Stebarn og konfirmasjon, sårt.

[AnonymBruker]

Jeg har et stebarn som skal konfirmere seg til høsten og jeg gruver meg. Jeg gruver meg til talene, gjestene og settingen. Føler at det de hadde sammen blir så nært, sårt og tungt. Er det noen som har erfaringer rundt dette? Hvordan ble dagen?

Føler jeg ikke kan snakke om disse følelsene til noen fordi det er så tabu.

Anonymous poster hash: 617ea...c54

[AnonymBruker]

Her må du virkelig jobbe med deg selv. Ærlig talt!

Anonymous poster hash: 808b7...306

[AnonymBruker]

Drep mora hans!

Anonymous poster hash: 191e4...7ed

[AnonymBruker]

Når sønnen til mor og far skal konfirmeres så er det gjerne et intimt øyeblikk for konfirmanten og hans foreldre. De har en historie.

Du er ike med i den intime settingen men du er tydeligvis en gjest og da bør du jo være høflig på linje med hvem som helst.

Anonymous poster hash: 4f305...697

[Cassiuss]

Forstår godt at du gruer deg. Jeg er ikke ste-, jeg er pappa til ei som skal konfirmere seg iår. Har ikke hørt et kvidder fra kjæresten min om at hun gruer seg, men man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at dette blir en spesiell situasjon for henne. Jeg kommer nok til å fokusere på dattera mi, men samtidig være bevisst at jeg har en kjæreste med meg som er helt utenfor dette. Hun er med meg ift tale og andre ting jeg har hatt behov for å prate med henne om, uten at hun på noe tidspunkt har sagt noe om sin egen følelse ift dette. Det tror jeg selvsagt ikke du har heller, men følelsene dine er legitime. Jeg har ikke vært igjennom dette ennå, men la oss håpe at som alt annet i livet så gjelder Piet Hein; Bekymringer trekker en negativ rente, de vokser seg små hvis man lar dem vente Dette går bra, og du trenger ikke gjøre noe annet enn å drikke god vin og spise god mat og være deg selv. Dette handler kun om konfirmanten, ikke noe annet.

[Frøken Smilla]

Jeg skjønner på sett og vis følelsen. I forkant av mitt "stebarns" konfirmasjon, grudde jeg meg til alle taler og bildesekvenser jeg visste ville komme der min mann og hans eks fremstod som en lykkelig familie. Som jeg sa til en venninne: jeg vet at de var glade i hverandre, men jeg ønsker ikke å få bildebevis på det servert sammen med kaffen ... Min venninne poengterte heldigvis for meg at dagen ikke handlet om dem og da, men om tenåringen og nå. Den kommentaren gjorde at jeg tok meg i naken og gikk noen seriøse runder med meg selv (både billedlig og bokstavlig talt: mesteparten av den indre dialogen tok jeg på joggetur ). Slik greide jeg å flytte fokus over på at dette var tenåringens dag. Den var ikke min å gjøre til noe sårt eller tungt, og min eneste oppgave den dagen var å sørge for at jeg gjorde det jeg kunne for at tenåringen fikk en fin dag.

Mitt tips når dagen kommer: If you can't make it, fake it! Smil. Småprat. Vær blid og imøtekommende. Det er deg mannen har valgt, men du har valgt en mann med fortid. Det innebærer å svelge kameler, og det innebærer møter med fortid. Hvis du gjør det med et smil, tror jeg fremtiden blir mye enklere

Lykke til!

[AnonymBruker]

Likte svaret til Frøken Smilla.

Er ikke stemor selv, men jeg er noens stebarn.

Anonymous poster hash: 18ebf...b9c

[AnonymBruker]

Jeg har både barn selv, og er stemor. Ser virkelig ikke det store problemet her? Da dere ble sammen med/giftet dere med en person med barn, skjønte dere vel at den personen hadde en fortid og et liv før dere??

Mitt barn ble konfirmert for 2 år siden og mitt stebarn i fjor.. Ser virkelig ikke problemet her... Tror ikke det var et problem for verken min mann, min eksmann eller hans nye kone for den del, hans nye kone har forøvrig også barn fra tidligere....

Anonymous poster hash: cca30...e15

[AnonymBruker]

Jeg forstår dine følelser godt, og gruer meg selv til den dagen. Samtidig er nok "den lykkelige familien" som kommer frem den dagen et spill for galleriet, slik at barnet skal få en følelse av en god dag. Jeg har skilte foreldre, og det var ingen bilder eller snakk om fortid og mamma og pappa sammen. Bildene var av meg og en av foreldrene, men aldri sammen. Der tror jeg grensen hadde vært nådd for alles del, for det ville vært unaturlig.

I denne situasjonen er det full konflikt som jeg håper roer seg ned før min stedatter skal konfirmeres. Det blir en "rar" dag med mye overfladisk, men jeg tror det er mange som gruer seg til å være en "lykkelig familie" foran konfirmanten.

Om jeg var eg ville jeg flyttet fokus over på å være en bidragsyter til at barnet får en god dag. Å ha skilte foreldre med firedobbelt opp av familie kan være vondt og tøft på en slik dag, så for min del vil jeg fokusere på stebarnet og se henne smile hele dagen. Hun er mitt alt (ja mødre der ute, jeg vet min "plass" og rolle) og jeg ønsker henne alt godt. Hun går over meg, og er høyest prioritet den dagen, og hver dag vi er sammen. <3

Anonymous poster hash: 8cf9a...bde

[AnonymBruker]

Jeg har både barn selv, og er stemor. Ser virkelig ikke det store problemet her? Da dere ble sammen med/giftet dere med en person med barn, skjønte dere vel at den personen hadde en fortid og et liv før dere??

Mitt barn ble konfirmert for 2 år siden og mitt stebarn i fjor.. Ser virkelig ikke problemet her... Tror ikke det var et problem for verken min mann, min eksmann eller hans nye kone for den del, hans nye kone har forøvrig også barn fra tidligere....

Anonymous poster hash: cca30...e15

Tror nok situasjonen er ganske annerledes når 2 skilte med hver sitt barn slår seg sammen, de stiller mer på like fot når de starter felles familie, de har mange erfaringer felles rundt å ha vært etablert, bryte ut av et samliv, forholde seg som aleneforeldre og ha samarbeid med eks osv. Dere stiller som jevnbyrdige. Å komme som 5. hjul på vogna i en familie som har vært far og 1 barn lenge, er i mine øyne ikke helt sammenlignbart.

Ts, det er konfirmanten som feires, ikke det gamle parforholdet som gikk i stykker. Jeg er også glad i og stolt av konfirmanten, selv om det naturlig ut fra vår historie er på en annen skala enn foreldrene. Det er veldig avklart forhold til mor her og ingen konflikter mellom oss, det gjør jo ting enklere, og så er jeg veldig trygg på at mannen ikke ønsker livet med moren tilbake, selv ikke når nostalgiske temaer fra småbarnstiden dukker opp. Er det et ferskt forhold eller kort tid siden brudd mellom foreldrene, skjønner jeg deg godt. Her er det mer enn 10 år siden de var et par og støvet har lagt seg. Jeg regner med at alle vil gjøre sitt for å skape gode minner for konfirmanten.

Det blir nok litt sårt her også, men det er fordi jeg ikke har lykkes i å bli mor selv, og det kommer nok til å kjennes ekstra godt på en slik stor foreldredag. Sånt må en bare skyve unna så godt en kan og fokusere på den som er hovedperson den dagen.

Anonymous poster hash: 5dc70...bc3

[AnonymBruker]

Her må du virkelig jobbe med deg selv. Ærlig talt!

Anonymous poster hash: 808b7...306

ehm.. en må jo få utrykke hva man føler..

Jeg skjønner deg godt TS! er i akkurat samme situasjon selv..

Anonymous poster hash: 7efb5...244

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg synes det blir så ekkelt at jeg velger å ikke bli med faktisk. Det å se bilder fra den gang de var lykkelige og tenke på all den historien de har sammen, blir så vanskelig at jeg tenker å bestille meg en jentetur til utlandet og kose meg der. Alt i alt har jeg ingenting der å gjøre heller. Det er deres barn og deres histori, hvorfor i all verden skal jeg sitte der og gremmes . >Nei, la de få hygge seg i fred og gjør noe annet trådstarter. Jeg planlegger turen og blir borte til konformasjonen er over for lengst. Er veldig fornøyd med valget mitt. det er lov å være litt egoistisk iblant. :-)

Anonymous poster hash: 437da...1ff

[AnonymBruker]

Jeg er stemor og syntes ikke konfirmasjonen til stesønnen min var noe problem. Jeg vet at samboeren min er helt ferdig med sønnens mor og er glad forholdet deres er over. Det regner jeg med at samboeren din også er så tenk på det når de urasjonelle tankene dukker opp, engasjer deg i konfirmasjonen så slipper du å føle deg som en "gjest" når dagen kommer. Det viktigste er jo at det blir en fin dag for konfirmanten.

Anonymous poster hash: ab6f8...51b

[AnonymBruker]

Jeg har et stebarn som skal konfirmere seg til høsten og jeg gruver meg. Jeg gruver meg til talene, gjestene og settingen. Føler at det de hadde sammen blir så nært, sårt og tungt. Er det noen som har erfaringer rundt dette? Hvordan ble dagen?

Føler jeg ikke kan snakke om disse følelsene til noen fordi det er så tabu.

Anonymous poster hash: 617ea...c54

Da min far døde var ikke hans gamle liv (før han skilte seg og flyttet) nevnt med mer enn en setning da presten opplyste at han hadde to barn.

Min bror og meg kjente ikke igjen den mannen som ble beskrevet i begravelsen i det hele tatt.

Det var kun de siste 10 årene av hans liv som det ble snakket om, der hans nye kone, og hennes barn og barnebarn var fokuset i talene, og vi som representerte hans gamle liv var holdt helt utenfor.

Slik blir det på en måte for deg også. Det livet som blir i fokus er ikke et liv som du er en del av, og jeg kan forstå at det er sårt.

Men i de fleste konfirmasjonene jeg har vært i, har en del av tema vært konfirmantens fremtid, og den er du en del av, så det er ikke sikkert at du vil være så utenfor som du ser for deg.

Anonymous poster hash: c88a6...3bc

[skruf]

Det trenger jo ikke bli fokus på fortiden til mannen din? Det er jo barnet sin dag og som feires, hun har "tredd inn i de voksnes rekker" og fremtiden.

Har du et ok forhold til barnets mor eller er det full konflikt? Blir du involvert i konfirmasjonen og planleggingen? Her var det faktisk stemor og meg som planla det meste siden faren til jenta er type som ikke kan fordra planlegging og sammenkomster.

Hadde selv konfirmant for noen år siden, der var begge steforeldrene involvert. Vi valgte også å invitere steforeldrene sin nærmeste familie; foreldre og søsken på lik linje med hennes biologiske familie. De har alle vært endel av livet hennes i veldig mange år, og hun har et nært forhold til de. Men jeg innser det at hvis forholdene er ganske ferske så har ikke den kommende konfirmant rukket å etablere et nært forhold til de.

Under middagen satt far og meg på hver side av jenta, og min mann ved siden av meg og stemor ved siden av faren.

Ang taler og bilder:

Ingen av talene (det var et fåtall etter ønske fra konfirmanten selv) inneholdt et eneste ord om det eksen og meg hadde sammen. Fokuset var på henne, hvordan hun er som person, fine opplevelser hun har hatt, fremtidsutsikter.

Når det kommer til bilder så hadde vi bilder av henne fra hun var lita og frem til konfirmasjonalder. Det var ikke bilder av faren, meg og henne sammen som en lykkelig familie. Ikke noe vi gjorde bevisst, det falt seg bare ikke naturlig tror jeg. Men bilder var det, av hun sammen med både oss, besteforeldre, steforeldre, søsken, turer osv osv.

Jeg tviler på at fokuset vil ligge på det som en gang var, men tiden som er nå og fremover. Såklart det kan komme noe fra hennes tidlige barndom, men ingen vil sitte å mimre over det ekteskapet som er over.

Du burde kanskje forsøke å lufte mere tankene og følelsene dine for mannen din, det kan hjelpe å sette ord på det du går og kjenner på.

Lykke til ts, det går nok bra skal du se

[Gjest O.G.]

Jeg har et stebarn som skal konfirmere seg til høsten og jeg gruver meg. Jeg gruver meg til talene, gjestene og settingen. Føler at det de hadde sammen blir så nært, sårt og tungt. Er det noen som har erfaringer rundt dette? Hvordan ble dagen?

Føler jeg ikke kan snakke om disse følelsene til noen fordi det er så tabu.

Anonymous poster hash: 617ea...c54

Hvorfor er det sårt for deg?

[Biloba]

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg synes det blir så ekkelt at jeg velger å ikke bli med faktisk. Det å se bilder fra den gang de var lykkelige og tenke på all den historien de har sammen, blir så vanskelig at jeg tenker å bestille meg en jentetur til utlandet og kose meg der. Alt i alt har jeg ingenting der å gjøre heller. Det er deres barn og deres histori, hvorfor i all verden skal jeg sitte der og gremmes . >Nei, la de få hygge seg i fred og gjør noe annet trådstarter. Jeg planlegger turen og blir borte til konformasjonen er over for lengst. Er veldig fornøyd med valget mitt. det er lov å være litt egoistisk iblant. :-)

Anonymous poster hash: 437da...1ff

Må innrømme at jeg synes det sender et veldig negativt signal til tenåringen om hva hun/han betyr for deg.

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg synes det sender et veldig negativt signal til tenåringen om hva hun/han betyr for deg.

Denne er jeg enig i! Å droppe konfirmasjonen om man er invitert fordi "man ikke vil og ønsker å tenke på seg selv" kan umulig være en positiv ting. Jeg gruer meg til dagen, men skal da vel ikke reise vekk for å unngå (ste)barnets konfirmasjon??

Nei, denne dagen handler om barnet og hvordan barnet har blitt slik det er nå i de "voksnes rekker". Barnet kommer først, og egne følelser legger man pent til siden den dagen.

Anonymous poster hash: 8cf9a...bde