Arv. Juridisk korrekt, eller følge siste vilje?

[SiMa]

Jeg skjønner ikke helt hva du mener er galt. Så lenge det ikke foreligger testamente så arver vel livsarvinger alt dersom det ikke er ektefelle inne i bildet?

Det er jo nettopp det som er dilemmaet her: skal lovens bokstav følges, eller skal avdødes ønsker følges selv om de ikke er satt opp i et (gyldig) testament? Det er ikke noe som er galt, men en diskusjon ts synes er interessant og vil føre videre her på kg.

En av forutsetningene jeg skrev i første innlegg var at det var helt klart at notatet var avdødes siste vilje.

Det kan være fordi avdøde har fortalt noen om notatet, at det er datert, eller at det er overveiende sannsynlig at dette var noe avdøde ønsket (se eksempelet om røde kors)

Ellers kan jeg være enig i at det går et skille mellom økonomisk verdi og sentimental verdi.

Anonymous poster hash: 27d15...a86

Hvordan kan du vite at det "helt klart" var det avdøde ønsket? De aller, aller fleste vet at det i sånne tilfeller er nødvendig å sette opp et testament, selv om de ikke vet hvordan det skal gjøres. Jeg ville derfor tvilt på at det faktisk var avdødes siste vilje, og ikke bare en (av kanskje flere) tanker om hvordan arven skal fordeles han/hun var innom. (Selvfølgelig med mindre vllkårene for nødtestament foreligger.)

Når det gjelder konkrete ting, uten betydelig økonomisk verdi, ville jeg nok godtatt en mer uformell fremgangsmåte.

[AnonymBruker]

Hvordan kan du vite at det "helt klart" var det avdøde ønsket?

Et tenkt eksempel.

Hvis jeg flere ganger hadde snakket med familien min om jeg ville støtte det lokale idrettslaget med 10 000 kr når jeg fikk mulighet og økonomi til det.

Litt senere dør jeg i en ulykke, og familien finner et notat hvor det står skrevet nettopp dette som jeg allerede har snakket med dem om, at jeg ved min død ønsker jeg at det lokale idrettslaget skal få 10 000 kr av pengene jeg etterlater meg.

Er det da ikke overveiende sannsynlig at dette er noe jeg ønsket?

Og dersom disse 10 000 kr ikke går ut over pliktdelen av arven, er det da ikke naturlig at min familie respekterer dette ønsket?

Anonymous poster hash: 27d15...a86

[SiMa]

Et tenkt eksempel.

Hvis jeg flere ganger hadde snakket med familien min om jeg ville støtte det lokale idrettslaget med 10 000 kr når jeg fikk mulighet og økonomi til det.

Litt senere dør jeg i en ulykke, og familien finner et notat hvor det står skrevet nettopp dette som jeg allerede har snakket med dem om, at jeg ved min død ønsker jeg at det lokale idrettslaget skal få 10 000 kr av pengene jeg etterlater meg.

Er det da ikke overveiende sannsynlig at dette er noe jeg ønsket?

Og dersom disse 10 000 kr ikke går ut over pliktdelen av arven, er det da ikke naturlig at min familie respekterer dette ønsket?

Anonymous poster hash: 27d15...a86

Hvis dette virkelig er det du vil, og ikke bare noe du vurderer, hvorfor har du ikke satt opp et formelt riktig testament? Du virker oppegående nok til å få det til uten store problemer.

[AnonymBruker]

Hvis dette virkelig er det du vil, og ikke bare noe du vurderer, hvorfor har du ikke satt opp et formelt riktig testament? Du virker oppegående nok til å få det til uten store problemer.

Dette handler ikke om meg.

Som jeg sa er dette en hypotetisk problemstilling, men det er ikke akkurat uvanlig at folk utsetter ubehagelige ting inntil det er absolutt nødvendig å gjøre det.

Friske folk, gamle som unge, tenker ikke på at de kan dø i en ulykke i morgen, og tror dermed at de har god tid til å formalisere sine siste ønsker.

Jeg vil derfor tro at det er relativt vanlig at pårørende må forholde seg til uformelle notater, og muntlige ønsker.

Anonymous poster hash: 27d15...a86

[Gjest Gjest_Idja]

Og derfor bør man følge de juridiske reglene.

Hvis min far ytrer at han ønsker å gi en million til Røde Kors, men ikke rekker å få det i testamentet før han dør, så ser ikke jeg hvorfor jeg skal la vær å gjøre som han ønsket.

Om han derimot ytrer ønske om å gi pengene til IS (for å ta et helt ekstremt eksempel), så vil jeg ikke ta hensyn til det, fordi det strider så imot alt jeg tror på.

Jeg ser ikke hvorfor jeg absolutt må følge de juridiske reglene i første eksempel.

[Petra75]

Hvis min far ytrer at han ønsker å gi en million til Røde Kors, men ikke rekker å få det i testamentet før han dør, så ser ikke jeg hvorfor jeg skal la vær å gjøre som han ønsket.

Om han derimot ytrer ønske om å gi pengene til IS (for å ta et helt ekstremt eksempel), så vil jeg ikke ta hensyn til det, fordi det strider så imot alt jeg tror på.

Jeg ser ikke hvorfor jeg absolutt må følge de juridiske reglene i første eksempel.

Fordi at hvis man ikke skal følge jussen, bør man ha strenge prinsipper, og din fars ønske er din fars ønske.

Hva hvis din bror (nå vet jeg ikke om du har noen, men rent hypotetisk) hadde sagt at IS er flotte greier. Hvem skal da ha vetoretten. Den med de mest politisk korrekte meningene? Hvem skal i så fall avgjøre om det er korrekt nok?

[Gjest Gjest_Idja]

Fordi at hvis man ikke skal følge jussen, bør man ha strenge prinsipper, og din fars ønske er din fars ønske.

Hva hvis din bror (nå vet jeg ikke om du har noen, men rent hypotetisk) hadde sagt at IS er flotte greier. Hvem skal da ha vetoretten. Den med de mest politisk korrekte meningene? Hvem skal i så fall avgjøre om det er korrekt nok?

Da hadde vi nok måttet krangle om det, og ende opp med å ty til det juridiske.

Men hvis vi begge er enige, så blir det jo litt dumt å ignorere vår fars ønske og ty til det juridiske fordi pappa hypotetisk sett kunne ønsket å gi pengene til noe ekstremt. Vi forholder oss til realiteten. Er realiteten vanskelig å bli enig om tyr vi til jussen.

Nå kommer dette aldri til å bli en problemstilling for oss, da.

[SiMa]

Dette handler ikke om meg.

Som jeg sa er dette en hypotetisk problemstilling, men det er ikke akkurat uvanlig at folk utsetter ubehagelige ting inntil det er absolutt nødvendig å gjøre det.

Friske folk, gamle som unge, tenker ikke på at de kan dø i en ulykke i morgen, og tror dermed at de har god tid til å formalisere sine siste ønsker.

Jeg vil derfor tro at det er relativt vanlig at pårørende må forholde seg til uformelle notater, og muntlige ønsker.

Anonymous poster hash: 27d15...a86

Jeg vet at det ikke handler om deg. Jeg brukte "du" fordi du i ditt eksempel brukte "jeg".

[AnonymBruker]

Jeg vet at det ikke handler om deg. Jeg brukte "du" fordi du i ditt eksempel brukte "jeg".

Da misforsto jeg deg.

Men jeg kan gjenta at årsaken til at mange ikke skriver testamente er fordi det blir utsatt. De har jo "god tid".

I tillegg er det ofte under uformelle samtaler at slike ting kommer frem.

For eksempel at det blir sagt til et barnebarn (som ikke er arveberettiget) i påhør av hele familien at "du kommer til å få bunaden når jeg ikke er mer", og tenker at en skriftlig påminnelse er mer enn godt nok, siden alle visste at dette var hva bestemor ville.

Anonymous poster hash: 27d15...a86

[Testosteron]

Mnjo - det hadde sikkert jeg også. Men så har man en arving litt ute i slekta som ikke har hørt noe om dette og stiller spørsmål ved det.

Hva gjør man da, hvis ting ikke er juridisk korrekt?

Den andre arvingen må selv bestemme hvordan han skal stille seg til testamentet. Jeg tar stilling for min egen del, og så får de andre ta stilling for sin del.