Jeg har lyst til å ha lyst til å leve i nuet.

[AnonymBruker]

Men det er så vanskelig. Jeg klarer ikke nyte dagene, det bare går ikke. Jeg er ulykkelig i arbeidslivet og har bare et par timer hjemme der jeg klarer å slappe av. Det er ikke mange timene i løpet av dagen jeg nyter, og «lever» ordentlig i.

For øyeblikket er det ikke mange greie jobber (jobber jeg kan trives i) som er ledig, så jeg må bare leve med jobben jeg har. Jeg klarer ikke å finne gode øyeblikk på jobb, jeg klarer ikke å nyte noe av det; jeg vil bare at tiden skal gå.

Det er alt jeg tenker på, og alt jeg gleder meg til er at uka skal bli over. At neste uke etter det skal bli over. Jeg vil jo leve i nuet og nyte livet mens jeg enda er ung og sprek. Men for øyeblikket vil jeg bare at tida skal gå så fort som overhode mulig for å få dagene bort. Og det er så kjipt at jeg tenker sånn, for jeg har jo bare ett liv.

Jeg føler meg litt fortapt. Jeg vil reise, oppleve verden og til slutt finne meg en rolig plass å sette meg til ro, men det er vanskelig når jeg har samboer som vil noe helt annet… Hva skal man gjøre? Jeg vil jo heller ikke forlate han bare for at jeg skal bli glad. Jeg elsker han jo, og han elsker meg...

Jeg gleder meg til å gå av med pensjon. Og jeg er 20 år gammel.

Følte bare for å få det ut. Noen i liknende situasjon? Eller som har vært i liknende situasjon? Hva gjorde du?

Anonymous poster hash: da84e...043

[AnonymBruker]

Vurdert selvutvikling? Hørt om uttrykket " endelig mandag " forresten?

Anonymous poster hash: dcc0c...acf