Har levd med en vond hemmelighet i 12 år nå

[AnonymBruker]

Jeg har en hemmelighet jeg har båret på i snart 12 år.

Da jeg var 14, mobbet jeg en gutt som gikk i klassen vår. Jeg var ikke den eneste som mobbet ham, så jeg tror ikke andre husker meg som en av de største mobberne, men jeg var veldig utspekulert og mobbet han på diskrete måter som gjorde at jeg allikevel fremsto som den greie og veloppdragne jenta utad.

Denne gutten haltet på det ene benet (fødselsskade) og hadde dårlig hørsel, og var veldig stille og sjenert. Han var altså et lett bytte. Jeg mobbet særlig ved å stadig legge anonyme brev i sekken hans der jeg skrev hvor stygg og misformet han var, at ingen ønsket ham i klassen, at han burde drepe seg selv. Dette ga meg et slags "kick".. Ved et par anledninger helte jeg også yoghurt i jakkelommene hans og lignende.

Så en dag kom rektor inn i klasserommet og fortalte at denne gutten var død. Han hadde tatt sitt eget liv.

Jeg ble aldri konfrontert med denne mobbingen direkte, ettersom ingen egentlig visste hva jeg sto bak. Men i ettertid har dette gnagd og gnagd på meg. Spesielt nå i voksen alder har jeg tenkt utrolig mye på dette

Huff, det jeg spør om er altså hvordan man kan leve med dette. Hvordan man kan legge det bak seg og tilgi seg selv - og gå videre i livet..?

Anonymous poster hash: f0e7d...cbb

[Gjest Seajewel]

Du er faen meg ond...

[AnonymBruker]

Jeg ville også syntes det var vanskelig å leve med. Kanskje du bør gå til en psykolog for å få hjelp til det.

Anonymous poster hash: ca858...725

[AnonymBruker]

Du er faen meg ond...

Helt enig.

Anonymous poster hash: f04dc...9a6

[AnonymBruker]

Jeg har en hemmelighet jeg har båret på i snart 12 år.

Da jeg var 14, mobbet jeg en gutt som gikk i klassen vår. Jeg var ikke den eneste som mobbet ham, så jeg tror ikke andre husker meg som en av de største mobberne, men jeg var veldig utspekulert og mobbet han på diskrete måter som gjorde at jeg allikevel fremsto som den greie og veloppdragne jenta utad.

Denne gutten haltet på det ene benet (fødselsskade) og hadde dårlig hørsel, og var veldig stille og sjenert. Han var altså et lett bytte. Jeg mobbet særlig ved å stadig legge anonyme brev i sekken hans der jeg skrev hvor stygg og misformet han var, at ingen ønsket ham i klassen, at han burde drepe seg selv. Dette ga meg et slags "kick".. Ved et par anledninger helte jeg også yoghurt i jakkelommene hans og lignende.

Så en dag kom rektor inn i klasserommet og fortalte at denne gutten var død. Han hadde tatt sitt eget liv.

Jeg ble aldri konfrontert med denne mobbingen direkte, ettersom ingen egentlig visste hva jeg sto bak. Men i ettertid har dette gnagd og gnagd på meg. Spesielt nå i voksen alder har jeg tenkt utrolig mye på dette

Huff, det jeg spør om er altså hvordan man kan leve med dette. Hvordan man kan legge det bak seg og tilgi seg selv - og gå videre i livet..?

Anonymous poster hash: f0e7d...cbb

Så jævlig

Anonymous poster hash: ccd93...b4a

[Gjest fotballflue]

Jeg vet ikke hva jeg skal svare.. jeg ble kvalm av å lese det du skriver. Hvordan kan noen være så onskapsfulle? Tviler på at noen klarer legge noe sånt som dette bak seg, du kommer nok til å bære med deg dette til den dagen du selv ligger i graven, og det syns jeg egentlig er vel fortjent!

[PaulaS]

Ta det et steg om gangen. Prøv å snu det til noe positivt. Kan se på det som han derre tv karen Earl, karma og det der vettu. Så det du gjør da er å hjelpe andre i lignende sitasjoner. Jeg tror det vil få deg til å forsones med fortiden din. Kommer egentlig aldri noe godt ut av å gruble over fortiden også vil det få deg på bedre tanker. Klem fra meg

[AnonymBruker]

Dette må du bare leve med, på samme måte som familien måtte/fortsatt leve/lever med det.

Du er et ondt menneske og jeg håper du er noen jeg ikke kjenner...

Anonymous poster hash: f04dc...9a6

[Gjest Seajewel]

Ta det et steg om gangen. Prøv å snu det til noe positivt. Kan se på det som han derre tv karen Earl, karma og det der vettu. Så det du gjør da er å hjelpe andre i lignende sitasjoner. Jeg tror det vil få deg til å forsones med fortiden din. Kommer egentlig aldri noe godt ut av å gruble over fortiden også vil det få deg på bedre tanker. Klem fra meg

Det vil aldri bøte på det hun har gjort, å bære handleposen for ei gammel kjerring over gata f eks... En gutt har blitt behandlet på det viset der av henne over år, noe som førte til at han tok sitt eget liv... Hva søren feiler henne. Da er det ikke nok å hjelpe ANDRE mennesker. INGENTING kan bøte på det der. Tenk om dette var din egen bror, hva ville du ha tenkt om dette mennesket som gjorde sånt??? Snu det til noe positivt, er verste klisjeen som er brukt litt for mye om dagen.

[AnonymBruker]

Hvordan DU kan tilgi DEG SELV?

Ta heller kontakt med de etterlate og be om tilgivelse.

Anonymous poster hash: 10a46...c94

[AnonymBruker]

Seriøst? Helt ærlig så tenker jeg at du er ikke et godt menneske. Gode og ellers normale mennesker hadde aldri hverken tenkt tanken om å være stygg med et annet menneske, eller i sin villeste fantasi klare å gjennomføre en stygg handling mot et annet menneske.

Her har du gjennomført mange handlinger over lengre tid, metodisk og utspekulert mot et fullstendig forsvarsløst menneske. Jeg får vondt i magen av dette, Jeg synes du er et ond menneske som var medvirkende til at et annet menneske tok selvmord.

Anonymous poster hash: cb16c...c38

[AnonymBruker]

Skriv et laaaangt brev hvor du forklarer alt fra a-å, hva du gjorde, hvilke ting du stod bak -og fortell at du oppriktig ønsker å si unnskyld for å ha vært en del av å gjøre barndommen hans enda vanskeligere og at du håper han har det bedre i dag. Om du virkelig mener dette så synes jeg også du burde legge ved en invitasjon til å møtes om han ønsker det.

Anonymous poster hash: 6bff4...7af

[Kontormus]

Javel, hvis dette er sant så fikk du vel den straffen du fortjener da. Du må leve med deg selv.

[AnonymBruker]

Skriv et laaaangt brev hvor du forklarer alt fra a-å, hva du gjorde, hvilke ting du stod bak -og fortell at du oppriktig ønsker å si unnskyld for å ha vært en del av å gjøre barndommen hans enda vanskeligere og at du håper han har det bedre i dag. Om du virkelig mener dette så synes jeg også du burde legge ved en invitasjon til å møtes om han ønsker det.

Anonymous poster hash: 6bff4...7af

Han drepte jo seg selv...

Anonymous poster hash: 6f098...43d

[AnonymBruker]

Det vil aldri bøte på det hun har gjort, å bære handleposen for ei gammel kjerring over gata f eks... En gutt har blitt behandlet på det viset der av henne over år, noe som førte til at han tok sitt eget liv... Hva søren feiler henne. Da er det ikke nok å hjelpe ANDRE mennesker. INGENTING kan bøte på det der. Tenk om dette var din egen bror, hva ville du ha tenkt om dette mennesket som gjorde sånt??? Snu det til noe positivt, er verste klisjeen som er brukt litt for mye om dagen.

Jeg ville hatt to tanker:

1. Som du sier, ingenting kan bøte på fortiden. Gjort er gjort. Sagt er sagt.

2. Jeg ville behandlet dette tilfellet som alle andre tilfeller. Vonde ting skjer. Det gjelder kun å forsone seg med dette.

Anonymous poster hash: 3e21e...968

[AnonymBruker]

Ta heller kontakt med de etterlate og be om tilgivelse.

Anonymous poster hash: 10a46...c94

Det synes jeg ikke hun skal gjøre, for det vil påføre de etterlatte enda mer smerte.

Anonymous poster hash: ca858...725

[AnonymBruker]

Hei. Det du gjorde som barn var stygt og fikk grusomme konsekvenser. Ikke nødvendigvis dine handlinger alene men summen av alt han ble utsatt for. Men du var et BARN. Det betyr at du ikke skjønte konsekvensene av dine handlinger. Vi har alle gjort dumme ting som vi angrer på senere. De får sjelden slike stygge konsekvenser som dette.

Hva du kan gjøre med det nå i ettertid? Dessverre lite... Du må nok leve med dine handlinger, lære av det og prøve å være et bedre menneske som voksen....

Anonymous poster hash: da5ff...96f

[AnonymBruker]

Du kan jo ikke gjøre ham u-død, og ikke riv opp i det med å be foreldrene om tilgivelse heller. Det er bare egoistisk, da gjør du det jo for at du selv skal føle deg bedre, ikke for at de skal føle seg bedre.
Hva med å involvere deg i arbeid med ungdom og mobbing? Mange går jo rundt og foreleser om hvordan det har vært å bli mobbet, men tenker at motsatt perspektiv, en tidligere mobber som må leve med at mobbeofferet tok livet av seg, kunne gjøre inntrykk.

Anonymous poster hash: 0f779...7b1

[Gjest Seajewel]

Jeg ville hatt to tanker:

1. Som du sier, ingenting kan bøte på fortiden. Gjort er gjort. Sagt er sagt.

2. Jeg ville behandlet dette tilfellet som alle andre tilfeller. Vonde ting skjer. Det gjelder kun å forsone seg med dette.

Anonymous poster hash: 3e21e...968

Seriøst... "Vonde ting skjer"??? En bilulykke kan gå under "vonde ting skjer"

Noe som kunne ha vært unngått, og som er en bevisst ondskapsfull handling fra et fælt menneske, er ikke noe som bare skjer... Gutten tok sitt eget liv, er du klar over hva det innebærer, både for han som tok sitt eget liv, og de etterlatte?

[AnonymBruker]

Har selv vært mobber, men konsekvensen endte heldigvis ikke med døden, selv om vedkommende slet psykisk og ble innlagt ganske tidlig.

Ja, samvittigheten er uutholdelig selv åtte år senere - men trøst deg med det faktum at du ikke er samme person lengre. For min del hadde jeg selv vært mobbet store deler av tiden, så da vi begynte på ungdomsskolen og det "endelig" kom inn en svakere person i klassen, ble hun et utpekt mål og jeg fikk selv sjansen til å heve meg.

Og dere, TS er ikke ond. Hun var like ond som meg selv, men folk vokser opp. Ungdomstiden er en kritisk periode for alle i begge endene av skalaen.

Forsoning er en fin ting.

Anonymous poster hash: 5595d...71e