Samboeren min er forelsket i noen andre

[AnonymBruker]

Hva om denne jenta hadde villet ha ham. Hva hadde utfallet vært da?

Da hadde jeg vel vært singel da..

Anonymous poster hash: 0e2b4...d01

[AnonymBruker]

Det forholdet vi har starta ikke som en massiv forelskelse, det starta som ONS. Det ble aldri så mye forelskelse eller lidenskap heller, vi bare fungerte. For min del var det mer bare en følelse av at det var helt rett å være sammen med han, og jeg syntes det var veldig godt å slippe den ekstreme forelskelsen. Litt var det jo selvfølgelig, men aldri det helt ekstreme. Han har hele veien sagt at det var likt for han.

Dette har alltid bekymret meg litt, for dette er hans første ordentlige forhold, mens jeg har et lengre bak meg. Jeg har alltid hatt en liten tanke bak i hodet om hva som skjedde dersom han faktisk ble forelska i noen, og siden han tydeligvis ikke hadde det med meg, så var jeg ganske redd han ville stikke.

Samtidig har vi hatt et veldig godt forhold fram til før jul. Reist en del, flytta sammen ganske raskt (det var mer av praktiske årsaker strengt tatt) og ting har fungert.

Han sa i ettertid at han var nok mer betatt enn forelska, siden han jo strengt tatt ikke kjenner henne. Sier han. Jeg vet jo ikke om han gjør det, om han har blitt avvist, om de prøvde..

Han sa og at han hadde vært i tvil om han skulle gå på denne aktiviteten da han merka at han hadde følelser for henne. Siden jeg da hadde vært oppmuntrende til dette, for han er veldig glad i denne aktiviteten, så hadde han tatt det som "å få lov" til å fortsette det..

Anonymous poster hash: 0e2b4...d01

Dette belyser jo ting litt mer da.

Hvis det er sånn at forholdet deres aldri har vært bygget på sterk forelskelse og lidenskap, så er det jo ikke så overraskende at følelser for andre oppstår.

Misforstå meg rett - jeg mener ikke at trygghet og følelsen av at "ting stemmer" er et dårlig utgangspunkt for et forhold. Det er veldig bra, det. Men jeg tror at det er vanskelig å holde et forhold gående hvis det er alt. Det ideelle er jo at man både er trygg på hverandre og at man kjenner en sterk tiltrekning, seksuell gnist og romantisk interesse for hverandre.

Det er nok noen som får det til å funke uten den sterke forelskelsen. Men for meg høres det ut som noe som funker for folk som begynner å dra på åra, som har fått oppleve sin andel lidenskapelige forhold tidligere og nå bare ønsker en ålreit partner å dele hus og hjem med.

Men mitt inntrykk er at dere er et yngre par med livet foran dere. Og du skriver at han aldri har vært i et skikkelig forhold før. Da tror jeg det blir veldig vanskelig å slå seg til ro med noe mindre enn en ordentlig forelskelse. Å få oppleve å være kjempeforelsket i kjæresten sin, kjenne kriblinger i kroppen og føle seg litt "gal" er jo et menneskelig behov. Unge mennesker er ikke klare for å gi slipp på den delen av livet. Hvis man ikke får oppleve disse følelsene sammen med kjæresten, så retter de seg plutselig mot en annen person. Helt naturlig, tror jeg.

Anonymous poster hash: eace0...e14

[AnonymBruker]

Jeg var egentlig veldig fornøyd med at dette forholdet ikke startet som en sånn "gal" forelskelse. Et halvt år før jeg traff min samboer, datet jeg en som jeg falt fullstendig for, og ble helt gal. Det var ikke gjengjeldt, og ble bare sorgen i grunn.

Men her har det bare vært skikkelig fint. Det føltes så utrolig rett å være sammen med han, det var ingen galskap, men jeg kunne være meg selv. Det har også han sagt fra begynnelsen av at det føltes veldig naturlig å være sammen, vi har snakka om alt og vært veldig åpne. Helt fram til dette da.

Men hva gjør jeg nå? Pakker sakene mine og går? Jeg vil jo ikke det, jeg vil jo at vi skal være sammen. Men kanskje aller mest vil jeg at han skal elske meg, og det er jeg jammen ikke sikker på at han gjør lenger..

Anonymous poster hash: 0e2b4...d01

[AnonymBruker]

Da hadde jeg vel vært singel da.. Anonymous poster hash: 0e2b4...d01

Sier ikke dette egentlig alt du trenger å vite? Jeg vet godt at det er vanskelig å tørre å lete etter sterke følelser hvis man har opplevd å ha vondt på grunn av det, men vil du være i et forhold som du dypest sett føler st du ikke er førstevalget i, uansett hvor trygt og godt det er?

Anonymous poster hash: 0025e...ac5

[Ulla Ullsokk]

Jeg hadde gått. Dessverre. Jeg vil være nummer en for kjæresten min. Dere har ikke vært sammen i nærheten av lenge nok til at en forelskelse utenfor er ok. Og det er hans første ordentlige forhold? Gå før du blir enda mer fanget!

Jeg skjønner at du synes det var deilig å slippe den ekstreme forelskelsen, men for min del er det omvendt, vi hadde neppe beholdt gnisten etter 17 år hvis vi ikke hadde masse lidenskap å bygge på. Dette er sikkert forskjellig fra person til person.

Men ikke bli i dette forholdet, jeg tror du kommer til å angre om noen år hvis du blir.

[AnonymBruker]

Jeg mener det er normalt å fatte en viss interesse for andre selv om man er i et (langvarig) forhold, altså at man får kjemi med - og finner andre enn partneren attraktive. Men når det går så langt at man blir forelsket, ikke bare litt små- betatt eller hva man skal kalle det, da er det gått FOR langt etter min mening..

Jeg hadde ikke kunnet leve med en kjæreste som hadde vært/ var forelsket i en annen.

Anonymous poster hash: ae8bc...e35

Godt innlegg.

Gode kjærlige forhold er buffer mot forelskelse i andre! I mer useriøse forhold/forbindelser - absolutt mulig. Gå- han er tydeligvis ikke maksimalt fornøyd og han vil garantert bli ekstremt tiltrukket og forelsket igjen om du fortsetter. Hilsen en med erfaring!

Anonymous poster hash: c0a61...fe5

[Timza]

Han vil satse på meg ja. Han hadde visst tenkt (og tenkt og tenkt og tenkt) og konkludert med at det vi har er for bra for at han vil kaste det bort på noe usikkert. Så heldige meg får være nummer 2, siden jeg er et tryggere valg

Anonymous poster hash: 0e2b4...d01

Du er nr to? Syns jeg blir en merkelig logikk når han faktisk valgte å være hos deg fremfor "nr.1". Kanskje snu det litt rundt?

Det er helt normalt å bli forelsket. Se på dette forumet som et eksempel og folk blir forelsket i hytt å pine selv med en partner de har vært med i 6 måneder, 1 år, 10 år, 20 år.. Han valgte å ikke fortelle deg fordi han var usikker og måtte bearbeide og samle tankene sine, der han til slutt valgte deg som sin nr.1. Enkelt og greit.

Om noe så vil jeg påstå at forholdet overlevde en "bump" og at hvis du gjør dette på rett måte, så kan forholde ende opp å være mye sterkere enn før denne hendelsen.

Endret 10. februar 2015 av Timza

[AnonymBruker]

Litt tidlig å virkelig forelske seg i en annen etter så kort tid, og det kan like mye ha vært savnet etter forelskelse/lidenskap som kom til uttrykk. Å være forelslet i forelskelsen, er det noe som heter. Kanskje kunne denne damen egentlig vært en "hvilken som helst" pen dame. Hun ble bare en tilpasset en drøm han hadde om noe annet mer lidenskapelig eller kanskje bare hans tvil om hvorvidt forholdet til deg var rette valg for livet.

Dere kan ikke basere forholdet på bare trygghet og at det er praktisk. Llitt lidenskap må være i starten på et forhold. Kanskje savnet etter det dukker opp igjen og igjen, og påvirker dere negativt. Det samme kan jo skje med deg. TS. Plutselig savner du noe mer, og du er uansett mer åpen for å bli forelsket i en annen når du ikke er forelsket i samboeren din.

Dere bør snakke sammen om det som har skjedd uten å bruke så mye tid på denne jenta, jeg tror ikke hun er så viktig, men heller hvordan dere ser for dere et liv sammen og i det hele tatt ser for dere et langt liv sammen. Dere bør kanskje også gjøre ting som kan vekke litt lidenskap, hvis dere er fast bestemt på at det skal bli dere og at forholdet mellom dere virkelig er sterkt nok.

Anonymous poster hash: 638f9...952

[AnonymBruker]

Litt tidlig å virkelig forelske seg i en annen etter så kort tid, og det kan like mye ha vært savnet etter forelskelse/lidenskap som kom til uttrykk. Å være forelslet i forelskelsen, er det noe som heter. Kanskje kunne denne damen egentlig vært en "hvilken som helst" pen dame. Hun ble bare en tilpasset en drøm han hadde om noe annet mer lidenskapelig eller kanskje bare hans tvil om hvorvidt forholdet til deg var rette valg for livet.

Dere kan ikke basere forholdet på bare trygghet og at det er praktisk. Llitt lidenskap må være i starten på et forhold. Kanskje savnet etter det dukker opp igjen og igjen, og påvirker dere negativt. Det samme kan jo skje med deg. TS. Plutselig savner du noe mer, og du er uansett mer åpen for å bli forelsket i en annen når du ikke er forelsket i samboeren din.

Dere bør snakke sammen om det som har skjedd uten å bruke så mye tid på denne jenta, jeg tror ikke hun er så viktig, men heller hvordan dere ser for dere et liv sammen og i det hele tatt ser for dere et langt liv sammen. Dere bør kanskje også gjøre ting som kan vekke litt lidenskap, hvis dere er fast bestemt på at det skal bli dere og at forholdet mellom dere virkelig er sterkt nok.

Anonymous poster hash: 638f9...952

Bra svar! Her tror jeg du er inne på sakens kjerne.

Anonymous poster hash: ae8bc...e35

[AnonymBruker]

Mange interessante svar her, dere har absolutt gitt meg mye å tenke på. Jeg er ikke fult så hormonell i dag som i går, og vi hadde en lang samtale om dette i går (igjen.. )

For å oppklare litt: Fra min side hvertfall, så er det jo ikke null forelskelse. Det tok bare aldri av, jeg nådde aldri det stadiet av "galskap" jeg har kjent på ved tidligere forhold/forelskelser. Det er jo lidenskap, vi har mye sex (da mye i forhold til hva venninnene mine sier de har, så det er jo mulig venninnene mine bare har lite) og mye fysisk kontakt. Det var og mye mer av både forelskelse (følelsene hvertfall) og lidenskap de første månedene, men så måtte jeg reise vekk for et par måneder, og det tok litt knekken på ting.

Jeg vet ikke hvordan han føler det, han sliter med å sette ord på følelsene sine. Men vi hadde en lang samtale om dette i går, og han mener bestemt at han ikke var ordentlig forelsket i henne, men bare betatt. Han sier og at han ikke savner å møte henne på noen måte, bare at han savner aktiviteten. Men han vil virkelig at vi skal fungere, og virker villig til å gjøre det som skal til for at det skal bli bedre. Jeg spurte og om hva som hadde skjedd hvis hun hadde tatt initiativ til noe, og han svarte at det hadde ikke hatt noen betydning, da han tross alt var i et forhold med meg. Han sa og at han ikke hadde valgt meg fordi han ikke kunne få henne, eller noen andre, men fordi det var meg han ville ha. Angående at han sa vi var over, mente han at det var et dårlig ordvalg, og at han så mørkt på ting, men ikke at det var over.

Jeg vil virkelig at det skal bli oss to. Vi trives i hverandres selskap, vi har et veldig åpent og ærlig forhold (ellers hadde jeg jo ikke visst om dette) og han vil bli en veldig god far en dag. Det store spørsmålet er om han vil det samme. Han liker ikke å snakke om fremtiden, det skremmer han visst. Alt som er lengre fram enn et års tid, er skummelt. Nå er vi i den fasen hvor vi begge blir ferdig utdannet til sommeren, og mye er usikkert. Det er jo og skummelt..

Jeg vet ikke jeg. På den ene siden så synes jeg det er veldig trist at dette skjedde, samtidig så kan man jo ikke noe for hva man plutselig føler. Men forelskelser går over. Jeg er ikke sikker på hva jeg skal gjøre, på den ene siden ser jeg faresignalene i dette og er en smule bekymret for fremtiden, på den andre siden så kan man ikke noe for hva man føler, og det eneste man kan styre er valgene sine. Han valgte meg, selv om han fant denne andre dama tiltrekkende. Hvem gjør vel ikke det i løpet av et liv..

Vi får se hvordan det går. Pr i dag så er vi fortsatt sammen, og hvis ting kan være bra og holde seg slik (i forhold til følelser, livet går jo opp og ned uansett) så kan ting fungere. Kanskje er det et skikkelig dårlig valg, kanskje burde jeg bare gått. Eller kanskje ting fungerer, vi kommer oss gjennom det og blir sterkere, og det blir oss..

Anonymous poster hash: 0e2b4...d01

[AnonymBruker]

Tror det er veldig vanlig å bli forelsket og tilfeldighetene avgjør om man møter en match nr 2 tidligere eller senere i et forhold. Det har ingenting med hvor mye eller lite man elsker eller er forelsket i en nåværende partner.

Anonymous poster hash: 6b057...3dc

[AnonymBruker]

Drar fram denne igjen, jeg er TS..

Vi fortsatte forholdet. To år etter denne humpen er det ring på fingeren og kjøpt leilighet. Bryllupet er fremdeles langt fram i tid. Store endringer siden 2015, begge har fått ny jobb, og vi pusser opp leiligheten. Vi har og prøvd å få barn i ett års tid, uten å lykkes. Han begynte på aktiviteten igjen etter ca 1 år uten, og er veldig aktiv der. Vet ikke om denne dama fremdeles går der. Ellers er han veldig glad i å gå ut, og er gjerne ute på ting 3-4 kvelder i uka, mens jeg stort sett er hjemme og koser med katten. 

Men jeg er ikke lykkelig. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle oppdatere tråden, for å vise at det går an å komme over ting, og ha det fint etterpå. Og vi har det tidvis veldig fint, vi reiser mye og opplever generelt mye sammen. Men jeg sliter veldig med manglende sexlyst. Ikke at det plager meg all verden, jeg har bare ikke lyst på det og savner ikke akkurat penetrering. Men mannen sliter veldig med dette, og vi har kommet inn i en ond sirkel hvor de eneste gangene han tar på meg er for sex, som jeg ikke vil ha, og ingen av oss får dekket behovene våre. Vi har stort sett sex 4-5 ganger i uka, jeg prøver å dekke behovet hans, men selv det er ikke godt nok. Hver gang vi krangler eller diskuterer, kanskje en gang i uka eller noe, så er det en liten stemme i hodet mitt som sier at "du vet at dette forholdet ikke kommer til å vare. Du vet at dette er en dårlig ide". Men så går det jo en stund, og vi har det fint, og jeg forteller stemmen at den tok feil.

Nå har jeg reist bort for noen måneder, i jobbsammenheng. Dagene før jeg dro var han veldig kosete, altså ville ha sex, siden jeg skulle være borte så lenge. Dagen før jeg dro fikk jeg mensen. Da satt han hele dagen og spilte PlayStation, fikk knapt en klem hele dagen, og da jeg la meg sa han ikke god natt engang. Kvelden før jeg skulle reise bort i flere måneder, lå jeg alene i senga vår, mens han spilte spill. Han tar bare på meg for å få seg noe, og hvis han vet at det ikke blir noe på han, så er ikke kos interessant. 

Han vil at jeg skal gå i terapi, for å få sexlysten tilbake. 4-5 ganger i uka er ikke nok, ikke minst fordi jeg ikke gir nok uttrykk for at jeg liker sex. Men hvis jeg prøver å gi inntrykk av at jeg liker det, så blir han så gira at han slutter aldri. Han kan gjerne holde på i timevis, med bare penetrering! Jeg får ingenting ut av det, og jeg vet virkelig ikke hva som skal til for at jeg skal få lysten tilbake. Savner det på ingen måte heller. Har en forhistorie med seksuelt misbruk, så regner med det har noe med det å gjøre. Men jeg føler ikke jeg lider av den grunn, jeg har ikke lyst til å hoppe i fallskjerm heller, og kjenner ikke på noe savn. 

Så ja.. det var en oppdatering på hvordan dette gikk. Jeg vet ikke hvordan veien videre ser ut...

Anonymkode: c5862...9f7

[Gjest CamillaCollett]

På 9. februar 2015 den 15.59, AnonymBruker skrev:

Jeg mener det er normalt å fatte en viss interesse for andre selv om man er i et (langvarig) forhold, altså at man får kjemi med - og finner andre enn partneren attraktive. Men når det går så langt at man blir forelsket, ikke bare litt små- betatt eller hva man skal kalle det, da er det gått FOR langt etter min mening..

Jeg hadde ikke kunnet leve med en kjæreste som hadde vært/ var forelsket i en annen.

Anonymous poster hash: ae8bc...e35

Det er en gammel tråd, dette, men mener dere virkelig at man skal gjøre det slutt dersom man forelsker seg i en annen? Oppfatter dere forelskelse som noe som krever aktiv handling? 

[Ulla Ullsokk]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Drar fram denne igjen, jeg er TS..

Vi fortsatte forholdet. To år etter denne humpen er det ring på fingeren og kjøpt leilighet. Bryllupet er fremdeles langt fram i tid. Store endringer siden 2015, begge har fått ny jobb, og vi pusser opp leiligheten. Vi har og prøvd å få barn i ett års tid, uten å lykkes. Han begynte på aktiviteten igjen etter ca 1 år uten, og er veldig aktiv der. Vet ikke om denne dama fremdeles går der. Ellers er han veldig glad i å gå ut, og er gjerne ute på ting 3-4 kvelder i uka, mens jeg stort sett er hjemme og koser med katten. 

Men jeg er ikke lykkelig. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle oppdatere tråden, for å vise at det går an å komme over ting, og ha det fint etterpå. Og vi har det tidvis veldig fint, vi reiser mye og opplever generelt mye sammen. Men jeg sliter veldig med manglende sexlyst. Ikke at det plager meg all verden, jeg har bare ikke lyst på det og savner ikke akkurat penetrering. Men mannen sliter veldig med dette, og vi har kommet inn i en ond sirkel hvor de eneste gangene han tar på meg er for sex, som jeg ikke vil ha, og ingen av oss får dekket behovene våre. Vi har stort sett sex 4-5 ganger i uka, jeg prøver å dekke behovet hans, men selv det er ikke godt nok. Hver gang vi krangler eller diskuterer, kanskje en gang i uka eller noe, så er det en liten stemme i hodet mitt som sier at "du vet at dette forholdet ikke kommer til å vare. Du vet at dette er en dårlig ide". Men så går det jo en stund, og vi har det fint, og jeg forteller stemmen at den tok feil.

Nå har jeg reist bort for noen måneder, i jobbsammenheng. Dagene før jeg dro var han veldig kosete, altså ville ha sex, siden jeg skulle være borte så lenge. Dagen før jeg dro fikk jeg mensen. Da satt han hele dagen og spilte PlayStation, fikk knapt en klem hele dagen, og da jeg la meg sa han ikke god natt engang. Kvelden før jeg skulle reise bort i flere måneder, lå jeg alene i senga vår, mens han spilte spill. Han tar bare på meg for å få seg noe, og hvis han vet at det ikke blir noe på han, så er ikke kos interessant. 

Han vil at jeg skal gå i terapi, for å få sexlysten tilbake. 4-5 ganger i uka er ikke nok, ikke minst fordi jeg ikke gir nok uttrykk for at jeg liker sex. Men hvis jeg prøver å gi inntrykk av at jeg liker det, så blir han så gira at han slutter aldri. Han kan gjerne holde på i timevis, med bare penetrering! Jeg får ingenting ut av det, og jeg vet virkelig ikke hva som skal til for at jeg skal få lysten tilbake. Savner det på ingen måte heller. Har en forhistorie med seksuelt misbruk, så regner med det har noe med det å gjøre. Men jeg føler ikke jeg lider av den grunn, jeg har ikke lyst til å hoppe i fallskjerm heller, og kjenner ikke på noe savn. 

Så ja.. det var en oppdatering på hvordan dette gikk. Jeg vet ikke hvordan veien videre ser ut...

Anonymkode: c5862...9f7

Uff, dette hørtes ikke bra ut!

Jeg tenker at du mest sannsynlig vet hva du må gjøre etter noen uker borte fra han. Vær glad for at du ikke er gravid! Jeg tror du egentlig vet at du kommer til å forlate han, men at du ikke helt har innrømmet det for deg selv, fordi det koster for mye. Du utsetter det uungåelige, tror jeg. 

Håper du finner ut av det! Lykke til!

[AnonymBruker]

På 17.4.2017 den 13.07, CamillaCollett skrev:

Det er en gammel tråd, dette, men mener dere virkelig at man skal gjøre det slutt dersom man forelsker seg i en annen? Oppfatter dere forelskelse som noe som krever aktiv handling? 

Det ser sånn ut..

På 17.4.2017 den 13.31, Ulla Ullsokk skrev:

Uff, dette hørtes ikke bra ut!

Jeg tenker at du mest sannsynlig vet hva du må gjøre etter noen uker borte fra han. Vær glad for at du ikke er gravid! Jeg tror du egentlig vet at du kommer til å forlate han, men at du ikke helt har innrømmet det for deg selv, fordi det koster for mye. Du utsetter det uungåelige, tror jeg. 

Håper du finner ut av det! Lykke til!

Det høres ikke bra ut, og det kjennes ikke helt godt ut heller. Jeg har lenge tenkt at disse månedene hvor vi er fra hverandre vil være ganske avgjørende. Problemet er at jeg har virkelig lyst til at det skal fungere med denne mannen. Jeg har virkelig lyst til at han skal være forelsket i meg, og at det skal være bare oss to. Men det kjennes ikke sånn ut. 

Vi er voksne nok til at vi snakker om det da. Jeg har fortalt at handlingene og prioriteringene hans før jeg dro var veldig sårende. Han ble lei seg, for det var ikke vondt ment, han sier han bare glemte tiden. Han skulle legge seg samtidig som meg. Og hadde det ikke vært for at vi har snakket om dette mange ganger, så hadde jeg følt meg bedre. 

I forhold til hele graviditetsgreia så vet jeg ikke hva jeg føler. På mange måter har jeg lyst på barn med han, i håp om at han da skal velge meg og oss. Det høres jo helt sykt ut når jeg ser hva jeg selv skriver her, hadde venninna mi sagt noe sånt til meg om sin type, hadde jeg bedt henne om å gå fra han og finne noe bedre, på dagen! Jeg tror jeg ønsker meg noe som jeg aldri kommer til å få. Jeg ønsker meg et forhold med fyren, men han er ikke villig til å prioritere meg. Han prioriterer seg selv. Han vil ikke la meg gå, han vil være i forholdet, men han vil ikke jobbe for det..

Anonymkode: c5862...9f7

[Gjest ClickB4it]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ser sånn ut..

Det høres ikke bra ut, og det kjennes ikke helt godt ut heller. Jeg har lenge tenkt at disse månedene hvor vi er fra hverandre vil være ganske avgjørende. Problemet er at jeg har virkelig lyst til at det skal fungere med denne mannen. Jeg har virkelig lyst til at han skal være forelsket i meg, og at det skal være bare oss to. Men det kjennes ikke sånn ut. 

Vi er voksne nok til at vi snakker om det da. Jeg har fortalt at handlingene og prioriteringene hans før jeg dro var veldig sårende. Han ble lei seg, for det var ikke vondt ment, han sier han bare glemte tiden. Han skulle legge seg samtidig som meg. Og hadde det ikke vært for at vi har snakket om dette mange ganger, så hadde jeg følt meg bedre. 

I forhold til hele graviditetsgreia så vet jeg ikke hva jeg føler. På mange måter har jeg lyst på barn med han, i håp om at han da skal velge meg og oss. Det høres jo helt sykt ut når jeg ser hva jeg selv skriver her, hadde venninna mi sagt noe sånt til meg om sin type, hadde jeg bedt henne om å gå fra han og finne noe bedre, på dagen! Jeg tror jeg ønsker meg noe som jeg aldri kommer til å få. Jeg ønsker meg et forhold med fyren, men han er ikke villig til å prioritere meg. Han prioriterer seg selv. Han vil ikke la meg gå, han vil være i forholdet, men han vil ikke jobbe for det..

Anonymkode: c5862...9f7

Vær din egen venninne, ta ditt eget råd.

[AnonymBruker]

Jeg tror du selv ser hvor dette går Ts, å hva du burde gjøre :/ 

vil du egentlig ha barn med en mann som "straffer" deg når du ikke vil ha sex en dag? 4-5 ganger i uka er mye. Å jeg tørr å vedde på at ting ikke vil bli bedre av et barn, det å få barn i et allerede skrantende forhold er alltid en dårlig ide :/ 

Anonymkode: 00aea...07c

[Byjenta!]

Ikke opplevd dette jeg, men det er ikke normalt å bli forelsket i en annen person om du har det bra i et forhold. Som flere andre sier, det er det faktisk ikke... Så jeg hadde uten tvil ikke godtatt det, og sagt takk for meg og gått..... 

[AnonymBruker]

Dette er en vanskelig situasjon, TS. Interessant å se innleggene fra tidligere år opp kot oppdateringen din nå. Det gir grunnlag for å påstå at forholdet deres ikke kommer til å,forandre seg.mdet har vært sånn halvveis fra starten, og mannen din virker ikke ærlig når du konfronterer ham. Han nedskalerer egne påstander når han står i fare for å miste deg. "Han mente det egentlig ikke sånn" virker å være omkvedet.

Vi snakker om resten av livet ditt TS, er det dette du ser for deg? Livet har mer å gi enn dette, selv som singel. For trygghet burde ikke trumfe å leve så lideskapsløst. Kanskje er den manglende sexlysten et tegn fra psyke og kropp om at du må ta grep? Dette er ikke kjærlighet, dette er trygghet. 

Anonymkode: 1123d...57f

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen.. 

Har også en mann som faller lett til det å kun ta på meg når han vil pule, i tillegg til at han blir litt vel opptatt av egen nytelse. Selvsagt mister jeg lyste på sex da, og så er vi i en vond spiral. Så han har måtte lære på den harde måten. Nektet plent å ha sex før han kunne lære seg å kose med meg og ha fokus på min nytelse også. Er overhode ikke interessert i å være et hull i madrassen for han. 

 

Anonymkode: 048dd...f32