Innleggelse: hva var verst?

[AnonymBruker]

Har stort set bare vært innlagt i forbindelse med operasjon, og det kjedeligste da er å ligge med venfloner, dren, epidural, kateter og fandens oldemor som gjør at bare det å snu seg i senga blir et prosjekt. Blir ikke mye søvn da, nei, spesielt ikke hvis man i tillegg slenger på en person som braser inn hver tredje time - dag OG natt - for å ta blodtrykk og temp. På med lyset og full seremoni hver gang. Har stort sett reist hjem så fort det var forsvarlig, bare for å få være i fred og slappe av. Jeg vet at de bare gjør jobben sin, og at det er for en grunn, men jeg har ofte tenkt at sykehus ikke er et sted hvor man kan bli noe særlig friskere. Til det er det for slitsomt.

Anonymous poster hash: dc3f5...81d

[mie23]

å ligge på gangen med et foreng med ekstra kvalme, hvor det kom ut både i den ene og den andre enden av meg. Forferdelig opplevelse.

[AnonymBruker]

Alltid blitt behandlet flott på sykehus ved innleggelser, så det verste jeg har opplevd må være å dele rom med tre pensjonister som alle snorket låter fra helvete om natten.

Anonymous poster hash: dd2f2...15a

[AnonymBruker]

Husker ikke så mye, ble innlagt for en operasjon for 10 år siden. Men, jeg er ganske hjemskjær, kan være sosial angst, men liker best å sove i min egen seng. Og liker meg best hjemme, føler meg utilpass av å være på besøk hos andre, eller sove på sykehuset. Var ganske neddopet etter operasjonen, husker jeg hadde sykt vondt i føttene, hælen, for jeg lå i samme stilling hele tiden. Og jeg skled ned i fotenden av sengen.. og jeg falt ut av sengen et par ganger (kan være det at jeg var så neddopet).

Etter en bilulykke så dro jeg hjem, med hjernerystelse og indreblødninger, som stoppet etter flere timer. altså stoppet før jeg dro hjem. Og hevelse i halsen, etter bilbelte.
De gjorde alt de kunne for å holde meg der over natten, men jeg nektet, jeg skulle hjem. Skrev under på et papir om at jeg dro hjem uten legens anbefaling.

Jeg hater alt ved å bli innlagt, sengene, maten, folkene.. alt. Klarer bare ikke å slappe av eller sove.
Dro hjem i 3 tiden om natten, så jeg PRØVDE å ligge der men klarte det bare ikke.

Husker ikke så mye av den dagen selv, var i sjokk etter ulykken.
Men har blitt fortalt av jeg prøvde å klatre ut vinduet for å stikke av Satt i et hjørne, gråt og skalv for jeg ville hjem. - kan ha hvert sjokk + hjemmelengsel. Men jeg var ikke meg selv den dagen, var en ganske alvorlig ulykke og det var usikkert i over en uke om pappa overlevde eller ikke.

Anonymous poster hash: 1a049...72c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2015 den 12.47):

Sikter til innleggelse på sykehus, hvis du ser bortifra eventuelle smerter og sykdommen som var årsaken til innleggelsen, hva syntes du var verst mtp sykehusinnleggelsen? Maten? Sengen? Å bli vekket om natten? Sidemannen?

 

Anonymous poster hash: fa6d3...88c

Er på sykehus nå, og har en sidemann på maks 19 år som er verdens mest hensynsløse. Der ligger jeg nyoperert, og hun skravler høyt på telefonen og jeg sovnet etter en ny dose morfin, men ble bråvekket av høy skravling i telefonen. Hun skravler hele dagen. (Har fått sov i ro til ørene av sykepleier etter at jeg varsla da hun satt og så på tiktokvideoer helt til klokka ett forleden natt) Jeg må overhøre samtalene ufrivillig ofr selv med sov i ro høres samtalen. Så sier den andre personen på linja at hu ikke må skravle så høyt, så sier hu at det driter hu i, og at sidemannen (jeg) er dum 😳😂 Vel… Har varslet sykepleier som ba henne legge ned mobilen, men når man endelig får søvn og det på morfin og blir avbrutt søvnen og smertene kommer tilbake, da er dette et helvete…

Anonymkode: 18766...5c9

[AnonymBruker]

Besøk. Jeg liker dessverre ikke velmenende besøk, av folk jeg ikke liker. Og at på til når jeg er syk, dårlig, har det vondt og dusjing ikke alltid er så enkelt. Hvis det var kun mann og barn, er det helt ok. 

Men jeg kan ikke si at jeg ikke ønsker besøk heller. Da blir du sett rart på. 

Anonymkode: 3f9f7...e1b

[AnonymBruker]

Har bare erfaring med psyk. avdeling på sykehuset, men der må jeg si at det som irriterer meg aller mest er nattevakten som skal titte innom hver kveld. Noe som selvfølgelig skjer rett etter jeg har sovnet, slik at jeg våkner igjen!

Bagateller helt klart, men det stikker seg ut som mest negativt.

Anonymkode: c2277...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Besøk. Jeg liker dessverre ikke velmenende besøk, av folk jeg ikke liker. Og at på til når jeg er syk, dårlig, har det vondt og dusjing ikke alltid er så enkelt. Hvis det var kun mann og barn, er det helt ok. 

Men jeg kan ikke si at jeg ikke ønsker besøk heller. Da blir du sett rart på. 

Anonymkode: 3f9f7...e1b

Jeg ønsker heller ikke besøk, skal jo ikke være her kjempelenge og bor over en times kjøring fra sykehuset jeg er innlagt på, så mine nærmeste får holde fortet hjemme til jeg er tilbake. Bestevenninna bor 1,5 times kjøring unna også.  Og de har koronarestriksjoner angående besøk nå, så du blir ikke sett rart på om du nekter besøk. 

Anonymkode: 18766...5c9

[AnonymBruker]

Ventetiden på akuttmottaket, husker det tok en liten evighet før jeg ble plassert i i ett rom.

Anonymkode: b42a9...6f7

[AnonymBruker]

Å bli pumpet/ motta motgift og ha fastvakt etter overdoser.. 

Anonymkode: a8d80...03a

[AnonymBruker]

Er mye er jo slit med å være innlagt, men å dele rom med folk som er urolige og bråker, spesielt om natta er nok verst her. Har møtt de snilleste av personalet da.  

Anonymkode: e5c27...808

[Marye]

Det verste var å bli beltet fast og nektet å få gå på do så jeg måtte ligge der og tisse meg ut foran flere «pleiere»

[Purple_Pixiedust]

Har hatt en sidemann som snakket konstant i tlf med høytaleren på, hvor 90% handlet om klaging. 

Etter over tre uker på sterke morfinpreparater så skulle sykepleier og lege på helg uten forvarsel begynne å trappe meg ned, og da med plan om å halvere dosen dag for dag. Som både sykepleier og rusavhengig selv så visste jeg etter så lenge med tre preparater døgnet rundt så var kroppen fysisk avhengig og en nedtrapping burde skje over ca to uker mtp mitt bruk. Men hun sykepleieren bare sa at nei dette får man ikke abstinenser av og de trapper alle pasienter så fort ned. Hun glemte visst at de fleste pasientene der kun hadde gått på morfin i 3-4 dager postoperativt, mens jeg i over tre uker og store doser. Men dette hørte hun ikke på. Så jeg fikk abstinenser da, men jeg sa ifra om dette da det var blitt hverdag og den faste legen, og han var helt enig i at det måtte trappes langsomt ned, og satte meg opp i dose igjen. Det var utrolig ubehagelig å ikke bli hørt på det der, og sitte med følelsen av at de trodde jeg bare ville gå på de medisinene fordi jeg var rusavhengig (noe jeg ikke ville. Jeg hater opiater). 

Men stort sett har alt av innleggelser, både månedslange i psykiatrien, og den lengste på en måned i somatikken vært ok. De fleste som jobber der er flotte mennesker. 

[AnonymBruker]

Var innlagt over lengre tid som barn, med en arm i strekk. Det verste da var at jeg måtte gjøre fra meg på bekken. Fikk det aldri til, og urin og avføring fløt i sengen da jeg var ferdig. Måtte også dele rom med en stakkars 2-åring med brannskader, og det var mye hyling, smerter og gråt. Men sykepleierne var fantastiske og tok godt vare på meg - kanskje litt ekstra siden begge foreldrene mine bodde langt unna og ikke fikk være der hele tiden.

Som voksen er det verste å høre tragiske diagnoser fra sidemannen, uempatiske sykepleiere og dårlig kommunikasjon. Jeg fjernet galleblæren, laparoskopisk, og hadde ingen anelse om hvor mye jeg kunne bevege meg, når jeg kunne spise, om det var noe spesielt jeg måtte være forsiktig med. Mange timer etter operasjonen begynte jeg å bli ganske sulten, så jeg dristet meg til å spørre sykepleieren om det var mulig å spise. Det viste seg at det ikke var noen restriksjoner på det, og jeg fikk beskjed om selv å finne kjøkkenet og smøre meg en skive. Jeg tror mange sykepleiere glemmer at pasienten ikke alltid vet hvordan man skal være pasient, og trenger litt rådgiving.  

 

Anonymkode: 7e260...4d8

[AnonymBruker]

Første gang var det romkameraten.  Jeg var lagt inn med en hissig infeksjon som ikke ga seg, og hadde over 40 i feber på det verste.  Romkameraten var en eldre kvinne, dette var i juni, 30 grader ute - og hun var livredd for trekk (hun hadde fått vindusplassen).  Det var ikke snakk om at vinduet kunne åpnes på gløtt en gang.  I tillegg skulle hun legge seg og sove før klokka 20 på kvelden, ergo måtte gardiner trekkes for og lys slåes av.  Jeg lå og døste litt innimellom, men sovner aldri før midnatt.  Det var lange timer.  Snakket man til henne var hun nærmest døv, men hun hørte det svært godt hvis jeg bare strakk meg etter drikkeglasset.

Andre gang var etter en operasjon.  Jeg hadde fastet siden midnatt, ble operert på morgenen.  Mot kvelden begynte jeg å bli relativt sulten, men da ba sykepleier meg om å være "flink" (jeg er litt overvektig) og droppe mat den dagen, siden det ville ha en gunstig effekt på vekta.  Dette var et lite sykehus, kantina var stengt for lenge siden.  Jeg får fryktelig vondt i hodet uten mat, men det var altså ingen bønn.  Frokost dagen etter fikk jeg "på nåde".  Fikk tilbud om å være på sykehuset ei natt til, siden min operasjon hadde vært uventet komplisert, men jeg valgte å dra hjem.

Anonymkode: 6b689...862