Gå til innhold

Hvordan du tar det handler om hvordan du har det...?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Som en annen taper på datingmarkedet så vil jeg gjerne begynne med å si hei! Du er ikke alene. Jeg og har kjent på disse følelsene av håpløshet.

Jeg mistet ikke jomfrudommen før jeg var 27 år gammel, og det med en prostituert mens jeg var på guttetur. Jeg har aldri hatt en dame. Ingenting i livet fungertte, bor fortsatt hjemme. Men vet du hva? Jeg bestemte meg en dag. En dag så jeg meg selv i speilet og sa at "AB - jeg vil ikke leve sånn her lenger". Jeg var lei av at ting aldri gikk min vei og begynte å jobbe med meg selv.

Jeg har nok hatt det mye verre enn deg. Jeg har fem tvangsinnleggelser. Jeg har fått psykoselidelse grunnet min tilværelse og min desperasjon etter å bli elsket. Jeg er paranoid schizofren.

Hvorrdan ser livet mitt ut idag? Jeg er snart ferdig med en bachelorgrad og har søkt meg inn på en master jeg kommer inn på, for jeg har over B i snitt. Jeg har fått venner på skole og jeg har blitt kvitt alt av angst og blitt trygg på meg selv. Jeg har også lært å flørte og bli trygg på det motsatte kjønn. Det har vært en eneste stor og tung vei å gå. Den følelsen å måtte bygge seg selv opp fra bunn har vært knallhard. Men det har vært verdt det.

De følelsene jeg hadde ovenfor det motsatte kjønn var ikke fine. Jeg mente altså bastant at damer var idioter som gikk etter drittsekker, at de ikke kunne se gutter som meg som faktisk ville godt, og om de ville være med meg, så var det kun pga pengene mine og ikke at jeg var en ok person. Årene som taper formet et usunt syn på damer og dating. Og ikke minst, et hat og et syn ovenfor megselv at jeg ikke var bra nok.

Men så gikk det opp for meg. Jeg var ikke noen tiltrekkende person å være rundt. Jeg var ikke glad i meg selv. Jeg så problemer som ikke var der. Så det siste året har jeg lagt dating på hold, og virkelig brukt tiden på å bli glad i meg selv. Finne hobbier, trives på egenhånd. Bli en sånn person som virkelig trives i sitt eget selskap. For det er ikke før du først er lykkelig med deg selv, at du kan være lykkelig med noen andre.

Jeg har hatt mye interesse fra det motsatte kjønn. Sist quiz på kroa så satt alle kompisene mine og sa at den deiligste dama ville ha seg med meg. Hun var virkelig på'n. Jeg kunne ikke se det selvfølgelig, for i mine øyne er jeg ikke en person damer vil ha sex med. Men det skjedde. Og jeg har brutk tid på reflektere over det. Jeg ER attraktiv. Damer VIL ha meg. Jeg må bare gi de en sjanse.

Jeg skriver ikke dette for å skryte over meg selv. Jeg vet fortsatt at veien er lang. Men jeg prøver å si til deg at uansett hvor tungt det virker, uansett hvor dårlig livet ditt enn må virke, så FINNES DET LYS I TUNNELEN. Du MÅ bite tenna sammen og jobbe HVER ENESTE DAG. Har du lyst å komme i form? Begynn IDAG. Har du lyst å bli flinkere til å sosialsere med mennesker? BRUK HVER ENESTE MULIGHET DU HAR.

Så som en taper så ønsker jeg deg lykke til på en reise som ikke har en slutt. Du er en vinner, men du ser det ikke ennå.

Stor påskeklem fra mann 31.

Anonymous poster hash: 80ea4...dd4

Tusen hjertlig takk for at du deler!! Du gir håp til veldig mange ved å fortelle din historie.. Takk!! <3

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Her gjør du det igjen, svarer nedlatende. Er det mulig. Du må tåle at folk diskuterer med deg når du er på et debattforum, og noe av poenget med å diskutere er at man har ulike meninger, og kanskje få andre til å se nyanser.

Jeg sier jo i mitt første innlegg at jeg er en positiv mennesketype med en trygg og god ballast i livet, også får du det til at jeg ser med negative briller, kun fordi jeg prøver å se ting litt mer nyansert enn du gjør. Dårlig debatteknikk, synes jeg.

Ja, mange vil evne å snu en nedbrytende og negativ tankegang og atferd, men at det skal være like lett for alle, det er det ikke. Alle responderer ikke likt på behandling hos psykolog, f.eks. Man skal finne en behandler man har kjemi med, man skal evne å åpne seg, man må finne ut hvilke metoder som fungerer for en selv osv.

Tror du tok det jeg skrev personlig, men det var ikke rettet mot deg..

Gjest Mythic
Skrevet

Hvis de bare følger rådene mine? Hvis du tror jeg har sagt det så har du misforstått. Jeg måtte selv gjennom en innleggelse, 1.5 år med psykolog og mye selvrankselse for å bli mindre bitter og sur. En Datingrågiver hadde ikke kunne hjulpet meg med en dritt før jeg tok tak i meg selv.

Det jeg kommenterte i det du siterte var at enkelte mennesker ønsker å være drittseker. De vil ikke endre seg og de vil oppføre seg som de gjør. Når de da legger skylden over på barndommen blir jeg provosert. Ja barndommen kan være en medvirkende årsak til at de har det som de har det, men det er ingen som har frarøvet dem valgmuligheten i voksen alder. Jeg har forståelse for hvorfor enkelte gjør som de gjør, men det unnskylder ikke handlingene i mine øyne. En mann som slår kan ha en bakgrunn som gir forståelse for det, men det er uansett ikke ok å slå!

Jeg har da aldri sagt at enkelte mennesker ønsker å være drittsekker. Du bør i det minste holde deg for god til å legge ord i munnen på meg. Jeg har heller aldri sagt at det er ok å være drittsekk eller slå, ei heller har jeg sagt at noen skylder på barndommen. Det jeg sier, er at mange er skadet fra barndommen av, og at det blir for enkelt å si at de kan velge den ene eller den andre veien i livet. De skjønner ikke selv hvor skadet de er, det er en del av problemet. Hvorfor søke hjelp hvis man ikke forstår at man trenger det?

At du har hatt psykiske problemer betyr ikke at du kan sammenlikne deg med mennesker som aldri har møtt annet enn vondt i livet, og tro at du kan tilby en quick fix for dem.

Gjest Mythic
Skrevet

Tror du tok det jeg skrev personlig, men det var ikke rettet mot deg..

Det var da virkelig meg du siterte.

Skrevet

Selv om jeg siterer noen så betyr ikke det at alt jeg skriver under det sitatet er rettet mot personen som har skrevet sitatet. Jeg snakker ofte mer generelt i ett innlegg selv om jeg har sitert noen. Kanskje ikke så rart at enkelte tar ting jeg skriver personlig hvis de tenker sånn, når jeg tenker meg om.

Skal ta det til etteretning og heller få frem at jeg ikke henvender meg til den jeg har sitert når jeg endrer retning :)

AnonymBruker
Skrevet

Jeg har da aldri sagt at enkelte mennesker ønsker å være drittsekker. Du bør i det minste holde deg for god til å legge ord i munnen på meg. Jeg har heller aldri sagt at det er ok å være drittsekk eller slå, ei heller har jeg sagt at noen skylder på barndommen. Det jeg sier, er at mange er skadet fra barndommen av, og at det blir for enkelt å si at de kan velge den ene eller den andre veien i livet. De skjønner ikke selv hvor skadet de er, det er en del av problemet. Hvorfor søke hjelp hvis man ikke forstår at man trenger det?

At du har hatt psykiske problemer betyr ikke at du kan sammenlikne deg med mennesker som aldri har møtt annet enn vondt i livet, og tro at du kan tilby en quick fix for dem.

Jeg er enig i at det virker provoserende at noen påstår det er en quick fix på noe som helst. Jeg er selv en som ble provosert over folk som bare ba meg "ta seg sammen". Hallo, det er ikke så lett.

Men etter at jeg har fått ting på plass, og når jeg nå i etterkant ser tilbake på den jeg var, så har jeg gjort det til mitt oppdrag i livet å hjelpe andre. Jeg har lært at man må gjøre det subtilt og indirekte, og ikke si eller gjøre det på en måte sånn at vedkomne tror jeg hjelper dem. Jeg vil ikke at noen skal leve slik som jeg gjorde for jeg ser at veien opp fra grøfta er kort. Det er bare å ta tak i hånda som strekker seg ned, og dra seg opp.

Det de fleste ikke skjønner er at har man ingen som gir en hjelpende hånd, så kan en faktisk hjelpe seg selv. Det er altfor mange mennesker som undervurderer sin egen viljestyrke.

Anonymous poster hash: 80ea4...dd4

  • Liker 1
Skrevet

Jeg har da aldri sagt at enkelte mennesker ønsker å være drittsekker. Du bør i det minste holde deg for god til å legge ord i munnen på meg. Jeg har heller aldri sagt at det er ok å være drittsekk eller slå, ei heller har jeg sagt at noen skylder på barndommen. Det jeg sier, er at mange er skadet fra barndommen av, og at det blir for enkelt å si at de kan velge den ene eller den andre veien i livet. De skjønner ikke selv hvor skadet de er, det er en del av problemet. Hvorfor søke hjelp hvis man ikke forstår at man trenger det?

At du har hatt psykiske problemer betyr ikke at du kan sammenlikne deg med mennesker som aldri har møtt annet enn vondt i livet, og tro at du kan tilby en quick fix for dem.

Og her skjer det samme igjen.. Jeg snakker bare generelt, sier ikke at du har sagt ditt eller datt.. Jeg sier bare hva jeg mener.. hm..

Skrevet

Det virker som om setningen "Det er ikke så enkelt" har blitt til et mantra for noen. Selvsagt er det ikke alltid enkelt, ofte kan det være helt hinsides vanskelig. Men at det er vanskelig betyr ikke at man ikke skal gjøre det, det betyr bare at det er mer krevende og tar lenger tid.

Når noen kommer med råd, så er det ikke fordi man alltid tror at det er så enkelt. Det er fordi rådet man gir er et mulig valg for å komme ut av den situasjonen man ønsker å komme seg ut av. Verken mer eller mindre.

For å bruke meg selv som et eksempel: Jeg er overvektig og trives ikke med det. Neivel, da har jeg tre valg: Gå ned i vekt, lære meg å trives med vekten jeg har i dag eller fortsette som nå og fortsette å mistrives med det. Ingen av valgene er "enkle", men det endrer ikke på det faktum at det er de valgene jeg har å forholde meg til. Jeg får det ikke bedre med meg selv om jeg bare anklager alle andre for å "tro at det er så enkelt".

  • Liker 2
Gjest Mythic
Skrevet

Og her skjer det samme igjen.. Jeg snakker bare generelt, sier ikke at du har sagt ditt eller datt.. Jeg sier bare hva jeg mener.. hm..

Da tenker jeg at du må la være å sitere meg, hvis du snakker mer generelt.

Skrevet

At du har hatt psykiske problemer betyr ikke at du kan sammenlikne deg med mennesker som aldri har møtt annet enn vondt i livet, og tro at du kan tilby en quick fix for dem.

Men det har jeg heller aldri gjort.

Gjest Mythic
Skrevet

Jeg er enig i at det virker provoserende at noen påstår det er en quick fix på noe som helst. Jeg er selv en som ble provosert over folk som bare ba meg "ta seg sammen". Hallo, det er ikke så lett.

Men etter at jeg har fått ting på plass, og når jeg nå i etterkant ser tilbake på den jeg var, så har jeg gjort det til mitt oppdrag i livet å hjelpe andre. Jeg har lært at man må gjøre det subtilt og indirekte, og ikke si eller gjøre det på en måte sånn at vedkomne tror jeg hjelper dem. Jeg vil ikke at noen skal leve slik som jeg gjorde for jeg ser at veien opp fra grøfta er kort. Det er bare å ta tak i hånda som strekker seg ned, og dra seg opp.

Det de fleste ikke skjønner er at har man ingen som gir en hjelpende hånd, så kan en faktisk hjelpe seg selv. Det er altfor mange mennesker som undervurderer sin egen viljestyrke.

Anonymous poster hash: 80ea4...dd4

Så flott, det står det respekt av! Da vet du sikkert også at det er stor forskjell på hvilke utfordringer ulike mennesker har i livet, og at for mange er det mer vanskelig enn for andre.

Jeg synes heller ikke man kan sammenlikne å gå ned i vekt (som Tabris gjør over her) med å forsøke å finne nytt fotfeste i livet hvis man har vært utsatt for store vanskeligheter. Jeg forstår tankegangen, men det blir likevel to helt forskjellige ting.

Jeg har selv slitt med vekta, men vil likevel ikke sammenlikne det med å ha hatt en veldig vanskelig oppvekst, f.eks.

Skrevet

Da tenker jeg at du må la være å sitere meg, hvis du snakker mer generelt.

Ja det skal jeg absolutt gjøre. Men jeg må jo sitere deg når jeg også svarer til deg i deler av innlegget. :) Hadde vært fint hvis du kunne prøvd å ikke ta alt personlig også :)

Gjest Mythic
Skrevet

Ja det skal jeg absolutt gjøre. Men jeg må jo sitere deg når jeg også svarer til deg i deler av innlegget. :) Hadde vært fint hvis du kunne prøvd å ikke ta alt personlig også :)

Jeg tar det ikke personlig, men når noen siterer det jeg skriver, så svarer jeg selvfølgelig på innlegget.

Skrevet

Jeg tar det ikke personlig, men når noen siterer det jeg skriver, så svarer jeg selvfølgelig på innlegget.

Ja selvfølgelig og det er jo en grunn til at jeg siterer, fordi jeg svarer jo på sitatet ditt, men det betyr ikke at ALT jeg skriver er et svar til sitatet jeg siterer... Men da vet jeg hvordan du leser ting og tar det i betraktning :) Ikke verre enn som så :)

Skrevet

Det er mulig at hun får det til å høres enkelt ut. Jeg ser ikke det og dette har muligens noe med hvilke briller en har på?

Beslutningen Om å gjøre noe for å endre er enkel. Frykten for å gjøre det er derimot betydelig, og det er her jeg tror det skjærer seg.

Denne frykten generer endel argumenter for hvorfor en ikke skal ta beslutningen og dermed går debatten på dette i stedet for en progresjon til hvordan

Det kan like gjerne være at man rett og slett ikke aner hvor man skal begynne. Men ser alle andre gå rundt lykkelige og fornøyde, og vil veldig gjerne være der selv. Men hvordan skal man komme seg dit? Råd som "du må se lysere på livet", eller "du må bestemme deg for å være lykkelig" er ikke spesielt hjelpsomme. Det ender opp med at man prøver, men så funker det ikke, og man føler seg enda verre enn før, for det er jo "bare".

Nå er ikke jeg akkurat i målgruppen til businissen til TS, men jeg har jobbet (og jobber) meg igjennom store personlige og psykiske problemer. Jeg har alltid fått høre at jeg er negativ, og at jeg må bare være mer positiv, så ordner alt seg. Det var ikke før jeg fikk teknikker fra psykolog og psykiater at jeg har kommet meg videre (i itllegg til medisinering, men det er ikke så relevant for tråden). Det er verktøyene jeg har fått av disse som har fått meg opp av gjørma, ikke de uendelige "tenk positivt så blir alt bra".

AnonymBruker
Skrevet

Til tross for en hard oppvekst, og at jeg ikke akkurat har vunnet viking lotto med ting som har hendt med meg opp igjennom, som jeg ikke har kunnet gjort noe med.

Så har jeg vært ekstremt positiv alltid! Jeg har alltid sett løsninger og ikke bare satt meg ned og gitt opp. Jeg har klart vanvittig mye i livet tatt alderen min i betraktning. og blir ansett for å være en støttende gledesspreder som alle kommer til når det er noe.

Jeg er kjempeflink sosialt og har fantastiske relasjoner til venner, til tross for at det eneste jeg har opplevd er dysfunksjonelle relasjoner og svik.

Men nå har jeg nådd et punkt i livet hvor jeg ikke klarer å tåle mer. Uansett hva jeg gjør og hvor positiv jeg er, så møter jeg nederlag på nederlag. Jeg har blitt så utslitt av å få så mye ufortjent søppel kastet etter meg at jeg har mistet evnen til å gråte. Har blitt tom. Livet har blitt for mye, og jeg har dermed bare skrudd meg av.

De svarene jeg ser flere kommer med når det kommer til kjærlighetslivet er så vanvittig enkle.

Det er virkelig ingen som har noen som helst forståelse for min oppvekst eller nå-situasjon. Og hvis noen kommer til meg og sier: "Bare gjør sånn, ta et valg." Så ødelegger det meg bare mer.

Da får jeg en følelse av at det er MIN feil at jeg ikke klarer å "bare gjøre sånn" Jeg føler meg rett og slett ubrukelig og utilstrekkelig.

Selv om jeg har kommet sinnsykt langt i livet generelt men også spesielt med tanke på mitt utgangspunkt. Så fører sånne kommentarer til at jeg rett og slett bare graver meg enda mer ned, og føler at jeg er en taper.

Av og til trenger ikke folk å få velmente råd fra folk som TROR de vet hva de snakker om. Alle opplever ting ulikt, og det er rett og slett frekt å tro at man vet hvordan andre opplever ting.
Av og til trenger man å høre at livet suger og at ikke alt er bra, og at man har fått mye ufortjent som de fleste andre ikke opplever og dermed ikke har forståelse for.

Jeg er fult klar over hvilke skader jeg har fått av min dysfunksjonelle oppvekst. Og alle tingene som har skjedd i senere år. Jeg har blitt kjempereflektert, og er smart. Jeg kan også forstå hva jeg BØR gjøre og se løsninger, men det hjelper ikke alltid når de tingene ikke lar seg gjøre i praksis.

Et helt liv med helvete, kan ikke bare snus på ved å "bare gjøre" noe nytt.



Anonymous poster hash: 0385e...40e
Skrevet

tror egentlig det må handle om begge deler.

det er ikke alltid en klarer å ta det ( på strak arm) mår en ikke har det bra liksom.

og det syns jeg bør respekteres, det også.

så kan en prøve å være litt grei, og hjelpe om en kan, istedet for å komme med for mange pekefingre. :)

AnonymBruker
Skrevet

Veldig trist å høre at du har det som du har det :( Og du har helt rett i at å bare tenke positivt ikke funker. Man må komme dit at man har et positivt fokus med automatikk og det krever mye tiltak. Regner med du har prøvd psykolog? Vet det er mye ventetid osv i det offentlige noe jeg misliker sterkt, men håper at du har fått litt hjelp og hvis ikke, så be om det. For meg hjalp det bare å skifte litt miljø og begynne å henge med mennesker som ikke har hatt de samme opplevelsene eller samme tankegang som meg. Det gav meg ny innsikt i hvordan man kan tenke og ha det. Kanskje det kan hjelpe deg?

Har gått til psykolog i mange år jeg, men mannfolk elsker å behandle meg dårlig så er vanskelig å bearbeide alt jeg har opplevd. Derfor blir det litt for enkelt av deg å si at det bare er så tenke positivt så ordner alt seg. Jeg har gjort ting for meg selv for å få det bedre, og det tror jeg de aller fleste gjør også!

Med det mener jeg at de fleste sitter ikke hjemme og sutrer, vi prøver å fungere i samfunnet og har venner, hobbyer etc. Dating er vanskelig, og når man failer igjen og igjen så hjelper det ikke å høre ta deg sammen eller smil mer så kommer drømmemannen plutselig. For det skjer ikke dsv.

Anonymous poster hash: c658f...c0e

AnonymBruker
Skrevet

Det kan like gjerne være at man rett og slett ikke aner hvor man skal begynne. Men ser alle andre gå rundt lykkelige og fornøyde, og vil veldig gjerne være der selv. Men hvordan skal man komme seg dit? Råd som "du må se lysere på livet", eller "du må bestemme deg for å være lykkelig" er ikke spesielt hjelpsomme. Det ender opp med at man prøver, men så funker det ikke, og man føler seg enda verre enn før, for det er jo "bare".

Nå er ikke jeg akkurat i målgruppen til businissen til TS, men jeg har jobbet (og jobber) meg igjennom store personlige og psykiske problemer. Jeg har alltid fått høre at jeg er negativ, og at jeg må bare være mer positiv, så ordner alt seg. Det var ikke før jeg fikk teknikker fra psykolog og psykiater at jeg har kommet meg videre (i itllegg til medisinering, men det er ikke så relevant for tråden). Det er verktøyene jeg har fått av disse som har fått meg opp av gjørma, ikke de uendelige "tenk positivt så blir alt bra".

Enig med deg, er lei av å høre "du må tenke positivt" eller "du må jobbe med deg selv". Det blir for mye svada! Men så klart det er lettere å møte noen om man har det bra med seg selv, det er jeg helt enig i :)

Anonymous poster hash: c658f...c0e

AnonymBruker
Skrevet

Til tross for en hard oppvekst, og at jeg ikke akkurat har vunnet viking lotto med ting som har hendt med meg opp igjennom, som jeg ikke har kunnet gjort noe med.

Så har jeg vært ekstremt positiv alltid! Jeg har alltid sett løsninger og ikke bare satt meg ned og gitt opp. Jeg har klart vanvittig mye i livet tatt alderen min i betraktning. og blir ansett for å være en støttende gledesspreder som alle kommer til når det er noe.

Jeg er kjempeflink sosialt og har fantastiske relasjoner til venner, til tross for at det eneste jeg har opplevd er dysfunksjonelle relasjoner og svik.

Men nå har jeg nådd et punkt i livet hvor jeg ikke klarer å tåle mer. Uansett hva jeg gjør og hvor positiv jeg er, så møter jeg nederlag på nederlag. Jeg har blitt så utslitt av å få så mye ufortjent søppel kastet etter meg at jeg har mistet evnen til å gråte. Har blitt tom. Livet har blitt for mye, og jeg har dermed bare skrudd meg av.

De svarene jeg ser flere kommer med når det kommer til kjærlighetslivet er så vanvittig enkle.

Det er virkelig ingen som har noen som helst forståelse for min oppvekst eller nå-situasjon. Og hvis noen kommer til meg og sier: "Bare gjør sånn, ta et valg." Så ødelegger det meg bare mer.

Da får jeg en følelse av at det er MIN feil at jeg ikke klarer å "bare gjøre sånn" Jeg føler meg rett og slett ubrukelig og utilstrekkelig.

Selv om jeg har kommet sinnsykt langt i livet generelt men også spesielt med tanke på mitt utgangspunkt. Så fører sånne kommentarer til at jeg rett og slett bare graver meg enda mer ned, og føler at jeg er en taper.

Av og til trenger ikke folk å få velmente råd fra folk som TROR de vet hva de snakker om. Alle opplever ting ulikt, og det er rett og slett frekt å tro at man vet hvordan andre opplever ting.

Av og til trenger man å høre at livet suger og at ikke alt er bra, og at man har fått mye ufortjent som de fleste andre ikke opplever og dermed ikke har forståelse for.

Jeg er fult klar over hvilke skader jeg har fått av min dysfunksjonelle oppvekst. Og alle tingene som har skjedd i senere år. Jeg har blitt kjempereflektert, og er smart. Jeg kan også forstå hva jeg BØR gjøre og se løsninger, men det hjelper ikke alltid når de tingene ikke lar seg gjøre i praksis.

Et helt liv med helvete, kan ikke bare snus på ved å "bare gjøre" noe nytt.

Anonymous poster hash: 0385e...40e

Ja livet suger. Jeg er mann 31 fra første side. Jeg skal godt si jeg kjenner meg igjen i dine følelser.

Det første jeg vil be deg om å gjøre er å gi slipp på fortiden. Aksepter fortiden. Se på fortiden som nødvendig for å ha formet deg til den du er idag. Jeg hadde utblåsninger på mor for 2 mnd siden, hvor jeg rett og slett sa jeg var sinna og skuffet over at de neglisjerte meg i ung alder. At jeg ikke hadde noe støtte eller kjærlighet i yngre alder, som igjen gjorde at jeg mistet mine beste år. Jeg tok et oppgjør med fortiden.

Nå går jeg rundt og ikke tenker på hva de har gjort. Jeg er ikke sinna på pappa nå, jeg er ikke sinna på mamma nå. Jeg bruker tiden min på å dyrke forholdet mitt med dem. Og gud så vanskelig det er. Det er mange ganger jeg får lyst å såre de.

Livet er ikke lett, livet suger. Jeg har også brukt tiden min på å være den som støttet alle. Jeg ble utbrent og satt igjen med en tomhetsfølelse. Jeg har gått fra å si ja til alt, til å si nei til alt. Nå har jeg lært en ting; Har jeg ikke lyst å gjøre noe, så gjør jeg det ikke. Føler jeg meg lat, så kan jeg si nei, og ingen kan dømme meg for det.

Jeg har sittet inne på rommet mitt og grått. Følt meg totalt ubrukelig og tenkt på hva vitsen med å fortsette kan være. Men det du må innse, som jeg innså, er at du må se tilbake på den du var, og hvem du er nå. Du MÅ se fremgangen og hedre deg selv for den. Du må hele tiden tenke at du går to skritt fremover, og ett skritt tibake. Du kommer til å ha tider hvor du tviler på deg selv, men uansett hva du gjør, ikke gi opp. Du SKAL fremover.

Jeg hadde også problemer med det du sier, det "Å gjøre noe nytt". For meg var det det å kunne gå på skole. Det begynte først med at jeg slet med å komme meg opp på morran. Jeg måtte bare gjøre det. Så var det det å motivere seg å gå på skole. Jeg måtte bare gjøre det. Så var det det å gå i ubehag gjennom kantina og til forelesningssalen. Jeg måtte bare gjøre det. Nå 3 år senere går jeg med hodet hevet og en selvtillit som er urokkelig. Jeg hilser på folk og smiler og ler. Jeg er en ny person.

Så jeg er uenig i deg om ting ikke kan snus selv etter et liv med helvete. Noen ganger må man bare gjøre det .Man må bekjempe sine indre demoner og sin negativitet. Man må også møte mennesker som motiverer seg. Jeg satt vedsiden av en fyr som så meg inn i øynene og sa: "AB - du må ha trua på deg selv".

Så AB, ha trua på deg selv og gi slipp på det vonde i fortiden din. Se fremover. Se på fremgangen din. Og lov deg selv at du ALDRI skal falle tilbake dit du var. Livet suger ja, men se hvor sterk du er som ikke lar deg knekke. Lykke til :)

Anonymous poster hash: 80ea4...dd4

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...