Angst meg her, og angst mer der!

[AnonymBruker]

Ung kvinne på 28 år her. Jeg har diagnose panikkangst/dødsangst og generalisert angst, som jeg har fått av både lege og psykolog, så ikke noe oppkonstruert for oppmerksomhet her i gården. Fått tilbud om piller da dette forstyrrer pulsen og hjertebank men har sagt at jeg heller vil leve med jævelskapen enn å gjøre meg avhengig av noe kjemisk. Jeg nevner det heller aldri til noen og håper ingen vet det om meg, annet enn de nærmeste selvsagt. Tenker at ingen ville tatt meg seriøst da?! Kanskje de som snakker mye og høyt om det er de som har gitt seg selv denne diagnosen og egentlig ikke har peiling på hva ordentlig angst er? Jeg kjenner faktisk ingen som har angst, andre enn mamma og pappa

Anonymous poster hash: 6e58f...c4b

[AnonymBruker]

Jeg tror mange skjuler seg/gjemmer seg bak ordet Angst.De tar ikke tak i situasjonen.De jobber ikke med angsten.


Det er mulig å bli bra- eller i alle fall mye bedre! Har selv vært diagnosert med kraftig sosial angst og Pstd.Men jeg er sta og har jobbet enormt mye med å bli bedre.Presse meg selv ,selv om ting blir ubehagelig

Det går ann! Men mange som sagt,gjemmer seg i stedenfor å ta tak

Anonymous poster hash: 59341...756

[AmandaVI]

Å ha angst er som å konstant grue seg til noe. Det føles som om det er øyeblikket før noe grusomt skal skje, eller at det akkurat har skjedd. Det er hjertet som banker, alle lyder som blir ti ganger høyere og mer irriterende, du får lyst til å skrike etter alt som rører seg fort, fingrene som skjelver. Korsryggen låser seg hvis du er ute og går og angsten plutselig slår ut, og det gjør utrolig vondt. Det verste er hvis det rammer beina og du må stavre deg hjem mens hjertet hamrer, og du er overbevist om at alle glor på deg og ler av deg. Først stikker det i brystet, så er det som om noen holder i hjertet ditt og klemmer det sakte i stykker. Du klemmer sammen kjevene. Er det rart du får migrene? Lunta di er kort, og du orker ikke folk lenge av gangen, noe som gir deg dårlig samvittighet. Blodet brenner i årene dine, du får ikke puste. Et anfall tar slutt før eller siden, men den hjertebanken og "blodbrannen" i brystet og armene kan henge i i ukevis. Når noen vil "ha et ord med deg", får du nesten panikk. Nå vil de ta fra meg alt. Nå vil de beskylde meg for noe jeg ikke har gjort. I mellomtiden må du leve livet ditt, for det er det ingen andre som kan gjøre for deg. Og nei, angst rammer ikke bare narkiser/alkiser og arbeidssky "navere". Grunnen til at angst blir så mye snakket om er nettopp fordi den kan ramme hvem som helst.

Jeg visste utmerket godt hva angst er for ti år siden. Og det gjorde tusenvis av andre også.

Det er ikke bare å "ta tak i ting". Angst er ikke det samme som frykt og blir ikke nødvendigvis utløst av en spesiell situasjon, gjenstand, person eller dyr. Det er en situasjon, en lidelse, i seg selv. Jeg har hatt angst i 20 år. Mitt råd for å forebygge og dempe angst er å legge seg og stå opp til fornuftige tider, gå en eller korte turer unna trafikken som inneholder minst en oppoverbakke, sånn at blodet "løsner" fra hjertet og å drikke masse vann.

Endret 2. april 2015 av AmandaVI

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg kjenner folk som aldri har gått til psykolog som har diagnosert seg selv med angst, men så kjenner jeg også folk som har fått diagnosen. Jeg synes det er litt vanskelig å se forskjell, selv om jeg ikke vet hvilken dype angst det er på en av dem. Man kan jo heller ikke lese tankene til folk, bare få den infoen de velger å dele. Den ene er jeg dypt glad i, så kanskje sett det mer hos den personen, det gjør meg litt vondt egentlig. Huff!

[Gjest The damned]

Det er vel blitt mer åpenhet om det, men ja noen setter diagnoser på seg selv. Problemet er jo at man ikke kan se hvem som sliter og hvem som ikke gjør det. Er jo ulike grader. Alle sliter ikke nødvendigvis med akkurat det samme. Noen kan jo synes at mye er helt greit og være helt lammet i en eller flere situasjoner for eksempel.

Jeg synes også at man skal være litt forsiktig med å sammenligne seg selv med andre."Jeg greide ditt og datt så derfor må alle andre også greie det".

Ja, de fleste kan bli bedre, men det varierer jo litt hvor lang tid man bruker på det.

Synes det blir feil å rakke ned på andre bare fordi de ikke er som en selv.

Selv så er jeg ikke åpen om min diagnose andre steder enn her. Man vet aldri hvordan folk reagerer. Folk er flinke til å dømme. Her kan jeg være litt anonym i hvert fall.

[sukkerspinnn]

Man hører jo gamle damer snakke om "nervene" sine hele tiden. Det er vel det gammeldagse ordet for angst.

[skreppamedleppa]

Akkurat slik er det jo med kreft også, det er flere som får kreft diagnose i dag enn for 100 år siden, vel er de bare hypokondere de da? "Før i gamle dager da var vi ikke pingler da nei, nei da skal ikke stå på det, da dauet de uten diagnose da som skikkelige tøffinger"

Flere får diagnosen fordi en får mer kunnskap om sykdommen, er ikke noe mer hokus Pokus enn det.

Dess mer kunnskap, dess mer åpenhet, dess mindre tabu og fordommer.

[Gjest Zeitgeist]

Som Skreppamedleppa skriver over meg - vi har i dag en større kunnskapsbase vedrørende sykdommer enn hva som var tilfelle for hundre år siden, eller tjue år siden for den saks skyld. Psykologi hhv. psykiatri er fortsatt en relativt ung vitenskap, og psykiske lidelser er fortsatt forbundet med et visst tabu og sosialt stigma - beklageligvis.

På Facebook legges det til stadighet ut at person xyz er hos legen/tannlegen, person xyz tagger seg selv på sykehus, person xyz legger ut om egen sykdom. Men jeg har ennå til gode å se at det samme skjer hvis vedkommende er hos psykolog/psykiater, er diagnostert med depresjon/angst, osv.

Angst er en tildels meget debiliterende lidelse for de den rammer. Angst kan ødelegge et mulig liv. Og angst er individuell, dvs. behandlingsprogramm og terapiskjemaer som fungerer for pasient A kan gjøre vondt verre for pasient B.

Det jeg tror TS egentlig sikter til er de som bedriver egen-diagnostikk uten å være i besittelse av den riktige kunnskapen om - i dette tilfellet - angst. Man ser også det samme i "Barn og Famile"- og "Samliv og relasjoner"-foraene, bare at da går det i "diagnosen" psykopat. Den lemfeldige bruken av "angst" og "psykopat" bærer en viss likhet med historien om gutten som alltid ropte ulv. Ved å til stadighet høre om at person xyz har angst eller er psykopat, så utvannes og trivialiseres disse begrepene såpass mye at man blir avstumpet. Følgelig løper man den risiko at man ikke tar faktiske angst-pasienter eller på alvor.

[AnonymBruker]

Hører daglig om mennesker med angst. Tydeligvis er angst den nye diagnosen som så mange har. For ti år siden visste jeg ikke hva dette ordet betydde, og det vet jeg vel egentlig ikke nå heller. Bare at "alle" har det, eller at "alle" kjenner noen som har angst.

Jeg mener ikke å tråkke på de som virkelig er syke, men er det ikke litt spesielt at noe som var unntakene for ti år siden, nå er på alles lepper?

Anonymous poster hash: 0906a...3ca

Man hører jo gamle damer snakke om "nervene" sine hele tiden. Det er vel det gammeldagse ordet for angst.

Nettopp!

Min mor er nesten sytti, og hun vokste opp med en far som "slet med nervene" og gikk på beroligende piller. Det var det det ble kalt før i tiden - "nerveproblemer" ble brukt om alle som var kronisk nervøse, skalv på hendene, hyperventilerte, var redde for folkemengder, holdt seg inne hele tiden, hadde opplevd noe traumatisk, og så videre..

Så joda, angst eksisterte i massevis før også. Det ble bare kalt noe annet, og det ble ofte sett ned på.

Det kan jo hende det er flere med angst i dag enn før, men det er jo umulig å vite når dette ikke ble kartlagt før i tiden. I stedet for å anta at folk bare ljuger om angst og ønsker å være psykisk syke (som jeg tror er temmelig uvanlig), så kan vi jo heller se på vår kultur og om det er noe i vårt samfunn som gjør at folk sliter. Kanskje blir vi lært opp til å tro at lykken finnes andre steder enn den egentlig gjør, kanskje er mange mennesker ensomme, kanskje sliter mange med å finne genuin mening i tilværelsen.

Anonymous poster hash: 84ea4...c9e

[AnonymBruker]

Forresten var det nok mange som "selvmedisinerte seg" med alkohol om de slet med angst og psykiske plager før i tida. Spesielt menn, som aldri skulle være svake og redde.

Så da holdt de det kanskje gående på jobb om dagen, men når skiftet var ferdig var det rett på flaska for å bedøve sine egne følelser. Og kone og barn gikk for lut og kaldt vann, og familien havnet fort i økonomisk uføre. Ikke akkurat ideelt for samfunnet det heller, selv om folk teknisk sett var i arbeid.

Såkalte nerveklinikker fantes også i byene. De som var for skjelven på hånda til å duge i arbeid, ble gjerne stuet vekk med andre "likesinnede" og ble derfor mer usynlige for friske folk.

Anonymous poster hash: 84ea4...c9e

[AnonymBruker]

Jeg har enkelte angstlignendeanfall, men det betyr ikke at jeg har angst. Jeg tror det har blitt mer vanlig å unnskylde seg med diagnoser, som man gjerne stiller selv. For meg er det viktig å ikke ha en diagnose. Om en lege, en annen person eller (aller verst) jeg selv sier at "Jeg har sosial angst (for eksempel)", så vil jeg automatisk tenke at "En fest.. ikke pokker, jeg har jo sosial angst!".

Dessuten er det mange ting man ikke har lyst til. En venninne slipper unna foreldremøter fordi hun har angst eller moren min slipper unna dugnader fordi hun har angst. Så om jeg ikke har lyst til å stille opp på noe, så er det jo ganske enkelt å si at jeg ikke kan fordi jeg har angst.

Nei, jeg sier ikke at alle som har angst er sleipe og spiller skuespill. Mine "issues" er små og jeg synes virkelig synd på de som sliter med dette daglig eller i perioder, men jeg tror likevel at mange kaller nervøsitet eller frykt for enkelte ting for angst fordi det er litt "in" eller kanskje enklere enn å takle situasjoner.

Det må da faktisk ødelegge en god del for de som virkelig sliter, når andre bruker diagnosen på denne måten.

Anonymous poster hash: aff1d...54b

[Duckie]

Jeg har enkelte angstlignendeanfall, men det betyr ikke at jeg har angst. Jeg tror det har blitt mer vanlig å unnskylde seg med diagnoser, som man gjerne stiller selv. For meg er det viktig å ikke ha en diagnose. Om en lege, en annen person eller (aller verst) jeg selv sier at "Jeg har sosial angst (for eksempel)", så vil jeg automatisk tenke at "En fest.. ikke pokker, jeg har jo sosial angst!".

Dessuten er det mange ting man ikke har lyst til. En venninne slipper unna foreldremøter fordi hun har angst eller moren min slipper unna dugnader fordi hun har angst. Så om jeg ikke har lyst til å stille opp på noe, så er det jo ganske enkelt å si at jeg ikke kan fordi jeg har angst.

Nei, jeg sier ikke at alle som har angst er sleipe og spiller skuespill. Mine "issues" er små og jeg synes virkelig synd på de som sliter med dette daglig eller i perioder, men jeg tror likevel at mange kaller nervøsitet eller frykt for enkelte ting for angst fordi det er litt "in" eller kanskje enklere enn å takle situasjoner.

Det må da faktisk ødelegge en god del for de som virkelig sliter, når andre bruker diagnosen på denne måten.

Anonymous poster hash: aff1d...54b

Jeg har reagert på det samme som deg. Da jeg fikk angst og etterhvert behandling, var/er ett av hovedmålene i terapien og få meg såpass frisk at jeg kan fungere i alle mulige sammenhenger. Vi har drevet eksponeringsterapi, og selv om det ofte frister, skal ikke jeg si til meg selv at jeg ikke kan møte opp på ting, og skylde på angsten. Jeg synes det virker veldig merkelig med alle som ikke kan ditt eller datt på grunn av angst. Jeg har hatt mange behandlere opp igjennom, og ALLE har hatt stort fokus på at man skal klare å gjennomføre normale ting.

Jeg er derimot uenig i det at man ikke vil ha en diagnose, takket være diagnosene mine har jeg endelig fått hjelp, ettersom jeg da dermed også har fått en måte å fikse det på.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Angst er ikke til å spøke med, og før man selv har følt det på kroppen skal man være ytterst forsiktig med å trivialisere lidelsen.

Selv har jeg ikke slitt nevneverdig med angst så langt i livet, men i løpet av de siste par måndene har jeg opplevd en samboer som sakte men sikkert har blitt psykisk dårligere før det til slutt kulminerte i en kraftig psykose. Long story short, sambo prøde å myrde før hun lagde leven og oppstandelse ved å løpe inn i husene til småbanrs familier i nabolaget og skremte livskiten ut av dem. Det ble full baluba med politi og tvangsinnleggelse og full pakke. Et par dager sener slipper hun ut igjen, og to dager sener er det på den igjen med psykose, trussler og politi.

Det er nå gått tre uker siden jeg sist så henne. Hun har ingen nærmeste pårørende i Norge, og det er derfor ingen oppnevnt som det, så jeg får ingen informasjon fra sykehuset. Hun har nøkkler til hjemmet mitt og kan dukke opp når som helst. Stadig vekk ringer hun meg fra ukjent nummer og kommer med beskyldninger og trussler.

Oppi alt dette er psyken min fullstendig knekt. Jeg får nå krise hjelp på DPS'en og har fått en PTSD diagnose på toppen av en kraftig depresjon som følge av alle påkjenningene og det å være vitne til at personen jeg elsker over alt annet her i livet har blitt byttet ut med et psykopatisk monster med kraftige paranoide vrangforestillinger.

Angsten jeg nå føler er så intens at jeg nesten ikke får puste når anfallene kommer, og de kommer hele tiden. Det er øyeblikk jeg blir distrahert og glemmer det som har skjedd, men plutselig er det noe som trigger flashbacks av det som skjedde (tenk vietnamveteranen som på film friker helt ut når det smeller i potta på en gammel bil). Bare jeg hører den minste litte lyd utenfor huset spretter jeg opp med hjertebank og angst for å forsiktig titte ut bak gardinene for å se hva som er der ute. Selv når jeg bare skal på badet eller på kjøkkenet lister jeg meg rundt i huset og titter forsiktig inn i rommene før jeg går inn.

Angsten har nærmest gjort meg invalid og jeg har problemer med å ta vare på meg selv. Dagen lang går jeg rundt å kjenner på en kvalmende følelse ikke så ulik den man føler når man opplever en stygg ulykke på nært hold. Jeg sliter også med kraftig skyldfølelse. Det er min kjære som virkelig er i trøbbel og antageligvis har fått hele livet ødelagt pga dette, så jeg føler skyld fordi det ikke har gått like ille med meg som med henne. Hun er ikke fra Norge og vil bli deportert tilbake til hjemlandet der hun kommer fra hvor hun hverken har jobb, nettverk eller tilgang til helsetjenester. Jeg regner med hun vil være død innen 6 månder.

Anonymous poster hash: 0d56c...932

Du må bytte ut låsen du har på døra di + få tak i husalarm. Jeg hadde også byttet telefonnummer. Det kan hjelpe mye hjemme tror jeg.

[AnonymBruker]

Jeg er derimot uenig i det at man ikke vil ha en diagnose, takket være diagnosene mine har jeg endelig fått hjelp, ettersom jeg da dermed også har fått en måte å fikse det på.

Dette kommer selvsagt an på graden an angst man har. Jeg har ikke angst, men jeg opplever angstanfall i noen sammenhenger. Jeg er så heldig at jeg ikke trenger en diagnose eller terapi men er veldig oppmerksom på mine egne triggere og prøver å utsette meg for situasjoner som jeg vet kan fremkalle et anfall. For meg er det stort sett folkemengder og å "sitte fast" på et sted uten å komme meg ut og vekk og noen ganger sosialt selv i mindre grupper. Løsningen for meg er å sørge for at jeg har et sikkerhetsnett. F.eks velger jeg å kjøre selv uten å gjøre folk avhengige av meg eller å alliere meg med noen andre. Stort sett trenger jeg ikke disse sikkerhetsnettene, men å vite at jeg har dem.

Anonymous poster hash: aff1d...54b

[Gjest FuturePrimitive]

Hører daglig om mennesker med angst. Tydeligvis er angst den nye diagnosen som så mange har. For ti år siden visste jeg ikke hva dette ordet betydde, og det vet jeg vel egentlig ikke nå heller. Bare at "alle" har det, eller at "alle" kjenner noen som har angst.

Jeg mener ikke å tråkke på de som virkelig er syke, men er det ikke litt spesielt at noe som var unntakene for ti år siden, nå er på alles lepper?

Anonymous poster hash: 0906a...3ca

Du har antakelig ganske mye angst selv, og om du ikke er flink til å ta tak i deg selv, så ender du plutselig opp en dag med panikkanfall/hyperventilasjonsanfall eller dødsangst helt ut av det blå mens du kjører bil med familien til middagsselskap.

Ikke vær så kjepphøy er mitt tips. Ja, det er mange som får/har angst om dagen - og det er en grunn til det. Vi lever i et sykt samfunn med alt for høyt tempo.

Er selv sterk tøff ung mann med eget firma, drevet som investor, kampsport, vektløfting osv osv. PANG! Jeg var en grønnsak. Helt ut av det blå. Tok meg 6 mnd å komme delvis tilbake i jobb.

[Gjest FuturePrimitive]

Forresten var det nok mange som "selvmedisinerte seg" med alkohol om de slet med angst og psykiske plager før i tida. Spesielt menn, som aldri skulle være svake og redde.

Så da holdt de det kanskje gående på jobb om dagen, men når skiftet var ferdig var det rett på flaska for å bedøve sine egne følelser. Og kone og barn gikk for lut og kaldt vann, og familien havnet fort i økonomisk uføre. Ikke akkurat ideelt for samfunnet det heller, selv om folk teknisk sett var i arbeid.

Såkalte nerveklinikker fantes også i byene. De som var for skjelven på hånda til å duge i arbeid, ble gjerne stuet vekk med andre "likesinnede" og ble derfor mer usynlige for friske folk.

Anonymous poster hash: 84ea4...c9e

Nettop.

Menn som slår unger og kone, de har antakelig angst selv. Drikker og gjemmer seg bak en dataskjerm på fritiden. Eller stikker av på sykkeltur. Mange takler det sånn noenlunde, andre går det dårlig med helt til de tar tak i det eller får hjelp.

[pipegakk]

Hører daglig om mennesker med angst. Tydeligvis er angst den nye diagnosen som så mange har. For ti år siden visste jeg ikke hva dette ordet betydde, og det vet jeg vel egentlig ikke nå heller. Bare at "alle" har det, eller at "alle" kjenner noen som har angst.

Jeg mener ikke å tråkke på de som virkelig er syke, men er det ikke litt spesielt at noe som var unntakene for ti år siden, nå er på alles lepper?

Anonymous poster hash: 0906a...3ca

Først blir jeg litt irritert på sånne folk som skal se skrått på alle som hevder de har en diagnose. For man vet som regel ikke hva som foregår på et psykisk plan hos andre, med mindre man er ekstremt close venner. Men jeg ser poenget ditt, at angst er noe som har dukket opp oftere i det siste. Jeg tror grunnene kan være det at folk faktisk innrømmer det, snakker om det og ikke skammer seg og gjemmer seg bort og tar sitt eget liv. Selv lider jeg av sosial fobi (det har visst blitt byttet fra angst til fobi, kanskje pga. hyppige ting som "åååh jeg har sånn angst for ditt og datt"), og PTSD. Dette er diagnosert av psykiater og lege, og jeg behandles og bruker medisiner for dette. Det er ikke før 6 år senere jeg klarte å si det til mine næreste venner, som jeg har kjent i snart tjue år.

Problemet jeg ser, er at mange med angstlidelser, dveler i diagnosen sin og vil ikke komme seg videre. Jeg var forkrøplet av angst og drakk nesten hver dag for å holde den i sjakk i et par år, før jeg innrømmet til behandler at ja, jo, folk kunne gjøre meg nervøse. Det var ikke før da jeg forstod omfanget, og begynte å jobbe med det. Eksponeringsterapi, jeg tvang meg selv til å søke meg inn på Universitet på et studium der vi jobbet i grupper 90% av tiden. Jeg tvang meg selv ut på fester med fremmede selv om jeg bare kjente én annen person der. For meg har det funket bra, men mange nekter å ta tak i det, tar heller i mot medisin og blir ikke fulgt videre opp. Det er nok også bra mange som sier de har angst for å få tak i medisinene som deles ut mot angstlidelser (Valium, Sobril, Xanor etc.).

[AnonymBruker]

Genene? Ja, til de som mobber ja. Det er stort sett en eller flere mobbere i hver klasse, mobbeofre får angst.

Anonymous poster hash: 6d25a...9bb

Mobbing er helt normal adferd, og finnes hos alle sosiale dyr. Smak litt på ordet; en mobb er ikke én person, det er omverdenen generelt. Et mobbeoffer er en som befinner seg lavt eller lavest på den sosiale rangstigen. Klart, iblant er det nok enkelte som stikker seg ut negativ og sparker hardere nedover enn de fleste, men mobbing som fenomen er ikke et tegn på sykdom. Selv om man luker ut alt av psykopater og sadister vil det fortsatt være mobbeofre.

Anonymous poster hash: 30160...a74

[AnonymBruker]

Jeg har et inntrykk av at de som virkelig HAR angst snakker for LITE om det,
mens folk som bare misliker ting ofte sier at de har angst.

Anonymous poster hash: a194e...0a8

[AnonymBruker]

Jeg har et inntrykk av at de som virkelig HAR angst snakker for LITE om det,

mens folk som bare misliker ting ofte sier at de har angst.

Anonymous poster hash: a194e...0a8

Tja, jeg skriver mye om det på nettet, men snakker sjeldent om det til andre.

Det er jo fordi man aldri vet hvordan folk vil reagere og jeg vil helst ikke plage andre med mine problemer.

Anonymous poster hash: 7441c...ad9