Hvem oppdager en psykopat?

[Flavio]

Så og si alle oppdager psykopater - når det er for sent.

[waco]

Jeg tror det er veldig ødeleggende for mennesker som lever i nedbrytende forhold at så mange mener/tror at "it takes two to tango".

Anonymous poster hash: 55510...7de

Man må jo bare si det som det er. Om en kvinne jeg er sammen med mener jeg er psykopat, hvem av oss to ifølge deg mener du har mest ansvar for at hun er sammen med meg?

Bruk gjerne litt tid der du begrunner argumentet ditt.

[AnonymBruker]

Siden over halvparten av damene her på KG påstår at exen/fyren de holdt på med er psykopat, så jeg vil tro at det er veldig lett å oppdage det. Tydeligvis er menn som ikke vil være i forhold med akkurat "deg" psykopat. Så hold øynene oppe!!

Anonymous poster hash: 301a7...da6

[spektralkatt]

Ikkesant. Når en kvinne har vært sammen med tre psykopater, men ingen andre synes dem er psykopat. Hvem har problemet da? Kanskje kvinnen?

Jeg er livredd for å forelske meg i en kvinne som liker kjempesjarmerende mennesker som er opptatt av fasade.

Så lettlurt og enkelt det er å manipulere meg, - så kunne jeg blitt hvem som helst.

Derfor er det særlig viktig for menn å være sammen med kvinne som vil en godt.

Huff da!

Ja da forstår jeg godt du er redd!

Det er sikkert lurt av deg å styre unna forhold til du funnet kjernen i den du er, og står trygt i deg selv, så du ikke er så lett å manipulere.

[spektralkatt]

Ikkesant. Når en kvinne har vært sammen med tre psykopater, men ingen andre synes dem er psykopat. Hvem har problemet da? Kanskje kvinnen?

Jeg er livredd for å forelske meg i en kvinne som liker kjempesjarmerende mennesker som er opptatt av fasade.

Så lettlurt og enkelt det er å manipulere meg, - så kunne jeg blitt hvem som helst.

Derfor er det særlig viktig for menn å være sammen med kvinne som vil en godt.

Huff da!

Ja da forstår jeg godt du er redd!

Det er sikkert lurt av deg å styre unna forhold til du funnet kjernen i den du er, og står trygt i deg selv, så du ikke er så lett å manipulere.

[Gjest Tassen10]

Det er nok ikke så mange diagnoser som blir så hyppig misbrukt som psykopat. Det må i så fall være hypokonder-diagnosen.

Men hva skjer om to "ekte" psykopater møtes? F.eks i jobbsammenheng? Blir de venner? Eller full krasj?

[AnonymBruker]

Man må jo bare si det som det er. Om en kvinne jeg er sammen med mener jeg er psykopat, hvem av oss to ifølge deg mener du har mest ansvar for at hun er sammen med meg?

Bruk gjerne litt tid der du begrunner argumentet ditt.

Her snakker vi om to forskjellige typer forhold. Jeg mener at om noen er i forhold med en psykopat (bruker begrepet selv om jeg vet det ikke er en diagnose) - så ville de aldri turt å beskylde vedkommende rett ut. Konsekvensene ville vært for farlige. Det er heller de som kommer hit og spør om "er det normalt at ..." fordi de tviler på egen bedømmelse etter å ha blitt nedbrutt over tid.

De ble ikke sammen med den som gjør de usikre og redde, men med den som de følte var sjelevennen. Den som forsto hele mennesket og speilet det og ga rom for sterke og svake sider.

Jeg tror det er vanligere at psykopater beskylder andre for å være et enn for at et psykopatoffer i et forhold med en psykopat tør å påstå det.

Ellers tror jeg også at mange i dårlige forhold skylder på hverandre og henger merkelapper på hverandre som ikke passer - fordi man ikke fungerer sammen.

Så, om alle man er sammen med etter en stund blir redde for en - så er det uansett diagnose eller ikke en grunn til å vurdere hvordan man forholder seg til andre mennesker.

Noen passer man ikke sammen med, og noen ganger trenger man bedre måter å samhandle med. I det øyeblikket noen blir redde - så er det ofte vanskelig å reparere et forhold.

Ble det klarere hva jeg mente nå?

Anonymous poster hash: 55510...7de

[AnonymBruker]

Er det kun de nærmeste som oppdager det? Hva med kollegaer og andre som treffer psykopaten regelmessig? Vet de selv at de er psykopater?

Nei, de vet ikke alltid selv. Men de tror de er overlegne og smartere enn andre. Har alltid rett. Liker å manipulere.

Anonymous poster hash: 10cd8...129

[AnonymBruker]

men psykopati, eller dyssosial personlighetsforstyrrelse, som jeg tror det heter? er uansett ikke noe en partner framkaller, det er en medfødt tilstand, der hjernen til vedkommende er oppbygd på en litt annen måte en hos en "normal" person. de mangler rett og slett innsikt og perspektiver på en del områder, som er nødvendig for å bygge gode relasjoner.

det kan ikke kureres, på samme måte andre medfødte tilstander ikke kar kureres, men en kan, muligens, ved hjelp av kognitiv terapi, eller om en har gode tilstedeværende omsorgspersoner i oppveksten, f eks, redusere symptomene. visstnok.

Ja, dyssosial/antisosial personlighetsforstyrrelse. Noen vil også inkludere dem med narsissistisk personlighetsfortyrrelse.

Jeg reagerte likevel litt når du omtalte psykopater som dem med en personlighetsfortyrrelse.mdet finnes mange ulike personlighetsfortyrrelse, og de færreste ville for eks klassifisertnen med unnvikende/engstelig personlighetsfortyrrelse som en psykopat, ei heller avhengig eller emosjonelt ustabil pf. Mange av disse har jo empati.

Anonymous poster hash: 93d85...617

[AnonymBruker]

Jeg har hørt at en psykopat aldri vil spekulere i om han selv er psykopat.

Er man såpass klar over sin egen situasjon og oppførsel at man tenker at man har noen psykopatiske trekk (det har vel de aller fleste, om ikke annet i veldig mild form), så er man ikke psykopat.

Det er nok helt klart medfødt, eller utvikles ved mangel på kontakt/nærhet med foreldre/andre de første leveårene.

Jeg tror også ordet misbrukes. Men at mange har psykopatiske trekk, er det ikke tvil om.

Synes mangel på medfølelse og empati lett skinner igjennom hos enkelte.

Anonymous poster hash: 93944...644

[spektralkatt]

Ja, dyssosial/antisosial personlighetsforstyrrelse. Noen vil også inkludere dem med narsissistisk personlighetsfortyrrelse.

Jeg reagerte likevel litt når du omtalte psykopater som dem med en personlighetsfortyrrelse.mdet finnes mange ulike personlighetsfortyrrelse, og de færreste ville for eks klassifisertnen med unnvikende/engstelig personlighetsfortyrrelse som en psykopat, ei heller avhengig eller emosjonelt ustabil pf. Mange av disse har jo empati.

Anonymous poster hash: 93d85...617

hm, ja jeg forstår hva du mener, tror jeg.

nå er det jo ikke jeg som har funnet på å kalle psykopati en personlighetsforstyrrelse.

det er jo fagfolk som har gjort.

en personlighetsforstyrrelse betyr vel bare t vedkommende har en hjerne som avviker fra det vi ser på som en "normal" hjerne på ulike vis, og det finnes mange typer personlighetsforstyrrelser, og mange mennesker som kommer innunder denne samleparaplyen.

du har helt rett i at en ikke kan sammenligne f eks engstelig personlighetsforstyrrelse og narsisisstisk personlighetsforstyrrelse. det er jo to helt ulike tilstander.

når det gjelder empati, så tenker vi ofte på empati som evnen til å være snill.

det er ikke helt riktig slik jeg forstår det.

en person kan godt ha mye empati og samtidig være slem.

empti betyr at en person har evne til å sette seg inn i andre menneskers reaksjons- og følelsesmønster.

så vidt jeg forstår kan psykopater ha mye empati, jeg tror at for å være en "flink psykopat", er evnen til empati et viktig verktøy.

det betyr at psykopaten har evne til å forstå hvordan andre mennesker føler, h'n bryr seg bare ikke.

Når psykopaten bruker sine empatiske egenskaper, kartlegger vedkommende andres følelsesliv, og finner ut hvordan h'n kan bruke det til egen fordel.

på den måten kan vedkommende enkelt manipulere menneskene rundt seg, eks være en hustyrann, og samtidig virke som verdens greieste menneske for omverdenen og når vedkommende får fordeler av det.

det psykopaten mangler,så vidt jeg har forstått, er ting som sympati, medfølelse og omtanke for andre mennesker.

en person som mangler empati, kan være verdens snilleste menneske, og ha mange gode egenskaper, som medfølelse og sympati med andre, men vedkommende har store problemer med å lese og forstå andre og deres reaksjonsmønstre, og dermed vil det være veldig vanskelig for en person som ikke har godt utviklede empatiske evner å manipulere noe som helst.

en person med en slik type personlighetsforstyrrelse, vil nok heller ofte bli misforstått og isolert, og lite populær blant sine medmennesker, fordi vedkommende ikke klarer å tolke menneskene rundt seg på en effektiv måte.

akkurat det å lese og tolke mennesker, og bruke informasjonen som innhentes på en effektiv, men svært egoistisk , og kanskje i mange tilfeller sadistisk måte, er så vidt jeg har forstått, noe av det som kjennetegner en psykopat.

[spektralkatt]

I en del tilfeller er den som behandler partneren sin "dynamikkskaperen" - reaksjonene h*n får er preget av den som blir utsatt, men reaksjonene er veldig ofte "ut av læreboka" fordi de fleste av oss reagerer ganske likt på det man blir utsatt for over tid i et slikt forhold.

Jeg har vært sammen med en som har blitt beskyldt for å være psykopat av minst fire andre han har vært i langvarige forhold med (og noen tidligere venner). Han er nok ingen psykopat, men en mann i ubalanse hvor oppførselen bærer sterke preg av psykopatiske trekk Jeg har aldri vært i nærheten av et annet menneske som jeg har opplevd som så uberegnelig - og ingen som kjente meg i opp til 40 år frem til jeg møtte ham, ville ha trodd hvilken forandring jeg gikk igjennom om ikke de etterhvert så det.

Jeg tror det er veldig ødeleggende for mennesker som lever i nedbrytende forhold at så mange mener/tror at "it takes two to tango".

Anonymous poster hash: 55510...7de

jeg forstår hva du mener, og tror du har helt rett i det du sier her.

jeg er glad du skrev innlegget ditt, for om det tolkes slik at jeg mener at mennesker som lever i slike forhold har skyld i det selv, så var det ikke det jeg mente.

jeg tror det er veldig vanlig å føle både skyld og skam om en har levd i et forhold der en har blitt brutt ned over tid. og når en har kommet dit at en har blitt plukket fra hverandre og lever i "psykopatens vold" for å bruke en klisje, der en er så vant til det, og har et selvbilde som forteller en at "det er dette jeg fortjener, og den andre har rett" så er det alt annet en enkelt å ta grep og gjøre noe med dynamikken.

den andre er nok i mange tilfeller så steil og kontrollerende og lite villig til å lytte at det er som å snakke til en vegg, i beste tilfelle, om en prøver, eller at en utsetter seg selv for fare om en gjør det.

jeg vil ikke bagatellisere dette, eller si at det er den som opplever det sin skyld at en har kommet i en slik situasjon. for det er det ikke, det kan skje de aller fleste av oss, tror jeg. det kommer så snikende at det ofte er umulig å oppdage før det er for sent.

men for å ta et eksempel: la oss si at jeg har en bror, per. en helt vanlig mann.

per bor sammen med helga, og har gjort det noen år.

helga virker utdad, som et hel vanlig, hyggelig menneske, men jeg ser at broren min gradvis endrer personlighet rundt henne, han blir mer nervøs, han er stadig på tilbudsiden og strever med å gjøre henne fornøyd i alt.

helga på sin side, vinkler det som at per er håpløs når det kommer til enkelte ting.

en dag rinkger per meg og gråter, og er helt fortvilet på grunn av hvordan situsjonen er hjemme. han vet ikke hva han skal gjøre for at helga skal bli fornøyd med ham, han føler seg som et håpløst og dårlig menneske. han sier ha elsker helga, og han vil så gjerne at hun skal bli fornøyd og at de skal ha det bra. han vil ikke gi det opp, men er desperat etter å bli en bedre person, som helga kan være fornøyd med.

han er kjemperedd for at helga skal gå fra ham, for han har ikke venner lenger, helga likte ikke at han var sammen med dem, og de har mistet kontakten, han føler han ikke har noe i livet uten helga.

det siste per vil er at det skal bli slutt med helga.

men jeg tenker at det hadde nok vært det beste.

i denne situasjonen hadde jeg følt meg ganske maktelsløs, jeg kan ikke tvinge per til å flytte fra helga.

om jeg hadde kommet å hentet ham, hadde han sansynligvis reist tilbake til henne samme kveld,og bedt om tilgivelse, og de hadde fortsatt på samme måte.

det eneste håpet jeg har er å snakke med per, støtte ham og fortele ham at han er et bra menneske som fortjener bedre, hva annet kan jeg gjøre?

jeg kan håpe på at han en dag klarer å tro på det, tro på sin egen verdi som menneske igjen.

jeg mener ikke at per fortjener å bli behandlet dårlig. jeg mener ikek at det er per sin skyld at han har kommet i denne situasjonen.

men om han skal komme utav denne situasjonen tror jeg det eneste håpet er om han klarer å se sitt ansvar for sitt eget liv, og lykke.

at han på en annen måte klarer å se at han må bort, og spørre andre om hjelp om han trenger hjelp til å komme ut av forholdet.

jeg vet at det vil kreve veldig mye mot og viljestyrke å komme dit, og at det kanskje blir en lang prosess, og at han trenger mye støtte på veien.

han fortjener ikke å bli sett ned på, sett som en svak person fordi han har kommet i denne situasjonen, han er en bra mann, som har vært uheldig.

men ingen kommer noen vei i å hjelpe ham, om han ikke ser sitt eget ansvar.

for at jeg eller andre skal kunne hjelpe ham, eller for qat han skal kunne hjelpe seg sel, må han ønske hjelp.

han må se at han må gjøre noe for at situasjonen skal endre seg.

for det er lite trolig at helga skal være den som endrer seg, og begynner å behandle ham slik hun burde gjort.

så det å se, og ta tilbake makta over seg selv og sitt eget liv, er kjempeviktig for å komme ut av et slikt forhold, tror jeg.

det er det jeg mener med at en er to for å skape en dynamikk. om per hadde fjernet seg fra situsajonen og tatt tilbake makta over sitt eget liv, hadde helgas påvirkningskraft forsvunnet.

klart i enkelte tilfeller, har en med en direkte farlig person å gjøre, og da er det jo enda vanskeligere, da en ved å sette krav, eller reise, utsetter seg selv for stor fare.

da er det jo ekstra viktig at vedkommende får hjelp, støtte og beskyttelse fra samfunnet og menneskene rundt en.

men ingen kan gi den hjelpen, uten at en selv ser at en trenger hjelp, og at en selv ønsker hjelp.

om jeg hadde forsøkt å snakke med helga, er det stor sannsynlighet for at jeg bare hadde gjort ting verre for per, at han ville få straffen for det etterpå, selv om hun kanskje hadde vært hyggelig utad til meg.

så... dette ble veldig langt, men det jeg mener med at en er to om en dynamikk i et parforhold:

før per ser sitt forhold slik andre kanskje ser det, og ser sitt ansvar for å få det bedre, er det utrolig vanskelig for noen andre å hjelpe ham.

som du sier, å skrive et innlegg på en nettside som dette, eller det å snakke med noen for å høre om "forholdet mitt er normalt" er ofte første steg på veien, da han en allerede begynt å ta ansvaret for å endre på en skadelig dynamikk.

og for å oppsummere, jeg mener ikke at per har grunn til å skamme seg, han skal ikke føle skyld, eller at det er hans feil.

slikt kan skje de fleste av oss, og det er viktig å støtte mennesker som opplever slikt, og vise dem respekt og forståelse.

men å se sitt eget ansvar for å skape et bedre og tryggere liv, er den eneste måten et menneske kan endre på livet sitt til det positive, og åpne opp for at andre kan hjelpe og støtte vedkommende på veien.

[AnonymBruker]

Vi legger nok litt forskjellig mening i begrepet "dynamikken mellom to mennesker i et forhold". Det var derfor jeg reagerte på utsagnet. Det er så mange som kommer med kommentarer som - "ingen slår uten grunn", "hva gjorde du for å provosere da", "det er alltid to sider av samme sak", "når du godtar det så synes jeg ikke synd på deg", "du er nok ikke helt uskyldig selv", "du kan bare endre deg selv - da vil du endre hvordan du blir behandlet".

Den siste "idèen" er noe av det mest ødeleggende i forhold til en med sterke psykopatiske trekk tror jeg. Fordi at uansett hvor mye du klarer å endre deg (om det i det hele tatt er rom for endring ) så vil ikke det endre det jeg oppfatter som dynamikken i forholdet (hvordan de oppfører seg mot hverandre).

Jeg har et bilde i hodet mitt som illustrerer et slikt forhold. Om man finner en liten svalende bekk en varm og fin sommerdag - så er det ingen ting bedre enn å plaske rundt i den. Problemet er at bekken vokser sakte, den blir litt kaldere. Bare sånn at du lurer på hva som skjer, men ikke noe håndfast og før du er sikker på hva det var, så er bekken akkurat like morsom og forfriskende. Neste gang så vokser bekken enda litt mer, med litt sterkere strøm og kanskje litt kaldere, men når den er tilbake til seg selv så avskriver man at den er "litt lunefull" - og stort sett så er den det mest behagelige stedet å være.

Sånn forsetter det, litt og litt mer. Tilslutt så er man bokstavelig talt på dypt vann og blir kastet rundt i en fossende elv. Da betyr det ikke noe hvor sterk man er i utgangspunktet eller hva man gjør for å "demme opp". Det hjelper heller ikke alltid å se at det ikke er en egens feil. Det er ikke uvanlig å synes synd på den som "fosser over alle kanter". Man er forsvarsløs i uberegnelig elv som noen ganger flyter stille og andre ganger kaster deg ned store fossefall. Begynner du å svømme mot bredden for å komme deg ut av elva, så blir du lett ført videre med en uventet strøm.

Som du sier, så kan ingen utenfra hjelpe heller før noen tør å be om en livline eller klarer å ta i mot den som blir kastet uti. Så vi var og er nok ganske enige, men jeg er overfølsom (selv om jeg forstår tanken) for alle tankene om at begge er ansvarlige for et slikt forhold.

Anonymous poster hash: 55510...7de

[spektralkatt]

Ja, kanskje vi har litt ulik oppfatning av begrepet.

Jeg vet ikke.

Eller kanskje jeg bare føler et ekstremt ubehag ved tanken på en relasjon der et annet menneske får lov til å bli "dynamikkskaperen" fordi jeg vet hvor farlig og nedbrytende det er.

Det føles vel bare tryggere for meg å ha fokus på hva jeg selv kan gjøre for å unngå å sette meg i en slik situasjon igjen.

Gir mer fremtidshåp liksom. Om jeg kan tro på at jeg kan velge å styre et forhold mot et godt sted, at jeg ikke vil være dømt til å drive med strømmen.

[AnonymBruker]

Jeg tror absolutt på at man kan unngå å sette seg i samme situasjon, Fordi om man kjenner varselsignalene man kanskje reagerte litt på men ikke tok på alvor (om man har vært der før) eller fordi man har fått forståelsen på annet vis - så vil man kunne reagere og trekke seg ut før man sitter fast. Om det er med en som er i veldig ubalanse - så tror jeg ikke man kan gjøre det sammen og fortsette forholdet. Jeg mener ikke at jeg sitter på en fasit, men jeg klarer ikke forestille seg at man kan det. Samtidig så har jeg jo lest om Fallon(?) som forsker på emnet og som har funnet ut at han har en "psykopathjerne" og som fremstår som en mann med en familie som ikke går under selv om de ikke ble overrasket. Så kanskje jeg er for fanget av egne erfaringer til å se klart?

Når man først er tatt av strømmen - så er det så veldig vanskelig å komme seg trygt til land - uansett om man har øynene åpne eller ikke.

Anonymous poster hash: 55510...7de

[Gjest lisemm]

- Opptatt av å bygge nettverk og karriere (parasittisk livsførsel). 

- Setter materiell velstand høyt (penger, klær og fasade). 

- Tomt følelseliv (ofte er de flinke til å "fake", dvs. tilpasse seg miljøet rundt dem. Eks. sjelløse finansgutter som plutselig inngår et vennskap med en rik arving)

- Utro

- Trives godt i store korporasjoner (eks. BCG, McKinsey), og sikter seg inn mot lederstillinger.

- Livet er en konkurranse

- Falsk ansiktsmimikk

- Konservativ 

- Utdannet ved NHH

Endret 29. februar 2016 av lisemm

[AnonymBruker]

Psykopater bruker andre mennsker for egen vinning, de er ikke i stand til å føle kjærlighet til andre. 

Her er trekk:

- Starter ofte med "lovebombing" er ikke måte på hvor fin du er, du er den rette, den beste osv 

- Flytter fort sammen, lover gull og grønne skoger tidlig

- Blir kontrollerende/sjalu/ isolerer deg fra slekt og venner

Går gjennom 3 ulike faser, kommer an på hva psykopaten skal bruke deg til. Først er det idialiseringen, så flater det ut.. og så kommer devalueringen der du droppes uten at du skjønte hva som skjedde. Psykopater ønsker å styre deg/hele ditt liv.

Les mer på psykopati og kjærlighet. ( Blogg, bare å søke )

Anonymkode: c09ac...70b

[Jerry Lee]

Den Monday, April 06, 2015 at 21.46, Evilposelos skrev:

De som har blitt utsatt for en og de som er psykopater selv.

Tror ikke psykopater faktisk vet at de er det. Husk at de "er feilfrie". Det er alle andre , i deres øyne, det er noe galt med. Alle andre er drittsekker,  ikke de.

Vokste selv opp med en og lærte meg som voksen "å kjenne lusa på gangen" ettersom jeg kjente igjen 90% av symptomene i diagnosebeskrivelsene.