Vet ikke hvordan jeg skal snakke til nevøen til samboer

[AnonymBruker]

Hei! Eh, jeg har havnet i en litt rar situasjon. Jeg og samboer hadde "svigerinne", sønnen hennes (9 år) og samboeren hennes på besøk over et par dager, og selv om det var hyggelig og alt det der, irriterte jeg meg grønn over sønnen hennes iblant.

Han er enebarn og har ikke hatt det så lett, blitt endel mobbet og har måttet trøste mor når hun har vært deprimert, i tillegg til andre ting, så hun er nå veldig ettergivende med han. Og det forstår jeg jo, til en viss grad. Hun vil ikke kjefte på han, fordi han blir så lei seg, så hun prøver heller å bare snakke til han på en ordentlig måte. Og det hadde jo vært greit, om det hadde funket.

Han er nemlig veldig frekk, kommer med bemerkninger og spydige kommentarer hele tiden, er EKSTREMT oppmerksomhetssyk, tigger verre enn bikkja mi, og tar generelt veldig stor plass. Og alt det kan jeg tolerere.

Det jeg IKKE tolererer er at han tror valpen min (9 mnd) er et leketøy, og han har null respekt for han. Om valpen lekte på gulvet sammen med moren og stefaren hans, så hiver han seg inn i leken, og aller helst oppå bikkja så han får oppmerksomheten i stedet. Om valpen ligger ute og tygger på en pinne i fred, han kan finne på å røske pinnen ut av kjeften på han, pirke borti han med pinner, kaste harde snøklumper i hodet på han, vifte leker og pinner akkurat utenfor hans rekkevidde (han har en langline ute som er bundet fast) og er generelt en bølle med han. Om han ligger og sover kan han finne på å klemme på en pipeleke rett ved øret hans, så valpen bråvåkner. Jeg har prøvd å snakke rolig til han (blir da avbrutt av samboer som mener jeg er "for overbeskyttende"), men jeg merker "svigerinnes" blikk på meg med en gang. Det er ekstremt viktig for meg at hunden vokser opp og er trygg rundt barn, men jeg er redd for at hans oppførsel kan komme til å ødelegge dette totalt. Heldigvis er han ikke ofte på besøk, for da tror jeg at jeg hadde filleristet hele ungen.

Okey, det ble litt mye tekst her, men spørsmålet er hvertfall; Hvordan kan jeg snakke til han som gjør at han forstår at han ikke kan være slik en bølle? Og hvordan kan jeg gå frem uten å virke som jeg ikke har respekt for mors måte å være forelder på? Jeg er barnløs, så er litt redd for å få slengt i trynet at jeg skal holde meg unna andres barneoppdragelse, for da har jeg ingenting å si tilbake.

Anonymous poster hash: 33cc2...3de

[AnonymBruker]

Hei! Eh, jeg har havnet i en litt rar situasjon. Jeg og samboer hadde "svigerinne", sønnen hennes (9 år) og samboeren hennes på besøk over et par dager, og selv om det var hyggelig og alt det der, irriterte jeg meg grønn over sønnen hennes iblant.

Han er enebarn og har ikke hatt det så lett, blitt endel mobbet og har måttet trøste mor når hun har vært deprimert, i tillegg til andre ting, så hun er nå veldig ettergivende med han. Og det forstår jeg jo, til en viss grad. Hun vil ikke kjefte på han, fordi han blir så lei seg, så hun prøver heller å bare snakke til han på en ordentlig måte. Og det hadde jo vært greit, om det hadde funket.

Han er nemlig veldig frekk, kommer med bemerkninger og spydige kommentarer hele tiden, er EKSTREMT oppmerksomhetssyk, tigger verre enn bikkja mi, og tar generelt veldig stor plass. Og alt det kan jeg tolerere.

Det jeg IKKE tolererer er at han tror valpen min (9 mnd) er et leketøy, og han har null respekt for han. Om valpen lekte på gulvet sammen med moren og stefaren hans, så hiver han seg inn i leken, og aller helst oppå bikkja så han får oppmerksomheten i stedet. Om valpen ligger ute og tygger på en pinne i fred, han kan finne på å røske pinnen ut av kjeften på han, pirke borti han med pinner, kaste harde snøklumper i hodet på han, vifte leker og pinner akkurat utenfor hans rekkevidde (han har en langline ute som er bundet fast) og er generelt en bølle med han. Om han ligger og sover kan han finne på å klemme på en pipeleke rett ved øret hans, så valpen bråvåkner. Jeg har prøvd å snakke rolig til han (blir da avbrutt av samboer som mener jeg er "for overbeskyttende"), men jeg merker "svigerinnes" blikk på meg med en gang. Det er ekstremt viktig for meg at hunden vokser opp og er trygg rundt barn, men jeg er redd for at hans oppførsel kan komme til å ødelegge dette totalt. Heldigvis er han ikke ofte på besøk, for da tror jeg at jeg hadde filleristet hele ungen.

Okey, det ble litt mye tekst her, men spørsmålet er hvertfall; Hvordan kan jeg snakke til han som gjør at han forstår at han ikke kan være slik en bølle? Og hvordan kan jeg gå frem uten å virke som jeg ikke har respekt for mors måte å være forelder på? Jeg er barnløs, så er litt redd for å få slengt i trynet at jeg skal holde meg unna andres barneoppdragelse, for da har jeg ingenting å si tilbake.

Anonymous poster hash: 33cc2...3de

En setning: mitt hjem, mine regler.

Anonymous poster hash: 6c9d0...de8

[Tabris]

Når det kommer til min hund så er det jeg som bestemmer. Jeg blander meg ikke inn i hvordan andre oppdrar sine barn, men jeg tolererer ikke dårlig oppførsel mot min hund - punktum. Og da sier jeg fra, uansett hvem det er.

Det er mitt ansvar at jeg beskytter min hund, og jeg vil aldri la noen barn få gjøre noe mot min hund som jeg ikke er enig i. Hva andre måtte mene om det er meg totalt likegyldig.

[Sirah]

Din hund - dine regler - ferdig snakka!

Kan ikke gutten oppføre seg rundt valpen så får han kort og greit ikke lov til å være i nærheten av den.

[AnonymBruker]

Takk for svar dere Jeg vet jo at jeg bør være mye klarere på dette, og ikke ha noe problem med å si ifra, men jeg har aldri vært særlig god til å heve stemmen når jeg vet det ikke er noen på min side. Samboer forstår nok min side til en viss grad, men han syns jo familien er viktigere, og han har en tendens til å si ifra med høy og klar stemme at "nå er du teit". Så jeg syns det er litt vanskelig. Men nå har jeg sett hvordan nevøen er, og jeg er mer forberedt til neste gang, så kanskje jeg får hevet stemmen litt mer da.

Anonymous poster hash: 33cc2...3de

[Tabris]

Tenk på hunden din. Ditt største ansvar er ovenfor din egen hund.

[Sirah]

Hev stemmen med god samvittighet TS Det er MYE bedre at du gjør det før hunden eventuelt gjør det.......

[AnonymBruker]

Tenk på hunden din. Ditt største ansvar er ovenfor din egen hund.

Ja jeg gjør det, og jeg skammer meg over at jeg ikke sa tydeligere i fra, men jeg er bare så redd for å komme skjevt ut med svigerfamilien. Hun er ekstremt beskyttende ovenfor sønnen sin, så jeg er redd det ikke skal så mye til. :/

Hev stemmen med god samvittighet TS Det er MYE bedre at du gjør det før hunden eventuelt gjør det.......

Ja, jeg har tenkt på det. Heldigvis har jeg en utrolig tålmodig og snill hund, og han tar det meste med ro. Jeg er bare redd for at folk skal anta at det går greit, frem til den dagen det plutselig ikke gjør det. Får helt vondt inni meg ved tanken. Så jeg får være klar på det neste gang. Og være litt streng.

Anonymous poster hash: 33cc2...3de

[Sirah]

Ja, jeg har tenkt på det. Heldigvis har jeg en utrolig tålmodig og snill hund, og han tar det meste med ro. Jeg er bare redd for at folk skal anta at det går greit, frem til den dagen det plutselig ikke gjør det. Får helt vondt inni meg ved tanken. Så jeg får være klar på det neste gang. Og være litt streng.

Anonymous poster hash: 33cc2...3de

Det samme tenker jeg. Min hund er ufattelig snill med barn, og derfor elsker barn den. Jeg har derimot ingen garanti for at hunden min en dag ikke reagerer slik som en hund reagerer når den får nok, og den dagen er det ufattelig trist for ungen, hunden OG meg som kanskje mister min beste venn.

Du kan være så streng du bare vil rundt DIN hund! Om foreldrene ikke skjønner dette, så er det deres problem. Det er mye bedre at du er den "kjipe" tanta enn at du ender opp med en hund som er redd for barn eller ender opp med å bite. Jeg har hatt en hund som ikke kunne fordra barn, og jeg skal love deg at det ikke var noe gøy....

[AnonymBruker]

Jeg hadde kontaktet barnevernet. Hvorfor? Fordi her er en mor som ikke klarer å sette grenser og det vil til slutt ødelegge barnet, og muligens noen dyr på veien.

Mor trenger seriøst veiledning og kurs i hvordan hun skal sette grenser for barnet. God grenser lager også trygge rammer som barn trenger. Grenseløse barn mangler ikke bare oppdragelse, men sikkerhet, trygghet og stabilitet.

Anonymous poster hash: 83181...010

[AnonymBruker]

Jeg bet meg merke i det du skrev i begynnelsen; at han har måttet trøste moren når hun er deprimert. Kombinert med alt det andre du skriver er det klart at barnevernet burde vært involvert.

Barn skal under ingen omstendighet være nødt til å bære foreldrenes bør på sine skuldre, når moren lesser sine problemer over på ham og i tillegg lar ham tro at det er helt greit å plage dyr, da bør ungen få hjelp før det er for sent.

Mor får se til å dra ræva si til en psykolog så gutten får fred.

Anonymous poster hash: 36012...3fe

[AnonymBruker]

Det samme tenker jeg. Min hund er ufattelig snill med barn, og derfor elsker barn den. Jeg har derimot ingen garanti for at hunden min en dag ikke reagerer slik som en hund reagerer når den får nok, og den dagen er det ufattelig trist for ungen, hunden OG meg som kanskje mister min beste venn.

Du kan være så streng du bare vil rundt DIN hund! Om foreldrene ikke skjønner dette, så er det deres problem. Det er mye bedre at du er den "kjipe" tanta enn at du ender opp med en hund som er redd for barn eller ender opp med å bite. Jeg har hatt en hund som ikke kunne fordra barn, og jeg skal love deg at det ikke var noe gøy....

Uff, nei det kan jeg forstå var kjedelig :/ Ja, jeg får bare ta meg sammen.

Jeg hadde kontaktet barnevernet. Hvorfor? Fordi her er en mor som ikke klarer å sette grenser og det vil til slutt ødelegge barnet, og muligens noen dyr på veien.

Mor trenger seriøst veiledning og kurs i hvordan hun skal sette grenser for barnet. God grenser lager også trygge rammer som barn trenger. Grenseløse barn mangler ikke bare oppdragelse, men sikkerhet, trygghet og stabilitet.

Anonymous poster hash: 83181...010

I følge henne er dette oppførsel som kun har vært der de siste 2-3 månedene, så det har ikke vart så lenge. Jeg husker ikke at han var så ille sist jeg traff han, så det kan jo hende det er en slags pre-teen oppførsel eller noe. Jeg ringer hvertfall ikke barnevernet

Jeg bet meg merke i det du skrev i begynnelsen; at han har måttet trøste moren når hun er deprimert. Kombinert med alt det andre du skriver er det klart at barnevernet burde vært involvert.

Barn skal under ingen omstendighet være nødt til å bære foreldrenes bør på sine skuldre, når moren lesser sine problemer over på ham og i tillegg lar ham tro at det er helt greit å plage dyr, da bør ungen få hjelp før det er for sent.

Mor får se til å dra ræva si til en psykolog så gutten får fred.

Anonymous poster hash: 36012...3fe

Hun vet selv at det ikke har vært riktig, og det virker som hun jobber så godt hun kan med å skape trygghet rundt han nå. Hun er frisk nå, og har vært det en stund. Så får jeg ta jobben med å få han til å skjønne at man ikke skal være slem med dyr.

Anonymous poster hash: 33cc2...3de

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd i min nærmeste familie 2 forskjellige hunder i 2 helt forskjellige situasjoner, år i fra hverandre, men kjernen av saken er den samme, barn plaget hunden, ikke sånn voldsomt, barna respekterte ikke hunden når den trakk seg bort, den fikk aldri fred, herjet med hunden, mer på bekostning av hunden, enn lek hunden var med på.

Resultatet var at den ene hunden bet barnet da barnet ikke respekterte at hunden trakk seg bort, knurret når det ikke hjalp, og bet da sine advarsler ikke nådde frem. Ja, hvor hva de voksne kan du si, dette skjedde under bordet på kaffebesøk der det var mange på besøk.

Den andre hunden ble "barnevond" den ble først aggressiv mot barnet som hadde plaget han, etter noen mnd så skulle han ta barna i gata, og etterhvert alle barn han så. Hunden måtte bare avlives stakkars.

Anonymous poster hash: 3f515...83e

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare snakket til han som om han var min egen; altså gjort det veldig klart at hunden får han være snill med, eller holde seg unna. Som en over her sier, bedre du sier i fra enn hunden. Min svigerfamilie hadde verdens snilleste hund, en dag fikk den nok og beit til. Mottakeren måtte sy 11 sting og De måtte avlive hunden. Ingen vet om den egentlig var blitt "manne-vond", eller om den rett og slett var drit lei av å bli herjet med.

Anonymous poster hash: b99cd...590

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd i min nærmeste familie 2 forskjellige hunder i 2 helt forskjellige situasjoner, år i fra hverandre, men kjernen av saken er den samme, barn plaget hunden, ikke sånn voldsomt, barna respekterte ikke hunden når den trakk seg bort, den fikk aldri fred, herjet med hunden, mer på bekostning av hunden, enn lek hunden var med på.

Resultatet var at den ene hunden bet barnet da barnet ikke respekterte at hunden trakk seg bort, knurret når det ikke hjalp, og bet da sine advarsler ikke nådde frem. Ja, hvor hva de voksne kan du si, dette skjedde under bordet på kaffebesøk der det var mange på besøk.

Den andre hunden ble "barnevond" den ble først aggressiv mot barnet som hadde plaget han, etter noen mnd så skulle han ta barna i gata, og etterhvert alle barn han så. Hunden måtte bare avlives stakkars.

Anonymous poster hash: 3f515...83e

Ånei huff! Herregud det er marerittet mitt. Takk for at du fortalte dette!

Anonymous poster hash: 33cc2...3de

[AnonymBruker]

Du skal ikke være redd for å ta den ubehagelige jobben det er å lære ham å ikke plage dyr.

Din førsteprioritet er hunden, og om moren blir fornærmet og ungen blir lei seg fordi han ikke får plage hunden (!), ja da får de heller bare bli sure.

Og samboeren kan du bare ignorere når han avbryter deg.

Anonymous poster hash: 36012...3fe

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare snakket til han som om han var min egen; altså gjort det veldig klart at hunden får han være snill med, eller holde seg unna. Som en over her sier, bedre du sier i fra enn hunden. Min svigerfamilie hadde verdens snilleste hund, en dag fikk den nok og beit til. Mottakeren måtte sy 11 sting og De måtte avlive hunden. Ingen vet om den egentlig var blitt "manne-vond", eller om den rett og slett var drit lei av å bli herjet med.

Anonymous poster hash: b99cd...590

Ja, jeg skjønner jo nå at jeg bare får si det som det er. Tror uansett ikke guttungen vil ha vondt av å bli satt på plass litt.

Anonymous poster hash: 33cc2...3de

[AnonymBruker]

Du skal ikke være redd for å ta den ubehagelige jobben det er å lære ham å ikke plage dyr.

Din førsteprioritet er hunden, og om moren blir fornærmet og ungen blir lei seg fordi han ikke får plage hunden (!), ja da får de heller bare bli sure.

Og samboeren kan du bare ignorere når han avbryter deg.

Anonymous poster hash: 36012...3fe

Ja, jeg får ta det neste gang Orker ikke tanken på at den snille, gode valpen min skal bli mannevond fordi jeg ikke tør å si ifra.

Anonymous poster hash: 33cc2...3de

[Luckiness]

Jeg hadde blitt kjempeirritert på slik oppførsel! Det er fint at han vil leke med hunden, men man skal ikke plage hunden med snøballer, pirking med pinner osv. Det er å gå for langt. Normale folk kaster heller ikke snøballer i hodet på personer eller pirker på de med pinner, så hvorfor gjøre slikt mot en stakkers hund?

Hva sier din samboer til dette? Han burde jo også grepet inn når slikt som dette skjer.

Jeg hadde blitt skikkelig sint om han hadde gjort slikt igjen. Og ville nok gitt en skikkelig skjennepreken (eller hvordan det skrives) til gutten, samt vist tydelig at jeg var oppgitt på moren siden hun selv ikke griper inn og tillater slik oppførsel. Om verken gutten eller moren hadde forstått det og mener du er overbeskyttende, ville jeg sendt begge to på dør. Man er ikke for dyreplageri.
Ellers så er jo en mulighet å invitere kun han nivøen til dere, f.eks for at dere kan gå tur med hunden. Og mens dere går tur/leker med hunden forklarer du hvordan man oppfører seg og forholder seg med en hund. Kanskje det hadde hjulpet. Men det er jo ikke sikkert det passer seg slik at dere kan ta han med på tur alene.

[AnonymBruker]

Synes der er fint du har forståelse for at gutten har hatt det tøft, for det har han! Men set er jo ingen fribillett til å oppføre seg dårlig, men akkurat det er jo noe foreldrene må ta tak i, og endringer er jo heller ikke gjort over natta. Når det er sagt så er det ditt hjem, og dine regler. Du bestemmer.

Anonymous poster hash: 314e6...bec