Gravid igjen...

[AnonymBruker]

Jeg tok abort for et halvt år siden omtrent. Graviditeten var et uhell pga. kluss med minipillene, og jeg ble gravid før jeg og kjæresten min ble offisielt sammen. Først da vi var blitt kjærester noen uker senere fortalte jeg han at jeg ønsket abort, og han støttet valget mitt.

Men abort er ikke noe jeg vil oppleve igjen, det var en stor påkjenning for kroppen min både fysisk og psykisk.

I julen hadde jeg omgangssyke en knapp uke med oppkast og diaré. Har vært ekstremt nøye med pillene (og byttet for en stund siden fra minipiller til vanlige p-piller). Det slo meg ikke før mensen uteble at oppkast/diaré kan påvirke pillene, og leste om det nå i pakningsvedlegget. Samtidig sitter jeg her med en positiv test...

Jeg føler at timingen er helt feil. Jeg studerer, med fast jobb annen hver helg. Kjæresten min jobber 100% i en annen by.

Så jeg er full av bekymring. Jeg bor med en venninne - og må jo evt. flytte når et barn kommer... blir jo gråting og mas hele døgnet det. Foreldrene mine bor heldigvis her jeg studerer, så tenker de i så fall vil hjelpe meg. Men jeg vil jo egentlig at jeg og kjæresten bor sammen før et barn kommer...

Tenker på økonomien, at jeg må ta pause fra studiene... alt sånt.

Noen som har lignende historie? Kan det gå bra uansett?

Forholdet til kjæresten min er i hvert fall veldig godt og solid, og han vet mine tanker om abort nå... at jeg ikke orker tanken igjen. Familien hans er også veldig omsorgsfull, så er i hvert fall glad for det.

Men ja... er så bekymret at jeg ikke helt klarer å se gleden her. Selv om jeg tenker at barn kan være en berikelse. Og så tenker jeg på sånne teite ting - som hva fastlegen min kommer til å tenke... at jeg har klart å gjøre det igjen liksom. Han har jo sett hva jeg gikk gjennom forrige gang, og tenker vel at jeg burde visst bedre nå.

Føler meg så dum.

Anonymous poster hash: baa9c...87e

[AnonymBruker]

Jeg tok abort for et halvt år siden omtrent. Graviditeten var et uhell pga. kluss med minipillene, og jeg ble gravid før jeg og kjæresten min ble offisielt sammen. Først da vi var blitt kjærester noen uker senere fortalte jeg han at jeg ønsket abort, og han støttet valget mitt.

Men abort er ikke noe jeg vil oppleve igjen, det var en stor påkjenning for kroppen min både fysisk og psykisk.

I julen hadde jeg omgangssyke en knapp uke med oppkast og diaré. Har vært ekstremt nøye med pillene (og byttet for en stund siden fra minipiller til vanlige p-piller). Det slo meg ikke før mensen uteble at oppkast/diaré kan påvirke pillene, og leste om det nå i pakningsvedlegget. Samtidig sitter jeg her med en positiv test...

Jeg føler at timingen er helt feil. Jeg studerer, med fast jobb annen hver helg. Kjæresten min jobber 100% i en annen by.

Så jeg er full av bekymring. Jeg bor med en venninne - og må jo evt. flytte når et barn kommer... blir jo gråting og mas hele døgnet det. Foreldrene mine bor heldigvis her jeg studerer, så tenker de i så fall vil hjelpe meg. Men jeg vil jo egentlig at jeg og kjæresten bor sammen før et barn kommer...

Tenker på økonomien, at jeg må ta pause fra studiene... alt sånt.

Noen som har lignende historie? Kan det gå bra uansett?

Forholdet til kjæresten min er i hvert fall veldig godt og solid, og han vet mine tanker om abort nå... at jeg ikke orker tanken igjen. Familien hans er også veldig omsorgsfull, så er i hvert fall glad for det.

Men ja... er så bekymret at jeg ikke helt klarer å se gleden her. Selv om jeg tenker at barn kan være en berikelse. Og så tenker jeg på sånne teite ting - som hva fastlegen min kommer til å tenke... at jeg har klart å gjøre det igjen liksom. Han har jo sett hva jeg gikk gjennom forrige gang, og tenker vel at jeg burde visst bedre nå.

Føler meg så dum.

Anonymous poster hash: baa9c...87e

Klem til deg

Fortell det hvertfall til din kjære så har du noen å snakke med om dette (dersom du ikke allerede har).

Og fastlegen er der for å hjelpe, han opplever nok mye mer rart enn dette og er der ikke for å dømme.

Angående økonomi og studie har jeg dessverre ikke råd. Håper noen andre har vært i samme situasjon.

Anonymous poster hash: 00013...38b

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som dette kommer til å ordne seg fint, jeg

Du har jobb annenhver helg, da får du foreldrepenger fra NAV. Regner med at du har studielån, eller rett på studielån siden du studerer, dette får du utbeltalt som stipend mens du er i permisjon.Kanskje har du krav på ekstra stipend også, avhengig av hva kjæresten din tjener. Kjæresten din jobber 100%, regner dermed med at han har ei ok lønn? Studiene kan du ta permisjon fra, eller så kan pappaen ha permisjon mens du går skole. Da tror jeg nok du/dere er i en "bedre" økonomisk situasjon enn mange andre som får barn mens de studerer.

I tillegg har dere omsorgsfulle foreldre rundt dere som sikkert stiller opp. Og ikke minst har dere et bra forhold. Tror dette blir bra jeg, om du velger å beholde Men det er selvfølgelig skummelt, og det er ikke gjort bare på entotre å plutselig bli innstilt på å skulle bli foreldre/mamma. Hadde mange av de samme tankene som deg, TS, i starten av svangerskapet, men nå som jeg har begynt å venne meg til tanken, så har jeg begynt å glede meg.

Anonymous poster hash: 0edfa...e5e

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som dette kommer til å ordne seg fint, jeg

Du har jobb annenhver helg, da får du foreldrepenger fra NAV. Regner med at du har studielån, eller rett på studielån siden du studerer, dette får du utbeltalt som stipend mens du er i permisjon.Kanskje har du krav på ekstra stipend også, avhengig av hva kjæresten din tjener. Kjæresten din jobber 100%, regner dermed med at han har ei ok lønn? Studiene kan du ta permisjon fra, eller så kan pappaen ha permisjon mens du går skole. Da tror jeg nok du/dere er i en "bedre" økonomisk situasjon enn mange andre som får barn mens de studerer.

I tillegg har dere omsorgsfulle foreldre rundt dere som sikkert stiller opp. Og ikke minst har dere et bra forhold. Tror dette blir bra jeg, om du velger å beholde Men det er selvfølgelig skummelt, og det er ikke gjort bare på entotre å plutselig bli innstilt på å skulle bli foreldre/mamma. Hadde mange av de samme tankene som deg, TS, i starten av svangerskapet, men nå som jeg har begynt å venne meg til tanken, så har jeg begynt å glede meg.

Anonymous poster hash: 0edfa...e5e

Tusen takk for oppløftende svar. Godt å høre at det er andre med noen av de samme tankene som meg. Jeg får studiestøtte, og får vel også lønn selv om jeg evt. må ha litt fri ja. Og kjæresten min tjener normalt godt, uten at jeg vet akkurat summen. Har egentlig ikke tenkt at han kan ta permisjon mens jeg studerer, men det hadde jo vært en mulighet. Og kanskje det er gunstigere økonomisk også, jeg vet ikke. Egentlig så tenker jeg mer på at jeg ønsker å fullføre snart, fremfor hvordan det stiller seg med pengene - men det er jo en bekymring også. Koster vel en del å få/ha barn....

Det hjelper å høre at det er andre som også blir litt overveldet. Jeg tenker jo mest at jeg vil beholde, men har ikke snakket ordentlig med kjæresten min ennå. Og ikke familien min eller noe, det er veldig nytt.

Anonymous poster hash: baa9c...87e

[MiriamHø]

Uff, for en vanskelig situasjon.. Vet ikke hva jeg hadde gjort selv, men hvor gammel er du?

[AnonymBruker]

Hvis du går inn for å ville klare tror jeg at det går kjempe bra du har jo en bra kjæreste som du sier og at familien hans er veldig omsorgfull jeg ville ikke tatt abort.

Anonymous poster hash: 07bba...029

[AnonymBruker]

Uff, for en vanskelig situasjon.. Vet ikke hva jeg hadde gjort selv, men hvor gammel er du?

Er tjuefem, så er ikke veldig ung... Har du barn?

Anonymous poster hash: baa9c...87e

[AnonymBruker]

Hvis du går inn for å ville klare tror jeg at det går kjempe bra du har jo en bra kjæreste som du sier og at familien hans er veldig omsorgfull jeg ville ikke tatt abort.

Anonymous poster hash: 07bba...029

Takk for fine ord. Det hjelper faktisk å høre sånt, selv om det er fra noen jeg ikke kjenner. Jeg tenker jo også at det er dumt å skulle ta abort bare fordi "ting ikke er helt på stell" - livet blir jo til mens man går, og ikke helt etter "boka". Og jeg tror jo det vil ordne seg i så fall... bare er en del stressende tanker i hodet også.

Anonymous poster hash: baa9c...87e

[MiriamHø]

Er tjuefem, så er ikke veldig ung... Har du barn?

Anonymous poster hash: baa9c...87e

Åja, men det er en fin tid å få barn på :-) Nei, jeg har ikke barn.

[AnonymBruker]

Takk for fine ord. Det hjelper faktisk å høre sånt, selv om det er fra noen jeg ikke kjenner. Jeg tenker jo også at det er dumt å skulle ta abort bare fordi "ting ikke er helt på stell" - livet blir jo til mens man går, og ikke helt etter "boka". Og jeg tror jo det vil ordne seg i så fall... bare er en del stressende tanker i hodet også.

Anonymous poster hash: baa9c...87e

Du, dette skjedde med meg nå i oktober. Jeg er nå 15 uker på vei i morgen.

Husk på, vi lever i et veldig godt land med mange gode og trygge løsninger. Dette fordi staten ØNSKER at vi skal bli yngre mødre, pga helse og mange andre samfunnnyttige grunner.

Jeg og min kjære har et godt forhold, men er bare 21 og 23 år, så det var sjokkerende. Vi bor i oslo, alene, uten familie som bor på en helt annen kant av landet. Han studerer og jeg tar vgs som privatist med en deltidsjobb ved siden. Han jobber også ved siden av. Vi har snakket med Amathea, og har også vurdert alle muligheter. Vi fant ut at hvis ensomme kvinner i jungelen klarer å gi barna det de trenger, så klarer vi det, og vi ikke bare klarer det, men det går helt fint! Du ordner med skole og permisjon, han tar sin del av permisjonen. Ja, det kan bli litt trangt økonomisk, men med gode tiltak greier folk seg veldig bra. Vi har feks et stort diversebudsjett, så diverse ting som kaffe ute, øl i hverdager + helgene, lunsj ut på travle dager +++ må minskes ned, men det er ikke vanskelig det heller. Man kan kose seg med dårlig økonomi også, bare litt mer planlagt

Jeg tror dette går fint, så lenge du er trygg på deg og din kjæreste. Graviditet og barn styrker forholdet noe, men sliter også.

Anonymous poster hash: 53a66...5d4