkte påvirket og får livet sitt snudd opp/ned dersom du prioriterer å flytte sammen med han nå.

Og ifht felles barn: dere har 3 til sammen, kanskje det holder og at det er store nok endringer for barna allerede?

Og ja- jeg har vært i samme situasjon så jeg uttaler meg ikke som singel, barnløs....

Anonymous poster hash: 6375f...a86

Og det skal du avgjøre? De kan få 10 barn sammen og vi har fortsatt ikke noe med det....

Anonymous poster hash: 3832f...aff

[AnonymBruker]

Er bråket vanlig søskenkrangel eller er det unormalt bråkete. For jeg får en følelse av at dette egentlig er TS som er unormalt sensitiv for normale konflikter oven familie med flere bare, og ikke minst tenåringer.

Dette handler ikke om å avgjøre hvilken part som er mest normal eller unormal.

Anonymous poster hash: c1691...9ca

[AnonymBruker]

Er bråket vanlig søskenkrangel eller er det unormalt bråkete. For jeg får en følelse av at dette egentlig er TS som er unormalt sensitiv for normale konflikter oven familie med flere bare, og ikke minst tenåringer.

Jeg tror nok mye av problemene "vi" stemødre får er fordi vi damer ser mer enn menn. Vi er mer overvåkne, og vi tenker mer enn menn. Et problem som ofte oppstår er også at fedre er redde for å være strenge, for da kan ungene lett si "da drar jeg til mamma", mens vi mødre har lettere for å stå på krava og forlange at ungene skal høre etter. Jeg er overhode ikke sensitiv når det gjelder bråk, men når jeg ser at den ene broren ødelegger livet til søstra så må man faktisk ta tak i det, selv om foreldrene ikke ser det. I TS sin situasjon er det helt klart faren som må ta et tak her og få familien til å fungere. Det er jo også han som vil at TS skal flytte inn. Da må hun kunne stille krav om at han oppdrar ungene sine på en skikkelig måte slik at familien kan leve fint sammen.

Anonymous poster hash: 683bf...8e9

[meller1404]

Tusen takk for mange gode svar, som jeg trengte. Det er nettopp det jeg er redd for: Å ikke sette datteren min først. Det er det absolutt viktigste. Det er nok sant at jeg er sensitiv ift.konflikter, og det må jeg nok jobbe med. Plan blir å ta det opp med kjæresten, og håpe på at han kan se min side, og jobbe med relasjonen til eksen. Så håper jeg vi med tiden kan flytte sammen.

Fint å ha dette forumet, jeg fikk endelig meldt meg inn.

God kveld og takk for at dere tok dere tid!

[meller1404]

ekstra fint å få råd fra dere som har opplevd/opplever det samme..dette er naturligvis helt nytt for meg

[AnonymBruker]

ekstra fint å få råd fra dere som har opplevd/opplever det samme..dette er naturligvis helt nytt for meg

Dersom dere flytter sammen er det jo en mulighet for å bytte uker? Slik at du har din datter den uka han har barnefri? Så slipper dere å forholde dere til 3 barn og hun får ro og egentid

Anonymous poster hash: 6599e...1f6

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gjort det. Sett pris på tiden du og din datter har sammen nå.. Når døtrene hans er flyttet ut så kan revurdere..

Anonymous poster hash: e66d2...25f