Involvere barn når besteforeldre dør

[AnonymBruker]

Bestefar til min sønn på 8 år er svært syk og kommer til å dø. Vi har vært åpne og involvert han hele veien, vært på sykebesøk og vært opptatt av å snakke om hva som skjer. Han ser ut til å takle det "voksent", og er sånn som barn sies å være - inn og ut av det triste.

Hvordan har dere andre involvert barn i den alderen ved en besteforelders død? Fikk de være med og se den døde, være med i bisettelse, begravelse etc? Og synes dere i ettertid at dere gjorde det rette?

Anonymous poster hash: cedd1...a23

[AnonymBruker]

Jeg var med på sykehuset og klappet min bestefar på kinnet da jeg var 7 og han døde. Han hadde kreft, og vi var stadig på besøk hos ham på sykehuset. Vi var med i bisettelsen og la rose på kisten.

Jeg ser ikke noen grunn til å "skjerme" unger for døden. Det er da bare bra at de lærer at det er naturlig og ikke noe skummelt eller farlig?

Anonymous poster hash: 42ea9...c1c

[AnonymBruker]

Mamma døde brått så det var ikke noe forløp med sykdom eller noe slikt, men datteren min på 4 år var innvolvert. Vi snakket om mormor, snakket om døden, hun fikk jeg at jeg gråt litt og hun var med i begravelsen.

Jeg tror jeg gjorde det rette. Det var verken skummelt, hemmelig eller noe mystisk at mormor var borte. Åpenhet og ærlighet tror jeg var riktig for henne. Hun hadde også sin sorg, på barnlig vis, og jeg var varsom med å pådytte henne min sorg.

Anonymous poster hash: d0d2f...7f0

[AnonymBruker]

Jeg var i begravelse som 4 åring, og det var da en fæl opplevelse. Så jeg gikk ikke i mine besteforeldre sin, for jeg turte ikke. Dette er noe som nå plager meg litt. Men jeg var et veldig følsomt barn, så det ble nok for mye for meg. Nå som voksen går jeg i begravelser. Man kjenner barna sine best, og tror man de kan takle det så tror jeg det er greit og ha de med i begravelse. Er det veldig følsomme barn som tar på seg mye (f.eks trøste de voksne osv) så tror jeg man burde skjerme de litt til de blir større.

Anonymous poster hash: 3f630...ddb

[spektralkatt]

hei! det er jo ikke noen fasit, det kommer jo mye an på personlighet og omstendigheter og alt det der, jeg tenker, slik du beskriver det, at dere håndterer situasjonen bra?

Da min mor døde, var barnet mitt 7 år.

føltes det naturlig og riktig at barnet ble med, sammen med de voksne, på minnestund, og i begravelse.

vi hadde også anledning å bruke litt tid alene med bestemor, etter hun var lagt i kista, i forkant av minnestunden, og det tror jeg var godt for barnet også.

å kunne bare være der, å kunne prate om følelsene rundt, stryke bestemoren på kinnet, bruke litt tid på å ta farvel.

i vårt tilfelle hadde barnet vært mye tilstede i hele sykdomsforløpet også, da jeg brukte mye tid på å ta meg av min mor de siste årene, så ble det naturlig at det ble sånn, for oss.

Nå noen år senere, har barnet gode minner fra bestemor, hun er selvfølgelig lei seg for at hun er borte, men ikke noe traumer i forhold til sykdommen og bortgangen.

vi har snakket om det om det har kommet opp, men har aldri hørt henne nevne noe vonde minner i forhold til begravelse etc. men nå var vi heldige å hadde mange som brukte tid på barnet også.

jeg tror kanskje det er viktig å se an om en har overskudd til å hjelpe barnet å håndtere situasjonen, eller om om en har så vondt selv, at en ikke har overskuddet som trengs til å se og møte barnet..?

kanskje det er det viktigste å tenke på?

om der er voksne som har mulighet til å være der, for barnet, så barnet ikke blir overlatt til seg selv, følelsesmessig?

[jordbær87]

Oldefaren til guttungen min døde i fjor, da var sønnen min 5 1/2 år. Han var med på sykebesøk flere ganger før han døde. Han var på sykehjem noen år før han døde. Jeg tok også med meg sønnen min i begravelsen. Han fikk ikke se han etter han var død. Han var helt rolig i hele begravelsen, satt på fanget mens tårene mine rant. Han spurte tanten sin en gang om hvorfor jeg gråt. Til slutt sovnet han på fanget mitt. Jeg angrer ikke på noe. Ville gjort det samme igjen. Nå har han flere oldeforeldre, og kommer til å gjøre det samme igjen.

[*Joyce*]

Bestemoren min døde da jeg var 6 år gammel, og jeg er til dags dato veldig glad for at jeg fikk være med på sykehuset, i begravelsen og det øvrige rundt hennes død. Hun var utrolig viktig for meg, og jeg tror jeg trengte den avslutningen det ga meg. Det var et enormt tap for meg, og jeg tror det hadde satt dypere spor om jeg ikke hadde fått tatt farvel. Jeg så henne dog ikke etter at hun var død, siste gang jeg var med på sykehuset var dagen før hun gikk bort. Da var hun bevisstløs, og jeg husker at jeg opplevde henne som "borte" alt da. Det at jeg fikk se at kisten ble senket ned i jorden, gjorde også at jeg følte en slags tilhørighet til graven hennes, og jeg er fortsatt innom og "besøker henne" med ujevne mellomrom. Jeg har ingen vonde minner rundt hennes bortgang, utover det faktum at hun gikk bort.

Det sagt, man må selvsagt se an barnet, men utfra opplysningene i HI, tenker jeg at barnet i dette tilfellet bør få være med på de siste stegene, også.

Edit: Jeg legger til et boktips om en billedbok om døden som gjorde dypt inntrykk på meg den gangen, samtidig som den forklarer hva som skjer rundt død og begravelse på en flott måte. Den heter "Farvel, Rune" og er skrevet av Marit Kaldhol. Den er fremdeles tilgjengelig.

Endret 7. april 2015 av *Joyce*

[AnonymBruker]

Jeg husker at jeg så min farmor da hun var død. Jeg husker ikke om jeg fremdeles var tenåring da, eller om jeg akkurat hadde blitt voksen. Uansett så gjorde det et stekt inntrykk på meg, og jeg er av den oppfatning av at barna bør få velge hva de selv vil.

Samtidig bør man fortelle dem før de kommer inn til rommet med den avdøde hva de kan forvente å se/kjenne hvis de vil klemme avdøde. Man bør også fortelle dem at det er begrenset med hvor mange muligheter de har til å få se avdøde før vedkommende blir begravet i tilfelle de ikke skulle ønske å se vedkommende.

Likevel er jeg sikker på at mitt barn i det minste skal få være med i begravelsen til sine oldeforeldre/besteforeldre når den tid kommer. Barnet er høyt elsket av oss alle, så akkurat det med begravelse er jeg sikker på.

Tror nok også det er viktig å snakke godt med barnet om døden, sorg, aktuelle følelser, ev. liv etter døden (hvis man er religiøs).

Anonymous poster hash: 63b83...196

[Vera Vinge]

Sønnen min på 3, var med i sin oldemors begravelse for et par mnd siden. Han var ikke med på syning, det syns jeg han er for ung til. Men om barnet til ts har lyst og den avdøde ligner seg selv/ikke ser for dårlig ut, ville jeg latt barnet være med på det også.

Jeg tror barn takler sånt bedre enn man skulle tro om de får ordentlige forklaringer og får stille spørsmål. Man skal ikke pådytte dem vår egen sorg, men jeg tror barn takler det vi gjør dem i stand til, og jeg tror ikke på å pakke inn alt mulig. Men man må jo bruke alderstilpasset språk og sånn, da.

[StineN]

Jeg var med da min oldemor døde da jeg var 7 år. Og det var ikke noe ille. Det verste var når presten ville prate med meg om at min oldemor var i himmelen. Noe jeg nektet for og sa hun var borte for alltid, at det finnes ingen gud og at hun bare blir spist opp av mark og insekter. Prsten lagde et forferdelig hysteri rundt dette. Men det er jo sannheten.

Så ikke la noen prest gi barnet håpløse ideer om at dem er i himmelen.

[sunflower]

I min familie har vi alltid hatt åpenhet rundt død, og selv om jeg aldri har diskutert dette med mine foreldre, sitter jeg med det inntrykk av at de ønsket at jeg skulle bli involvert.

Da jeg var ung var det mye død i familien min (gamle mennesker som gikk bort pga. sykdom). Jeg husker at noen ganger tenkte jeg at de oppførte seg rart. Onkel døde i 2001 (da var jeg 9), og han var alvorlig syk i forkant. Jeg husker at jeg ble trist for at onkel ikke ville leke og herje og fordi onkel så trist ut. Da sa foreldrene mine at onkel har kreft, og det betyr at han er veldig syk, det gjør veldig vondt og derfor kan han ikke leke så mye og derfor er han trist. Min ene bestemor døde kort tid etter, jeg var blant annet vitne til at hun fikk slag og ble veldig redd. Foreldrene mine fortalte at bestemor er gammel og syk og da skjer sånt noen ganger, og da blir vi veldig leie oss for vi har jo ikke lyst til at de vi er glade i skal ha det vondt (sistnevnte som forklaring til hvorfor mamma og pappa gråt).

Ved "hver slutt" var det alltid mamma som fortalte meg hva som hadde skjedd. Da sa hun det så enkelt, så enkelt. Bestemor/onkel/bestefar/osv var veldig gammel og veldig syk, og nå er h*n død og i himmelen, så vi kan ikke treffe dem igjen før vi skal til himmelen, og det er lenge til. Jeg er ikke vokst opp i et religiøst hjem, men tanken om himmelen var veldig enkel å forholde seg til for meg. Himmelen betyr at man ikke har vondt lengre, man får treffe igjen alle de som man har mistet tidligere, og man får spise så masse sjokolade og drikke så masse brus som man bare vil, osv.

Jeg har vært med i alle begravelser og på sykehus/sykehjem, men aldri sett den døde. Hvorfor mine foreldre valgte slik vet jeg ikke, men i dag er jeg glad for det. Jeg har så langt ikke følt noe behov for å se en død person.

Hva som er riktig for dere å gjøre, vet bare dere. For noen er det riktig å la barna være med, for andre ikke. For noen er å forklare døden med "himmelen" riktig, andre vil føle det mest riktig å si at nå er de borte for alltid og skal ligge i jorda og bli spist av insektene. Generelt vil jeg nok uansett si, etter denne posten som ble litt lengre enn jeg hadde tenkt, at det er sunt for barna å få en viss forståelse for hva død betyr, det er bare hvordan som varierer ut fra ens egen situasjon, overbevisninger og "plass" i livet.

[Marikken]

Barnas oldemor døde i vinter, og begge barna fikk være med i den grad de selv ønsket.

Eldste (7 år) var med på både syning og i begravelsen - selvsagt trist der og da, men hun syntes også det var fint på et vis. Hun fikk klappet Oldemor på kinnet og kommentert at hun var kald, men at det så ut som hun sov.

Yngste (4 år) var kun med i begravelsen, men i ettertid så tror jeg hun hadde hatt godt av å være med på syningen også. I begravelsen var det vanskelig for henne å forstå at det var Oldemor som lå i kisten og hun hadde mange spørsmål og ting hun lurte på under begravelsen som jeg tror hun hadde forstått lettere om hun hadde vært med på syningen også. Blant annet så ble mitt (tydeligvis u-)pedagogiske forsøk på å forklare at det bare var kroppen til Oldemor som ble begravet (og ikke "henne" liksom) besvart med følgende spørsmål: "Hva, ligger hun i kisten uten hode?!?".

Jeg tror barna har gått av å bli informert og involvert, men selvsagt ikke for enhver pris og selvsagt med en vurdering av situasjonen og barnet når det først skjer.

[Millimani]

Barns sorg... De kan reagere forskjellig. Jeg husker at farfar døde da jeg var 5 år, og jeg var med i begravelsen. Det samme var min søster som da var nesten 4 år. Vi kasta blomster på kista, men jeg kan ikke huske at jeg gråt. Hadde veldig lite kontakt med farfar ettersom vi bodde på en helt annen kant av landet. Men det sterkeste minnet er da min søster gikk til farmor som satt noen rader bak oss (vi satt på første rad), og hun klatra opp i fanget til farmor og ga henne en klem.

Da bestefar døde nesten to år senere leste jeg bøker om døden sammen med mamma og pappa, jeg var med på syning og i begravelsen. Syninga syntes jeg var litt skummel, og jeg gjemte meg først bak en dør. Men jeg var der, og har satt pris på det i ettertid. Den største reaksjonen fikk jeg i begravelsen da kista skulle senkes i jorda. Da var alt så virkelig, og så trist.

Barn reagerer forskjellig, og det er forskjell på modenhet hos barna. Et barn som er 8 år (som TS' barn) bør vanligvis klare "fint" å være med i en begravelse, og det er grunn til å tro at det vil være godt for barnet i ettertid. Jeg vet også om barn på den alderen som har fått lov å velge selv hva de vil.

Edit: Jeg legger til et boktips om en billedbok om døden som gjorde dypt inntrykk på meg den gangen, samtidig som den forklarer hva som skjer rundt død og begravelse på en flott måte. Den heter "Farvel, Rune" og er skrevet av Marit Kaldhol. Den er fremdeles tilgjengelig.

Jeg tror den boka er veldig bra, mener å huske at jeg leste den i min barndom. Men den handler om et barn som dør, det er kanskje annerledes med en voksen som dør... Jeg har to bøker fra en kristen barnebokklubb. Den ene er om ei jente som mister bestefaren, og hun er ikke med i begravelsen, men bestemora forteller fra den. Den andre er om en gutt på 6 år som mister farmora etter hjertesvikt. Han er med på syning, og i begravelsen. det samme er søstra hans som er noen år yngre.

Endret 8. april 2015 av Millimani

[Tabris]

Da min far døde så var hans barnebarn (min nevø) fire år gammel. De hadde et nært forhold. Gutten fikk se den døde bestefaren, men de tok ham ikke med i begravelsen. Jeg synes det var en fin avgjørelse, men som andre sier så må man vel nesten se barna an.

[Gjest Nori]

Morfar døde da jeg var 5 og jeg ble involvert i alt fra syning, begravelse og minnestund. Det var på ingen måte traumatisk for meg og jeg tror det hjalp meg til å forstå hva som faktisk hadde skjedd. Sånn sett var det verre da mormor døde da jeg var 13, for da var jeg klar over hvor endelig døden er og sorgen var selvsagt stor.

Var også i en begravelse til en mann som hadde et barn som var rundt året. Moren hadde vært i tvil om sønnen burde være med, men da hadde presten sagt at hun ville anbefale at han var det. Ikke fordi han ville få noe ut av det eller fordi han ville forstå noe, men fordi det kunne være godt for han i ettertid å vite at han deltok i farens begravelse.

[Kattugla]

Jeg tror for de fleste små barn er døden en veldig naturlig del av livet og at det er viktig å fremheve det og ikke gjøre døden til noe skummelt og stort (den følelsen kommer tidsnok, vil jeg tro). Livet starter med fødsel og slutter med død og slik er det for oss alle.

Apropos bøker om døden, jeg synes denne her er nydelig "Farvel Herr Muffin"

http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=118

[AnonymBruker]

Jeg har fikk for noen år siden tips fra noen som jobber med barn som mister foreldre eller nære familiemedlemmer brått.

De var helt klare på at barn bør få se den som er død, slik at de forstår at personen virkelig er død.

Begravelse bør de i alle fall ikke skjermes for.

Forutsatt at barnet er stort nok til å forstå. (Den gangen ble valget at 5-åringen gikk i begravelse, mens 2 åringen ble hjemme.) Men ingen av barna hadde noe nært forhold til den avdøde oldefaren.

Anonymous poster hash: 692e9...275