Er jeg veldig urimelig her?

[AnonymBruker]

For at dere skal forstå tankene mine må jeg ta det fra starten. Jeg tok keisersnitt for noen måneder siden, og har slitt veldig med sterke smerter siden. Jeg har vært direkte syk i flere måneder. Like vel er det jeg som har tatt meg av hus, hjem og barn. Han jobber i timevis, gjerne mange flere timer enn han egentlig må, og kommer ofte hjem først rundt 20-21. Det hele toppet seg når jeg fikk omgangssyken for et par uker siden. Fikk jeg hjelp? Nei. Ikke nok med alt som var en selvfølge for meg å gjøre var han veldig flink til å be meg om å gjøre ditt og datt. Dette synes jeg faktisk ikke hører hjemme når jeg både har smerter etter ks OG har omgangssyken. Det jeg hadde mest lyst til å gjøre var å ligge i sengen hele dagen og bare slappe av, for en gangs skyld. Få lov til å være syk, rett og slett. Det hele endte med at datteren vår også ble syk, for å si det sånn.

Jeg har flere ganger bedt om hjelp. Bedt om at han kan ta jenta en natt, siden jeg faktisk ikke ammer. Ikke snakk om, han skal jo på jobb.

Så, nå har mannen blitt forkjøla. Ikke veldig syk, han hoster og sover litt dårlig. Han er altså hjemme fra jobb, og er skikkelig mannesyk. Jeg benyttet anledningen (ja, jeg er fæl, men følte for å ta litt igjen med samme mynt) og sa han fikk ta jenta vår når hun våknet idag tidlig. Han gikk til slutt med på det, utrolig nok. Men, når han lar henne ligge å gråte i et kvarter før jeg til slutt må dra han ut av senga, da føler jeg at jeg like gjerne bare kunne gjort det selv. Når han i tillegg bare gir henne mat, for så å komme å legge henne i senga igjen, hvor hun da blir liggende å gråte, da kunne jeg bare gjort alt selv. For det var altså ikke snakk om at han skulle stå opp med henne. For han er jo syk! Dere skjønner da kanskje at det endte med at jeg like vel måtte stå opp, til tross for at jeg allerede hadde vært oppe to ganger med henne i løpet av natten.....

Jeg kan liksom ikke noe for at jeg sammenligner situasjonene. Jeg hadde smerter etter ks (så intense at jeg så vidt kunne gå til tider) OG omgangssyke. Han er litt forkjølet. Og jeg synes faktisk det hele er grådig urettferdig..

Nå er jo han dritsur fordi han mener jeg er så storforlangende. Er jeg virkelig det? ER jeg virkelig så urimelig som ber om litt hjelp?? Jeg trenger noen syn fra utenforstående her!

Hilsen frustrert dame!!

Anonymous poster hash: d4ab0...678

[AnonymBruker]

Hvorfor har du fortsatt vondt etter et KS som du tok for noen måneder siden, og hva er det som har gjort deg direkte syk i flere måneder? Var det spesielle komplikasjoner som gjør at du har trengt veldig lang tid på å komme deg?

Jeg har selv hatt to stk KS; og greide da det å gjøre helt normale ting, bortsett fra tunge løft, fra ca andre uka etterpå.

Anonymous poster hash: 3c3d2...678

[AnonymBruker]

Hvorfor har du fortsatt vondt etter et KS som du tok for noen måneder siden, og hva er det som har gjort deg direkte syk i flere måneder? Var det spesielle komplikasjoner som gjør at du har trengt veldig lang tid på å komme deg?

Jeg har selv hatt to stk KS; og greide da det å gjøre helt normale ting, bortsett fra tunge løft, fra ca andre uka etterpå.

Anonymous poster hash: 3c3d2...678

Hadde en del komplikasjoner. Mistet blant annet mye blod og har brukt lang tid på å komme meg til normale verdier. Det ble også sydd for stramt, noe som har gjort at smertene varere lengre. Og mye, mye mer...

ts

Anonymous poster hash: a61d2...798

[AnonymBruker]

Hvorfor har du fortsatt vondt etter et KS som du tok for noen måneder siden, og hva er det som har gjort deg direkte syk i flere måneder? Var det spesielle komplikasjoner som gjør at du har trengt veldig lang tid på å komme deg?

Jeg har selv hatt to stk KS; og greide da det å gjøre helt normale ting, bortsett fra tunge løft, fra ca andre uka etterpå.

Anonymous poster hash: 3c3d2...678

Folk reagerer forskjellig på en operasjon og tiden etter, ks er tross alt en operasjon.

(Bare for at du skal forstå. Jeg tok en liten operasjon i foten, og havnet i rullestol kan i ene siden. De fleste, 99,9 %, går selv fra sykehuset. Altså, vi er forskjellige.)

TS.

Synes ikke du er urimelig. Det er forferdelig dårlig gjort av ham å ikke hjelpe til med noe. Men du må stille krav, og det må få konsekvenser om han ikke hjelper til.

La være å lage middag til ham, rydde etter ham, vaske hans klær, mm. Han kan ikke for forvente at du som er syk skal ta både barnet og alt hjemme.

Jeg hadde ikke orket å bo sammen med en slik mann. Har du muligheter til å dra bort noen dager? Ta med deg barnet til familien din? Hadde aldri latt barnet være alene med en slik tiltaksløs mann, h*n vil nok ikke få det stellet barnet trenger alene med mannen.

Vet jeg høres bastant ut her, og lite fleksibel. Men min erfaring er at menn ikke endrer seg om de ikke skjønner alvoret. Mange gjør det ikke da heller. Selv tok jeg med meg ungen og flyttet ut når mannen nådde bunnen, og aldri hjalp til med verken barn eller hus. Han mente virkelig at jeg kunne gjøre alt ved siden av jobb og all oppfølging.

Anonymous poster hash: a0b3e...027

[AnonymBruker]

Hadde en del komplikasjoner. Mistet blant annet mye blod og har brukt lang tid på å komme meg til normale verdier. Det ble også sydd for stramt, noe som har gjort at smertene varere lengre. Og mye, mye mer...

ts

Anonymous poster hash: a61d2...798

Ok. SÅ uheldig du har vært, da. Vel, jeg synes mannen din trenger en skikkelig oppstrammer. Han er vel forelder på lik linje med deg? Deltidsforelder kan man være etter samlivsbrudd. Jeg stusser veldig på at han jobber så lange dager når han ikke må. Du må virkelig ha en skikkelig alvorsprat med ham, og stille krav.

Anonymous poster hash: 3c3d2...678

[AnonymBruker]

Folk reagerer forskjellig på en operasjon og tiden etter, ks er tross alt en operasjon.

(Bare for at du skal forstå. Jeg tok en liten operasjon i foten, og havnet i rullestol kan i ene siden. De fleste, 99,9 %, går selv fra sykehuset. Altså, vi er forskjellige.)

Anonymous poster hash: a0b3e...027

Det var vel også derfor jeg spurte nærmere om det var komplikasjoner. Eter et normalt forløp har man ikke smerter i månedsvis. Nå viste det seg jo også at ts har hatt store komplikasjoner, og det burde kanskje vært nevnt i HI, sånn at lesere forstår problemet?

Anonymous poster hash: 3c3d2...678

[Viktualia]

Det var vel også derfor jeg spurte nærmere om det var komplikasjoner. Eter et normalt forløp har man ikke smerter i månedsvis. Nå viste det seg jo også at ts har hatt store komplikasjoner, og det burde kanskje vært nevnt i HI, sånn at lesere forstår problemet?

Anonymous poster hash: 3c3d2...678

Sier det ikke seg selv at hun ikke har hatt et normalt forløp dersom hun har hatt sterke smerter i månedsvis?

TS, mannen din trenger en reality check, kanskje av legen din?

[AnonymBruker]

Det var vel også derfor jeg spurte nærmere om det var komplikasjoner. Eter et normalt forløp har man ikke smerter i månedsvis. Nå viste det seg jo også at ts har hatt store komplikasjoner, og det burde kanskje vært nevnt i HI, sånn at lesere forstår problemet? Anonymous poster hash: 3c3d2...678

Vel, jeg forsto hva hun mente i HI, og jeg har ikke tatt ks en gång. Synes mannen din er urimelig. Trodde det var en selvfølge at mannen hjalp til. Det er i allefall det hos oss. Men så stiller han gjerne opp sånn at jeg får hvile mellom slagene.

Anonymous poster hash: 79cbc...890

[Gjest Olivia Benson]

Jeg skjønner ikke at du i det hele tatt må spørre om du er urimelig? Har du lest ditt eget innlegg? Lever du ikke sammen med denne mannen?

Du trenger ikke råd fra oss, du vet godt at dette ikke er en holdbar situasjon.

Snakk med mannen din.

[Gjest Mythic]

For en egoist du deler hus med. Det der hadde jeg ikke funnet meg i.

[AnonymBruker]

Sier det ikke seg selv at hun ikke har hatt et normalt forløp dersom hun har hatt sterke smerter i månedsvis?

TS, mannen din trenger en reality check, kanskje av legen din?

Nei, det kunne hende at hun var en skikkelig pyse, som min svigerinne, som bruker en hver tilstand som unnskyldning for å slippe å gjøre noe som helst. Ingen som har så vondt pga noe alle andre greier, eller som kan greie så lite som hun, pga den aller minste bagatell. Mange som er sånn. Ikke ts, da, kom det frem etter hvert.

Anonymous poster hash: 3c3d2...678

[AnonymBruker]

Nei, det kunne hende at hun var en skikkelig pyse, som min svigerinne, som bruker en hver tilstand som unnskyldning for å slippe å gjøre noe som helst. Ingen som har så vondt pga noe alle andre greier, eller som kan greie så lite som hun, pga den aller minste bagatell. Mange som er sånn. Ikke ts, da, kom det frem etter hvert.

Anonymous poster hash: 3c3d2...678

Seriøst? De færreste er faktisk slik som din svigerinne. Og om du leste hele HI så ser du jo at hun skriver hun gjør alt. Ergo så sniker hun seg ikke unna fordi hun har "litt" vondt.

Men samtidig så forundrer det meg ikke at det måtte komme slikt i denne tråden også.

Anonymous poster hash: a0b3e...027

[Gjest Solstråla88]

Det der hadde jeg rett og slett ikke godtatt! Har man barn og familie får man komme hjem til normale tider og hjelpe til!

[AnonymBruker]

Jeg hadde klikket og blitt skikkelig forbannet! Det er da virkelig ikke din jobb å rydde etter han. Og det er da hans barn også! Her var mannen på jobb i 8 timer hver dag, men tok halvparten av nettene. Og alt husarbeid etter arbeidstid ble delt på 2. I de periodene jeg var ekstra sliten tok mannen det meste.

Anonymous poster hash: 98fcd...73f

[AnonymBruker]

Seriøst? De færreste er faktisk slik som din svigerinne. Og om du leste hele HI så ser du jo at hun skriver hun gjør alt. Ergo så sniker hun seg ikke unna fordi hun har "litt" vondt.

Men samtidig så forundrer det meg ikke at det måtte komme slikt i denne tråden også.

Anonymous poster hash: a0b3e...027

Men i helvete, da, det er jo du som fortsetter å mase om dette! Jeg spurte bare om det var sånn at hun hadde fått komplikasjoner, siden hun var i så stort behov for hjelp flere måneder etter et KS, og som du kanskje har sett, så fikk jeg et svar på det, som sa meg at det pga komplikasjoner var helt naturlig at hun ikke greier så mye selv ennå. Oppklart, og ferdig med det. For min del, i hvertfall. Enkelte må liksom kverulere i det uendelige.

Anonymous poster hash: 3c3d2...678

[AnonymBruker]

Jeg er helt sjokkert over oppførselen til mannen din. Sjokkert over at du må spørre her inne om du er urimelig. Og rimelig sjokkert over at du ikke har eksplodert hittil.

om du vil fortsette samlivet (alenelivet) med han regardless av hva han sier, gjør, velger, vil. Så ser jeg for meg scenarioet at du sier ifra, han driter i det, fortsetter som før, du blir mer og mer irritert, dere distanserer dere kraftig fra hverandre, lukter flørt med en ung, heit blondine for mannen din sin del. Og du til syvende og sist står igjen med skjegget i postkassen.

Er dette her noe slags mann å leve med da? Mann? Tja, det var å ta litt hardt i. Synes han høres mer ut som en uansvarlig, barnslig, egoistisk liten skit.

Bor i Bergen selv... sikker på jeg har hørt en venninne fortalt om en bekjent som er slik. Dessverre, så finnes det flere av de ja..

Få orden på selvrespekten! Krev at dere begge er foreldre. Krev at han tar hensyn både til deg og datteren DERES. Han skal ta vare på dere begge. Og for faen! OMGANGSSYKEN! Hadde spydd på han. Ikke giddi å sust ned i do etter en eksplosjon.

Han fyren må endre seg asap, eller så må han ut. Det er min mening.

Anonymous poster hash: dc6e9...bb6

[AnonymBruker]

Godt å høre jeg ikke er urimelig. Følte meg jo så fæl når jeg ba han ta henne idag tidlig, men jeg holdt alvorlig talt på å gå på veggen. Jeg har sånn søvnmangel, er så sliten og har forferdelig vondt. Det hjelper jo ikke at jeg ikke får slappet av og faktisk bli bedre heller akkurat. Han var jo på sykehuset selv, han hørte alt de sa og han vet at jeg sliter. Han var langt ifra så egoistisk før vi fikk barn, så jeg forstår bare ikke hva som har skjedd. Jeg har jo prøvd å snakke med han, men jeg er så tappet for energi at jeg ikke orker å diskutere. Skjønner jo at jeg må ta det opp på en skikkelig måte, men huff, er så lite giret på krangling og sutring...

ts

Anonymous poster hash: a61d2...798

[Maimira]

Virker jo hverken som han respekterer deg eller føler noe empati for deg. Du har akkurat født - og keisersnitt kan de ta månedsvis å komme seg til hektene etter - snakker av erfaring. Eller egentlig fødsler generelt. Det verste er jo at han skuffer deg så veldig nå når du virkelig trenger omsorg, og den følelsen kan være vanskelig å komme over. Kanskje du skulle snakke med helsesøster eller legen din om ting ikke bedrer seg, for dette tror jeg faktisk ikke kommer til å gå over. Mener da holdningen hans til deg.

[AnonymBruker]

For at dere skal forstå tankene mine må jeg ta det fra starten. Jeg tok keisersnitt for noen måneder siden, og har slitt veldig med sterke smerter siden. Jeg har vært direkte syk i flere måneder. Like vel er det jeg som har tatt meg av hus, hjem og barn. Han jobber i timevis, gjerne mange flere timer enn han egentlig må, og kommer ofte hjem først rundt 20-21. Det hele toppet seg når jeg fikk omgangssyken for et par uker siden. Fikk jeg hjelp? Nei. Ikke nok med alt som var en selvfølge for meg å gjøre var han veldig flink til å be meg om å gjøre ditt og datt. Dette synes jeg faktisk ikke hører hjemme når jeg både har smerter etter ks OG har omgangssyken. Det jeg hadde mest lyst til å gjøre var å ligge i sengen hele dagen og bare slappe av, for en gangs skyld. Få lov til å være syk, rett og slett. Det hele endte med at datteren vår også ble syk, for å si det sånn.

Jeg har flere ganger bedt om hjelp. Bedt om at han kan ta jenta en natt, siden jeg faktisk ikke ammer. Ikke snakk om, han skal jo på jobb.

Så, nå har mannen blitt forkjøla. Ikke veldig syk, han hoster og sover litt dårlig. Han er altså hjemme fra jobb, og er skikkelig mannesyk. Jeg benyttet anledningen (ja, jeg er fæl, men følte for å ta litt igjen med samme mynt) og sa han fikk ta jenta vår når hun våknet idag tidlig. Han gikk til slutt med på det, utrolig nok. Men, når han lar henne ligge å gråte i et kvarter før jeg til slutt må dra han ut av senga, da føler jeg at jeg like gjerne bare kunne gjort det selv. Når han i tillegg bare gir henne mat, for så å komme å legge henne i senga igjen, hvor hun da blir liggende å gråte, da kunne jeg bare gjort alt selv. For det var altså ikke snakk om at han skulle stå opp med henne. For han er jo syk! Dere skjønner da kanskje at det endte med at jeg like vel måtte stå opp, til tross for at jeg allerede hadde vært oppe to ganger med henne i løpet av natten.....

Jeg kan liksom ikke noe for at jeg sammenligner situasjonene. Jeg hadde smerter etter ks (så intense at jeg så vidt kunne gå til tider) OG omgangssyke. Han er litt forkjølet. Og jeg synes faktisk det hele er grådig urettferdig..

Nå er jo han dritsur fordi han mener jeg er så storforlangende. Er jeg virkelig det? ER jeg virkelig så urimelig som ber om litt hjelp?? Jeg trenger noen syn fra utenforstående her!

Hilsen frustrert dame!!

Anonymous poster hash: d4ab0...678

Ex mannen min var på samme måte. Det finnes dessverre noen som overlater det meste av ansvar og jobb for barn til partneren sin.

Jeg tror som de andre her at du bare må stille krav til ham, selv om det prellet av på min mann.

Han sultet vel i hjel foran brødboksen uten hjelp, og vaskeklut, støvsuger rørte han aldri. Husarbeid og barn var tydeligvis ikke noe han hadde noe med.

Anonymous poster hash: d2be2...8f3

[AnonymBruker]

Kan han ha fått noe form for fødselsdepresjon? Med tanke på at det ikke er slik du kjenner han?

Mener ikke å skylde på det da situasjonen er uholdbar, men bare en tanke.

Anonymous poster hash: 6be0e...1f1