Hjelp meg! Trenger å snakke med noen..

[venicci]

Hei. Som overskriften sier så trenger jeg å snakke med noen, og håper ingen vil komme med stygge kommentarer. Tror ikke jeg takler det akkurat nå.

Jeg er 25 år, har ingen utdannelse, har ikke fullført noe som helst i livet. Jeg føler at jeg ikke klarer noe som helst. Fra jeg var 20 til 24 har jeg for det meste vært ute å festet hver helg og lagt meg ned med hver mann som har gitt meg et komplimang.

Jeg vil legge til at jeg alltid har slete med ekstremt dårlig selvtillit. Sjenert og usikker personlighet har gjort at jeg føler meg utilpass i stort sett alle situasjoner.

Jeg hadde et sammenbrudd for to år siden. Tror hjernen min hadde fått nok av all overanalysering, selvhat og depresjon. Jeg fikk behandling av psykolog og ble satt på cypralex. Bestevenninnen min som er veldig utadvendt og perfekt (som og er et problem for meg, da jeg konstant går å sammenligner meg med henne og føler en ekstremt sjalusi) sa at hun merket forbedring etter jeg begynte på cypralex. Men jeg er ikke helt sikker.

Jeg sluttet å dra til psykolog og sluttet med cypralex etter ett års behandling.

Da vi fant ut at jeg hadde det ganske greit. Og det var jo sant forsåvidt, jeg var bedre enn da jeg fikk sammenbruddet for to år siden. Men jeg var ikke hvor jeg ønsket å være. Ingenting hadde forandret seg.

Jeg har alltid et ønske om å leve ekstremt sunt (veganer), trene hver dag, og få en god utdannelse, og være en smilende utadvendt jente som har selvtillit og sterke meninger. Per dato klarer jeg ikke å fullføre noen av delene. Og dette gjør at jeg føler meg mislykket hele tiden. Som resulterer i at jeg trøstespiser, som gjør at jeg føler meg enda mer mislykket.

Jeg er veldig selvbevisst og går rundt å føler meg som en stygg mann mesteparten av tiden, og dette ødelegger meg totalt når jeg har en kjæreste som er utrolig attraktiv og selvsikker. Jeg vil så gjerne være den mest attraktive jenten for han, men det er vanskelig når jeg eier ingen selvtillit. Han har lagt merke til dette og nevner hele tiden hvor usikker jeg er. Og bemerker ofte hvordan jeg oppfører meg.

Dette gjør at jeg blir mer bevisst og usikker! Nå i det siste har jeg blitt så gal at jeg går på FB og sjekker opp eksene hans, for å sammenligne. Og de vinner selvsagt!

Vil bare være en av de utadvendte selvsikre jentene som jeg beundrer så mye!

Er kommet til et punkt hvor jeg er så møkka lei av hjernen min!! Og personligheten min. Føler jeg eier null personlighet, null meninger, bare eksisterer. Og hvem vil være kjæreste med en sånn person. Jeg finner sjeldent noe morsomt! For jeg er så oppi hodet mitt og grubler og tenker hele tiden.

Jeg ser på alle menneskene rundt meg som ler og har det gøy. Mens jeg føler ikke dette!!!! Så ser jeg de som er litt som meg, sjenert og gjerne innadvendt, men da har de alltid noen andre kvaliteter som at de er veldig smart og gjør det bra på skolen feks. Jeg har lav iq, mange ting som jeg bruker lang tid med å skjønne.

Og når jeg har angst sosialt i tillegg blir det vanskelig å gå på universitet.

Jeg har så lyst å bli noe ut av meg selv!! En ingeniør eller høyere utdannelse i hvertfall. Kjæresten min sier at han tror ikke helt det er meg, og da blir jeg enda mer usikker og tenker at han har rett. Høyere utdannelse er ikke for alle. Men hvorfor klarer jeg ikke å akseptere det????

Please noe input?

Noen som kjenner seg igjen i noe av det jeg har fortalt?

Jeg trenger bare noe.

Og hva ville dere gjort fremover viss dere var i mine sko?

Gått til behandling igjen?

Vis jeg i det hele tatt får plass, vet det er lange ventelister på psykologtimer, og jeg er neppe en prioritet, da det ser ut til at jeg har det helt greit.

Men hvorfor føler jeg meg så FORFERDELIG??

Du får visse spørsmål av pskolog; om du har selvmordstanker, problemer med å sove, selvskading, jeg har ingen av delene, så jeg har det jo greit tenker de med engang, men jeg føler meg helt jævlig 90% av tiden.

Jeg klarer ikke mer av personligheten min!! Av dette livet rett og slett!!

Og så begynner jeg å hate meg selv for at jeg føler meg sånn og gråter over det, for jeg vet at andre mennesker lider en mye verre skjebne enn meg!!

Endret 3. februar 2015 av venicci

[AnonymBruker]

Samboeren min har det litt som deg. Han sammenligner seg selv med alle andre som er så perfekte. Og føler han bare er en taper som ikke strekker til noen steder. Han har fått diagnosen deprimert og gikk på medisiner og til psykolog for noen år siden, men sluttet fordi han følte seg bedre. Så fikk han tilbakefall i sommer og i høst begynte han (vi) med psykolog igjen. Jeg har ikke andre råd enn å søke hjelp. Du må snu tankegangen din og den jobben er det i hovedsak bare du som kan gjøre. Men med riktig veiledning er det nok enklere.

Anonymous poster hash: 56f22...373

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør ta en samtale med kjæresten din. Si at kommentarene han gir deg gjør deg vondt og fører ikke til noe positivt for deg.<br /><br />Det er ikke lett å endre på personligheten og vaner, men om du endrer på en liten bit hver gang, skjer snuoperasjonen. F.eks. kan du starte med kostholdet. Når det er endret, tar du tak på en ny ting du ønsker endre på. Om du endrer på altfor mye på en gang, vil du trolig mislykkes fordi det blir for mye på en gang.<br /><br />Ikke sammenlign deg med andre. De har sine forutsetninger og du har dine. Stol på at du er bra nok, selv om du ikke er den kuleste, og selv om det kan late til at alle lever flotte og positive liv (hvis du leser på Facebook).

Anonymous poster hash: f8edb...c31