Kunsten å konversere

[Miklo Velka]

Jeg var slik før. Nå jobber jeg som firsør så jeg MÅ klare å prate med fremmede hver dag, gjerne i flere timer. Folk jeg ikke kjenner i det hele tatt... Mine Tips til å bli bedre på smalltalk er:

- STILL SPØRSMÅL når noen forteller noe. Gå i detaljer: "Hvordan var været på reisen da? Hvor lenge var dere der. Var du fornøyd med hotellet?

-Bruk emner som engasjerer verden (hold deg oppdatert på nyhetene)

-Snakk om været

-Prat om den siste høytiden som har vært eller neste som kommer (Noen spennende planer i påsken da?, kan også bruke helgen feks)

-Finn ett emne som "engasjerer motparten" (Alle elsker å prate om seg selv, og dette er ett felt alle er gode på)

-Utdanning/skole/jobb/bosituasjon/Hvor personen kommer fra/Hva de drev med tidligere.

Anonymous poster hash: e335e...fd2

Det er jo vel og bra, men til slutt så stopper det opp, og da står det bom stille. Og er det noen man kjenner fra før, så er ikke dette tema som nødvendigvis er så relevante.

[Miklo Velka]

Ja, det kan læres, om du er villig til å utfordre deg selv.

Og da blir jo spørsmålet, "Hvordan?".

[Miklo Velka]

Det høres rart ut, men det kan være greit å ha en fast linje å åpne med, eller to. Det å trene seg på å komme i prat med folk, og samtidig trene på å ta et samtaleemne ut av luften kan bli litt uoverkomelig

Det kan nok funke med personer man ikke kjenner, men jeg ønsker også å kunne konversere med mennesker jeg kjenner fra før, men sliter med det også.

[Gjest Frank Slade]

Og da blir jo spørsmålet, "Hvordan?".

Du har alt fått mange gode tips her fra andre enn meg. Har du tenkt å bruke noen av de?

En god start er å slutte å ta deg selv så seriøst og så må du må være villig til å gjøre deg selv til latter og utfordre deg selv litt. Vi er her på jorden en svært kort tid og i det store bildet er eksistensen vår rimelig meningsløs. I lys av det, tenk så latterlig det er å gå rundt å være redd for så banale ting som å åpne munnen.

Løfter du vekter? Kampsport? Annen form for fysisk trening?

Det er fullt mulig for deg å ta tak i dette, men vil du virkelig? Eller er det mer komfortabelt å klage på singelforumet over hvor hardt livet er for deg?

Om du vil, kan jeg gi deg konkrete råd og steg i rett retning. Kan også gi eksempel på interaksjoner jeg har med kvinner i det virkelige liv.

[Nettinettet]

Ok, jeg vet du kommer til å hate meg for dette, og sikkert noen andre her inne også, men jeg synes du skal gå gjennom svarene du har fått, og så svarene dine. Les hvordan du takler de rådene som kommer, og med hva slags utgangspunkt i tankegangen din du takler de.

Det at du kommer med en sånn tråd er helt supert synes jeg. Du vet hva du sliter med, og du har lyst til å gjøre noe med det, men motviljen du viser når du faktisk får svar på spørsmålet ditt, viser negativiteten du har i deg, som hindrer det til å gjøre alt du egentlig ønsker..

Noen eksempler:

Det er jo vel og bra, men til slutt så stopper det opp, og da står det bom stille. Og er det noen man kjenner fra før, så er ikke dette tema som nødvendigvis er så relevante.

Her får du tips som du ser kan funke, og det du fokuserer på er at det vil stoppe opp en gang. I tillegg så graver du frem at det ikke vil funke på noen, kontra å fokusere på hvem det vil funke på!

Det kan nok funke med personer man ikke kjenner, men jeg ønsker også å kunne konversere med mennesker jeg kjenner fra før, men sliter med det også.

Det samme gjør du her. Fokus på at det ikke vil funke for noen, kontra å være glad for å ha fått tips som vil funke på de du ikke kjenner.

Les gjennom svarene dine på side 1 også, så vil du se at de inneholder samme mentalitet.

Har du lyst på løsninger eller er det å be om løsninger nok for deg?

[Miklo Velka]

Du har alt fått mange gode tips her fra andre enn meg. Har du tenkt å bruke noen av de?

En god start er å slutte å ta deg selv så seriøst og så må du må være villig til å gjøre deg selv til latter og utfordre deg selv litt. Vi er her på jorden en svært kort tid og i det store bildet er eksistensen vår rimelig meningsløs. I lys av det, tenk så latterlig det er å gå rundt å være redd for så banale ting som å åpne munnen.

Løfter du vekter? Kampsport? Annen form for fysisk trening?

Jeg følte at tipsene var mere rettet mot situasjoner hvor jeg treffer personer som jeg ikke kjenner fra før, og de tar jeg med meg videre. Men et like stort problem for meg er samtaler med folk jeg kjenner fra før, og der følte jeg ikke at tipsene passet.

Løfter ikke vekter eller driver med noen kampsport, men har planer om å begynne å trene når jeg er tilbake fra ferie.

Det er fullt mulig for deg å ta tak i dette, men vil du virkelig? Eller er det mer komfortabelt å klage på singelforumet over hvor hardt livet er for deg?

Om du vil, kan jeg gi deg konkrete råd og steg i rett retning. Kan også gi eksempel på interaksjoner jeg har med kvinner i det virkelige liv.

Føler ikke at jeg klager her over hvor hardt livet er, men stiller heller spørsmål og forsøker å få svar.

Jeg tar gjerne i mot tips, det var derfor jeg opprettet denne tråden. :-)

[Miklo Velka]

Har du lyst på løsninger eller er det å be om løsninger nok for deg?

Jeg forstår ikke helt hvorfor du stiller dette spørsmålet. Som jeg har skrevet tidligere så føler jeg at det er gode råd, og jeg har aldri gitt utrykk for at jeg ikke kommer til å forsøke det, men påpeker at jeg ikke føler at det passer til det som er mitt største problem.

Greit, jeg har ikke sagt takk enda, men har aldri ment å virke utakknemmelig på noen måte.

Her får du tips som du ser kan funke, og det du fokuserer på er at det vil stoppe opp en gang. I tillegg så graver du frem at det ikke vil funke på noen, kontra å fokusere på hvem det vil funke på!

Nei, jeg fokuserer ikke på at det vil stoppe opp en gang, men forsøker å forklare hva som er problemet mitt, slik at noen kanskje kan komme med tips som er mere rettet mot dette.

Ja, det vil funke på noen, og det vil ikke funke på noen. Grunnen til at jeg svarer som jeg gjør er, igjen, at jeg føler at jeg mangler tips for å håndtere det som er det største problemet.

Men takk for tips. Jeg tror også jeg må jobbe med kommunikasjon generelt, for det er tydelig at jeg ikke har gjort en god jobb med kommunikasjonen i denne tråden når to personer har misforstått mitt budskap. Men jeg tar det med meg videre, og skal prøve å bli flinkere til å ordlegge meg.

Endret 23. februar 2015 av Gibralfaro

[Gjest Veritaserum]

Mitt problem er at jeg aldri klarer å holde kjeft.
Sier ALT for mye, gir for mye informasjon om meg selv (bare for å ha noe å prate om).
Klarer ikke random snakk om været og klein-stemning når ingen har noe å si.
Har sosial angst.
Hater å være ute blant folk hvor jeg må snakke med folk, for jeg ender alltid opp med å snakke om meg selv, fordi det er det eneste jeg har å prate om.

[Miklo Velka]

Mitt problem er at jeg aldri klarer å holde kjeft.

Sier ALT for mye, gir for mye informasjon om meg selv (bare for å ha noe å prate om).

Klarer ikke random snakk om været og klein-stemning når ingen har noe å si.

Har sosial angst.

Hater å være ute blant folk hvor jeg må snakke med folk, for jeg ender alltid opp med å snakke om meg selv, fordi det er det eneste jeg har å prate om.

Høres ut som akkurat slik jeg har det, bortsett fra at jeg ikke snakker mye om meg selv, da det ikke er så mye å si.

[Gjest Frank Slade]

Jeg følte at tipsene var mere rettet mot situasjoner hvor jeg treffer personer som jeg ikke kjenner fra før, og de tar jeg med meg videre. Men et like stort problem for meg er samtaler med folk jeg kjenner fra før, og der følte jeg ikke at tipsene passet.

Skjønner. I bunn og grunn tror jeg du har lav selvtillit, noe som fører til at du overanalyserer og overtenker fordi du er redd for å si noe galt og er opptatt av at ting skal være perfekt.

Generelt er mitt hovedtips å være observant og nysgjerrig på det som skjer rundt deg. Ikke fokuser på deg selv. Prøv å se hvilken sinnsstemning og følelser som råder hos de du skal snakke med og tilpass deg det. For eksempel ute på byen nå lørdag møtte jeg en jente hvor jeg innledet samtalen med: "Du ser litt lei deg ut. Går det bra med deg?" Så lyttet jeg til henne en stund, lot hun få tømme tankene, kysset kort og utvekslet nummer før hun gikk.

En annen mann hadde kanskje duret på med en slesk linje uten å i det hele tatt registrere at hun var litt utenfor. Ikke meg.

Om jeg møter noen som er i godt humør, kan jeg for eksempel si: "Så glad du var i dag. Hva er hemmeligheten?"

Så bare ved å legge merke til følelsene menneskene rundt deg har, har du plutselig utrolig mye å bruke til en samtale.

Et annet tips er å virkelig lytte når noen snakker. Ikke tenk på hva du skal si etterpå når personen snakker, men virkelig lytt og hør hva personen sier. Ikke vær redd for å la det gå noen sekunder etter at vedkommende har sluttet å snakke. Det viser bare at du tenker over det personen har sagt. Og spør gjerne igjen om noe er uklart eller speil tilbake det vedkommende nettopp sa for å vise at du fikk det med deg.

Ellers finnes det vel bøker skrevet om slikt, så kanskje du kan kjøpe noen på Amazon. Har ikke lest noen selv, men er sikkert noe som er bra. Du kan også begynne å studere mennesker som er flinke til å snakke. Se filmer og lær av det.

Løfter ikke vekter eller driver med noen kampsport, men har planer om å begynne å trene når jeg er tilbake fra ferie.

Det bør være en prioritet.

Føler ikke at jeg klager her over hvor hardt livet er, men stiller heller spørsmål og forsøker å få svar.

Du er ikke den verste, men jeg merker at du er preget av offermentalitet.

Jeg tar gjerne i mot tips, det var derfor jeg opprettet denne tråden. :-)

Du har alt fått noen. Har du noen ideer selv om hva som er neste steg for deg? Hva skremmer deg?

Jeg har veldig troen på 'baby steps', men jeg vet ikke hva det innebærer for deg. Om det så er å si hei til en gammel dame, så start der. For lang, lang tid tilbake drakk jeg meg sørpe full for å snakke med jenter og snakket med jenter nesten kun ute på byen. Så drakk jeg litt mindre. Og enda litt mindre. Og så sluttet jeg.

Jeg brukte også å gjøre et poeng ut av å handle klær. Valgte alltid butikker med pene jenter og passet på å spørre om hjelp og brukte god tid. De var betalt for å være hyggelig med meg og jeg hadde en grunn til å snakke med de, så det var god trening. Anbefaler deg å ta deg en tur på klesbutikk.

Har du en bra klesstill forresten? Du har helt sikkert noe å forbedre og dette kan være en øvelse i å slutte å ta deg selv så seriøst.

Dra på en klesbutikk hvor det jobber en flott jente (viktig). Når hun spør om du trenger hjelp, så sier du at du har lyst å forbedre klesstilen din og og at du ønsker å bli en mer attraktiv mann. Hun kommer til å elske utfordringen. Gjør gjerne det samme på en annen klesbutikk.

[Miklo Velka]

Skjønner. I bunn og grunn tror jeg du har lav selvtillit, noe som fører til at du overanalyserer og overtenker fordi du er redd for å si noe galt og er opptatt av at ting skal være perfekt.

Utvilsomt, og det er et av mine aller største problem også.

Ellers finnes det vel bøker skrevet om slikt, så kanskje du kan kjøpe noen på Amazon. Har ikke lest noen selv, men er sikkert noe som er bra. Du kan også begynne å studere mennesker som er flinke til å snakke. Se filmer og lær av det.

Det bør være en prioritet.

Takk for gode tips, og for at du tok deg tiden til å svare. Jeg skal se om jeg finner noen bøker om det, og forsøke det du foreslår.

Du er ikke den verste, men jeg merker at du er preget av offermentalitet.

Det er nok fullt mulig, men det er ikke bevisst i alle fall. Men depresjon, samt mangel på selvtillit, og et rasert selvbilde kan sikkert gjøre at jeg tar på meg den masken uten at jeg merker det. Jeg vet at det har skjedd tidligere, men trodde ikke at det var tilfellet her.

Du har alt fått noen. Har du noen ideer selv om hva som er neste steg for deg? Hva skremmer deg?

Jeg er livredd. Først og fremst for å dumme meg ut, og fremstå som en idiot, men kanskje like mye at noen skulle bli interessert, for da er jeg på ukjent farvann, og vil ikke ha peiling på hvordan jeg skal håndtere det. Og om jeg mot formodning skulle klare å håndtere det på en god måte så er det frykten og redselen for å bli såret. Noe som gjentar seg for meg er at jeg gang etter gang må se mennesker forsvinne ut av livet mitt, av forskjellige årsaker. I veldig mange av tilfellene så vet jeg at det er ene og alene min skyld, for det skjedde i en periode hvor jeg var i en årelang dyp depresjon, av flere grunner. Men det er også mange tilfeller hvor jeg føler at jeg gjorde det jeg kunne, men at det ikke var nok for å holde vedkommende i livet mitt.

Har du en bra klesstill forresten? Du har helt sikkert noe å forbedre og dette kan være en øvelse i å slutte å ta deg selv så seriøst.

Dra på en klesbutikk hvor det jobber en flott jente (viktig). Når hun spør om du trenger hjelp, så sier du at du har lyst å forbedre klesstilen din og og at du ønsker å bli en mer attraktiv mann. Hun kommer til å elske utfordringen. Gjør gjerne det samme på en annen klesbutikk.

Jeg føler selv at jeg har en bra klesstil, og det er flere som har påpekt det også. Har hørt at jeg er "sykt god til å kle meg", og at jeg er den "best kledde" på jobb, hvor vi ikke har dress code, og jeg kler meg som jeg gjør til daglig.

Det med klesbutikk var et veldig godt tips, men problemet med det er at jeg ikke snakker språket her jeg bor, og engelskkunnskapene i området er svært begrenset, for å si det mildt. Prøver å lære språket, men ordforrådet mitt er meget begrenset, og her også slår redselen om å dumme seg ut inn. Jeg vet at det bare er tull, og at de setter pris på at utlendinger faktisk forsøker å lære seg språket, men det største hinderet er vel uansett at jeg rett og slett ikke kan mange nok, og riktige, ord for å sette sammen setninger og spørsmål. Og om jeg mot formodning skulle klare det, så forstår jeg ikke hva de sier når de svarer meg.

Men tipset var veldig godt, for er det noe klesbutikkene her har myyyye av så er det pene jenter. Kan jo være at jeg treffer på noen med engelskkunnskaper over snittet, hvis ikke så kan man jo også bruke tegnspråk, og bare gestikulere, selv om litt av poenget med utfordringen da faller bort.

Igjen, takk for tipsene, setter virkelig pris på det. :-)

Endret 23. februar 2015 av Gibralfaro

[Zienna]

Skjønner. I bunn og grunn tror jeg du har lav selvtillit, noe som fører til at du overanalyserer og overtenker fordi du er redd for å si noe galt og er opptatt av at ting skal være perfekt.

Generelt er mitt hovedtips å være observant og nysgjerrig på det som skjer rundt deg. Ikke fokuser på deg selv. Prøv å se hvilken sinnsstemning og følelser som råder hos de du skal snakke med og tilpass deg det. For eksempel ute på byen nå lørdag møtte jeg en jente hvor jeg innledet samtalen med: "Du ser litt lei deg ut. Går det bra med deg?" Så lyttet jeg til henne en stund, lot hun få tømme tankene, kysset kort og utvekslet nummer før hun gikk.

En annen mann hadde kanskje duret på med en slesk linje uten å i det hele tatt registrere at hun var litt utenfor. Ikke meg.

Om jeg møter noen som er i godt humør, kan jeg for eksempel si: "Så glad du var i dag. Hva er hemmeligheten?"

Så bare ved å legge merke til følelsene menneskene rundt deg har, har du plutselig utrolig mye å bruke til en samtale.

Et annet tips er å virkelig lytte når noen snakker. Ikke tenk på hva du skal si etterpå når personen snakker, men virkelig lytt og hør hva personen sier. Ikke vær redd for å la det gå noen sekunder etter at vedkommende har sluttet å snakke. Det viser bare at du tenker over det personen har sagt. Og spør gjerne igjen om noe er uklart eller speil tilbake det vedkommende nettopp sa for å vise at du fikk det med deg.

Ellers finnes det vel bøker skrevet om slikt, så kanskje du kan kjøpe noen på Amazon. Har ikke lest noen selv, men er sikkert noe som er bra. Du kan også begynne å studere mennesker som er flinke til å snakke. Se filmer og lær av det.

Det bør være en prioritet.

Du er ikke den verste, men jeg merker at du er preget av offermentalitet.

Du har alt fått noen. Har du noen ideer selv om hva som er neste steg for deg? Hva skremmer deg?

Jeg har veldig troen på 'baby steps', men jeg vet ikke hva det innebærer for deg. Om det så er å si hei til en gammel dame, så start der. For lang, lang tid tilbake drakk jeg meg sørpe full for å snakke med jenter og snakket med jenter nesten kun ute på byen. Så drakk jeg litt mindre. Og enda litt mindre. Og så sluttet jeg.

Jeg brukte også å gjøre et poeng ut av å handle klær. Valgte alltid butikker med pene jenter og passet på å spørre om hjelp og brukte god tid. De var betalt for å være hyggelig med meg og jeg hadde en grunn til å snakke med de, så det var god trening. Anbefaler deg å ta deg en tur på klesbutikk.

Har du en bra klesstill forresten? Du har helt sikkert noe å forbedre og dette kan være en øvelse i å slutte å ta deg selv så seriøst.

Dra på en klesbutikk hvor det jobber en flott jente (viktig). Når hun spør om du trenger hjelp, så sier du at du har lyst å forbedre klesstilen din og og at du ønsker å bli en mer attraktiv mann. Hun kommer til å elske utfordringen. Gjør gjerne det samme på en annen klesbutikk.

Jeg er imponert! TS, du har fått veldig mange gode råd - tenk over dem

[AnonymBruker]

Du sa at det er samme problem med venner og kjente, her kan et tips være å finne på ting når man skal være sammen, slik at det er noe som hender og stemningen er god uansett hva man sier, ofte trenger man ikke si mye fordi man prater rundt aktiviteten og småting som faller en inn! Man kan også bruke slike situasjoner til å øve seg og pushe grenser

Anonymous poster hash: bd146...3be

[Gjest Frank Slade]

Jeg er livredd. Først og fremst for å dumme meg ut, og fremstå som en idiot, men kanskje like mye at noen skulle bli interessert, for da er jeg på ukjent farvann, og vil ikke ha peiling på hvordan jeg skal håndtere det. Og om jeg mot formodning skulle klare å håndtere det på en god måte så er det frykten og redselen for å bli såret. Noe som gjentar seg for meg er at jeg gang etter gang må se mennesker forsvinne ut av livet mitt, av forskjellige årsaker. I veldig mange av tilfellene så vet jeg at det er ene og alene min skyld, for det skjedde i en periode hvor jeg var i en årelang dyp depresjon, av flere grunner. Men det er også mange tilfeller hvor jeg føler at jeg gjorde det jeg kunne, men at det ikke var nok for å holde vedkommende i livet mitt.

Ja, men kjernen i saken her er at om du skal forbedre deg her så er du faktisk nødt til å gjøre ting selv om du er redd for det og du må tørre å dumme deg ut. Det er derfor vi kaller det å gå utenfor komfort-sonen. Her må du nesten forvente og akseptere at du faktisk kommer til å bli både nervøs og usikker i begynnelsen, men det kan gå ganske fort over. Det er verst i begynnelsen. Og så ser du at det ikke var noe å være redd for.

Det at du er redd for å dumme deg ut viser igjen at du tar deg selv altfor seriøst. Le litt av deg selv, ok? Le av nervøsiteten din.

Depresjonen din tilhører fortiden, så det er på tide å se fremover nå og skape et nytt liv.

Jeg føler selv at jeg har en bra klesstil, og det er flere som har påpekt det også. Har hørt at jeg er "sykt god til å kle meg", og at jeg er den "best kledde" på jobb, hvor vi ikke har dress code, og jeg kler meg som jeg gjør til daglig.

Det lover bra. Du er sikkert mer attraktiv enn du er klar over.

Uansett, jeg bruker alltid å spørre jenter om slike ting og ber de alltid om å være brutalt ærlig. Det er morsomt og gøy og en øvelse i å ikke ta seg selv så seriøst. Fin trening for deg. Hvem vet, kanskje du ender opp med å flørte litt også.

Det med klesbutikk var et veldig godt tips, men problemet med det er at jeg ikke snakker språket her jeg bor, og engelskkunnskapene i området er svært begrenset, for å si det mildt. Prøver å lære språket, men ordforrådet mitt er meget begrenset, og her også slår redselen om å dumme seg ut inn. Jeg vet at det bare er tull, og at de setter pris på at utlendinger faktisk forsøker å lære seg språket, men det største hinderet er vel uansett at jeg rett og slett ikke kan mange nok, og riktige, ord for å sette sammen setninger og spørsmål. Og om jeg mot formodning skulle klare det, så forstår jeg ikke hva de sier når de svarer meg.

Hva er det verste som kan skje? Gestikuler med hendene og smil. Det finnes alltid en unnskyldning.

Men tipset var veldig godt, for er det noe klesbutikkene her har myyyye av så er det pene jenter. Kan jo være at jeg treffer på noen med engelskkunnskaper over snittet, hvis ikke så kan man jo også bruke tegnspråk, og bare gestikulere, selv om litt av poenget med utfordringen da faller bort.

Ja, det er bare å dra dit for å øve. Du kan til og med late som om du har kjæreste og spørre om tips til bursdagsgave på en undertøysbutikk. Få henne til å vise deg ulike forslag og fortell henne hva du mener. Det er også viktig å spørre hva hun synes er best og hva som er hennes favoritt.

Det er bare fantasien som setter grenser for hva du kan finne på.

[Gjest Frank Slade]

Jeg er imponert!

Ikke fortell det til meg. Fortell det til alle venninnene dine.

[Miklo Velka]

Ja, men kjernen i saken her er at om du skal forbedre deg her så er du faktisk nødt til å gjøre ting selv om du er redd for det og du må tørre å dumme deg ut. Det er derfor vi kaller det å gå utenfor komfort-sonen. Her må du nesten forvente og akseptere at du faktisk kommer til å bli både nervøs og usikker i begynnelsen, men det kan gå ganske fort over. Det er verst i begynnelsen. Og så ser du at det ikke var noe å være redd for.

Det har jeg også gjort flere ganger de siste par årene, men ikke med ting som dette. Men jeg har bevisst gått inn for å utfordre komfortsonen min, og jeg har overlevd så langt, så det er håp. Men mine sår sitter dypt, så jeg sliter virkelig med å gjøre det.

Det at du er redd for å dumme deg ut viser igjen at du tar deg selv altfor seriøst. Le litt av deg selv, ok? Le av nervøsiteten din.

Jeg er faktisk alt for seriøs, i det meste jeg foretar meg.

Det lover bra. Du er sikkert mer attraktiv enn du er klar over.

Føler meg ikke så sikker på det. Det eneste komplimentet jeg har fått noen gang var for 20 år siden når dama til en kompis sa at "men, du er ikke stygg altså".

Det er bare fantasien som setter grenser for hva du kan finne på.

Jeg skal sette fantasien på prøve, og se hva jeg kommer opp med.

[Gjest Frank Slade]

Jeg skal sette fantasien på prøve, og se hva jeg kommer opp med.

Klokken tikker. Hva har skjedd siden sist? Hva er neste steg for deg?

Jeg har inntrykk av at du tror dette er noe som er veldig lett for alle andre og veldig vanskelig kun for deg, men det er faktisk ikke sant. Tenkte kanskje det kunne hjelpe for deg å vite dette når ting oppleves som vanskelig.

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker som en veldig ok fyr. Jeg synes ikke du burde prøve å være noe du ikke er. Jeg synes du burde være deg selv. Hvis du treffer noen du har god kjemi med tror jeg ikke kommunikasjon blir et problem. Man trenger ikke alltid å prate hele tiden heller. Lytt til det andre har å si. Jeg synes jeg stadig lærer noe nytt når jeg lytter til folk. Jeg kan bli engasjert i samtaler om både jakthunder, frukttrær og ustabilt blodsukker.

Men småprat er ikke så ofte inngangsporten til et kjærlighetsforhold. Jeg er kvinne og sier ofte hei til menn og småprater med menn jeg treffer, men det utvikler seg aldri til noe mer.

Anonymous poster hash: 4a71b...123

[AnonymBruker]

Det er en øvelswssak. Jeg er akkrat som deg, dritdårlig på smalltalk og å finne på samtaleemner. Pluss en anelse sosial angst.

Jeg fant derimot en jobb som er perfekt for å jobbe med dette, nemlig å være bartender.

Sent på kvelden er det hektisk og man har ikke tid til å tenke så mye på hva an skal si ol. Tidligere på kvelden er litt slitsomt, når alle kundene salen rundt baren og prater om alt mulig rart. Man kommer borti mye forskjellig folk, og kommer over skrekken litt etter litt.

Det eneste jeg har lært, og som gir meg mer selvtillit, er å holde meg opptatt både der og da men også ellers i hverdagen, så man føler man har noe å snakke om og samtidig klarer å iteressere seg for det andre vil snakke om

Anonymous poster hash: 00923...a7e

[Miklo Velka]

Klokken tikker. Hva har skjedd siden sist? Hva er neste steg for deg?

Ikke mye som har skjedd egentlig. Så ei på butikken som jeg hadde lyst til å si hei til, men feiget ut.

Har funnet et par grupper i nærheten på et sosialt nettsted som arrangerer sosiale sammenkomster, og venter på neste sammenkomst. Har bestemt meg for å slenge meg med, koste hva det koste vil.

Har også bestemt meg for å slenge meg på en backpackertur, hvor jeg regner med at jeg får mange muligheter til å utfordre komfortsonen min.

Edit: Har også bestilt time til psykolog i et håp om å få noen proffesjonelle tips eller verktøy som jeg kan bruke i jakten på et nytt og bedre liv.

Jeg har inntrykk av at du tror dette er noe som er veldig lett for alle andre og veldig vanskelig kun for deg, men det er faktisk ikke sant. Tenkte kanskje det kunne hjelpe for deg å vite dette når ting oppleves som vanskelig.

Det er nok ikke usansynlig det.

Endret 1. mars 2015 av Gibralfaro