De psykiske problemene mine blir bare tiet i hjel...

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det.

Jeg har èn av foreldrene mine igjen, den andre er død for lenge siden. Den gjenlevende nekter simpelthen å høre på når jeg sier at at jeg sliter.. Vedkommende sier bare at jeg har viklet meg inn i dette rotet (mangel på jobb og utdannelse) og skjønner ikke at det er et helse-aspekt ved dette, og ikke at jeg bare unnskylder meg.

På en måte kaller forelderen meg for lat, og det er så forferdelig frekt, syns jeg.. H*n vet ikke at jeg tenker på å forsvinne fra livet mange dager i uka. Dessuten har jeg aldri fått noen form for veiledning hva gjelder jobb og karriere fra h*n. Det jeg har greid, har jeg fikset helt på egenhånd. Og selv om det er lite, er det mer enn hva som kan kreves av en da usikker guttunge (jeg er nå i slutten av 20-åra).

Har noen andre det slik, at foreldre eller andre ikke vil/har evner til å forstå at man sliter?

Anonymous poster hash: 7e052...bd9

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det. Jeg har èn av foreldrene mine igjen, den andre er død for lenge siden. Den gjenlevende nekter simpelthen å høre på når jeg sier at at jeg sliter.. Vedkommende sier bare at jeg har viklet meg inn i dette rotet (mangel på jobb og utdannelse) og skjønner ikke at det er et helse-aspekt ved dette, og ikke at jeg bare unnskylder meg. På en måte kaller forelderen meg for lat, og det er så forferdelig frekt, syns jeg.. H*n vet ikke at jeg tenker på å forsvinne fra livet mange dager i uka. Dessuten har jeg aldri fått noen form for veiledning hva gjelder jobb og karriere fra h*n. Det jeg har greid, har jeg fikset helt på egenhånd. Og selv om det er lite, er det mer enn hva som kan kreves av en da usikker guttunge (jeg er nå i slutten av 20-åra). Har noen andre det slik, at foreldre eller andre ikke vil/har evner til å forstå at man sliter? Anonymous poster hash: 7e052...bd9

Du mener har foreldre uten empati? Nei det har jeg ikke noe forhold til dessverre.

Anonymous poster hash: 90617...3a5

[AnonymBruker]

Du mener har foreldre uten empati? Nei det har jeg ikke noe forhold til dessverre.

Anonymous poster hash: 90617...3a5

Ikke nødvendigvis. H*n bryr seg om mange ting, men at jeg sliter er fy-fy, og det er ingen forklaring eller unnskyldning på at jeg lever i et økonomisk helvete.. Og ikke har jobb eller utdannelse.

Anonymous poster hash: 7e052...bd9

[AnonymBruker]

Ja, har en far som er likedan. Jeg har etter mange år skjønt at det ikke nytter å prøve å få han til å forstå. Det blir som å stå og dundre på en låst dør. Noen foreldre evner dessverre ikke å forstå at sine barn sliter, kanskje pga omsorgssvikt og uttrygghet i barndommen. De vil ikke innse at de kanskje har sviktet som foreldre. Det beste er å gi slipp, og søke forståelse andre steder.

Anonymous poster hash: 5de15...06e

[AnonymBruker]

Og husk at det ikke er for sent med utdanning. Man kan også endre jobbsituasjonen, selv om det kan ta tid. Man kan ikke endre fortiden, men fremtiden er det ikke for sent å gjøre noe med. Så får man ha kontakt med de menneskene som bygger en opp, ikke de som bryter en ned.

Anonymous poster hash: 5de15...06e

[AnonymBruker]

Ikke nødvendigvis. H*n bryr seg om mange ting, men at jeg sliter er fy-fy, og det er ingen forklaring eller unnskyldning på at jeg lever i et økonomisk helvete.. Og ikke har jobb eller utdannelse.

Anonymous poster hash: 7e052...bd9

Det er ingen andre som er skyld i dette, kun deg selv. Det er ditt eget ansvar å få kontroll på sykdommen din, ingen andres. Ditt liv er ditt ansvar. Din fremtid er ren og det er opp til deg å forme den som du vil. Du er ennå ung. Skaff deg en utdannelse, få deg en jobb og ta kontroll over psyken din! Fremtiden er fantastisk

Anonymous poster hash: da1cd...3cc

[AnonymBruker]

Det er ingen andre som er skyld i dette, kun deg selv. Det er ditt eget ansvar å få kontroll på sykdommen din, ingen andres. Ditt liv er ditt ansvar. Din fremtid er ren og det er opp til deg å forme den som du vil. Du er ennå ung. Skaff deg en utdannelse, få deg en jobb og ta kontroll over psyken din! Fremtiden er fantastisk

Anonymous poster hash: da1cd...3cc

Kan jeg få smake på det du røyker?

Anonymous poster hash: 460a6...85e

[AnonymBruker]

Å høre folk syte over ting de kan gjøre noe med (manglende utdanning f.eks) er bare irriterende, det kan du gjøre noe med, men du må gidde å ta tak i det, ingen gjør det for deg. Du kan ikke skylde på dine foreldre når du som voksen selv ikke tar grep.

Anonymous poster hash: e27d1...1cf

[AnonymBruker]

Å høre folk syte over ting de kan gjøre noe med (manglende utdanning f.eks) er bare irriterende, det kan du gjøre noe med, men du må gidde å ta tak i det, ingen gjør det for deg. Du kan ikke skylde på dine foreldre når du som voksen selv ikke tar grep.

Anonymous poster hash: e27d1...1cf

Hvilken del av setningen "psykisk sykdom" er det du ikke forstår? Tror du er er "bare bare" for folk som er syke å få seg en utdannelse?

Nei. Jeg har gjort mange forsøk, tro du meg. Alle feilvalgene jeg har tatt er det angsten som har bestemt, og hverken behandling eller medisiner har hjulpet mer enn i korte perioder.

Vær så snill og få deg litt livserfaring før du uttaler deg om ting du ikke har snøring på..

Anonymous poster hash: 7e052...bd9

[Gjest Coolaid]

Å høre folk syte over ting de kan gjøre noe med (manglende utdanning f.eks) er bare irriterende, det kan du gjøre noe med, men du må gidde å ta tak i det, ingen gjør det for deg. Du kan ikke skylde på dine foreldre når du som voksen selv ikke tar grep.

Anonymous poster hash: e27d1...1cf

Her er et veldig klart eksempel på at du ikke forstår deg på psykisk sykdom. Jeg håper at du aldri får deg en knekk eller opplever angst og depresjon hos deg selv eller noen som du er glad i.

Det handler ikke om å være lat, gidde, eller å skylde på andre "fordi "man har det vanskelig i livet". Det er sykdom - en sykdom som faktisk også tar liv.

[Gjest Coolaid]

Sånn har jeg det.

Jeg har èn av foreldrene mine igjen, den andre er død for lenge siden. Den gjenlevende nekter simpelthen å høre på når jeg sier at at jeg sliter.. Vedkommende sier bare at jeg har viklet meg inn i dette rotet (mangel på jobb og utdannelse) og skjønner ikke at det er et helse-aspekt ved dette, og ikke at jeg bare unnskylder meg.

På en måte kaller forelderen meg for lat, og det er så forferdelig frekt, syns jeg.. H*n vet ikke at jeg tenker på å forsvinne fra livet mange dager i uka. Dessuten har jeg aldri fått noen form for veiledning hva gjelder jobb og karriere fra h*n. Det jeg har greid, har jeg fikset helt på egenhånd. Og selv om det er lite, er det mer enn hva som kan kreves av en da usikker guttunge (jeg er nå i slutten av 20-åra).

Har noen andre det slik, at foreldre eller andre ikke vil/har evner til å forstå at man sliter?

Anonymous poster hash: 7e052...bd9

Jeg forstår hva du snakker om. Dessverre opplever man fordommer og uvitenhet hos også mennesker man er nær. Mange syns også dette er vanskelig å snakke om, eller vet ikke hva de skal snakke om, og så tier de det ihjel.

Går du i terapi eller har du noen å snakke med ? Det første jeg tenker er at du trenger støtte i forhold til samtaleterapi, støtte til å komme deg videre og håndtere det du sliter med - i eget tempo.

Å snakke med noen gjør det faktisk bedre. Snakk med oss her inne, eller send pm til meg om du vil prate om alt og ingenting.

Stå på. Du har min respekt

[AnonymBruker]

Kan jeg få smake på det du røyker?

Anonymous poster hash: 460a6...85e

Røyker ingenting. Men jeg sleit med sterk angst og depresjon selv. Setningene over var det som fikk meg til å ta tak i det og jobbe for å bli frisk. Det eneste jeg sitter igjen med nå er svak uro noen få ganger i året. Det er sant det jeg sier, din psykiske sykdom er faktisk kun ditt eget problem og det er kun deg selv som kan forbedre ditt eget liv.

Anonymous poster hash: da1cd...3cc

[AnonymBruker]

Røyker ingenting. Men jeg sleit med sterk angst og depresjon selv. Setningene over var det som fikk meg til å ta tak i det og jobbe for å bli frisk. Det eneste jeg sitter igjen med nå er svak uro noen få ganger i året. Det er sant det jeg sier, din psykiske sykdom er faktisk kun ditt eget problem og det er kun deg selv som kan forbedre ditt eget liv.Anonymous poster hash: da1cd...3cc

Du fremstår som utrolig lite empatisk med tanke på at du selv har opplevd psykisk sykdom. Da burde du i hvert fall ha lært at man ikke har skyld i å ha blitt syk. Det kan ramme alle, avhengig av gener, oppvekst og opplevelser. Noen rammes hardere enn andre, og du var tydeligvis ikke av dem som ble rammet hardest.

Anonymous poster hash: 5de15...06e

[Gjest gjestvest]

Hei Ts

Jeg forstår godt hva du mener. Jeg har mistet en foreldre. Jeg har en mor som er helt tom for empati, og har en bror som sliter med psykiske plager som hun ikke forstår seg på. Jeg er flink til å sette meg i andres situasjoner, pluss at jeg har lest meg mye opp om hva han sliter med, slik jeg har vært for ham moren hun burde vært/være.

Jeg har funnet ut at når noen er slik er det best å søke støtte hos andre. Har du noen søsken du kan støtte deg til?

[AnonymBruker]

Mannen min har også en sånn mor. Heldigvis har han meg, og er blitt mye mye bedre. Men ingen forståelse eller støtte hjemmefra

Anonymous poster hash: 75cc8...d03

[AnonymBruker]

Du fremstår som utrolig lite empatisk med tanke på at du selv har opplevd psykisk sykdom. Da burde du i hvert fall ha lært at man ikke har skyld i å ha blitt syk. Det kan ramme alle, avhengig av gener, oppvekst og opplevelser. Noen rammes hardere enn andre, og du var tydeligvis ikke av dem som ble rammet hardest.

Anonymous poster hash: 5de15...06e

Les fet jeg skriver da. Det er ingen andre som er skyld i at du har blitt syk. Om du er uenig så forklar meg gjerne hvilken medisinmann som kan kaste slik sykdom på folk.

Og ingen andre enn deg selv kan gjøre deg frisk. Vil du bli frisk så må du jobbe for det og faktisk prøve. Det er ingen mirakelkur.

Hvordan er det lite empatisk?

Anonymous poster hash: da1cd...3cc

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for hetsende utsagn.

Daenerys, mod.

[AnonymBruker]

Les fet jeg skriver da. Det er ingen andre som er skyld i at du har blitt syk. Om du er uenig så forklar meg gjerne hvilken medisinmann som kan kaste slik sykdom på folk.

Anonymous poster hash: da1cd...3cc

Voldtektsmenn, mødre som mishandler, mobbere, voldelige personer i nær krets osv.

Uansett så er det ikke slik at folk flest går fra dyp depresjon til hey vent litt, livet er jo egentlig fantastisk. Ofte trenger man å bearbeide følelsene, sørge en stund og få støtte før man kan begynne å leges. Man blir gradvis mer innstilt å ta tak i problemene.

Å gå rett inn å si at det er bare å skjerpe seg vil i 9/10 tilfeller styrke skyldfølelsen til den som er trist. I tillegg til å ikke klare å gjøre alt han skulle gjøre fordi han er trist, blir han også trist fordi han ikke klarer å ikke være trist.

Jeg har selv komt meg ut av en 15 år lang depresjon. Tror grunnen til at jeg ikke faller tilbake i de spora er fordi jeg fikk gradvis støtte og endring i følelser og tanker (når jeg først fikk hjelp, var alene om det i 10 år). Nå er de nye strukturene mye sterkere og det skal mer til for at jeg kjenner på de vonde følelsene. MEN det betyr ikke at jeg syns fremtiden er fantastisk. Det er urealistisk. Jeg håper på det beste, men det kan gå dritt også. Man kan bare håpe.

Anonymous poster hash: 460a6...85e

[AnonymBruker]

Det er dessverre mange som skylder på psykisk sykdom når de har rotet det til for seg selv.

Men uansett om det er tilfelle for deg eller ikke så er det kun du som har ansvaret for å få livet ditt på rett kjøl igjen.

Og det fins mange muligheter. Og mange instanser står klare til å hjelpe deg. Så forelderen din er muligens uten empati, men har likevel kanskje rett i det h*n sier.

Selv har jeg slitt kraftig etter mange år med seksuelle overgrep, dødfødt barn etter fullgått svangerskap etter å ha vært gravid med min far, voldtekt i slutten av tenårene, vitne til at min beste venninne ble drept i en ulykke mm.

Likevel har jeg tatt meg selv i nakken og skaffet meg en god utdannelse, jobb, hus og et liv

Det fins alltid et lys i enden av tunellen!

Anonymous poster hash: 0f143...91f

[Gjest Godjente]

Det er dessverre mange som skylder på psykisk sykdom når de har rotet det til for seg selv.

Men uansett om det er tilfelle for deg eller ikke så er det kun du som har ansvaret for å få livet ditt på rett kjøl igjen.

Og det fins mange muligheter. Og mange instanser står klare til å hjelpe deg. Så forelderen din er muligens uten empati, men har likevel kanskje rett i det h*n sier.

Selv har jeg slitt kraftig etter mange år med seksuelle overgrep, dødfødt barn etter fullgått svangerskap etter å ha vært gravid med min far, voldtekt i slutten av tenårene, vitne til at min beste venninne ble drept i en ulykke mm.

Likevel har jeg tatt meg selv i nakken og skaffet meg en god utdannelse, jobb, hus og et liv

Det fins alltid et lys i enden av tunellen!

Anonymous poster hash: 0f143...91f

Så sterk du er . Tapper er det du er. Klem

Til TS, Det er faktisk slik at man må ta tak i det selv. Gradvis eksponere seg for frykter for så å oppdage at den er overkommerlig.

Lykke til