Hos far i ti dager?

[Poserose]

Da er vel faren verdens verste far som er borte fra ungen sin i 12 HELE dager veldig ofte?

Husker at jeg savnet mamma veldig når jeg var hos pappa i ferier da. Og så savnet jeg pappa veldig når jeg var hjemme hos mamma for lenge uten å se han. Telefonsamtaler fikset problemet veldig fint! Selv om det var en del savning fra alles side var det nok den beste måten å gjøre ting på

[MorTil2]

TS,

ser barnet er 2,5 år.

Mange av kommentarene du har fått tar ikke noe hensyn til det.

Små barn på 2,5 år føler savn etter den andre selv om man har det bra! Derfor er det avgjørende for å ha delt bosted og 50/50 at mor og far samarbeider bra og har barnets beste som mål i alt de gjør.

Der betyr også at selv om far eller mor skal ha barnet boende hos seg i f.eks 10 dager - eller den ene forelderen bare savner barnet så mye i en vanlig uke der barnet er hos den andre: så bør samarbeidet være så godt at mor eller far kan få lov å komme og være med den andre OG barnet :-)

Det er lov å si til mor eller far: man savner barnet slik og tror det vil bli lenge for barnet uten å se den andre, at en vil komme på besøk og være med de:-)

Anonymous poster hash: 27954...75d

Nei, dette er jeg ikke enig i.

TS skriver jo helt tydelig at både hun og barnefaren har planer om å reise bort. Altså er det ikke bare å "treffes". Og hvem er det dette gjøres for i så tilfelle ? Mor, som syns det er ubehagelig å være borte fra barnet sitt ?

Selvsagt vil hun savne barnet, og det er mulig barnet vil savne mor. Men jeg syns mor i dette tilfelle skal legge vekt på å gjøre dette til en mest mulig positiv opplevelse for barnet : snakket positivt om det som skal skje (ikke - uff, det blir lenge, men mamma kommer til å ringe deg og tenke på deg, snufs,snufs), si at barnet kan ringe når hun måtte ønske (og faktisk gi barnet anledning til å styre dette, og ikke ringe hver bidige dag) og være tydelig på at mamma henter barnet når ferien med pappa er over.

Ja, det er vondt å være forelder, når en ikke kan ha barnet hos seg hele tiden. Men det er de voksne som velger å ikke leve sammen, og det er til barnets beste at begge foreldrene er mest mulig positiv overfor hva barnet opplever med den andre forelderen, uten å blande inn egne følelser. Mors og fars følelser er ikke barnets ansvar.

TS, du skriver at far har planlagt mye kjekt - vektlegg det overfor datteren din, og , fordi om du syns det er sårt å være uten barnet ditt i ti dager, så bit det i deg. Slik vil det være i mange, mange år fremover. Det er noe du må bli vant til.

[Gorgonzola]

Nå kommer vinterferien, og vår samværsavtale tilsier at dette er fars ferie. Det er hans samværshelg først også skal han da ha henne fra mandag til søndag i tillegg. Dvs ti dager. Jeg vurderer å reise til familie et annet sted i landet mens jenta er hos far. Men jeg må innrømme at jeg synes det er lenge. Hun koser seg hos faren, skal overnatte hos besteforeldre, og far har lagt opp til masse gøy. I tillegg så kan jeg prate med henne på FaceTime daglig hvis jeg ønsker det. Hun er 2,5 år, men hun er langt fremme mentalt. Ser absolutt ikke for meg at det kommer til å bli et problem for henne, men det forhindrer ikke at jeg føler meg som verdens verste mamma som skal være uten ungen min i ti dager.

Hva synes dere? Er det for lenge?

Anonymous poster hash: ecb7a...1fb

Ja Herregud menneske - dette er et overgrep.

Anmeld ham prompte. Tips TV2 Nyhetene eller noe, slikt går da ikke an i verdens rikeste land.

PS! Lykke til med daglig Face Time prat, det kan kanskje redde stumpene.

For øvrig: Føkk åff

[AnonymBruker]

Forstår godt at det er lenge. Jeg har vært hovedomsorgspersonen i min datters liv siden hun ble født, og hadde full omsorg fra vi gikk fra hverandre. De første årene hun skulle ha ferie med faren sin holdt vi oss til 4-5 dager i slengen. Ikke mer, da vi begge var enige om at det ikke var bra for henne. Hun trenger den personen hun bor hos fast, og ti dager ER virkelig lenge for et barn på 2,5 år.

Jeg tar for gitt at dere ikke har 50/50 på et så lite barn, siden det ikke er anbefalt av fagpersoner.

Anonymous poster hash: 31619...5eb

[AnonymBruker]

Hjelpes - alt dette snakket om at et barn på 2,5 år ikke har godt av å være borte fra mammaen sin i ti dager !!

Så lenge hun er trygg og har det godt, så er det vel det samme om det er med mamma eller pappa !!

Og alle dere som roper opp om at ti dager er altfor lenge !! Sender dere barnet deres i barnehagen 5 dager i uken 8 timer hver dag ??? Men det er vel pedagogisk bra, det da ? For da får barnet faglig og sosial stimulering på et mye høyere nivå enn hos sin far.....

Nei kutt ut - la barnet glede seg til noen dager med far, og slutt å tro at mamma er den eneste ene for barnet...

Anonymous poster hash: 2c6a4...055

[AnonymBruker]

Hjelpes - alt dette snakket om at et barn på 2,5 år ikke har godt av å være borte fra mammaen sin i ti dager !!

Så lenge hun er trygg og har det godt, så er det vel det samme om det er med mamma eller pappa !!

Og alle dere som roper opp om at ti dager er altfor lenge !! Sender dere barnet deres i barnehagen 5 dager i uken 8 timer hver dag ??? Men det er vel pedagogisk bra, det da ? For da får barnet faglig og sosial stimulering på et mye høyere nivå enn hos sin far.....

Nei kutt ut - la barnet glede seg til noen dager med far, og slutt å tro at mamma er den eneste ene for barnet...

Anonymous poster hash: 2c6a4...055

Nei, jeg har aldri barnet mitt som er i samme alder så mange timer i bhg. 6,5-7. Men det spiller ingen rolle, sammenligningen din er latterlig. Når barna er i bhg er de sammen med omsorgspersonen sin resten av dagen. 10 dager for et så lite barn ER lenge, de har ikke samme tidsperspektiv som oss voksne og er veldig knyttet til omsorgsperson...ser du at jeg ikke skriver mor her??? Før du skal påpeke at far er like viktig, så snakker vi om den forelderen barnet bor fast hos og er hovedomsorgsperson, i de tilfeller det er far så vil 10 dager hos moren være like ille. 2-3 års alderen er også en veldig sårbar alder for barn, de begynner å forstå mer, og mange har seperasjonsangst i denne alderen. Sønnen min f.eks blir utagerende når etter å bli "forlatt" i bhg, noe som er uvanlig for han som elsket bhg før denne perioden med seperasjonsangsten startet.

Men selvfølgelig, i dag skal vi tenke på mor og far framfor barnets beste. Begge er like gode foreldre og fortjener å se barnet sitt like mye, mange grunner som handler om foreldrene i bunn og grunn. Siden barnet har det fint med begge foreldrene er det jo ubetydelig at det kan påvirke psyken og gi konsekvenser for barnet som man ikke kan se der og da, men når de blir større.

Jeg sier ikke at 10 dager er dømt til å gå dårlig, men at så mange tar så lett på at et TO år gammelt barn skal være uten sin hovedomsorgsperson i 10 dager og at det er ingenting, er ganske urovekkende. Spesielt de som nevner at moren her ikke skal trenge å få besøke barnet eller at det hun ikke trenger å ringe en gang, siden det er faren sin tid.

Men igjen, alt handler om foreldrene som vanlig.

Anonymous poster hash: 422ec...109

[AnonymBruker]

Hjelpes - alt dette snakket om at et barn på 2,5 år ikke har godt av å være borte fra mammaen sin i ti dager !!

Så lenge hun er trygg og har det godt, så er det vel det samme om det er med mamma eller pappa !!

Og alle dere som roper opp om at ti dager er altfor lenge !! Sender dere barnet deres i barnehagen 5 dager i uken 8 timer hver dag ??? Men det er vel pedagogisk bra, det da ? For da får barnet faglig og sosial stimulering på et mye høyere nivå enn hos sin far.....

Nei kutt ut - la barnet glede seg til noen dager med far, og slutt å tro at mamma er den eneste ene for barnet...

Anonymous poster hash: 2c6a4...055

Mamma er ikke den eneste ene for barnet, hvis barnet bor fast hos far og skulle plutselig vært hos mor i ti dager hadde jeg ment det samme. Så små barn bør ikke være så lenge borte fra primæromsorgspersonen.

Og nei, jeg sendte ikke ungen min i barnehagen så mye på den alderen. Hadde 60% plass, tre dager i uken.

Anonymous poster hash: 31619...5eb

[AnonymBruker]

Wow, dere er helt utrolige! Jeg har IKKE skrevet at jeg tror hun ikke kommer til å ha det bra. Jeg har IKKE skrevet at jeg synes at far ikke er en like god omsorgsperson som meg. Det jeg derimot har skrevet er: "synes dere det er for lenge for jenta å være hos far?"

Jeg kunne omformulert det til "synes dere at det er for lenge for henne uten å se en av oss?" ...fordi jeg hadde hatt akkurat de samme tankene hvis han skulle være borte i ti dager!

Anonymous poster hash: ecb7a...1fb

JA kjære deg- det er lenge!! Det er grusomt med slike lange samvær i begynnelsen. Kan bare trøste med å si at det blir lettere jo eldre de blir.

Kan far gå med på at du får henne hjem fredag eller lørdag?

Finn uansett på noe hyggelig med venner, eller reis bort. Jeg lover deg at dagene går greit og plutselig så er hun hjemme igjen❤️

Alltid værst rett før syns nå jeg- men så gikk det greit når dagen kom...

Anonymous poster hash: 63db0...40c

[Gjest Lykkeliky]

Forstår godt at det er lenge. Jeg har vært hovedomsorgspersonen i min datters liv siden hun ble født, og hadde full omsorg fra vi gikk fra hverandre. De første årene hun skulle ha ferie med faren sin holdt vi oss til 4-5 dager i slengen. Ikke mer, da vi begge var enige om at det ikke var bra for henne. Hun trenger den personen hun bor hos fast, og ti dager ER virkelig lenge for et barn på 2,5 år.

Jeg tar for gitt at dere ikke har 50/50 på et så lite barn, siden det ikke er anbefalt av fagpersoner.

Anonymous poster hash: 31619...5eb

50/50 kan fungere helt fint om man gjør det på riktig måte.

[Gjest Lykkeliky]

Nei, jeg har aldri barnet mitt som er i samme alder så mange timer i bhg. 6,5-7. Men det spiller ingen rolle, sammenligningen din er latterlig. Når barna er i bhg er de sammen med omsorgspersonen sin resten av dagen. 10 dager for et så lite barn ER lenge, de har ikke samme tidsperspektiv som oss voksne og er veldig knyttet til omsorgsperson...ser du at jeg ikke skriver mor her??? Før du skal påpeke at far er like viktig, så snakker vi om den forelderen barnet bor fast hos og er hovedomsorgsperson, i de tilfeller det er far så vil 10 dager hos moren være like ille. 2-3 års alderen er også en veldig sårbar alder for barn, de begynner å forstå mer, og mange har seperasjonsangst i denne alderen. Sønnen min f.eks blir utagerende når etter å bli "forlatt" i bhg, noe som er uvanlig for han som elsket bhg før denne perioden med seperasjonsangsten startet.

Men selvfølgelig, i dag skal vi tenke på mor og far framfor barnets beste. Begge er like gode foreldre og fortjener å se barnet sitt like mye, mange grunner som handler om foreldrene i bunn og grunn. Siden barnet har det fint med begge foreldrene er det jo ubetydelig at det kan påvirke psyken og gi konsekvenser for barnet som man ikke kan se der og da, men når de blir større.

Jeg sier ikke at 10 dager er dømt til å gå dårlig, men at så mange tar så lett på at et TO år gammelt barn skal være uten sin hovedomsorgsperson i 10 dager og at det er ingenting, er ganske urovekkende. Spesielt de som nevner at moren her ikke skal trenge å få besøke barnet eller at det hun ikke trenger å ringe en gang, siden det er faren sin tid.

Men igjen, alt handler om foreldrene som vanlig.

Anonymous poster hash: 422ec...109

Ja, det handler om foreldrene. Hvordan foreldrene har oppdratt barnet sitt. Kanskje dette er et barn som er veldig trygg på omgivelsene sine, og like trygg på mamma som på pappa. Da går 10 dager helt fint, hva slags skade mener du barnet kan få av å være borte fra mor i ti dager? DET lurer jeg veldig på!

[Gjest Vind]

10 dager er kvalitetstid med far.

[AnonymBruker]

50/50 kan fungere helt fint om man gjør det på riktig måte.

Frarådet av fagfolk på barn under tre år, ikke anbefalt før skolealder.

Så nei.

Anonymous poster hash: 31619...5eb

[peanut_juice]

Synes absolutt ikke det er for lenge
Man kan aldri være for lenge med verken pappen sin eller mammaen sin, dersom begge parter er oppegående
Det blir nok kanskje litt vanskelig for deg som mor ettersom du sikkert er veldig knyttet til henne, men jeg er veldig sikker på at hun kommer til å ha mye utbytte av litt kvalitestid med far

[Lexandra]

Er FaceTime en god idé? Tenker at det kan føre til unødig "savner deg mamma" ..

[AnonymBruker]

Kjære ts.

Jeg skjønner deg godt at du kan føle at det blir for lenge uten å se den lille. Heldigvis forteller du at du har en god far for barnet, og barnet vil få det godt der.

Jeg synes det er unødvendig å få kommentarer på at du må skjerpe deg, dette omhandler en liten venn på bare 2,5 år. Likevel kan du ta en ferie med god samvittighet, og facetime kan være en god ting for at barnet får se mammaen sin litt. Så lenge du passer på å løfte barnet uten «klenging» over hvor mye du savner det.

Å være uten barnet kan være vondt, men trøst deg med at du også er en god mor som lar barnet få ha en far, og at de kan tilbringe tid sammen.

Anonymous poster hash: f69dd...3e5

[Gjest Lykkeliky]

Frarådet av fagfolk på barn under tre år, ikke anbefalt før skolealder.

Så nei.

Anonymous poster hash: 31619...5eb

For noen kan det gå helt fint. Så lenge det gjøres på en god måte.

Det er vel ikke anbefalt uansett alder. Jeg sitter med et eksempel på at det kan gå helt supert!

Endret 10. februar 2015 av Lykkeliky

[Gjest Lykkeliky]

Dobbelpost

Endret 10. februar 2015 av Lykkeliky

[Sol79]

Jeg tror det går helt fint for barnet, men blir verst for deg. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle klart meg 10 dager uten min 2,5-åring.

[Harlekin]

Selvsagt er 10 dager lenge for et så lite barn. Det spiller ingen rolle om det er faren eller moren som ikke er der, lenger er det uansett. Men det betyr ikke at det ikke går bra! Det høres ut som faren har planlagt mye gøy for barnet, og det er kjempeflott.

Dere som er så kritiske, ta dere sammen og tenk dere om før dere poster. Det må være lov til å savne barnet sitt og være bekymret for å ikke være der hvis det skjer noe, for eksempel, uten å bli kritisert for å være hønemor eller det som verre er.

Det betyr ikke at TS ikke tror faren er en like god omsorgsperson, det er kun deres fordommer som leser.

Endret 10. februar 2015 av Harlekin

[AnonymBruker]

Jeg tar for gitt at dere ikke har 50/50 på et så lite barn, siden det ikke er anbefalt av fagpersoner.

Anonymous poster hash: 31619...5eb

GENERELT er det ikke anbefalt når barnet er så ungt - men forskningen som rådet bygger på - spesielt fra Australia - som også Familievernkontorene i Norge er / bør være kjent med forteller at man må avgjøre ut fra det individuelle tilfelle.

Det er en forutsetning at:

1) Barnet er like knyttet til far som til mor (finnes fedre som har vært like mye med barnet som mor fra dag 1)

2) mor og far vil begge være fullt ut foreldre og begge vil veldig gjerne være med barnet hele tiden - OG de samarbeider bra og kommuniserer bra om barnet og praktiske ordninger

3) det er ingen konflikt

4) mor og far bor svært nær hverandre - gangavstand

5) mor og far oppmuntrer hverandre og støtter hverandre og tenker på barnets beste

I slike tilfeller har man ikke noe i mot 50/50 og delt bosted.

Anonymous poster hash: 27954...75d