Noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Dette er ikke for å få oppmerksomhet. Jeg håper at hvis noen kjenner seg igjen i dette, at de i så fall kan fortelle om de har fått hjelp som fungerer? Fordi jeg føler jeg har gjort ganske mye (psykolog, eksponering, jobb, studier), men at ingenting funker. Jeg begynner å miste håp og motivasjon. Eksponering er det som skal hjelpe mot diverse angst og fobier - men jeg føler det bare bir verre, og jeg har prøvd i flere år. Er det noe annet som kan forklare "meg"?

Jeg føler meg litt som en innvendig berg-og-dalbane. Jeg kan gå fra å ha en helt grei og fin dag, til å være suicidal dagen etter.

Jeg er ikke bipolar, da min gode dager er noe som jeg vil beskrive som "normalt gode" - altså, ingen mani.

Jeg er introvert, men jeg kan være utadvendt og pratsom. Målet mitt er ikke å få 100 venner, men når jeg lever det normale liv (skole, jobb, mennesker) så blir jeg utrolig nedfor og sliten både psykisk og fysisk.

Jeg går til psykolog, men føler ikke at det hjelper, siden noen ganger vet jeg ikke hva som problemet er. Noen ganger føles det som om alt er helt greit! Det er når jeg er midt oppi det at det stormer, og da er jeg ikke hos psykologen, men i det "virkelige" liv hvis noen skjønner (på skolen, i arbeid, sosialt).

Jeg har en veldig nær venn, og noen andre bekjente. Jeg er veldig opptatt av oppmerksomhet fra denne vennen - ikke på utsiden, tror jeg - jeg klarer å oppføre meg innen folkeskikk, men jeg føler at hvis han ikke reagerer slik jeg håper, blir jeg utrolig påvirket av dette.
Det er vanskelig å bli kjent med folk - ikke fordi jeg er sjenert eller noe, jeg kan godt ta første ordet, men jeg har mistet motivasjoen og føler meg ikke engasjert i noe lenger... Det føles som om jeg ikke har mer å gi. Jeg synes ikke noe er spesielt interessant å snakke om, og jeg blir sliten av å "falskt" smile. Jeg er flink til å skjule dette, og er vennlig mot andre. Det er en slags auto-pilot som slår seg på.

Det er som regel rundt mennesker jeg blir deprimert. Når jeg er hjemme, så er jeg avslappet - men trist fordi jeg ikke orker å fortsette slik. Jeg føler ikke at jeg mestrer diverse oppgaver, og ender som regel opp med å komme hjem og gråte.

Igjen - jeg får hjelp, men føler ikke at jeg kommer noen vei. Jeg har en depresjon som kommer tilbake, og jeg forstår egentlig ikke hvorfor jeg går så opp og ned.

Er det noen som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: 738f9...5ff

[AnonymBruker]

Noen?

Anonymous poster hash: 738f9...5ff

[AnonymBruker]

Det med berg og dalbane, samt det å ha en tomhetsfølelse (du beskriver det som å ha mistet motivasjonen og ikke være interessert i noe) kan jeg gjenkjenne meg i. Også det å bli opphengt i en person.

Jeg orker ikke å skrive så mye, for har en vanskelig dag, men selv sliter jeg med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type. Det tok lang tid å få det stadfestet, for ofte setter de "lettere" diagnoser på unge mennesker, for å unngå stigmatisering visstnok. Kanskje det kan gjelde for deg også, at det ligger noe tyngre i bunn. Det ble på en måte holdt skjult for meg og bagatellisert i mange år.

Jeg aner jo ikke noe om dette er relevant for deg, men håper du får bedre hjelp enn jeg fikk. Jeg er ikke bra og det har gått mange år. Men det er håp for de som klarer å forandre tankegangen og personligheten sin.

Anonymous poster hash: b5ed4...a67

[AnonymBruker]

Det med berg og dalbane, samt det å ha en tomhetsfølelse (du beskriver det som å ha mistet motivasjonen og ikke være interessert i noe) kan jeg gjenkjenne meg i. Også det å bli opphengt i en person.

Jeg orker ikke å skrive så mye, for har en vanskelig dag, men selv sliter jeg med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type. Det tok lang tid å få det stadfestet, for ofte setter de "lettere" diagnoser på unge mennesker, for å unngå stigmatisering visstnok. Kanskje det kan gjelde for deg også, at det ligger noe tyngre i bunn. Det ble på en måte holdt skjult for meg og bagatellisert i mange år.

Jeg aner jo ikke noe om dette er relevant for deg, men håper du får bedre hjelp enn jeg fikk. Jeg er ikke bra og det har gått mange år. Men det er håp for de som klarer å forandre tankegangen og personligheten sin.

Anonymous poster hash: [acronym="Full hash: b5ed4170088ae79e5195a0ad68a9fa67

"] b5ed4...a67

Takk for svar, og beklager at du ikke har det bra. Kan jeg spørre hvordan du fikk diagnosen? Altså, måtte du gå til forskjellige psykologer?

Jeg går til min tredje nå og er redd ingenting skal være grunn for at jeg føler meg slik jeg gjør. Selvfølgelig ville jo "ingenting" være fantastisk - men jeg vet at det er noe i veien med meg, og når ingen andre ser det, så er det veldig vondt.

Får du noe behandling nå?

-Ts

Anonymous poster hash: 738f9...5ff

[AnonymBruker]

Takk for svar Anonym!

Jeg spør dere som har fått diagnosen Borderline/emosjonelt ustabil:

- Hadde dere mistanke om dette før dere fikk diagnosen? Jeg mistenker dette, men vet ikke hvordan jeg skal gå frem... Skal jeg si til psykologen at jeg mistenker dette, eller vil dette bli sett på som å være oppmerksomhetssyk?
Jeg vet at de er vage på å sette pers.forstyrrelser som diagnose, men jeg vil heller ha en diagnose og få hjelp, enn å ikke ha en diagnose og deretter gå inn og ut av DPS resten av livet :/
Hva bør jeg gjøre?

- Er det mulig å være en "svak" versjon? Jeg føler noe stemmer veldig, og ødelegger livet mitt, men jeg føler ikke at jeg oppfyller alle kriteriene. Jeg liker ikke å lese for mye om diagnosen, for jeg vil ikke ble ubevisst påvirket.

Jeg er redd jeg blir oversett som en person som trenger hjelp, fordi jeg er for reflektert og ansvarlig til å "gå av hengslene".

Kan noen hjelpe?

Anonymous poster hash: 738f9...5ff