Depresjon?

[KajaKri]

Hei.

Jeg er ei jente på 20 år, som jobber på Sykehus (vil ikke nevne hvilket). Jeg pendler til sykehus med buss og båt. Jobben er vel egentlig det som holdet meg gående.

Når jeg reiser til jobb, så kan jeg plutselig begynne å gråte eller felle noen tårer på bussen eller båten. Det kommer så ukontrollert, men det er mye fordi jeg får mange tusen tanker i hodet. De fleste venninne mine har sviktet meg, eller det er jeg som har sviktet dem. Jeg orker ikke å gå ut å finne på noe, så jeg kommer med mange unnskyldninger for å slippe unna. Når jeg ikke er på jobb, så vil jeg aller helst jogge lange turer i skogen å ''løpe'' fra tankene. (det funker bra), ellers så ligger jeg på sofaen under teppet å ser tv/sitter på pc.

Jeg sitter kanskje på båten å ser ut mot havet og ser fuglene så er så fri, og av og til får jeg tanker om at vil ta mitt eget liv, eller det er vel omtrent hver dag disse tankene kommer.

Når jeg kommer på jobb så er jeg en helt annen person, jeg er nemlig en solstråle i følge mine kollegar og er alltid så blid og fornøyd. Men det er fordi jeg er flink til å skjule mine følelser. Jeg vil si jeg er en veldig sterk person.

Jeg kjenner at jeg er bekymret for min egen helse, jeg er så redd at det en dag skal klikke for meg, og at jeg går å drukner meg i badekaret. At jeg ikke lenger skal klare å styre tankene mine. Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Dette er helt ubeskrivelig vondt!

[AnonymBruker]

Jeg tror iallefall trygt vi kan fastslå at du trenger å oppsøke fastlegen å be om henvisning til psykolog.

Da er det viktig at du forteller om at du har suicidale tanker.

Det er ikke helt uvanlig å ha det slik som du har det, og endel får depresjon uten grunn, det er rett og slett signaler i hjernen som trenger medisinering for å komme på plass igjen. Litt som en vitaminmangel, bare at det er i hjernen. Noen får veldig depressive tanker av dette, og trenger faktisk hjelp for å bli friske igjen.

Andre kan ha underliggende årsaker til den plutselig oppståtte situasjonen.

Ring legen på mandag, og ta kontakt med et par venner du kan være åpen med- det er viktig

Anonymous poster hash: 0bff0...8ec

[KajaKri]

Jeg tror iallefall trygt vi kan fastslå at du trenger å oppsøke fastlegen å be om henvisning til psykolog.

Da er det viktig at du forteller om at du har suicidale tanker.

Det er ikke helt uvanlig å ha det slik som du har det, og endel får depresjon uten grunn, det er rett og slett signaler i hjernen som trenger medisinering for å komme på plass igjen. Litt som en vitaminmangel, bare at det er i hjernen. Noen får veldig depressive tanker av dette, og trenger faktisk hjelp for å bli friske igjen.

Andre kan ha underliggende årsaker til den plutselig oppståtte situasjonen.

Ring legen på mandag, og ta kontakt med et par venner du kan være åpen med- det er viktig

Anonymous poster hash: 0bff0...8ec

Takk for svar! Ja, jeg skal ringe fastlegen min på mandag å høre. Det er jo noe som ikke stemmer

[Gjest Sitrondrops]

Høres ut som depresjon kanskje, har det skjedd noe spesielt? Føler du at du ikke takler hverdagen? Noen ganger er det ikke så store forandringer som skal til før man har det bedre. Synes også du burde dra til legen.

[KajaKri]

Jeg føler jeg takler hverdagen og mestrer jobben bra. Det den som gjør at jeg klarer å stå oppreist og føle at jeg bidrar med noe bra.

Det som har skjedd som er det verste er at 2 av mine yngre søsken (4 og 9 år) er blitt flyttet ut fra hjemmet og blitt flyttet i 2 forskjellige fosterhjem langt borte fra der jeg, mamma, pappa og mine andre 3 søsken.Barnevernet har aldri hatt noe god grunn til å ta dem bort. Mine foreldre drikker aldri (kanskje 2 ganger i året), dem jobber og er verdens beste foreldrer.

Det hele startet med en bekymringmelding fra en nabo, som ringte å sa at han på 9 år var ute til langt på natta en sommerdag. Langt på natta (klokka 10), han hadde sommerferi og vi hadde grillet på terrassen. Det var også en bekymrings melding om at det var rot i huset? rot? Det var leker i stua, som er ganske normalt når man har unger som liker å leke. Helsesøstera ville kalt det for et ''ungahus'', som er ganske vanlig å ha, når man er 5 unger.

De gråter og vil hjem hver dag, så jeg tenker mye på dem og at dem har det forferdelig vondt. De har fått talspersoner som snakker med dem og dem forteller at de vil hjem, at det er best hjemme og at de savner oss masse. Han på 9 år utrykte at han ikke ville leve mer, netopp fordi alt det barnevernet har ødelagt for dem. Hvor langt skal det gå egentlig? tenker jeg.

Advokter er på saken og familiemedlemmer støtter oss, så nå skal vi snart opp i rettsak for å vinne over barnevernet.

[AnonymBruker]

Akkurat slik hadde jeg det når jeg gikk inn i min første dype depresjon. Skaff deg hjelp så fort som mulig og hold ut. Det blir bedre!

Anonymous poster hash: a396b...89d

[Adhara]

Kjære TS

Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen).

Jeg oppfordrer deg heller til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Mvh irrlys, mod.