Misunnelse og sorg

[Heltprinsesseass]

Det spiller egentlig ikke så stor rolle. Er ønsket sterkt er det vanskelig uavhengig av hvorvidt man har prøvd i 3 mnd eller 2 år. Jeg har følt på dette fra vi startet å prøve. Det betyr derimot ikke at jeg ikke unner andre graviditet, men jeg føler selvfølgelig at det er sårt fordi ønsket er så vanvittig sterkt. Og det er heller ikke noe jeg var helt forberedt på må jeg innrømme siden jeg ikke hadde særlig lyst på barn tidligere.

Mvh Yvonne

Henger meg på denne.

Jeg hadde i grunnen ikke lyst på barn, og nå som vi har prøvd i 3 år, kjenner jeg litt på alt som har med graviditet å gjøre.

Ikke fordi jeg ikke unner andre det, men fordi det er så innmari sårt når venninner som ble gravide "på slump" (deres ord) har rukket å få både en og to unger siden jeg sluttet med prevensjon, og jeg ikke har klart å få noen.

[Kattugla]

Vi snakket om det i går, så sa ei at "De som ikke får barn, er ikke ment til å få det. Og når de går over til en annen pga brudd, blir de gravide. Og de er ment til å være sammen." Da ble jeg sjokkert og tenkte på det med meg og samboer..

Anonymous poster hash: 0d648...a25

For en ufattelig ignorant (og overtroisk!) ting å si! Det er jo mulig at noen klaffer bedre biologisk og det er akkurat det det er; biologi! Tenk på alle disse menneskene som absolutt ikke burde hatt barn og som allikevel plopper de ut. Tror ikke det handler om at grunnen til at de lykkes i å få et barn er fordi de - i motsetning til deg - er i et forhold som er meant to be!

[AnonymBruker]

Hei alle sammen

Tusen takk for innspill. Det er et følsomt tema. Noen kjenner det sterkere enn andre, andre er mer følsomme og har kanskje som meg, lenge før jeg begynte å prøve et sterkt ønske om å få barn. Noen her sa at jeg ikke har prøvd lenge. Det er riktig det, men ønske og følelsene er likevel sterke, og når jeg atpåtil snart er 36, tenker man litt på klokka og. Vi alle reagerer forskjellig.

Det er en spesiell ting, men likevel det mest naturligste i verden. Hver måned går vi rundt og kjenner etter; "klaffet det denne gangen?"

Tren litt yoga og mindfullness, og "lir" av dumme og sårende kommentarer. De veit ikke bedre, si. Kall det kortslutta kommentarer!

Jeg ønsker alle prøvere lykke til, og spesielt til dere som har prøvd lenge. En varm klem.

TS

Anonymous poster hash: 07dbb...ad7

[AnonymBruker]

Vi prøvde i 7 mnd , ble gravid og mistet i uke 12. Er nå i pp 3 etter ma. Det eneste vi ønsker oss er et barn sammen! Så kommer min bror på 26 år å sier at kjæresten hans på 16år er gravid og det var planlagt. De har vært sammen i 2 mnd. De har ikke jobb/skole. Mamma betaler husleie for de..

Jeg har ikke akkurat klart å være spesielt glad.. det er så urettferdig!!

Anonymous poster hash: eb9b1...425

[Gjest Solstråla88]

Hei alle sammen

Tusen takk for innspill. Det er et følsomt tema. Noen kjenner det sterkere enn andre, andre er mer følsomme og har kanskje som meg, lenge før jeg begynte å prøve et sterkt ønske om å få barn. Noen her sa at jeg ikke har prøvd lenge. Det er riktig det, men ønske og følelsene er likevel sterke, og når jeg atpåtil snart er 36, tenker man litt på klokka og. Vi alle reagerer forskjellig.

Det er en spesiell ting, men likevel det mest naturligste i verden. Hver måned går vi rundt og kjenner etter; "klaffet det denne gangen?"

Tren litt yoga og mindfullness, og "lir" av dumme og sårende kommentarer. De veit ikke bedre, si. Kall det kortslutta kommentarer!

Jeg ønsker alle prøvere lykke til, og spesielt til dere som har prøvd lenge. En varm klem.

TS

Anonymous poster hash: 07dbb...ad7

Et lite tips: er du over 35 har du krav på utredning etter 6 mnder😉

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg også fjerner folk fra fb, snap og insta. Klarer ikke at andre får til det jeg har prøvd å få til så lenge.

Anonymous poster hash: 08166...25c

[AnonymBruker]

Jeg har vært der selv, og jeg vet at det er sårt. Vi prøvde i 2,5 år før vi fikk klaff på første ivf-forsøk, og i mellomtiden ble mange venner, bekjente og kollegaer gravide. Vi hadde ikke prøvd lenge før jeg følte et stikk av sorg og misunnelse over de annonserte graviditetene, så jeg skjønner deg veldig godt.

Men du må bare prøve å jobbe med deg selv og ikke la det gå sånn inn på deg. Jeg klamret meg til tanken om at vi også en dag ville oppleve å bli foreldre; det var bare ikke vår tur enda. Jeg fokuserte hardt på alt det positive ved å være barnløse: mye kjærestetid, egentid, fokus på karriere, mulighet for å reise, god tid til venner og diverse aktiviteter, kunne sove lenge i helgene, overskudd og tid til trening osv.

For meg ble det etterhvert en vanesak at "alle andre" ble gravide før meg. Og jeg klarte faktisk å glede meg på deres vegne. Jeg unnet jo ingen den smerten og sorgen jeg selv følte. Etter at vi hadde prøvd ca 1,5 år og jeg gikk på pergotime (og var veldig hormonell), annonserte flere kollegaer sin graviditet. De neste månedene måtte jeg hver dag se deres flotte voksende mager, og selv om det var tøft i starten, ble jeg herdet. Snart kunne jeg føre normale samtaler med dem om svangerskapet og det kommende barnet.

Så jeg råder deg til å ikke unngå de gravide rundt deg. Da blir det bare verre for hver gang.

Anonymous poster hash: 575ec...a71

[AnonymBruker]

Et lite tips: er du over 35 har du krav på utredning etter 6 mnder

Jeg hører folk sier det, men hvor i regelverket eller loven står det. Legen min vil ikk før jeg har prøvd et år.

TS

Anonymous poster hash: 07dbb...ad7

[Gjest Solstråla88]

Jeg hører folk sier det, men hvor i regelverket eller loven står det. Legen min vil ikk før jeg har prøvd et år.

TS

Anonymous poster hash: 07dbb...ad7

Da ville jeg snakket med en gynekolog. Vet ikke hvor det står skrevet, men det burde egentlig være en selvfølge. Det er jo litt ventetid i det offentlige.

[AnonymBruker]

hei til TS - vil bare si at jeg skjønner frustrasjonen din godt. Som du sier, hos mange er barnet etterlengtet allerede før man starter prøvingen. Hadde det på samme måte.

Siden du er 36 (som meg) vil jeg absolutt anbefale deg en tur til gynekolog, og få vurdert din situasjon. Ikke fordi det er grunn til panikk, du kan LETT bli gravid av deg selv neste pp eller pp etter der.. MEN, om det skulle vise seg at du trenger behandling er det sååååå lange ventetider. Alt tar tid! Så bedre føre var enn etter snar.

Det du kan gjøre allerede nå er å få en ultralydsjekk, ser alt bra ut. Ta noen blodprøver og testet hormonverdier etc. Og så kan mannen din få en henvisning til test av sæd. Det er jo greit å utelukke det med en gang!

men som sagt: don't panic!

Så til misunnelsen og vonde følelser.. de er der, sånn er det bare. det er bare å øve seg på "smilefjeset";) Men jeg har noen mentale øvelser jeg tar litt.. tenker litt sånn "får jeg det noe bedre om hun ikke er gravid nå...": Svaret er jo nei, hjelper å tenke litt sånn. Tenker også mye igjennom hvor stor glede det er for venninenne mine.. unner jo de akkurat det jeg selv ønsker meg, og jeg blir jo ikke mer gravid om de ikke blir det.. Og til slutt prøver jeg å tenke hvordan jeg vil at de skal reagere når jeg en dag lykkes.. man får jo gjerne tilbake det man gir.. bare noen små tips.. det er lettere sagt enn gjort, I know:)

Lykke til videre. Vet akkurat hvordan du har det, og du er ikke alene om å føle som du gjør;)

Anonymous poster hash: e7653...e4d

[AnonymBruker]

Ei god venninne av meg er gravid. Nyheten slo meg i bakken. Heldigvis bor vi ikke i samme by. Jeg har fjernet henne fra newsfeeden på fb, slettet henne fra snap og insta. Vil ikke se hennes voksende mage. Vi har prøvd i 4 år, hun brukte spiral og hadde vært sammen med typen i 1 mnd når hun ble gravid...

Anonymous poster hash: 21da8...d63

Det er jo ikke hennes skyld at du ikke har blitt gravid enda. Hvis en "god" venninne hadde slettet meg fra alt det hadde jeg blitt lei meg.. Ta det heller opp med henne at du synes det er sårt.

Anonymous poster hash: c7fc1...78d

[AnonymBruker]

hei til TS - vil bare si at jeg skjønner frustrasjonen din godt. Som du sier, hos mange er barnet etterlengtet allerede før man starter prøvingen. Hadde det på samme måte.Siden du er 36 (som meg) vil jeg absolutt anbefale deg en tur til gynekolog, og få vurdert din situasjon. Ikke fordi det er grunn til panikk, du kan LETT bli gravid av deg selv neste pp eller pp etter der.. MEN, om det skulle vise seg at du trenger behandling er det sååååå lange ventetider. Alt tar tid! Så bedre føre var enn etter snar. Det du kan gjøre allerede nå er å få en ultralydsjekk, ser alt bra ut. Ta noen blodprøver og testet hormonverdier etc. Og så kan mannen din få en henvisning til test av sæd. Det er jo greit å utelukke det med en gang! men som sagt: don't panic! Så til misunnelsen og vonde følelser.. de er der, sånn er det bare. det er bare å øve seg på "smilefjeset";) Men jeg har noen mentale øvelser jeg tar litt.. tenker litt sånn "får jeg det noe bedre om hun ikke er gravid nå...": Svaret er jo nei, hjelper å tenke litt sånn. Tenker også mye igjennom hvor stor glede det er for venninenne mine.. unner jo de akkurat det jeg selv ønsker meg, og jeg blir jo ikke mer gravid om de ikke blir det.. Og til slutt prøver jeg å tenke hvordan jeg vil at de skal reagere når jeg en dag lykkes.. man får jo gjerne tilbake det man gir.. bare noen små tips.. det er lettere sagt enn gjort, I know:) Lykke til videre. Vet akkurat hvordan du har det, og du er ikke alene om å føle som du gjør;) Anonymous poster hash: e7653...e4d

Hei

Tusen takk for godt svar. Vi har testet oss faktisk, både han og jeg. Jeg måtte bare få svar, og svaret er at alt er i orden. Kan være andre faktorer og, for alt det jeg vet, stress og at jeg er litt undervektig. Vet ikke, men jeg vet jeg må lære å slappe av, og glede meg over det jeg har i livet nå tross alt.

TS

Anonymous poster hash: 07dbb...ad7

[Sandie]

Kjenner følelsen! Vært prøvere i 2 år og vi er ganske lei, selvom vi ikke har prøvd så lenge som andre. Men det er vondt å se at folk som er yngre enn meg, får barn. Folk sa til meg, de som ble gravid. Slutt å prøv, ikke tenk på det og bare gjør det når dere vil. Men det skjedde jo ingenting forde.

Vi snakket om det i går, så sa ei at "De som ikke får barn, er ikke ment til å få det. Og når de går over til en annen pga brudd, blir de gravide. Og de er ment til å være sammen." Da ble jeg sjokkert og tenkte på det med meg og samboer..

Anonymous poster hash: 0d648...a25

Noe av det mest idiotiske er folk som lirer av seg slike kommentarer.

Hva så når rusmisbrukere,barnemishandlere og andre som er ute av stand til å ta vare på barn blir gravide,ofte gang på gang.Er det en dypere mening med det også kanskje?Og hva med barn som blir unnfanget etter en våt kveld på byen?

Jeg blir oppgitt over hva enkelte kan få seg til å si.Håper du hever deg over slikt.

[Gjest crem]

vi har vært prøvere fra ca. april (men ikke kjempe aktive prøver før i august/ september) og før jeg ble gravid i desember, så tenkte jeg ikke noe trist eller noe sånt om de som ble gravide mens vi prøvde, jeg var bare glad på deres vegne. men etter SAen nå i januar, så kjenner jeg at tårene presser seg på når andre blir gravide eller annonserer at det er gravide.. men det er nok fordi det ikke er så lenge siden jeg hadde SA og at det ennå er litt sårt for meg.. nå håper jeg bare på at det går fort til jeg er gravid igjen og at det går bra denne gangen jeg vet ihvertfall at jeg kan bli gravid

[AnonymBruker]

vi har vært prøvere fra ca. april (men ikke kjempe aktive prøver før i august/ september) og før jeg ble gravid i desember, så tenkte jeg ikke noe trist eller noe sånt om de som ble gravide mens vi prøvde, jeg var bare glad på deres vegne. men etter SAen nå i januar, så kjenner jeg at tårene presser seg på når andre blir gravide eller annonserer at det er gravide.. men det er nok fordi det ikke er så lenge siden jeg hadde SA og at det ennå er litt sårt for meg.. nå håper jeg bare på at det går fort til jeg er gravid igjen og at det går bra denne gangen jeg vet ihvertfall at jeg kan bli gravid

Det var leit å høre, men som du sier så vet du at du kan bli gravid. God innstilling.

Jeg også vet at jeg kan bli det (mener nå jeg, etter tidligere frivillig abort for en del år siden, samt at vi har nå testet oss). Kall oss hysteriske, men når prøver å forstå kroppen og alt, så gjør man det man kan for å få svar. Slik har det iallfall vært for meg.

Anonymous poster hash: 07dbb...ad7

[Gjest crem]

Det var leit å høre, men som du sier så vet du at du kan bli gravid. God innstilling.

Jeg også vet at jeg kan bli det (mener nå jeg, etter tidligere frivillig abort for en del år siden, samt at vi har nå testet oss). Kall oss hysteriske, men når prøver å forstå kroppen og alt, så gjør man det man kan for å få svar. Slik har det iallfall vært for meg.

Anonymous poster hash: 07dbb...ad7

skjønner dere utrolig godt, er veldig deilig å vite og være sikker på at vi kan bli gravide masse lykke til

[Maleficenta]

I dag var det første gang, siden vi har prøvd juli 2014, at en bekjent av meg kom og fortalte at hun var gravid. Jeg kjente med en gang et sjokk, men så kom sorgen og misunnelsen. Hun så sikkert at jeg reagerte, men var heldigvis ikke spørrende om vi prøver å få barn. Jeg fikk bare lyst til å dra hjem fra jobben og gråte over det vi ennå ikke har fått til. Kjenner jeg ikke kan glede meg over andres vegne, den blir bare falsk. Det blir bare en mer bunnløs sorg for hver måned som går. Babybilder er bare en lengsel, og bekjente som poster bilder av sine barn får ikke mine klikk. Jeg orker det bare ikke. Hvordan holder dere ut alle?

Anonymous poster hash: 07dbb...ad7

Huff. Føler med deg. Stor klem

[Maleficenta]

Enig. Vi prøvde i 2.5 år før det klaffet med IVF, men jeg ble likevel glad på venners vegne når de fortalte at de skulle få barn. Tidvis følte jeg litt oppgitthet på egne vegne ("hvorfor fungerer ikke kroppen?"), og ikke sjelden var det følelser av misunnelse blandet inn i gleden, men TS og flere av ABene her høres veldig dramatiske ut, synes jeg. Hvis man ikke tåler synet av en gravid mage, har man et ganske stort handicap i hverdagen. Hvis man ikke klarer å glede seg over venners lykke høres man ikke ut som en spesielt god venn.

Til slutt: TS, du har jo bare prøvd i et drøyt halvår! Det er helt normalt å prøve mye lengre før man får barn naturlig, som du garantert vet. Blir du gravid i løpet av de neste tre-fire pp, hadde jeg tenkt at du var en av de heldige som klarte det fort.

Det der var unødvendig å si. Man er ikke slem fordi man har det vondt og dermed har vanskelig for å glede seg på andres vegne når de ikke har det selv. Hvorfor er der de som har det greit som skal kreve at alle skal glede seg over deres glede. Mens de som har det vondt er slemme og dårlige venner om de ikke holder det vonde inni seg og klistrer på seg et strålende smil og tvinger seg selv til å være glade?

[AnonymBruker]

Enig, men når det gjelder dette med Facebook/instagram o.l. så følte iallefall jeg (prøvde i fire år) at det var enklest for meg å skjule oppdateringer om store mager og nyfødte babyer. Ikke fordi jeg ikke gledet meg på deres vegne, men fordi jeg skulle fungere i hverdagen også og det føltes vanskelig å bli påminnet det når jeg ikke var forberedt. Når jeg dro på kafe med de samme folkene eller på barselbesøk visste jeg hva jeg gikk til og kunne forberede meg mentalt.

Anonymous poster hash: e83ac...fb0

Jeg har all forståelse for at man i stillhet skjuler oppdateringer fra ting som minner en på det som er mest vanskelig når man har forsøkt i årevis.

Men jeg har null forståelse for de som oppfører seg som langtidsprøvere og ufrivillig barnløse når de ikke engang har forsøkt 1 år, som er innafor normalen.

Når man i tillegg anser det største som kan skje for andre nærmest som en barnslig konkurranse? Ingen andre fortjener noe godt om man ikke får det asap selv?

Hva er dette for en uempatisk måte å være venn på?

Jeg var heldig og fikk klaff etter nesten 1 år, og jeg ble aldri helt fra meg av sorg og engstelse. Jeg tenkte jeg skulle være takknemlig bare det skjedde en eller annen gang med eller uten hjelp - og håpte jeg slapp å forsøke i mange år.

Det var hvordan jeg "taklet" noe som faktisk er helt normalt - mange bruker noen måneder.

Anonymous poster hash: c25cf...6ff

[Summers]

Forstår det er tungt, men man må også tenke på hva man har og ikke bare hva man ikke har.