Sliter med dødsangst og viten om egen ubetydelighet

[AnonymBruker]

Jeg er så utrolig klar over at jeg er ubetydelig i dette universet. Jeg, familien min og alle jeg er glad i, det er ingen grunn til at alt forferdelig man leser om i avisene ikke også vil skje med oss. Folk blir alvorlig syke, havner i ulykker og også mer syke ting som drap og lignende. Jeg tenker ofte på menneskene jeg leser om, de som for eksempel har blitt drept i en bilulykke. Hva tenkte de før de døde? Hva pratet de om, dersom det var flere i bilen? Tenk, de våknet den morgenen og trodde det skulle bli en dag som alle andre, og plutselig er de ikke mer. Aldri mer. Og det kunne like gjerne vært meg.

Jeg kjenner at det knyter seg i brystet mitt når jeg tenker slike tanker. At det er ingenting som vil beskytte meg mot det samme, at det at jeg og mine nærmeste ikke er døde eller syke/skadet ennå bare er flaks, og vil fortsette å være det frem til noe eventuelt skjer. Jeg er ikke spesiell, og det er tilfeldighetene som rår i denne verden. Jeg får ikke puste, jeg får vondt i magen og kroppen kjennes som lammet. Jeg sliter med å sove, jeg har vondt i brystet og klarer ikke tenke klart.

Egentlig har jeg ikke lyst til å gå ut av huset. At ingen jeg er glad i skal gå ut. Men så tenker jeg på hun som ble funnet død foran komfyren med middagen på stekeovnen. Hun hadde bare stått og laget middag som hun gjorde hver dag, fått et illebefinnende og dødd. Plutselig. Ikke trygg noen steder. Jeg tenker at jeg må innom å sjekke om mamma har det bra. Hva om hun har falt og skadet seg, ligger på gulvet og ikke får tak i hjelp? Hva om hun har vært i en bilulykke? Jeg må sjekke lokalavisa, se om det er noen nyheter om det.

Alle disse tankene sliter meg helt ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Noen som har det på samme måte? Tips til hvordan jeg kan bli kvitt, eller i det minste dempe disse tankene? Jeg er en bekymrer av natur, men jeg føler at dette har tatt over store deler av livet mitt, hjernen er bare konstant på høygir og kroppen får aldri slappet av.

Tips som "det hjelper ikke å bekymre seg, hvis det skjer kan du ikke gjøre noe med det uansett" og "bare aksepter det, vi skal alle dø en gang" vil nok ikke hjelpe. Jeg har prøvd å ikke tenke på det, men det er rett og slett ikke noe jeg klarer. Jeg tror jeg må få bearbeidet tankene mine eller noe.

Håper noen har gode råd eller tips

Anonymous poster hash: 74f57...060

[Gjest Mythic]

Den brutale sannheten er jo at vi alle skal dø, og vi er i bunn og grunn temmelig ubetydelige hele gjengen. Det at du lar disse tankene ta over hele livet ditt, er ikke normalt, og du bør søke hjelp. Hvis du er så redd for å være ubetydelig og være så redd for døden, burde du jo virkelig legge vekk disse tankene og leve livet ditt mens du kan. Tenk når du sitter på aldershjemmet, ute av stand til å leve slik du gjør i dag, da vil du tenke tilbake på den tiden du kastet bort på irrasjonelle tanker, i stedet for å faktisk glede deg over livet.

[Cuckold]

Det er naturlig å være redd for døden, det er noe alle dyr har plantet i seg, hadde vi ikke hatt frykt for døden ville vi ikke vært like opptatt av å overleve.

Samtidig har vi evnen til å se døden i hvitøyet og vise mot i farlige situasjoner. Ikke minst i krig. Følelsen av egen aktiv utfoldelse kan overskygge og dempe frykten for døden. Jeg tror på mange måter det var mindre skremmende å møte døden som kjempende viking på slagmarken enn som passiv kreftpasient i en ren sykeseng og mange rundt deg som synes dette er fryktelig, fryktlig trist. En usentimental tilnærming til døden kan gjøre den til en mer håndterlig størrelse.

Mulig det kan ha noe for seg å visualisere at du selv aktivt kaster deg ut i det. Jeg ser for meg meg selv stående på kanten av et enormt stup, på kanten av en avgrunn med skyer dypt der nede, ingen bunn. Så løfter jeg armene over hodet - og lar meg falle. Ingen anger, ingen vei tilbake. På et eller annet tidspunkt må man slippe taket, og viljen til å møte døden når man en dag møter den kan være et skritt på veien mot et bedre liv frem til da. (Dette er en visualisering av å godta døden når den kommer, det handler ikke om å begå selvmord ved å kaste seg ut fra et virkelig stup - mulig noen kunne misforstå meg dithen.)

Endret 13. februar 2015 av Cuckold

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg tror nok mye av angsten ligger i det at døden er en ting jeg ikke har kontroll over. Hvem vet om jeg dør i morgen, om ett år eller om 50? Kanskje jeg ikke overlever natten? Jeg har ofte visualisert døden, og tror jeg kunne akseptert den om jeg så den komme (og om ikke spiller det ikke noen rolle uansett, da er jeg jo død). Det er dette med tilfeldighetene som gjør at jeg ikke takler det. Av og til tenker jeg på å ta livet mitt, for da har jeg i alle fall kontroll. Tullete, ikke sant? Og ironisk, at en som er så redd døden som meg tenker på selvmord. Jeg kommer selvfølgelig aldri til å gjennomføre det, men det sier kanskje litt om hva tankene bunner ut i.

Det er selvfølgelig enkelt å si at nei, jeg har ikke kontroll, så hvorfor tenke på det? For meg er det ikke så enkelt. Dersom noen har depresjoner, kan de jo bare slutte å tenke negative tanker? Så får de det jo fint igjen. I teorien er det kanskje så enkelt, men i praksis har personen kommet i et tankemønster som det ikke bare bare er å snu igjen. Det samme gjelder nok for meg.

Men jeg skal forsøke å godta døden, og kanskje prøve visualiseringstipset ditt, Cuckold. Takk for tips

Anonymous poster hash: 74f57...060

[Gjest The damned]

Jeg har også slitt med det, og hadde mye angst på grunn av det da jeg var yngre.

Kan få slike tanker nå også, og da blir jeg redd og det knyter seg i brystet.

Men jeg lar meg ikke tenke på det særlig lenge, for det er meningsløst å la det styre tanken og man blir jo bare redd og anspent av det. Stopper meg selv før det går for langt.

Tenker på noe annet eller gjør noe annet. Gjerne noe som gjør meg glad eller hva jeg skal ha til middag for eksempel

[AnonymBruker]

Jeg ville heller snudd det andre veien og tenkt at vi har bare dette ene livet og gjort det beste utav det. En må nyte hvert pust en tar og hvert minutt man lever. Døden venter der fremme og vi er pliktige til å gjøre det beste utav livet.

Lev mens du kan ts

Anonymous poster hash: 825e6...afd