Ansjosen Skrevet 20. mars 2015 #61 Skrevet 20. mars 2015 Jeg har ikke egne barn, men er veldig glad i stebarnet mitt. Om faren til barnet skulle velge å avslultte vårt forhold vet jeg at ville savnet barnet også. Det er utrolig kjekt å være sammen med barnet, og det at jeg har noe helt annet å tilby enn barnets mor gjør at vi hatt det enklere med å finne rollene våre tror jeg. Moren til barnet er mer innemenneske og derfra kommer det med andre ord et velfungerende barn, med godt inngrodde lese bok/spille spill/tegne/perle osv. vaner, så når jeg kan bidra med opp i trærne, gå på ski, gå på tur, brenne bål osv. vaner så utfyller de to hjemme hverandre litt enklere tror jeg enn om mor og jeg hadde identiske sterke sider. Nå bidrar selvsagt barnets far sammen med meg i disse tingene, men det kjentes mer relevant å nevne forskjellen på meg som stemor og barnets mor enn å dra far inn i sammenhengen i forhold til trådens utvikling.
AnonymBruker Skrevet 20. mars 2015 #62 Skrevet 20. mars 2015 De er ikke "mine" stebarn lenger, men jeg kommer alltid til å være glad i dem og holde kontakten :-) At man synes det er slitsomt med mange barn og føler for å trekke seg litt tilbake synes jeg ikke er rart, og heller ikke noe tegn på at man ikke er glad i dem. Man kan jo faktisk også ha behov for å trekke seg tilbake fra egne barn når ting er veldig intense ;-)Anonymous poster hash: 3e493...de5 1
AnonymBruker Skrevet 20. mars 2015 #63 Skrevet 20. mars 2015 Min samboer har en datter fra før, som nå er ni år gammel. Vi har også et felles barn på 2 år. Jeg bryr meg om min bonusdatter, og ønsker henne alt godt. Vi har det hyggelig når hun er her, og hun er en grei og trivelig jente. Jentas mor lager heller ikke noe trøbbel, så jeg klager ikke! Det er klart at kjærligheten for mitt eget barn langt overgår kjærligheten for bonusdatteren min. For mitt eget barn kjenner jeg en nesten overveldende omsorg og beskyttertrang. Følelsene for bonusdatteren min er ikke så overveldende, de minner kanskje mer om følelsene man har for en niese eller nevø? Altså at man er glad i dem og ønsker dem alt godt i livet, men at de ikke er helt "dine" Uansett er det jo sånn det er for bonusdatteren min også. Uansett hvor godt hun liker meg og setter pris på meg som bonusmor, så vil hun alltid ha større kjærlighet og tilknytning til sin mamma. Det er helt naturlig. Anonymous poster hash: 336f1...cf2 2
AnonymBruker Skrevet 20. mars 2015 #64 Skrevet 20. mars 2015 Jeg er glad i de og ønsker de alt godt i livet. Men jeg savner de ikke og synes det er helt greit når de er hos sin mor. Anonymous poster hash: 70713...520 1
AnonymBruker Skrevet 20. mars 2015 #65 Skrevet 20. mars 2015 Jeg er jo glad i stedatter. Men savner henne ikke. For alt har vært på hennes premisser. Nå syntes det er trist at hun ikke vil ha kontakt med faren sin.Anonymous poster hash: 620dd...ad9
Rachelzane Skrevet 20. mars 2015 #66 Skrevet 20. mars 2015 (endret) så gøy å lese at noen er glad i stebarna sine og behandler dem bra og med respekt! jeg hadde ste-monster boende hos oss fra 4 klasse til jeg flyttet ut og nesten alle de årene hadde jeg det grusomt. Stefaren min derimot var fantastisk god og snill , kunne gjerne ta meg med til butikken for å leie film å kjøpe snop osv. klapper for dere som klarer å være glad i stebarna deres! og til de som ikke er det så er det også greit-så lenge dere viser respekt og "omsorg" Endret 20. mars 2015 av Rachelzane
LatersBaby Skrevet 20. mars 2015 #67 Skrevet 20. mars 2015 Jeg har tydeligvis vært veldig heldig. Vokste opp med stemor fra jeg var 3-15 år, da hun og pappa gikk fra hverandre hadde hun meg 50/50 sammen med barna de fikk sammen. Jeg er like glad i henne som i min biologiske mor. Jeg er nå i et forhold hvor jeg har barn fra før og vi har et felles barn. Barnet mitt er hos oss 100%, og samboer er som en far for henne. Hadde aldri kunne vært med noen som forskjellsbehandler barna.
maria74 Skrevet 22. mars 2015 #68 Skrevet 22. mars 2015 Ja, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad i barna til mannen min. De er tvillinger og er faktisk bare fjorten år yngre enn meg. Jeg møtte mannen min da jeg var atten, og guttene var fire år. Helt siden dag en, har jeg blitt regna som mamma, og elsker disse guttene like mye som jeg elsker mine egne barn. Når jeg blir spurt om hvor mange barn jeg har, sier jeg at jeg har seks barn og nevner ikke at de er stebarna mine. <3
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå