Du som er stemor/stefar, er du GLAD i stebarna dine?

[AnonymBruker]

Jeg er nemlig ikke glade i mine.

Jeg bryr meg om dem, og vil dem ikke vondt. Men jeg føler ikke noe for dem. Jeg vil ikke ha dem her mer enn nødvendig, og jeg kjenner at jeg trekker meg unna noen ganger. Har behov for å få stillhet og fred rundt meg, så hender jeg låser meg inn på badet eller soverommet. Så jeg får meg en liten pustepause. Det hjelper. Litt iallefall.

Kjenner ofte jeg gleder meg til de drar til moren sin igjen, og legg trives aller best når bare jeg, min datter og mannen er sammen.

Det er utrolig mye mas og stress med flere barn i hus. Det er liksom aldri et minutts stillhet.

Flere som meg?

Anonymous poster hash: d5fd1...6a2

[Gjest jausau]

Ja jeg kan åpenhjertlig si at jeg er glad i dem, når folk spør hvor mange unger jeg har nevner jeg de med,uten å legge til ordet Ste- foran. De er hos oss 50/50 og selv om jeg noen ganger syntes det er mye mas om ditten og datten så er det sånn at jeg savner de når de er hos mor. Jeg forstår de som ikke klarer å være glad i ste barna sine, men jeg tror at ungene merker det og da blir det ganske så feil. Jeg vet at det er ikke lett å være verken steforeldre eller barn. Har selv vært det, og min pappa likte meg ikke på samme måte som de andre som var hans og jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle bli sånn. Men det er ikke lett.

[AnonymBruker]

Nei!

Anonymous poster hash: 9805a...5ef

[AnonymBruker]

Tror det kommer mye an på hvordan ungene er, hvordan forholdet mellom far og eks er, hvor mye man har ungene etc. Her har det vært alt for mye rabalder til at jeg er blitt kjempeglad i ungene. Men jeg setter jo pris på at de er her, og jeg utelater de aldri. Men når de har vært her en uke så kjenner jeg at det er nok og når de er hos mora så savner jeg de ikke. Men jeg savner heller ikke min egen datter som er mest hos faren sin. Vi er alle forskjellige :-)

Anonymous poster hash: 4ef9c...3a9

[AnonymBruker]

Ja, jeg er uten tvil veldig glad i ste-barna mine. Akkurat som jeg er glad i tantebarna mine, og mine egne.

Det er klart det er noe spesielt med sine egne, så det blir liksom på to vis. Men jeg sier at jeg har ... antall barn når folk spørr, legger ikke til at to av de er ste-barna med mindre det blir snakk om det. Mor til stebarna har tillitt til meg og vi har en gjensidig respekt, og hun har fortalt meg flere ganger at hun setter stor pris på at hun vet at barna har det godt når de er sammen med meg. Vi er ikke venninner eller noe, men når vi er sammen i forskjellige sammenhenger med barna slår vi gjerne av en prat, hun spørr hvordan det går med barna våre og slikt.

Føler meg heldig som har det slik, for etter kvinneguiden å dømme virker det som det ikke er så vanlig...

Anonymous poster hash: 19500...34f

[AnonymBruker]

Jeg var ikke glad i mine. Faktisk mislikte jeg dem så sterkt at jeg bevisst dro bort mange av helgene de skulle til oss. De var ekle, uoppdragne, skitne uten manerer eller hygiene. Mistenker moren for å ha trent dem opp i å være skitne og tørke snørr på sofaen min.

Det endte opp med at jeg dro fra far mye fordi jeg ikke utsto ungene hans.

Anonymous poster hash: b324c...609

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg skal bruke ordet glad Noen dager er de søte, morsome skjønninger og jeg merker en varm følelse når jeg ser på dem. Andre dager er de kjempe irriterende og bråkete og jeg puster gledelig ut når de kommer seg ut døren

Det samme gjelder mine egne hehe

Anonymous poster hash: c12e8...850

[FantasDick]

Jeg har bare ett stebarn og ingen egne barn, så vet ikke om jeg er glad i barnet på samme måte som når mine egne barn kommer, men jeg tror det. Jeg er i alle fall veldig glad i barnet og kjenner på savnet når det er på avlastning én helg i måneden. Vi har barnet 100% så det kan hende jeg har knyttet litt ekstra bånd enn om vi hadde hatt barnet her sjeldnere.

[AnonymBruker]

Nå er jeg ikke stemor for noen, men jeg husker at han som var stefaren min før mislikte meg og søstera mi. Han var glad i oss og kjøpte mange gaver og tok oss gjerne med til syden før mamma og han flytta sammen, men så fort vi bodde under samme tak, mislikte han spesielt meg. Jeg var jo tenåring på den tiden, så jeg var ikke akkurat plagsom... Var ikke gøy å bo der når jeg hele tiden følte meg uønsket.

Så til dere steforeldre; vi stebarn merker godt at vi blir mislikt, og det er ikke morsomt i det hele tatt...

Anonymous poster hash: 3bb7f...bed

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en stefar som mislikte meg og søstrene mine. Han flyttet inn da jeg var rundt 10 og vi fikk ikke lov til å lage lyder eller oppholde oss mye i stuen. Han mente at barn skulle være på rommene sine. Det er veldig vanskelig å være barn og kjenne på at du ikke er velkommen i ditt eget hjem.

Anonymous poster hash: c8526...b64

[AnonymBruker]

Jeg får vondt av å lese om dere som ikke har følt dere like elsket som resten av søskenflokken. Så grusomt vanskelig det må være å være barn å føle seg overflødig.

Mannen min og jeg har fem barn, vi bestemte oss for at fem var nok når vi møtte hverandre, så vi har ingen fellesbarn.

Jeg elsker alle fem, mine stebarn har hatt bruk for den samme omsorgen som mine egne barn hadde som små. Og nå er de alle fem i en periode av livet hvor de holder på å etablere seg som voksne, og når de kommer hjem til oss gamle er de gode lange klemmene like gode å få av stebarn som egne barn.

Jeg visste jo at han hadde to barn når jeg møtte ham, så jeg visste at alenetid er noe som kommer en gang i framtiden, og nå har vi fått alenetiden som kjærester. Så dere som har små barn kan se fram til en ny forelskelse når ungene drar hjemmefra . Nå har vi tid til å gå på kino på impuls, reise vekk ei helg eller ligge lenge om morgenen , og det er en lykke

Anonymous poster hash: 652b5...c36

[AnonymBruker]

Ja, jeg er glad i stebarnet mitt. Hun er verdens skjønneste jente, MEN! Moren hennes har sterke psykopatiske trekk og har ved et par anledninger fortalt at far ikke får ha henne mer, fordi hun da får mindre bidrag... Barnet gråter mye og kaster opp en del her, og uttrykker at hun ønsker å bo her, noe mor ignorerer. Etter noen år begynner dette å tære veldig på situasjonen, og far vurderer nå å si opp alt samvær, fordi barnet vil få det bedre 100 % hos en mor som ikke skaper kvalme, men som føler at "hun vant" og kan gå videre med alt sinne på neste offer.

Til dere kvinner som er fæle mot far, det går ut over barnet! Far her skal snart GI FRA SEG alt av ansvar og kjennskap, fordi han ikke orker mer! Takk faen skal Norge ha som har et idiotisk system.

Mor vil ha barn, mor får penger ut fra hvor mye far har barnet = mor vil ha 100 %.

Anonymous poster hash: 7e0fd...18b

[Gjest]

Ja, jeg er veldig glad i sønnen til samboer og blir mer glad i han for hver dag som går. Han er her 50% av tiden og kjenner ofte på at jeg savner han når han er hos moren.

[PPM]

Har vært "stefar" for en gutt for mange år siden, var samboer med hans mor i en periode. En skikkelig godgutt. Han er voksen i dag da, men vi har fremdeles kontakt en gang i blant, mange år og noen "stefarer" senere.

Har også vært i forhold der det ikke gikk like fint.

* Og sånn for å svare på spørsmålet i trådtittelen, ja, selvsagt var og er jeg glad i han.

Endret 17. mars 2015 av Petter

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en stefar som mislikte meg og søstrene mine. Han flyttet inn da jeg var rundt 10 og vi fikk ikke lov til å lage lyder eller oppholde oss mye i stuen. Han mente at barn skulle være på rommene sine. Det er veldig vanskelig å være barn og kjenne på at du ikke er velkommen i ditt eget hjem.

Anonymous poster hash: c8526...b64

Kan det være at du oppfattet det slik fordi det kom fra HAN og ikke en av foreldrene?

Jeg har nemlig fått slengt den i trynet at jeg ikke likte dem fordi jeg satte foten ned på ting du beskriver her. Jeg mente de kunne være på rommene sine når de skulle bråke og herje med venner. Så ikke noe poeng i at de skulle sitte sammen med oss å gjøre det. I tillegg syns jeg at innestemme er en grei ting. Gjør ikke noe at de tar hensyn til andre faktisk.

Dette tålte de ikke at jeg sa noe på¨og det ble sure miner. Etterhvert kom jeg i snakk med moren om ting rundt barnas oppførsel og de tinga jeg tok opp fikk de aldri lov til hos henne!

Så det var altså greit at moren hadde disse reglene, men ikke jeg.....

Heldigvis snakket moren med dem og de forsto at det var like viktig at jeg sa ting som når hun sa det.

Anonymous poster hash: bfeba...01e

[AnonymBruker]

Jeg bryr meg om dem og vil de ingenting vondt. Ønsker at de skal ha det bra. Men helt ærlig så er jeg mere glad i bikkja mi enn i de.

Anonymous poster hash: 6bdee...342

[minister-mio]

Jeg er glad i dem. Det bare ble sånn og jeg kunne ikke sluttet å være glad i dem om jeg prøvde

[Pysa]

Jeg er ikke stemor, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig glad i de to småjentene min eks har laget med sin nye kone (som forresten også er ei super dame).

[AnonymBruker]

Ja, det er jeg. Ikke så sterkt som man elsker egne barn (har ikke selv), vi har blitt gradvis kjent etter at hun ble 11, og lenge på avstand, så vi har ikke et veldig mor-barn lignende forhold. Men vi setter pris på hverandre og lar relasjonen utvikle seg i sitt eget tempo. Trives godt når hun er hjemme og gleder meg til å treffe henne når hun har vært borte litt, og jeg føler glede over å gjøre koselige ting for henne.

Anonymous poster hash: 78f66...72b

[AnonymBruker]

Gleder meg til barnet kommer på samvær og ønsker barnet alt godt i livet, men er ikke så glad i stebarn som jeg burde vært. Det gnager på samvittigheten noen ganger. Mor har gjort alt for å være jævlig etter jeg og far flyttet sammen. Desverre har noe av irritasjonen og frustrasjonen over mor gått utover barnet selv om det i bunn og grunn er uskyldig.

Anonymous poster hash: 98732...01d