Dere som har skilte foreldre

[-Fiona-]

Heldig mann, det skal være snickers og twist! Gratulerer

(du gikk vel ikke for en av tullingene her inne..?)

Hihi, aaw, takk

Nei, han er ikke her inne så vidt meg bekjent

[AnonymBruker]

Nja. Mine foreldre er gift på 45 året. Jeg er sammen med ungdomskjæresten. Var nok preget at mor og far var stabile. Min kone derimot er fra en skillsmissefamilie. Foreldre, søsken, tante, you name it er skilt. Kona har vært utro mot meg og jeg burde gått for lenge side. Og trenger vel bare en unnskyldning så pakker jeg. Utroskapet ligger såpass langt tilbake at jeg ikke føler jeg kan bruke det og barn er med i bildet.

Hadde jeg bare visst hvor hardt det kom til å prege meg hadde jeg tatt smellen der og da.

Anonymous poster hash: 3b88c...e53

[AnonymBruker]

Har skilte foreldre. Begge foreldrene mine lever nå lykkelig med hver sin partner og har gjort det i mange år.

Det er ikke alltid den man får barn med som er den rette. Så jeg tror på kjærligheten når man finner den rette.

Anonymous poster hash: c35be...f9f

[Gjest pandabjørnen]

Ingen forhold varer evig!

Anonymous poster hash: 1a23e...a38

Nei, men det kan jo holde til døden skiller dem ad.....

[Gjest Coolaid]

Tror dere på kjærligheten? At man kan leve sammen og ha et bra liv resten av livet? Føler folk synes jeg er spesiell som tror jeg kommer til å leve resten av livet sammen med samboeren min, fordi jeg har skilte foreldre. Synes det er så rart.

Anonymous poster hash: 8ae66...863

Absolutt. Jeg deler livet med en fantastisk kvinne - ergo jeg opplever og tror på kjærligheten.

Man har ofte forbilder i sine egne foreldre. Motsatt kan man også opptatt av at man ikke skal gjøre som dem. Kanskje skilsmisse barn blir stabile og kjærlige voksne som er opptatt av at forhold skal vare ?

[Gjest Bud]

Hihi, aaw, takk

Nei, han er ikke her inne så vidt meg bekjent

Det var godt å høre Så moro da

[Gjest kisskiss]

Tror dere på kjærligheten? At man kan leve sammen og ha et bra liv resten av livet? Føler folk synes jeg er spesiell som tror jeg kommer til å leve resten av livet sammen med samboeren min, fordi jeg har skilte foreldre. Synes det er så rart.

Anonymous poster hash: 8ae66...863

mine foreldre ble skilt når jeg var fire år, og ja jeg tror man kan leve sammen ett helt liv og ha det bra.

[Gjest Marino]

.

Endret 31. mai 2015 av Marino

[AnonymBruker]

Tror dere på kjærligheten? At man kan leve sammen og ha et bra liv resten av livet? Føler folk synes jeg er spesiell som tror jeg kommer til å leve resten av livet sammen med samboeren min, fordi jeg har skilte foreldre. Synes det er så rart.

Anonymous poster hash: 8ae66...863

Mine foreldre er skilt og jeg har forståelse for det. Jeg så selv hvor forskjellige de er og kjente at de ikke hadde det godt med hverandre. Jeg ser fortsatt at de har grunnleggende forskjeller. Da jeg møtte han jeg kom til å gifte meg med, så mente jeg at vi to var så gode for hverandre at vi skulle holde sammen for altid. Jeg fortsatte å tro dette helt til han forlot meg for ei anna, ti år sammen og med barn. Jeg sliter med å tro på et forhold igjen, da jeg følte jeg ga alt for dette forholdet og trodde det skulle vare evig. Var virkelig sjokk hvordan det utviklet seg siste året, og grusomt var det når jeg følte at alt vi hadde ble revet bort.

Anonymous poster hash: a2aa1...6f3

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke skilte foreldre, men de var egentlig aldri sammen som kjærester. De bare 'kosa' seg sammen.

Men nei, jeg har ikke troen på kjærligheten. Faren min er gift. Han har vært sammen med kona i alltid. Men kona gjør ikke anna enn å klage på han de få gangene jeg har vært der. Han har aldri tedd seg som en far for meg.

Mora mi giftet seg etter at vi barna fly ut av redet. Hun er kontrollerende og narsist.

Anonymous poster hash: b54eb...ff7

[AnonymBruker]

Ingen forhold varer evig!

Anonymous poster hash: 1a23e...a38

Hva er vitsen med å bli sammen med noen da? Det skjønner jeg ikke at folk gidder.

Anonymous poster hash: 0839d...e3b

[AnonymBruker]

Oi, overraskende mange realister/pessimister her. Slenger meg på.

Jeg er skilsmissebarn, har ikke hatt den letteste oppveksten i forhold til det. Foreldrene mine bodde langt unna hverandre og er ikke på talefot. Nå er jeg heller ikke på talefot med pappa.

Har aldri vært i forhold og er generelt ganske kynisk. Jeg vil gjerne tro på kjærligheten, men jeg er vant til at folk skuffer meg. Har blitt mobbet og gått lengre perioder uten venner. Nå har jeg mye venner og en jobb jeg trives masse med, men har ikke klaffet med kjærligheten. Kan absolutt ikke se for meg at jeg skal gifte meg.

Anonymous poster hash: fb448...09b