Når han ikke vil ha barn

[Chickenwings85]

Å tro at hvis man bare elsker mannen NOK, er man villig til å gi slipp på drømmen om å få barn blir i overkant naivt for meg. Det er litt i samme gate som de som tror at dersom man ikke er forelsket hele tiden, så betyr det at forholdet ikke er noe å samle på.

Livet er ikke som i en romantisk komedie. Realiteten er at langvarige forhold krever mye arbeid, og at man vil ha gode og dårlige perioder, avhengig av både indre og ytre faktorer. Det kan være sykdom, arbeidsledighet, stress og ikke minst uenigheter om store avgjørelser som gjør at forholdet kommer litt i bakleksa, og da krever det en del jobb å få det på rett spor igjen.

TS sier at hun ønsker seg barn. Jeg vil tro at det ønsket kan være såpass sterkt at det vil være vanskelig å gå videre dersom hun ikke får muligheten, i hvert fall uten å klandre mannen for det. Det betyr ikke at hun ikke elsker mannen nok, det betyr bare at de er grunnleggende uenige om den kanskje STØRSTE avgjørelsen man kan ta her i livet. Nettopp derfor er det såpass vondt for henne nå. Å insinuere at hun ikke elsker ham nok er bare ufølsomt, i tillegg til at du ikke har belegg for det.

Kjære TS: du må understreke for mannen din at det er like lite riktig for ham å få barn med deg bare fordi du vil, som at det ikke er riktig for deg å gi slipp på drømmen om barn fordi han ikke vil. Det finnes ikke noe kompromiss! Det er derfor det er så vondt, og det er derfor det er så utrolig viktig at dere begge tenker dere nøye om hva dere vil. Hvis det er noen tvil hos noen av dere - som for eksempel at mannen din sier at han ønsker barn om 5 år - er det verdt å snakke nærmere om før dere eventuelt går hvert til deres.

Anonymous poster hash: bd69f...95b

Tusen takk for svar. Det hjelper meg masse i den rådville situasjonen. Takk.

[Chickenwings85]

Samtalen om barn er fortsatt gående, vi har ikke funnet en løsning enda da samboer må få litt tid til å tenke. Det som er fint er at vi nå kan snakke ordentlig om det, samt være ærlige på hva vi faktisk tenker om å få barn. Han har begynt å google på nettet- om hvordan det er å bli far. Hehe, stakkars. Han er nok litt stresset nå. Men som han sier, han er veldig redd for å love meg noe før han har tenkt ordentlig gjennom det. Han sier hvertfall at han forstår at vi ikke bør vente til han er 35 og jeg 37, men at vi må forsøke å møtes på halvveien. Han vet at jeg er klar for det i dag, men jeg er jo selvfølgelig villig til å vente i feks 2/3år dersom jeg får et ordentlig svar fra han. Samboer har nevnt at det går ann å prøve på å bli gravid høsten 2016. Når han sa det kjente jo jeg at jeg holdt på å renne over av glede. Men som han sier- han er redd for å love meg noe før han er sikker på at han kan stå for det. Jeg er usikker på hva vi kommer frem til- det eneste jeg vet er at han må få noen dager å tenke seg på/la det synke inn litt. Skrekken min er jo selvfølgelig om han kommer frem til at han ikke kan love meg noe som helst.

Jeg er hvertfall veldig glad for at jeg kvinnet meg opp og valgte å ta det opp. Han sier at dersom jeg plutselig hadde blitt gravid, så hadde han ville gjort alt han kunne for å bli en god pappa for barnet, det som skremmer han er å planlegge det. Vi får se hva som skjer. Jeg er veldig spent. Jeg tenker ikke på annet, men det viktigste nå i disse dager er at jeg gir han tid. Kanskje det hadde vært en ide å ta kontakt med et familievernkontor for å få en tredje stemme inn i bildet. Jeg vet ikke...

Jeg håper det ordner seg, samtidig som jeg ikke tørr å håpe for mye...