Trenger hjelp angående mannen jeg treffer

[Nettinettet]

Jeg har forsøkt å legge merke til dette. Føler som sagt ikke det skjer noe spesielt. Han er snill og god, men det er han som person generelt. Jeg har ikke lest den boken nei.

Jeg skrev til ham i dag for å forklare litt mine forventninger. Jeg skrev at jeg ikke ønsket å endre ham på noe vis, eller pushe ham. Men skrev at det eneste jeg trengte var en form for bekreftelse i ny og ne, om det var i ord eller handling.

Fikk da at han var skuffet over selv for at han ikke strakk til... Jeg har forsatt ikke svart på det, for aner virkelig ikke.

Nei dette er kanskje et dødt løp. Jeg burde kanskje bare innse det snart... Men det er så forbanna vanskelig å gi slipp bare.

Du får han til å føle at han ikke strekker til. Han får deg til å føle at du ikke er bra nok. Det i seg selv sier jo sitt om at dette ikke er noe bra forhold for dere.

Mange lurer på hvordan man vet om man passer sammen. Om man er bra for hverandre og har noe man bør satse på.

Svaret er egentlig veldig enkelt:

Når et annet menneske får deg til å føle deg som et bedre menneske enn når du er alene, så er det rett.

[Becka]

Det er ikke alltid like enkelt. For man holder jo fast ved det om også er bra ved forholdet. Og det er jo det som er vanskelig å i slipp på. Det som er så vanskelig her, er at jeg ikke føler jeg stiller for høye krav. Men disse " kravene" er kanskje noe urimelig å komme med når jeg ikke er så veldig flink på å gi dem selv. Jeg er bare ikke vant med det. Og nå har jeg møtt på en mann som ikke gir noe særlig, og da blir jeg såpass i tvil at jeg til stadighet "lager noe krøll". Det har gjort at jeg ser på dette som over. Og nå skjønner jeg at jeg har nødt å gi slipp, det gode gjør ikke opp for det vonde, dessverre. Vi klarer ikke utfylle hverandre. Du har rett i at vi ikke er den rette matchen. Hadde han i det minste bare sagt at hva han følte. Et eller anna. Men jeg kan ikke tvinge det frem.

Helvete å det svir da....

[Nettinettet]

Men han viser jo at han føler mye ved å ikke gi dere opp.. hvorfor holder ikke det? Les den 8 av 10 ødelegger tråden min.. se det innlegget siste AB skrev til meg der.. Kanskje det får deg til å se ting litt annerledes også?

[Becka]

Men han viser jo at han føler mye ved å ikke gi dere opp.. hvorfor holder ikke det? Les den 8 av 10 ødelegger tråden min.. se det innlegget siste AB skrev til meg der.. Kanskje det får deg til å se ting litt annerledes også?

Ja jeg leste det nå. Fikk tårer i øynene. Dette er jo kanskje det jeg har tenkt på, at han er som han er, og at han kanskje viser det på andre måter. Men det er så vanskelig når man er så usikker som man er. Som AB skriver. Jeg er likevel så redd for at han ikke føler det samme som meg, og at det er derfor følelsene ikke kommer så lett på utsiden også. Det kunne kanskje holde om han sa en gang; Du er den jeg vil ha. " Men han har ikke sagt noe. Men han skrev til meg i dag, at han trodde jo at han hadde vist det. Men at han da tydeligvis hadde tatt feil. Jeg syntes at når man er i starten, så må man "ut der" litt. Man må treffe litt venner, kanskje familie etterhvert, finne på noe. Jeg lengter så etter den type bekreftelse. Men kanskje det er min oppgave å da heller utfylle dette i han? Krasjet kommer jo her. Jeg er for usikker til det. Er ikke vant med det heller. Alle menn jeg har datet tidligere har vist veldig tydelige tegn i starten.

Men jeg fikk noe å tenke på da....

[Nettinettet]

Hva med å invitere han ut på noe som du skal med dine venner?

Jeg skjønner absolutt at du tenker som du gjør, for etter å ha datet en stund er det å bli introdusert til venner en bekreftelse på at man er noe mer. Når du ikke har fått det, i tillegg til at du savner å høre hva han føler så blir man jo usikker.

Men prøv heller å dra han med deg litt ut og se hvordan han reagerer på det. Det er også viktig å tenke litt over hvordan han er som menneske. Har han mye nære venner som han gjør ting sammen med? Inviterer han venner hjem til seg på middag, så kunne du jo spurt om dere skulle lage noe god mat og invitere noen av dem hjem til han. Det er en aldersforskjell her også er det ikke? Kanksje det gjør at han tenker at du og hans venner ikke vil ha så mye å snakke om? Hør med han om det iallefall. Har ingenting å tape på det.

[Becka]

Hva med å invitere han ut på noe som du skal med dine venner?

Jeg skjønner absolutt at du tenker som du gjør, for etter å ha datet en stund er det å bli introdusert til venner en bekreftelse på at man er noe mer. Når du ikke har fått det, i tillegg til at du savner å høre hva han føler så blir man jo usikker.

Men prøv heller å dra han med deg litt ut og se hvordan han reagerer på det. Det er også viktig å tenke litt over hvordan han er som menneske. Har han mye nære venner som han gjør ting sammen med? Inviterer han venner hjem til seg på middag, så kunne du jo spurt om dere skulle lage noe god mat og invitere noen av dem hjem til han. Det er en aldersforskjell her også er det ikke? Kanksje det gjør at han tenker at du og hans venner ikke vil ha så mye å snakke om? Hør med han om det iallefall. Har ingenting å tape på det.

Em, vi var hos et vennepar av ham i helgen. ( og jeg kjente også dama ). Og det var så koselig. Men følte da jeg selv nevnte at et vennepar av meg hadde invitert oss med ut, virket han mer negativ. Ikke direkte nei, men litt sånn, " Ja de må jo bare komme over her..." I en litt negativ tone. I tillegg skulle han plutselig invitere en venninne også over hvis de kom. Det sa jeg i fra om da, på en litt kronglete måte. At jeg følte han var negativ til det. Det sa han ikke var tilfellet. Men... Tja, kanskje vi bare misforstår hverandre veldig mye. Og jeg er nok litt " skadet" fra tidligere forhold, med selv å bli avvist på det å finne på noe med mine venner. Jeg vet jeg bare burde spør sånt rett ut.

Hodet mitt spinner som en gal her... Og nå begynner jeg selvfølgelig å lure på om jeg er urimelig mot ham. Men spørsmålet er jo likevel om vi passer sammen. Siden vi begge er som vi er. Og vi er ikke særlig flinke på å kommunisere.

[Nettinettet]

Em, vi var hos et vennepar av ham i helgen. ( og jeg kjente også dama ). Og det var så koselig. Men følte da jeg selv nevnte at et vennepar av meg hadde invitert oss med ut, virket han mer negativ. Ikke direkte nei, men litt sånn, " Ja de må jo bare komme over her..." I en litt negativ tone. I tillegg skulle han plutselig invitere en venninne også over hvis de kom. Det sa jeg i fra om da, på en litt kronglete måte. At jeg følte han var negativ til det. Det sa han ikke var tilfellet. Men... Tja, kanskje vi bare misforstår hverandre veldig mye. Og jeg er nok litt " skadet" fra tidligere forhold, med selv å bli avvist på det å finne på noe med mine venner. Jeg vet jeg bare burde spør sånt rett ut.

Hodet mitt spinner som en gal her... Og nå begynner jeg selvfølgelig å lure på om jeg er urimelig mot ham. Men spørsmålet er jo likevel om vi passer sammen. Siden vi begge er som vi er. Og vi er ikke særlig flinke på å kommunisere.

Hvis dette er venner han ikke kjenner fra før så forstår jeg at han kanskje trenger å ha ei som han kjenner utenom deg også.. Noen er jo sånn.. Blir veldig ukomfertable sammen med nye folk. Og sikkert derfor han ville at de skulle komme til han sånn at han er i sitt miljø.. Tenker jeg.. men jeg aner jo ikke.. slike ting er jo ting du må snakke med han om.. Hvis dere skal forstå hverandre må dere kommunisere og stille hverandre spørsmål på det dere lurer på.

Nytter ikke at du går å lurer på hvorfor i ditt hodet. Spør han hva han mener med det, eller hvorfor han tenker sånn.. bli kjent med han og hvordan han er.

[Becka]

Hvis dette er venner han ikke kjenner fra før så forstår jeg at han kanskje trenger å ha ei som han kjenner utenom deg også.. Noen er jo sånn.. Blir veldig ukomfertable sammen med nye folk. Og sikkert derfor han ville at de skulle komme til han sånn at han er i sitt miljø.. Tenker jeg.. men jeg aner jo ikke.. slike ting er jo ting du må snakke med han om.. Hvis dere skal forstå hverandre må dere kommunisere og stille hverandre spørsmål på det dere lurer på.

Nytter ikke at du går å lurer på hvorfor i ditt hodet. Spør han hva han mener med det, eller hvorfor han tenker sånn.. bli kjent med han og hvordan han er.

Ja det var også det jeg tenkte. Selv om han jo virker til å være en sosial person. Men jeg tror egentlig han liker seg best i trygge omgivelser ja. Men det er jo det jeg mener litt med å "ofre" litt for den man vil være sammen med.

Når det er sagt, så takker jeg veldig for at du gir meg råd og tilbakemeldinger. Det hjelper. Vi har fått pratet litt nå. Selv om vi begge suger i å få sagt akkurat det vi mener, så forsøkte vi iallfall. Vi måtte le litt av oss selv, så "klønete" ble det. Han er litt fæl på å svare med å stille samme spørsmål tilbake. Som for.eks " Tror du vi kan få til dette? " Spør jeg. " Ja tror du det? " Og det er hans måte vel å egentlig si at han vil hvis jeg vil. Så jeg må tippe litt. Men alt sier jo, som du å sa, at han hadde vel gitt opp nå, hvis han ikke ville. Det var han som tok initiativ til prat i går. Det skal også sies, at jeg faktisk leste opp deler av det innlegget du henviste meg til i tråden din nettinett. For jeg syntes det traff så sabla bra. Jeg fikk i respons " Ja men stemmer ikke det bra da? ". Grunnen til at jeg leste det, var for å vise til at jeg hadde fått meg en liten "oppvekker". Samtidig, så sa jeg at jeg trengte en forståelse for at jeg også er som jeg er, selv om jeg jobber med ting jeg ikke liker så godt med meg selv. Jeg sa at jeg nok er litt "fucked up" fra tidligere av. Og da sa han nok han også var litt det.

Så, vi har ikke gitt hverandre opp. Og det er litt takket være deg det, nettinett. Som henviste meg til det innlegget spesielt. Og fikk meg til å se at han er ikke den eneste som kan være sånn. Og det gjelder å åpne øynene litt for andre ting disse mennene gjør for å vise kjærlighet.

[Nettinettet]

Godt å høre! Nå er dere kommet et fint skritt fremover i kommunikasjonen! Tror dette blir bra jeg!

[Nettinettet]

Og det gjelder å åpne øynene litt for andre ting disse mennene gjør for å vise kjærlighet.

[Becka]

Godt å høre! Nå er dere kommet et fint skritt fremover i kommunikasjonen! Tror dette blir bra jeg!

Jeg håper virkelig på det. For han er jo en snill og god mann selv om han så langt i fra er noen romantiker. Håper vi kan få ting bedre til fremover. At vi kan nyte hverandres selskap og bare kose oss.

[AnonymBruker]

Visste ikke helt hva overskriften skulle innebære. Men sannheten er at jeg er forvirret "vrak" om dagene. Går frra å være glad til nedfor ganske ofte, og det fordi jeg føler meg så rådvill angående mannen jeg treffer. Han er av de "gode gutta", og jeg er så glad for det. Men, jeg er en usikkert jente, som har vært ute av gamet en stund nå. Og har nok blitt såret en del ganger i fortiden som har gjort meg ganske paranoid. Jeg prøver så godt jeg kan og ikke gjøre eller si noe dumt. Jeg prøver å "glatte over" den teite usikkerheten og bare være meg selv! Men pokker så vanskelig det er noen ganger. Jeg har funnet en mann som ikke er veldig til å snakke om følelser, noen som gjør det vanskelig for å vite helt hvor jeg står. Jeg er redd for å ta opp alvorlige temaer. For jeg vet han er en mann som helst bare vil ha det fint uten noe form for drama.

Men, det er snakk om ingen fine kose meldinger, han har ikke sagt en ting til meg, som for.eks at han er glad i meg, eller noe lignende. Jeg skrev en gang til ham at jeg hadde savnet ham den uka. Da fikk jeg tilbake " så søtt ". Det krevde mye av meg å i det hele tatt skrive en slik melding. Jeg ble såpass skuffet at jeg ikke har turt si noe lignende igjen. Er det for dumt??

Når det er sagt. Så tar han en del initiativ til å treffe meg. Dvs, ikke ute blant folk nei. Helst hjemme hos ham. ( Vi bor nære hverandre da. ) Greit nok i starten. Men nå begynner jeg å bli rastløs, og lurer på om vi bare er FF! Han vet godt at jeg kunne tenke meg å ut på noe også. Jeg sa stadig i starten at han ikke hadde bedt meg på en ordentlig date. ( det var i en ertende tone, men likevel. ) Han virker ikke flau over meg heller, han sa i starten at han hadde likt meg lenge. Og det tror jeg på. Men jeg er jo redd det har snudd da. At han kanskje er i tvil e.l.

Jeg er veldig klar over at jeg burde nok fortelle dette til ham. Men jeg er så lei av å være den som alltid må "mase" om hvor vi står osv. Og jeg er nok også litt redd for svaret.

Vi har møtt hverandre nå i nesten 1 1/2 mnd. Er det lov å ta en alvorsprat nå? Og hvis du er mann, ville du blitt skremt av dette?

Uff, dette innlegget ble kronglete.. Håper det er forståelig nok.

Har ikke lest alle svarene du har fått, skumlest litt, så har skjønt dere har kommet videre.

Men ville bare si at dette er akkurat som å høre om meg og han jeg driver med nå. Bare at vi har holdt på dobbelt så lenge.

Aner virkelig ikke hvor vi er på vei, og jeg klarer ikke å ta opp samtalen.

Han har indirekte sagt at han gleder seg til vi skal møtes igjen og er en del tegn på at han er glad i meg etc, uten at det har blitt verbalisert.

Livredd for å skremme han vekk ved å være for direkte.

Mye av måten vi kommuniserer på er via humor og "liksom situasjoner" (vanskelig forklare).

Anonymous poster hash: ac33e...057

[Becka]

Har ikke lest alle svarene du har fått, skumlest litt, så har skjønt dere har kommet videre.

Men ville bare si at dette er akkurat som å høre om meg og han jeg driver med nå. Bare at vi har holdt på dobbelt så lenge.

Aner virkelig ikke hvor vi er på vei, og jeg klarer ikke å ta opp samtalen.

Han har indirekte sagt at han gleder seg til vi skal møtes igjen og er en del tegn på at han er glad i meg etc, uten at det har blitt verbalisert.

Livredd for å skremme han vekk ved å være for direkte.

Mye av måten vi kommuniserer på er via humor og "liksom situasjoner" (vanskelig forklare).

Anonymous poster hash: ac33e...057

Hei!

Videre og videre. Nettinett har gitt meg andre måter å se situasjoner på. Som kanskje du å kan dra nytte av? Men det er vanskelig å jobbe med seg selv og samtidig være i start fasten på noe. Jeg føler jeg og ham aldri kommer noe videre, uansett om jeg ikke tar "småtinga" så seriøst. Jeg kan gå fra å være "nå skal jeg bare være blid og positiv" til å bli kjempe sinna for at han er så forbanna tafatt. ( jeg viser ikke det til ham da. ) Men det er når jeg går å tenker for meg selv.

Det virker ganske likt ja. Vi har også mye humor, og det er fint nok, men kan bli litt mye til tider. For av og til vet jeg ikke helt om han spøker eller ei, kanskje fordi jeg er mer var nå på alt som blir gjort og sagt.

Jeg tenker, at du fint kan ta en prat med ham. Bare ikke gjør som meg, og begynn å prate uten å vite helt hvordan du skal si ting. For meg ble det bare forferdelig kronglete. Tror det er lurt å være så konkret som mulig. Kanskje "din" er bedre enn " min" når du først tar opp ting. Jeg føler ikke jeg har skremt bort min ved å ta opp et alvorlig tema, men det er mer hvordan vi kan reagere om man er misfornøyd med noe å ikke får sagt ordentlig i fra, men heller lar det skinne igjennom på andre måter, som å være kald eller småsur.