Irritert på DPS, hjelp?

8. mars 2015

Kom deg ut å reis sier jeg bare -beste kuren for alle med depresjoner/angst/post-traume/div.diagnoser som asberger, ad(h)d osv.

Anonymous poster hash: 0c20b...cf6

Altså dette. Dersom dette er ditt seriøse forslag... Du er hårreisende uopplyst om hva en aspbergerdiagnose innebærer. Du har også skremmende liten forstårelse for depresjon, angst og traumer. Og ja ADHD - har hørt om mange hvor det hjelper å reise, ja.

Anonymous poster hash: fbb1c...11f

8. mars 2015

Du vet virkelig INGENTING om meg eller hvordan jeg fungerer.
Det jeg kan fortelle deg er at jeg ikke skal reise noe sted, for det er som sagt det jeg har mest angst for i hele livet.
Jeg fungerer helt fint, det er jo en grunn for at jeg sier de ikke kommer til å ta meg inn.
Jeg presiserte vel bare at jeg ikke er av typen som gråter over mine problemer til hvem som helst. Jeg lever helt fint med tingene jeg har blitt utsatt for (og når ble dette en konkurranse om hvem som hadde det verst? Jeg bare ble provosert over du mente alt skulle løses ved å reise, derfor listet jeg opp et par ting for å spørre deg om du virkelig mener at det forsvinner av å reise).
Hva jeg trenger hjelp til er vel forsåvidt heller ikke din sak. Det er en psykolog som har vurdert at jeg trenger hjelpen, og det jeg stiller spørsmål ved er hvorfor en hjelpepleier skal ha en mening som overgår den personens vurdering. Ingenting annet.
Og du vet virkelig INGENTING om hva jeg gjør eller hva jeg har jobbet for. Heller ikke hvorfor jeg har hatt mange behandlere eller hva som er problemene mine, så jeg ville foretrekke at du ikke snakker som om du vet det heller.

Anonymous poster hash: 5a7d2...def

jeg kjenner deg ikke, så såklart jeg ikke vet om alle dine problemer -poenget mitt er at du ikke er alene om å ha hatt et kjipt liv, og du kommer ikke til å få det bedre om du ikke jobber med det.

jeg skjønner heller ikke hvorfor du er så opptatt av å bli "godkjent som sjuk" når du selv sier at du er velfungerende i dagliglivet -og de mener du er for frisk for behandling, og i tillegg så sier du at du ikke har problemer med fortiden din. Da er det jo bare å leve videre som alle andre (med aspergers).

Come on, du kan bedre enn dette her -VIL du ha et godt liv eller ikke? For meg høres det nemlig ut som om du har blitt "avhengig" av å kalle deg selv sjuk.

jeg kjenner til en med en ganske alvorlig grad av schizofreni. De fleste ville bukka under med slike tanker og halliser i hodet -men neida, her snakker vi om en mann som virkelig kjemper for å gjøre det beste ut av det, selv om sykdommen hans er noe han ikke kan gjøre noe med what so ever. Og begynner du å lete så finner du utallige slike historier fra folk rundt deg i verden -hvorfor skal du være annerledes, hvorfor legger du deg ned og sier "dette klarer jeg ikke" når folk som har det mye værre enn deg står på for å klare det på tross av alt det kjipe som har skjedd? Hvorfor VIL du ikke PRØVE?

Anonymous poster hash: 0c20b...cf6

8. mars 2015

Altså dette. Dersom dette er ditt seriøse forslag... Du er hårreisende uopplyst om hva en aspbergerdiagnose innebærer. Du har også skremmende liten forstårelse for depresjon, angst og traumer. Og ja ADHD - har hørt om mange hvor det hjelper å reise, ja.

Anonymous poster hash: fbb1c...11f

Ikke mindre forståelse enn at jeg er en av dem selv -og har gått i terapi. Men det hjelper ikke å sitte hjemme å synes synd på meg/seg selv -ja om det ikke er akkurat det man ønsker da selvfølgelig. Selvmedlidenhet har ingenting med diagnoser å gjøre, det handler om tankemønster.

Anonymous poster hash: 0c20b...cf6

8. mars 2015

Etter å ha lest ts sine svar om vanskeligheter med å åpne seg, samt at du har aspberger, synes jeg mitt forslag om å skrive ned ting og ha med til samtalen, virker veldig bra.

Men. Dersom du har vært til 15 ulike behandlere virker det som at du er en del av "problemet". Du er klar over at en behandler ikke kan "fikse" deg, GJØRE deg bedre eller FÅ deg til å fungere? Det er du selv som må gjøre jobben, men en behandler kan hjelpe deg. En annen ting er at det på mange DPS'er er lange ventelister og man på prioritere. Dersom dette gjelder for "din" DPS og de har informasjon om hvor mange behandlere du har hatt, kan dette være en grunn til vurderingssamtalen, rett og slett vurdere din evne, vilje og motivasjon til å motta hjelp.

Anonymous poster hash: fbb1c...11f

Du glemmer å spørre hvorfor jeg har gått til flere forskjellige behandlere.

Jeg er ikke vanskelig ang å få hjelp, jeg har prøvd det meste og jeg har alltid gjort som jeg har fått beskjed om.

Jeg kan prøve å gjøre det litt klarere hvorfor jeg har gått til forskjellige:

1. Den første var for en utredning relatert til et fysisk problem, for å se om det var psykisk. Det var det ikke, så da var jeg ferdig der.

2. Ble henvist til en psykolog for panikkangst da jeg var ca 9 år. Her gikk jeg i et par måneder og alt var under kontroll, så var jeg ferdig der.

3. Sommeren etterpå fikk jeg angst igjen, og ble henvist til en ny en (den andre personen jobbet der ikke lenger). Så ble jeg ferdig fordi angsten var borte igjen.

4. Så hadde jeg flyttet til en annen by og fikk angst igjen. Gikk i behandling for dette. Ble ferdig.

5. Ble henvist tilbake fordi de lurte på om det kunne være en underliggende årsak til angsten. Ble da utredet for depresjon og ptsd. Hadde depresjon og fikk piller for det, så var jeg ferdig der.

6. Kom tilbake fordi pillene ikke hadde hjulpet og prøvde en form for terapi mot depresjonen istedenfor.

7. Ble utsatt for seksuelle overgrep og fikk en spesialutdannet psykolog for dette.

8. Måtte ha en ny psykologuttalelse til rettsaken for seksuelle overgrep og ble da henvist til en annen en den forrige fordi det ikke hadde vært klart at jeg skulle anmelde på det tidspunktet.

9. Ble innlagt på ungdomsspsykiatrisk akuttpost, her hadde jeg en psykolog.

10. Ble innlagt på en annen post istedenfor og fikk derfor ny psykolog.

11. Ble utskrevet og skulle til oppfølging hos en person. Ettersom jeg fikk en diagnose da jeg var innlagt fikk jeg en spesialist i dette.

12. Jeg ble flyttet til en annen psykolog fordi jeg tydeligvis ikke hadde den diagnosen likevel.

13. Jeg ble flyttet igjen fordi jeg flyttet til en annen del av byen og tilhørte derfor en annen DPS.

14. Den første jeg nevner i hovedinnlegget.

15. Den jeg gikk til nå nylig.

Men hvis du fortsatt mener det er jeg som er problemet, så ok.

Anonymous poster hash: 5a7d2...def

8. mars 2015

jeg kjenner deg ikke, så såklart jeg ikke vet om alle dine problemer -poenget mitt er at du ikke er alene om å ha hatt et kjipt liv, og du kommer ikke til å få det bedre om du ikke jobber med det.

jeg skjønner heller ikke hvorfor du er så opptatt av å bli "godkjent som sjuk" når du selv sier at du er velfungerende i dagliglivet -og de mener du er for frisk for behandling, og i tillegg så sier du at du ikke har problemer med fortiden din. Da er det jo bare å leve videre som alle andre (med aspergers).

Come on, du kan bedre enn dette her -VIL du ha et godt liv eller ikke? For meg høres det nemlig ut som om du har blitt "avhengig" av å kalle deg selv sjuk.

jeg kjenner til en med en ganske alvorlig grad av schizofreni. De fleste ville bukka under med slike tanker og halliser i hodet -men neida, her snakker vi om en mann som virkelig kjemper for å gjøre det beste ut av det, selv om sykdommen hans er noe han ikke kan gjøre noe med what so ever. Og begynner du å lete så finner du utallige slike historier fra folk rundt deg i verden -hvorfor skal du være annerledes, hvorfor legger du deg ned og sier "dette klarer jeg ikke" når folk som har det mye værre enn deg står på for å klare det på tross av alt det kjipe som har skjedd? Hvorfor VIL du ikke PRØVE?

Jeg trodde heller ikke jeg var alene om det, er mange som har hatt det mye verre enn meg. Men vi er alle forskjellige.

Jeg er ikke opptatt av det, men nå har jo tydeligvis personen som henviste meg vurdert at jeg TRENGER HJELP, og da ønsker jeg jo å få det - hvis sånn som jeg har det nå kan bli enda bedre med litt veiledning i hvordan jeg skal gjøre det. Jeg har f. eks. lært meg å leve fint med panikkangst, men hun var litt sjokkert over måten jeg har blitt behandlet for angst på før og mente derfor en ny terapiform (kognitiv) skulle ha god effekt så jeg slipper å leve MED det, jeg kan heller lære hvordan å få det bort.

Jeg er overhodet ikke avhengig av å kalle meg selv syk. Du er helt på villspor her.

Jeg skulle gjerne brettet ut alt jeg, men det gidder jeg ikke å gjøre for det er jo en grunn for at jeg svarer som anonym: Jeg ønsker ikke å bli gjenkjent. Hvis jeg skal utbrodere veldig mye mer av min historie nå, så blir jeg plutselig gjenkjent likevel. Ikke interessert i det.

NÅR HAR JEG SAGT AT JEG IKKE VIL PRØVE NOE? NÅR HAR JEG LAGT MEG NED OG SAGT AT JEG IKKE KLARER NOE?

For meg er svaret aldri. Men du kjenner meg visst best, så kanskje du vil fortelle meg litt om når jeg ga opp da?

Ikke mindre forståelse enn at jeg er en av dem selv -og har gått i terapi. Men det hjelper ikke å sitte hjemme å synes synd på meg/seg selv -ja om det ikke er akkurat det man ønsker da selvfølgelig. Selvmedlidenhet har ingenting med diagnoser å gjøre, det handler om tankemønster.

Anonymous poster hash: 0c20b...cf6

Jeg sitter iallefall ikke mye hjemme, hvis du mente meg. Og jeg syns ikke synd på meg selv. Hvor tar du det fra???

Anonymous poster hash: 5a7d2...def

8. mars 2015

Du kan ikke velge kjønn på behandler, så den må du bare legge fra deg med en gang. Gå til timen og se hva det innebærer, du kan jo si fra der også at du ønsker å snakke med psykolog. Anonymous poster hash: 627a7...d20

For en del er det faktisk viktig hvilket kjønn terapeuten har. Det kan skyldes relasjonstraumer med mor eller far eller andre ting som overgrep. Det er faktisk viktig at man får en bra allianse for å klare å åpne seg, og for noen er kjønnet en av flere viktige faktorer. Andre faktorer kan være alder og utdanning hos terapeuten.

Anonymous poster hash: 46853...e35

8. mars 2015

Anbefaler deg å komme deg ut av DPS systemet. Få legeerklæring og ring fritt sykehusvalg. Der sitter de inne med info om de korteste ventetidene hos psykologer i nærområdet.

Eller hør med folk om hvilken psykolog de har god erfaringer med og send han/hun den legeerklæringen. Du må nok regne med at du kommer til å stå i kø en stund, men da har du DPS i mellomtiden.

8. mars 2015

Ok, det syns jeg var trist. Jeg har ikke så lett for å åpne meg, og hvis det gjør at jeg er vanskelig, får jeg ikke gjort noe med det. Jeg har hatt en ganske spesiell oppvekst, og jeg er mye lei meg pga det, og at folk da skal kalle meg vanskelig fordi jeg ikke snakker om det til alle og enhver, gjør det ikke noe bedre.Men greit. Hvis noen andre har noe stygt å si håper jeg de kan la være. Orker ikke. Anonymous poster hash: 5a7d2...def

Ikke bry deg om hva kompetanseløse folk på et forum sier. Når folk anbefaler en å reise masse og "bare" tenke positivt" for å bli frisk, har de ikke forstått mye. Hadde det vært så enkelt, hadde man jo ikke trengt psykologer.

Det er ofte grunner til at man har hatt mange terapeutskifter, og disse grunnene kan ligge i tilknytningsvansker fra barndommen. Jeg kan skjønne deg, har en del slike relasjonstraumer selv. For meg er kjemien med behandleren noe av det viktigste om man skal få til noe.

Anonymous poster hash: 46853...e35

8. mars 2015

Anbefaler deg å komme deg ut av DPS systemet. Få legeerklæring og ring fritt sykehusvalg. Der sitter de inne med info om de korteste ventetidene hos psykologer i nærområdet.

Eller hør med folk om hvilken psykolog de har god erfaringer med og send han/hun den legeerklæringen. Du må nok regne med at du kommer til å stå i kø en stund, men da har du DPS i mellomtiden.

Ja, okei, det er kanskje noe som kan vurderes?

Kan høre med legen hva han sier. Eller først tror jeg at jeg ringer hun som har utredet meg og spør hva hun tenker om hele greien. Hva de der vurderingssamtalene egentlig er for noe.

Anonymous poster hash: 5a7d2...def

8. mars 2015

Ikke bry deg om hva kompetanseløse folk på et forum sier. Når folk anbefaler en å reise masse og "bare" tenke positivt" for å bli frisk, har de ikke forstått mye. Hadde det vært så enkelt, hadde man jo ikke trengt psykologer.
Det er ofte grunner til at man har hatt mange terapeutskifter, og disse grunnene kan ligge i tilknytningsvansker fra barndommen. Jeg kan skjønne deg, har en del slike relasjonstraumer selv. For meg er kjemien med behandleren noe av det viktigste om man skal få til noe.
Anonymous poster hash: 46853...e35

Tusen takk for at du sier noe. Jeg har listet opp alle grunnene til psykologbytter over, og det meste er bare at jeg har blitt "avsluttet" i systemet også fått tilbakefall av panikkangst. Jeg har ikke hatt ønske om behandling for dette selv da jeg fikk tabletter av fastlegen mot angst, men det er min far og legen som har ment at det ikke skal være nødvendig for et barn å spise piller for å gå på skolen, så det er sånn sett ikke mitt valg.

Anonymous poster hash: 5a7d2...def

8. mars 2015

Jeg vet at man ikke blir frisk av asperger, derfor vil heller ikke en psykolog/psykiater kunne hjelpe deg med mer enn samtale og piller. Og du vil jo ikke snakke.Jeg kjenner forørig til mange med asperger som fungerer helt fint og har det bar med seg selv, selv om de har utfordinger -men de JOBBER for det, de KJEMPER FOR å gjøre sitt eget liv godt. Det tar tid for de fleste å komme over traumer, men du kommer ingen vei om du hele tiden står på stedet hvil -du må faktisk gå selv. nei, de er ikke snakk om å dra på en to-ukers ferie, det jeg snakker om er å virkelig komme seg bort og "starte på nytt". Og du trenger faktisk ikke så himla mye penger, folk er på reise i 6mnd i asia med 10-20.000 (inkl. fly) i lomma, og om du allerede er på nav eller i jobb så får du ordnet dette om du bare vil. Det handler om å møte andre mennesker her i verden og forstå at du ikke er alene om å være et menneske med en fortid. Og ja, det å sitte alene på en strand langt borte fra alle du kjenner hjelper faktisk, det handler om å finne sin indre ro -hva tenker du da, at du skal være avhengig av andre resten av livet for å klare å "leve"? Du kan faktisk ta tak i dette selv, om du bare VIL. Jeg er ikke kristen, og bytter ut jesus med kraften inni meg selv som er villig til å kjempe, for meg selv. Det finnes ingen andre fysiske personer som kan hjelpe deg slik du kan hjelpe deg selv -les denne: Og den lista du skreiv over alt som har skjedd i din fortid, den er helt lik min -bortsett fra at jeg kunne plusset på enda mer. Har du ingen drømmer? Ingen ønsker for livet? Ingenting du har lyst til å prøve, lære eller oppleve? Kom igjen, det må da være NOE i deg som er villig til å kjempe for ditt eget liv? Anonymous poster hash: 0c20b...cf6

Du snakker om "positivt tankemønster" i et annet innlegg i denne tråden, men overfører skyld på TS og er veldig bedrevitende og anklagende i formuleringene dine. Ikke mye positivt tankemøster det der. Du har kanskje funnet "lyser" i kognitiv terapi kombinert med Asia-tur, men det betyr ikke at det fungerer for alle. Noen trenger mer dyptgående terapi i psykodynamisk retning.

Når du anbefaler en reise til Asia i stedet for psykolog, så sier det ganske mye om kompetansen din. TS har opplevd lite forutsigbarhet og kontinuitet i tidligere behandling. Det behøver ikke være TS sin skyld. Det skal mye til å få langvarig oppfølging av samme terapeut, men veldig mange trenger det.

At man har noen ønsker og tanker om en fremtidig terapeut sin kompetanse og kjønn skjønner jeg veldig godt etter at TS har beskrivet de skiftende behandlingene og tidligere overgrep.

Anonymous poster hash: 46853...e35

8. mars 2015

Tusen takk for at du sier noe. Jeg har listet opp alle grunnene til psykologbytter over, og det meste er bare at jeg har blitt "avsluttet" i systemet også fått tilbakefall av panikkangst. Jeg har ikke hatt ønske om behandling for dette selv da jeg fikk tabletter av fastlegen mot angst, men det er min far og legen som har ment at det ikke skal være nødvendig for et barn å spise piller for å gå på skolen, så det er sånn sett ikke mitt valg. Anonymous poster hash: 5a7d2...def

Ja, syntes du trengte litt støtte her. Man skal ikke bli skrevet ut med en pilleboks i hånda, nei. Medisiner kan hjelpe en del, men forutsetningen er jo samtaleterapi i tillegg. Det er leit du har opplevd å bli avsluttet for fort tidligere, og håper du får en bedre erfaring denne gangen. Kanskje en privatøraktiserende psykolog eller psykiater med refusjonsrett kan være en løsning, dersom DPS ikke kan tilby deg et reelt behandlingstilbud.

Anonymous poster hash: 46853...e35

8. mars 2015

Ja, syntes du trengte litt støtte her. Man skal ikke bli skrevet ut med en pilleboks i hånda, nei. Medisiner kan hjelpe en del, men forutsetningen er jo samtaleterapi i tillegg. Det er leit du har opplevd å bli avsluttet for fort tidligere, og håper du får en bedre erfaring denne gangen. Kanskje en privatøraktiserende psykolog eller psykiater med refusjonsrett kan være en løsning, dersom DPS ikke kan tilby deg et reelt behandlingstilbud.
Anonymous poster hash: 46853...e35

Tusen takk, det hjalp veldig!

Jeg skal se litt på hvilke muligheter som finnes. Har en kamerat som er psykiater, så han har kanskje noen anbefalinger til hva jeg skal gjøre. Spør også hun som utredet meg.

Takk for tips!

Nå tar jeg meg en pause fra KG :-)

Anonymous poster hash: 5a7d2...def

8. mars 2015

Tusen takk, det hjalp veldig!Jeg skal se litt på hvilke muligheter som finnes. Har en kamerat som er psykiater, så han har kanskje noen anbefalinger til hva jeg skal gjøre. Spør også hun som utredet meg.Takk for tips!Nå tar jeg meg en pause fra KG :-) Anonymous poster hash: 5a7d2...def

Masse lykke til og god bedring!

Anonymous poster hash: 46853...e35

8. mars 2015

dps rotta jeg går til er helt klart sykopatisk. hun sitter bare og stirrer ondt på meg i opptil 45 min og sier sure ting i spyttende små setninger innimellom. det siste hun klarte å presse utav seg var om jeg hadde temporal epilepsi en eller annen nitrist diagnose de har laget for å holde dpsshowet sitt gående i 30 år til minst og det er bare helt tragysk hele dpsen. at det er mulig. man kan ringe på til man besvimer de er aldri hjemme. jeg synes det er direkte vondt å gå på dpsen de prøver å arrestere meg og spør om jeg er høy og manisk og bare mindfucker meg. jeg har forsøkt å sensurere meg gjennom de 600.000 minuttene og sekundene og millisekundene osv jeg har hatt med såkalte samtaler med de gærne klovnerottene unnskyld uttrykket, men hallo!!!!!! tror de bare sitter og tenker på hva de skal ha til middag eller hva de ønsker å bruke lønna si på eller noe sånt et eller annet. tror faktisk at for meg representerer de et hån mot skaperverket. FUCK the system. onde folk.

Anonymous poster hash: 3f1c7...83e

9. mars 2015

Ja, men jeg tror kanskje jeg virker veldig tøff og hard, eller hva jeg skal si. Det skal veldig mye til for å nå gjennom hos meg. Er ikke sånn at jeg bare slipper skallet uten kamp. Er ikke med vilje altså, men det skal mye til for at jeg åpner meg for noen. Har skjedd med to personer i hele mitt liv, liksom (samboer + siste psykologen). Aldri fått det til hos psykolog før hun siste jeg var til, men hun var veldig spesiell.
Jeg har vært til sikkert 15 forskjellige psykologer før, så tviler på at en hjelpepleier får hull på meg når ikke de har fått det.
Noe av problemet mitt er jo nettopp det at jeg ikke får til å snakke om greier. Og nei, funker ikke skrive det ned heller, for jeg klarer ikke sitte å tenke på hva som er et problem når det ikke er akkurat der og da.

Anonymous poster hash: 5a7d2...def

Altså.....Du vil til en ny psykolog selv om du har prøvd 15 forskjellige psykologer tidligere? Hvorfor tror du at du klarer å prate med nr 16? Du vet det at ingen kan tvinge deg til å prate og så lenge du ikke ønsker å prate eller å få hjelp så kan de faktisk ikke gi deg det heller? Det største arbeidet med å bli psykisk frisk er det du selv som må stå for, ingen kan fikse deg. Det eneste psykologene gjør erå dytte deg i riktig retning, selve gåturen må du klare selv. Men så lenge du ikke vil prate med noen så kaster du jo teknisk sett bare bort ressurser som kunne bli brukt på å hjelpe en som faktisk vil prate.

Anonymous poster hash: 077ce...11d

9. mars 2015

Altså.....Du vil til en ny psykolog selv om du har prøvd 15 forskjellige psykologer tidligere? Hvorfor tror du at du klarer å prate med nr 16? Du vet det at ingen kan tvinge deg til å prate og så lenge du ikke ønsker å prate eller å få hjelp så kan de faktisk ikke gi deg det heller? Det største arbeidet med å bli psykisk frisk er det du selv som må stå for, ingen kan fikse deg. Det eneste psykologene gjør erå dytte deg i riktig retning, selve gåturen må du klare selv. Men så lenge du ikke vil prate med noen så kaster du jo teknisk sett bare bort ressurser som kunne bli brukt på å hjelpe en som faktisk vil prate. Anonymous poster hash: 077ce...11d

Om du har lest tråden, så er det ofte psykologene som har avsluttet, ikke TS. Psykologen kan gjøre mer enn å dytte i riktig retning, om de er dyktige.

Anonymous poster hash: 46853...e35

9. mars 2015

Altså.....Du vil til en ny psykolog selv om du har prøvd 15 forskjellige psykologer tidligere? Hvorfor tror du at du klarer å prate med nr 16? Du vet det at ingen kan tvinge deg til å prate og så lenge du ikke ønsker å prate eller å få hjelp så kan de faktisk ikke gi deg det heller? Det største arbeidet med å bli psykisk frisk er det du selv som må stå for, ingen kan fikse deg. Det eneste psykologene gjør erå dytte deg i riktig retning, selve gåturen må du klare selv. Men så lenge du ikke vil prate med noen så kaster du jo teknisk sett bare bort ressurser som kunne bli brukt på å hjelpe en som faktisk vil prate.

Anonymous poster hash: 077ce...11d

Svarer til deg, som jeg svarte til en annen som var rask på tastene her:

"Du glemmer å spørre hvorfor jeg har gått til flere forskjellige behandlere.